Vet ikke helt hva jeg vil oppnå med dette innlegget, men merker at jeg sliter veldig mye for tiden.
Er utrolig deprimert og langt langt nede, selvom jeg til de grader har prøvd å holde meg oppe. Jeg tror jeg bare har nedtrykt ting ganske lenge.

Jeg føler livet er veldig vanskelig og.. voksen livet har aldri gått på skinner for meg. Jeg har hatt mye problemer med blant annet jobb.. Veldig ustabilt der. Men endelig klatret meg til en fast jobb med tiden som jeg nå tviholder på, og det er også en bra jobb som jeg har oppnådd med utdannelse. Og bra er jo det. selvom det er et slit mentalt sett hver eneste dag å komme seg på jobb.uansett, er jeg aldri borte.

Men jeg merker at traumene innhenter meg. I 2019 var jeg gravid og mistet sønnen min i 6 mnd. Jeg hadde en dødfødsel.. Som var veldig traumatiserende for meg. I 2022 mistet jeg pappaen min brått og han døde foran meg. Savnet er uutholdelig etter han. For det var jo bare oss tre, meg, mamma og pappa. Et halvt år etter at pappa døde så fant jeg moren min død i sofaen med hjertestans. Jeg utførte hjerte lungeredning på hun og hun klarte seg(og er helt seg selv igjen) .. Men jeg så jo også hun dø rett foran meg. Og hadde hun gått bort.. Hadde jeg ikke hatt noen. Jeg er totalt alene og har ingen venner..ingen søsken eller familie.
Det skal også sies at med alt dette, så var jeg også i et veldig voldelig forhold som ødela meg psykisk og fysisk. Jeg gikk og var konstant redd i tre år.. Men jeg hadde mye kjærlighet for han, samtidig hadde jeg Mye nerver... Men følte jeg hadde noen når ting var bra og da var jeg ikke alene. Og det har vært vanskelig å bryte ut av dette. For jeg føler meg alene nå. Nå.. Skal det oppå alt annet... være en rettsak snart og jeg gruer meg noe vanvittig. Jeg føler hele livet mitt spiser meg opp. Jeg vet ikke hvem jeg er, samtidig som livet bare går på automatikk. Jeg går på jobb, kommer hjem, er deprimert og sover.
Ting er så vanskelig. God natt

Du har min dypeste medfølelse. Anbefaler å kontakte fastlegen din og høre om en utredning om du er usikker på om det kan være noe mer, evt samtaler hos psykolog eller medisinering grunnet depresjon. Du kan også sende meg en PM når som helst. God natt

Meget godt gjort at du har klart å stå i jobben, men det du har opplevd er jo slikt som ofte fører til traumer eller at slike hendelser påvirker ens vanlige sinnstilstand slik at en mister gleden med dagligdagse ting.

Mye av jobben med å komme over og lære seg å leve med slikt gjøres i det at en selv gir opp å prøve å få det til å fungere. Første steget er altså å snakke med fastlegen. Det å legges inn i en periode betyr ikke at man er svak eller gal, men at livet blir for mye / gir en for mye motstand, og det er lettere å håndtere slikt i det felleskapet som ofte er på institusjoner, der en treffer folk med lignende problemer og får snakket ut om det.

Har du noe du ønsker å oppnå?

Da jeg var på min mørkeste, var alt svart. Det er vanskelig å komme seg videre. Alt gikk på autopilot liksom. Våkne, jobbe, spise, sove.

Det som hjalp meg, er å finne ut hva jeg liker - eller hva jeg ønsker å oppnå i livet. For å oppnå målet, må jeg jo komme meg videre. Det kan ta tid, men litt etter litt kommer man seg forhåpentligvis dit.

PS! Det er i motbakke det går oppover.


Nå må jeg være litt moralpoliti her. Du kan ruse deg så mye du vil, men vennligst la være å råde andre til å ruse seg. Selvmedisinering er sjelden lurt. Man ender fort med å prøve og feile flere stoff...

gud jeg ber deg om å prøve å snakke med en fastlege eller en terapi og få livet på riktig vei.