Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  7 666
Har etter en tøff oppvekst/barndom og mange år med negative tanker virkelig begynt å innse at jeg ikke henger med lenger og kan nesten anse meg selv som deprimert (dette er ikke i sammenheng med covid-19, men denne tida hjelper jo seff ikke heller)

Har i grunnen alltid hatt alt jeg trenger, kommer fra en velstående familie så har aldri manglet noe. Gjorde det bra på skolen. Har alltid hatt gode venner og alltid noen å snakke med. Aldri vært bortskjemt men har heller aldri manglet noe.
Har om og om-igjen fått høre av venner og bekjente at jeg har en veldig mørk personlighet og alltid virker så negativ/trist/deprimert selv om jeg opptrer hyggelig blant folk. "du ser alltid så lei deg ut" eller "du ser så deprimert ut" Hva svarer man da liksom?

Er det normalt? Noen som skjønner hva jeg mener?

Det eneste jeg alltid har manglet er i det psykiske. Å være GLAD, positiv, lykkelig. Første jeg tenker når jeg står opp om morgenen er at fy FAEN hvorfor gidder jeg dette. Men møter fortsatt opp på tida på jobb. Hver dag.

For et par uker siden satt jeg en kveld å tenkte på hvor "deilig" det hadde vært å bare være død, hvor stille det ville blitt. Satt og tenkte på dette i flere timer den kvelden. Det skremmer meg litt nå.

Noen kan sikkert forestille seg en sammenheng med rus her, men har in fact aldri rørt narkotika/drugs av noe slag. Drikker veldig lite. Snuser litt og tar en røyk av og til men aldri rusmidler. Dette mest fordi jeg har vært redd for å føkke det HELT opp da jeg sikkert ikke hadde klart å slutte med rus hvis jeg først begynte.

Har alltid hatt forskjellige hobbyer, drevet med båter, biler, mc, data og what not, så har heller aldri kjedet meg, men liksom aldri vært glad ut.
Går stadig mindre ut, sosialiserer meg mindre og mindre og her sitter jeg nå. Langt nedi bakken med hode i asfalten. Hver dag.

Har faktisk snakket med flere psykologer og andre statlige "pengesugere" uten at dette har hjulpet meg i det hele tatt.
Har noen et tips eller to?
..
Normalt? Tja nær halvparten av oss går gjennom en eller flere depressiv periode(r) i livet. Så ja å være deprimert i ikke unormalt. Og det er jo litt i depresjonens natur at det ikke trenger å være utenpåliggende årsaker til tungsinnet. Det rammer ikke bare folk fra trange kår, de som har tatt dårlige valg i livet eller folk som vokste opp i umøblerte hjem. Det rammer deg og meg og hun borte i gata. Vi kan alle få en depresjon eller flere. De fleste kommer gjennom depresjonen. Noen ganger kan det være krevende og noen får gjentatte depresjoner. Men for de aller aller fleste så går det over. En depresjon er vel sjeldent en konstant tilstand. Altså, det kan jo virke som når det drar ut over tid, men men gode råd, litt hjelp fra fagfolk evt. litt medisiner gjerne i kombinasjon med terapi så løser det seg for de aller fleste.

Det du sier og beskriver tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, og det viktige nå blir at du tar tak i dette før det setter seg og blir ennå værre. Det virker kanskje som en dårlig ide å forsøke terapi siden du har forsøkt, men gi det en sjanse. Siden alt halter for tiden så sjekk hvem som evt. tilbyr skype terapi nå i coronafasen slik at du kommer kjapt igang. Husk at selv om du har forsøkt flere så kan du treffe en som forstår og som du får tillit til om du fortsetter å prøve. Så kan dere ha samarbeidsmøte med legen og evt. finne ut hvilke medisiner det kan være greit å forsøke om du føler ting blir mørkere.
Høres ut som det kan være mange forklaringer på dette. Fikk lyst å spørre deg om du trives på jobben? Hadde du gått over til noe bedre på dagen hvis du fikk tilbudet?

Besvar disse spørsmålene:

- Hadde du kunne tenke deg å flytte til et nytt sted, hvis det så sosialt og spennende ut, pga en ny jobb?
- bærer jobben preg av meningsløshet, syns du lønna er dårlig for det du gjør, jobbmiljø dårlig etc?
- Er det noe som holder deg der du er? Familie, venner?
- Hadde du tatt samme stilling, samme lønn, et annet sted?
Sist endret av meaculpaUIO; 1 uke siden kl. 20:41.
Det er på ingen måte noen one size fits all her, når det kommer til hva som funker. Men ja, det du beskriver kan godt høres ut som depresjon. Det jeg henger meg opp i er for det første at det har vart så lenge at du nesten beskriver det som en del av personligheten din. For det andre at du beskriver oppveksten din som tøff, samtidig som du etterpå beskriver at du aldri har manglet noe. Er det noe baki der som kan være roten til problemet? Ta isåfall tak der og ikke kun på symptomnivå.

Sitat av knerten5321 Vis innlegg
For et par uker siden satt jeg en kveld å tenkte på hvor "deilig" det hadde vært å bare være død, hvor stille det ville blitt. Satt og tenkte på dette i flere timer den kvelden. Det skremmer meg litt nå.
Vis hele sitatet...
Det er utrolig skummelt å oppleve de tankene der, hvor behagelig det er å tenke på. Utrolig ekkelt. Men det er lang, lang, lang vei fra dit til å faktisk gjennomføre. Slike tanker er ganske vanlige. Og likevel - kommer du dit at du begynner med konkrete planer, så du si det til noen. Det er kjempeviktig. Om ikke annet så ring en hjelpetelefon. Det kan du forsåvidt gjøre lenge før du kommer helt dit også.

Har faktisk snakket med flere psykologer og andre statlige "pengesugere" uten at dette har hjulpet meg i det hele tatt.
Har noen et tips eller to?
..
Vis hele sitatet...
Mitt tips ville jo vært mye det du allerede har gjort, drive med hobbyer, ha omgang med venner etc. Så ville jeg anbefalt psykolog. Dessverre treffer man ofte ikke blink på første forsøk der. Har du mulighet til å betale for privat psykolog? Uansett, skal du prøve igjen så kanskje prøve en annen vinkling enn før, komme til bunns i hva det egentlig dreier seg om.

Denne situasjonen her suger litt ekstra om man sliter psykisk. Bruk nettverket ditt for alt det er verdt og vurder en time med videoterapi om det skrur seg til.
Sist endret av *pi; 1 uke siden kl. 22:06.
Trådstarter
12 5
Takk for gode svar. Kanskje jeg bør gi psykologhjelp et forsøk til. Har vel pratet med en 4-5stk og ikke vært særlig fornøyd med noen av dem. Det kan vel også nevnes at jeg er kjent for å være jævla sta, og tar skjelden imot hjelp frivillig.

Det du sier *pi; Ja jeg hadde en røff oppvekst med foreldre som var ganske fraværende, brydde seg fint lite, og som skilte seg før jeg ble født, det kan sikkert ha en sammenheng med alt dette. Men jeg har som sagt heller aldri manglet noe i form av penger, klær, mat osv, men har som sagt heller aldri vært bortskjemt. Heller motsatt... Høres sikkert litt merkelig ut men det er sånn det har vært. Det kan nevnes at de 10+ åra jeg bodde fast hos min mor, var det endel flytting (gikk på barneskolen på denne tida), så det kan ha påvirket meg litt i form av å måtte "starte på nytt" på 4 forskjellige barneskoler mellom 1.-7.kl.... Men føler den dag i dag at det egentlig ikke betydde så ekstremt mye..


"Det er utrolig skummelt å oppleve de tankene der, hvor behagelig det er å tenke på. Utrolig ekkelt. Men det er lang, lang, lang vei fra dit til å faktisk gjennomføre. Slike tanker er ganske vanlige. Og likevel - kommer du dit at du begynner med konkrete planer, så må du si det til noen. Det er kjempeviktig. Om ikke annet så ring en hjelpetelefon. Det kan du forsåvidt gjøre lenge før du kommer helt dit også. ""

Ja, synes også det er skremmende, jævlig skremmende. Disse tankene har nok kommet gradvis oftere det siste året ca...



Ang. arbeid/jobb har jeg ingenting å "klage" på her. Kanskje en ny by og start (igjen) kunne vært noe, vet ikke helt.... Veldig vanskelig å si..

Har mulighet for å betale for privatpsykolog og, men som sagt tidligere skjærer det i sjela mi å "ta imot" hjelp, få hjelp. Fikser det jævla dårlig og har en stor jobb å gjøre på den fronten. Men når det er sagt, hjelper jeg gjerne venner eller bekjente med hva som helst. Det gjør meg ingenting..

Har i det miste god tid til å tenke mye (dette har faktisk forværret situasjonen for meg flere ganger og), men må få snudd holdninga. Vet bare ikke hvordan..

Har lest endel om hvor mye høyere selvmord-og depresjonsstatistikken har gått opp i Norge de siste åra. Skremmende greier..
Sitat av knerten5321 Vis innlegg
Har mulighet for å betale for privatpsykolog og, men som sagt tidligere skjærer det i sjela mi å "ta imot" hjelp, få hjelp. Fikser det jævla dårlig og har en stor jobb å gjøre på den fronten.
Vis hele sitatet...
Kjenner igjen det. Vil anbefale å prøve likevel, man må kaste seg litt utpå skal det være vits i. Dette er vel ikke tiden for å starte noe dypt gravearbeid akkurat, men videoterapi kan funke for å holde det gående. Men vet ikke hvordan det vil funke når man ikke allerede har en terapautisk relasjon fra før. Verdt et forsøk hvis du virkelig føler det går nedover nå. Du har sikkert brukt 1500kr på dummere ting.
Trådstarter
12 5
Takk for svar.
Se Fight Club og riv deg løs fra det kjedelige samfunnet. Kutt ut alt mainstream tull. Bli fri. Gjør det du vil