Mens jeg sitter her med nattmaten min legger jeg plutselig merke til lyder fra etasjen over.
Jeg hørte intens barnegråt og hva jeg først tolket som løping, noe som ikke er unormalt når litt natt-dramatikk oppstår i en barnefamilie. Da det vedvarte et minutt eller to vekket jeg samboeren min, jeg syntes tross alt det å løpe rundt i ring gråtende var litt spesielt. Hun kunne fortelle at hun hadde hørt lignende bråk for noen netter siden, da uten barnegråt (i hvert fall ikke som hun fikk med seg) – hvilket resulterte at det selvsagt var jeg som fikk skylden.
Vi lurte på om han kanskje drev og stakk ut om natten, altså ble hypotesen vår at det var snakk om at en av jentene hadde hatt mareritt, slått seg eller tilsvarende – og forvirret løp rundt og lette etter sin fraværende far.
Jeg så etter bilen utenfor, og da jeg ikke kunne se den regnet vi med at mysteriet var løst. Siden min samboers barn ofte leker med jentene over var det naturlig at det var henne som skulle gå opp og se til at alt gikk bra.
Når hun kom tilbake kunne hun meddele at etterretningsarbeidet mitt var på nivå med Norges ukene før Tyskland invaderte – bilen var faktisk til stede, og naturlig nok da også far i huset. Hun banket på og så en skygge bak gardinene bevege seg, før det ble stille.
Hun kom ned igjen og rapporterte, og vi har ikke hørt en lyd siden da.
Oppsummert er dette hva som får meg til å stusse over denne hendelsen:
-Barnegråt om natten er helt normalt og kan skyldes så mangt, vanligvis mareritt, sykdom eller skader som å falle ut av sengen, få nattlampen i hodet etc.
-Det som ikke er normalt er at gråten opphører på sekundet når noen banker på.
-Det er heller ikke normalt at det ikke åpnes for å forklare hva som har skjedd når en åpenbart adresseres fordi en har vekket husets andre beboere.
-At et gråtende barn (eller en hjelpende forelder) tramper rundt i flere minutter virker heller ikke særlig normalt, med mindre førstehjelpsskrinet er spredt i alle husets avkroker.
Videre kunne sambo fortelle at hennes datter, som før lekte mange ganger i uken med jentene over, i det siste nesten alltid har fått beskjed om at jentene ikke er hjemme når hun har kommet opp for å leke. Om dette har vært tilfellet har vi ikke grunnlag for å uttale oss om.
Det jeg vil med denne tråden er:
1) Høre hva dere tenker om saken.
2) Få forslag til alternative forklaringer.
3) Få forslag vedrørende videre handling.
Skal jeg spørre hva det var? På den ene siden gir det en konkret forklaring som kan vurderes, kanskje til og med en plausibel forklaring så saken kan legges død. På den andre siden så vil han jo aldri la oss få sjansen til å «ferske» han igjen om dette er et «worst case scenario».
Burde jeg forsøke noen form for informasjonsinnhenting ved neste (om den kommer) anledning jeg har til å snakke med barna?
Skal jeg oppsøke moren til barna og høre med henne? (Dette vil vel igjen kunne backfire dersom hun konfronterer ham slik at han blir mer forsiktig).
Dette er bare «i farten» forslag, korriger meg gjerne.
Jeg vil selvsagt ikke kontakte politi, barnevern eller andre inkompetente instanser som uansett ikke utretter en dritt utover å gjøre han maksimalt forsiktig. Er dette virkelig så ille som det kan være er det siste jeg vil å påse at han blir forsiktig.
Tenker det lureste om jeg tar opp bråket (som jo ikke tilsiler at jeg misstenker han, det er jo tross alt lov å be om nattero) er å "kjøpe" forklaringen.
Jeg hørte intens barnegråt og hva jeg først tolket som løping, noe som ikke er unormalt når litt natt-dramatikk oppstår i en barnefamilie. Da det vedvarte et minutt eller to vekket jeg samboeren min, jeg syntes tross alt det å løpe rundt i ring gråtende var litt spesielt. Hun kunne fortelle at hun hadde hørt lignende bråk for noen netter siden, da uten barnegråt (i hvert fall ikke som hun fikk med seg) – hvilket resulterte at det selvsagt var jeg som fikk skylden.
Vi lurte på om han kanskje drev og stakk ut om natten, altså ble hypotesen vår at det var snakk om at en av jentene hadde hatt mareritt, slått seg eller tilsvarende – og forvirret løp rundt og lette etter sin fraværende far.
Jeg så etter bilen utenfor, og da jeg ikke kunne se den regnet vi med at mysteriet var løst. Siden min samboers barn ofte leker med jentene over var det naturlig at det var henne som skulle gå opp og se til at alt gikk bra.
Når hun kom tilbake kunne hun meddele at etterretningsarbeidet mitt var på nivå med Norges ukene før Tyskland invaderte – bilen var faktisk til stede, og naturlig nok da også far i huset. Hun banket på og så en skygge bak gardinene bevege seg, før det ble stille.
Hun kom ned igjen og rapporterte, og vi har ikke hørt en lyd siden da.
Oppsummert er dette hva som får meg til å stusse over denne hendelsen:
-Barnegråt om natten er helt normalt og kan skyldes så mangt, vanligvis mareritt, sykdom eller skader som å falle ut av sengen, få nattlampen i hodet etc.
-Det som ikke er normalt er at gråten opphører på sekundet når noen banker på.
-Det er heller ikke normalt at det ikke åpnes for å forklare hva som har skjedd når en åpenbart adresseres fordi en har vekket husets andre beboere.
-At et gråtende barn (eller en hjelpende forelder) tramper rundt i flere minutter virker heller ikke særlig normalt, med mindre førstehjelpsskrinet er spredt i alle husets avkroker.
Videre kunne sambo fortelle at hennes datter, som før lekte mange ganger i uken med jentene over, i det siste nesten alltid har fått beskjed om at jentene ikke er hjemme når hun har kommet opp for å leke. Om dette har vært tilfellet har vi ikke grunnlag for å uttale oss om.
Det jeg vil med denne tråden er:
1) Høre hva dere tenker om saken.
2) Få forslag til alternative forklaringer.
3) Få forslag vedrørende videre handling.
Skal jeg spørre hva det var? På den ene siden gir det en konkret forklaring som kan vurderes, kanskje til og med en plausibel forklaring så saken kan legges død. På den andre siden så vil han jo aldri la oss få sjansen til å «ferske» han igjen om dette er et «worst case scenario».
Burde jeg forsøke noen form for informasjonsinnhenting ved neste (om den kommer) anledning jeg har til å snakke med barna?
Skal jeg oppsøke moren til barna og høre med henne? (Dette vil vel igjen kunne backfire dersom hun konfronterer ham slik at han blir mer forsiktig).
Dette er bare «i farten» forslag, korriger meg gjerne.
Jeg vil selvsagt ikke kontakte politi, barnevern eller andre inkompetente instanser som uansett ikke utretter en dritt utover å gjøre han maksimalt forsiktig. Er dette virkelig så ille som det kan være er det siste jeg vil å påse at han blir forsiktig.
Tenker det lureste om jeg tar opp bråket (som jo ikke tilsiler at jeg misstenker han, det er jo tross alt lov å be om nattero) er å "kjøpe" forklaringen.
Sist endret av Tøffetom; 12. november 2013 kl. 02:06.