Kommet en del tråder om folk som har bedritne møter med helse pga rus og det gjør meg trist, sint og frustrert.

Jeg skal ikke late som om jeg vet hvordan deres situasjon er. Hva slags historie dere har og hva slags folk dere har møtt. Jeg har allikevel hatt mine runder og reise gjennom systemet, og jeg føler jeg burde si noen ting.

At det har vært helt sjuke tilstander i Norge når det kommer til «narkotika» er jo ingen hemmelighet. Det kommer mest sannsynlig til å bli et kapittel i historiebøkene beskrevet som en tragedie.

Men….da jeg søkte hjelp for første gang i 2014, så gjorde jeg det mest for å kunne feste og slik at NAV ikke ville mase. Og nå jobber jeg for dem.

Jeg trengte hjelp, absolutt. Jeg var suicidal, eller hvertfall forhøyet risiko for å si det som journalen sier. Førerkort ble et tema ganske med en gang, av fastlegen da. Med en gang jeg sa ja på spørsmålet så kasta hu seg over tastaturet og begynte å skrive.

Jeg spurte; skriver du at jeg skal fratas førerkortet? Eller noe liknende. Hun så på meg og jeg sa, jeg vet at jeg har et problem nå. Men jeg har ikke bil og er en voksen mann. Legen tenker og sier; jeg må gi deg muntlig kjøreforbud. Også vil jeg søke deg til DPS. Ok sa jeg. Takk for at du lyttet.

DPS var det det samme. Muntlig kjøreforbud. Adhd utredning ble fort tema, men jeg klarte ikke holde meg rusfri så lenge de først ville.

Etterhvert som vi ble bedre kjent så fira de gradvis på «kravene». Og det endte vel med at jeg leverte 1 ren prøve og så gjorde de utredningen. Gjorde det seff sjukt bra der og fikk full score. Full retard

Etter det så eskalerte rusbruken noe voldsomt, og jeg hadde et betydelig funksjonsfall. Jeg hadde såkalt tilbakevendende depressiv lidelse, og hadde moderate episoder som de kaller det. Tidslinja her er litt shady, men vanskelig å huske, i tillegg til at jeg ikke er spesielt god til å skrive.

DPS måtte til slutt «gi meg opp». All honnør til psykologen som satt der time etter time hver uke, og til gruppa jeg satt og løy til i et halvt år eller noe. Ingen visste jeg var opiatavhengig. Oxy var starten.

Så kom den skjebnesvangre dagen i romjula 2019. Min samboer kommer hjem og finner meg livløs omtrent i senga. Jeg pustet 2-3 ganger i minuttet sa hun for hun satt der til ambulansen kom. Jeg skylder henne mye, og jeg ville sluppet alt og løpt hvis hun trengte hjelp.

Det gikk heldigvis bra, men jeg stod på kanten av stupet og måtte ta en avgjørelse. Hva gjør du nå? Jeg var ferdig, nedbrutt, og strigråt i kjelleren på Aker sykehus mens to sykepleiere prøvde å trøste meg. Kjedelig sted men fine folk som jobber der.

Samboer slo seff opp, som hun selvfølgelig måtte. Jeg støttet henne i det, selv om det naturligvis gjorde veldig vondt. Vi er fortsatt venner.

Før jeg ble innlagt så sa DPS til meg at «de kommer til å ta førerkortet ditt». Så jeg visste det. 2 mannlige sykepleiere denne gangen og en lege tok meg med på et rom og fortalte meg det. De var tydelig forberedt på kamp. Jeg er en veldig høy og hvertfall noe muskuløs mann, og kan oppfattes som truende i framferden uten at jeg mener det.

Hettegensere og en litt sånn hoodrat stil som jeg har hatt siden jeg var 13-14.
Uansett, det gikk helt fint og de var overraska over hvor pent jeg tok det.

Men tilbake til poenget jeg tror jeg aldri nevnte. Jeg trengte hjelp, jeg var ikke langt fra å dø. Hva faen har et førerkort å si da?

Jeg vet folk bor forskjellige steder og at feks førerkort er veldig viktig. Men tenk på situasjonen du er i. Og da snakker jeg ikke om de idiotsakene hvor folk bare nevner hasj og mister førerkortet. Er nok av dem, og det er no dritt, men jeg snakker ikke om dem.

Jeg snakker om folk som trenger hjelp. Virkelig hjelp. Og noen ganger kan det bli en skikkelig negativ slagside mot alt av «hjelpeapparat» og NAV osv. Og seff skjer det ting som aldri skullle skjedd.

Men jeg snakker om signalet som sendes. Det er tenåringer sikkert helt nede i 13-14 års alder som leser her. De trenger ikke miste tilliten til hjelpen før de i det hele tatt har møtt dem.

Balanse folkens. Jeg bagatelliserer ikke på noen måte andres negative opplevelser, men husk på at det er tusenvis av andre som potensielt kan bli «skremt» fra å oppsøke hjelp.

Det går uansett og heldigvis riktig vei, foreløpig. Altfor sakte men framover. Gjør dere klar for den legetimen. Ha spørsmål klare, og noen svar også. Minn dem på at de faktisk kan bruke skjønn.

Få dem til å se hele deg. Lettere sagt enn gjort…

Når alt kommer til alt så er det bare det ene livet dere har. Ikke kast det bort fordi «fuck systemet».

Vi har ihvertfall et system.

Be om hjelp folkens

NodSquad signing off….

Ingen synspunkter eller motargumenter/spørsmål på dette assa?