Det var natt til 1.mai en gang i 2001 om ikke jeg tar feil. Meg og kompisen min "Gunnar" var ganske skjenkt på alkohol der vi ravet rundt i byen. Vi stikker innom en "banditt" for å sjekke om han har ett eller annet vi kan kjøpe for å piffe opp stemningen på nachspielet vi skulle til etterpå. Det eneste han hadde var noen syrelapper. Vi kjøpte en hver av merket Freddie Fat Cat. Jeg aner ikke styrken på syren, men den må være relativt sterk om det ikke skyltes at jeg var veldig sensitiv den gang.
Vi tok en lapp hver og hadde på tungen i ca en halvtime hver før vi svelget den. Etterppå gikk vi for å oppsøke nachspielet hvor gjestene nærmes sov og ba oss forlate stedet. Gradvis begynte virkningen å komme sigende, hvor man merket at lyktestolpene ble ekstra slitsomme og se på. Alt i byen føltes kunstig, og det slo meg at egentlig så var jeg selv ganske så kunstig. Ingenting føltes lengre ekte i det vi gikk en tur på boligfeltet kameraten min bodde på. Det blåste kraftig opp og begge følte at vi svømte i sirup i det vinden traff oss.Det var et gjærde av piggtråd som vi innbilte oss var en hemelig militær base som vi prøve uten hell og klatre over. Dette var bare et sted med noen vanlige lagerbygninger. Etterhvert ble vi begge engstelige og måtte komme oss hjem. Alkoholen som garantert må ha dempet virkningen av syren begynte og gå ut av systemet.
Omsider kom vi inn i den shabby leiligheten til "Gunnar" med tomme ølflasker, og sneiper overalt. I det han var på do for å bæsje skreik han til meg "kom og se", kom og se". Jeg gikk inn og der lå han med hodet ned i doskålen. Vi endte begge med og filosofere over the cirkle of life fasinert som to barn av avføringen hans. Det føltes som om vi satt med hodet i doskålen i flere timer.
Jeg vet ikke om det skyltes at alkoholen gikk ut av systemet, eller om det var ganske tidlig i stigningen...Men det føltes plutselig som om det tok fullstendig av samtidig som vi begynte og bli slitne. I DVD spilleren sto filmen Brain dead fra Peter Jackson som kameraten min slo på. Humor som jeg vanligvis lo meg i hel av var ikke til å forstå. Jeg begynte og grine av hvor stygge zombiene kunne være med hverandre. Det var bare så uendelig trist,men fantastisk når det kom kjærlighetsscener.
Etterhvert så kjente jeg på livet sine kontraster, godt vondt, salt, søtt,ying yang osv. Plutselig ba en stemme meg velge mellom Satan eller Gud. Det føltes som om hele min identitet som i den tid var av en stereotypisk heavy metal musiker gikk i oppløsning. Om jeg valgte Gud måtte jeg gi slipp på den jeg var og bli en ny...Jeg folte hendene og skreik til Gud om tilgivelse. Jeg var plutselig helt alene i stuen da "Gunnar" ikke taklet mer og var på soverommet. SÅ angret jeg og ba til Satan i stedenfor. Jeg måtte dyrke djevelen og plutselig var hele rommet en sort messe. SÅ swichet jeg til Gud igjenn og slik fortsatte det resten av natten til langt utpå morgenkvisten. Jeg trippet fremdeles ganske kraftig uten noe sted og gå, samtidig som jeg viste at mine foreldre ville være bekymret for at jeg ikke våknet hjemme. I det jeg så meg i speilet så øynene ut som talerker. Jeg kunne zome meg innpå naboer og høre hva dem sa når de våknet til live i husene. Snart yret det av folkeliv og det var korpsmusikk over alt. Jeg kjente meg så dehydrert som jeg alldrig har vært i mitt liv med en forsterket fylleangst gange tusen. Det var bare å vente i det som føltes som en evighet på at jeg skulle bli normal. Det var og umulig å sove.
Skremt av opplevelsen kom jeg omsider sakte til meg selv igjenn. Likevel så var det starten på en ny reise av en oppdagelsesferd. I årene som etterfulte endret musikksmaken min seg, og jeg fikk et forsterket syn på kunst og kreativitet. Jeg ble plutselig interesert i meditasjon og spiritualitet, noe som var helt utenkelig i den tid før LSD i grisefylla som var min aller første tripp. Jeg fikk og heldigvis stor respekt for psykedelia av å bli introdusert til det på en helt feil måte.
Vi tok en lapp hver og hadde på tungen i ca en halvtime hver før vi svelget den. Etterppå gikk vi for å oppsøke nachspielet hvor gjestene nærmes sov og ba oss forlate stedet. Gradvis begynte virkningen å komme sigende, hvor man merket at lyktestolpene ble ekstra slitsomme og se på. Alt i byen føltes kunstig, og det slo meg at egentlig så var jeg selv ganske så kunstig. Ingenting føltes lengre ekte i det vi gikk en tur på boligfeltet kameraten min bodde på. Det blåste kraftig opp og begge følte at vi svømte i sirup i det vinden traff oss.Det var et gjærde av piggtråd som vi innbilte oss var en hemelig militær base som vi prøve uten hell og klatre over. Dette var bare et sted med noen vanlige lagerbygninger. Etterhvert ble vi begge engstelige og måtte komme oss hjem. Alkoholen som garantert må ha dempet virkningen av syren begynte og gå ut av systemet.
Omsider kom vi inn i den shabby leiligheten til "Gunnar" med tomme ølflasker, og sneiper overalt. I det han var på do for å bæsje skreik han til meg "kom og se", kom og se". Jeg gikk inn og der lå han med hodet ned i doskålen. Vi endte begge med og filosofere over the cirkle of life fasinert som to barn av avføringen hans. Det føltes som om vi satt med hodet i doskålen i flere timer.
Jeg vet ikke om det skyltes at alkoholen gikk ut av systemet, eller om det var ganske tidlig i stigningen...Men det føltes plutselig som om det tok fullstendig av samtidig som vi begynte og bli slitne. I DVD spilleren sto filmen Brain dead fra Peter Jackson som kameraten min slo på. Humor som jeg vanligvis lo meg i hel av var ikke til å forstå. Jeg begynte og grine av hvor stygge zombiene kunne være med hverandre. Det var bare så uendelig trist,men fantastisk når det kom kjærlighetsscener.
Etterhvert så kjente jeg på livet sine kontraster, godt vondt, salt, søtt,ying yang osv. Plutselig ba en stemme meg velge mellom Satan eller Gud. Det føltes som om hele min identitet som i den tid var av en stereotypisk heavy metal musiker gikk i oppløsning. Om jeg valgte Gud måtte jeg gi slipp på den jeg var og bli en ny...Jeg folte hendene og skreik til Gud om tilgivelse. Jeg var plutselig helt alene i stuen da "Gunnar" ikke taklet mer og var på soverommet. SÅ angret jeg og ba til Satan i stedenfor. Jeg måtte dyrke djevelen og plutselig var hele rommet en sort messe. SÅ swichet jeg til Gud igjenn og slik fortsatte det resten av natten til langt utpå morgenkvisten. Jeg trippet fremdeles ganske kraftig uten noe sted og gå, samtidig som jeg viste at mine foreldre ville være bekymret for at jeg ikke våknet hjemme. I det jeg så meg i speilet så øynene ut som talerker. Jeg kunne zome meg innpå naboer og høre hva dem sa når de våknet til live i husene. Snart yret det av folkeliv og det var korpsmusikk over alt. Jeg kjente meg så dehydrert som jeg alldrig har vært i mitt liv med en forsterket fylleangst gange tusen. Det var bare å vente i det som føltes som en evighet på at jeg skulle bli normal. Det var og umulig å sove.
Skremt av opplevelsen kom jeg omsider sakte til meg selv igjenn. Likevel så var det starten på en ny reise av en oppdagelsesferd. I årene som etterfulte endret musikksmaken min seg, og jeg fikk et forsterket syn på kunst og kreativitet. Jeg ble plutselig interesert i meditasjon og spiritualitet, noe som var helt utenkelig i den tid før LSD i grisefylla som var min aller første tripp. Jeg fikk og heldigvis stor respekt for psykedelia av å bli introdusert til det på en helt feil måte.