Hei. Leste nylig en veldig god beskrivelse/metafor - tror det var i den rimelig seriøse avisa The Guardian - om en forsker som forklarte hva som skjedde i hjernen, under påvirkning av psilosybin. At man skulle se for seg et slikt kuppelformet, lite glass som du alltid ristet på, da du besøkte tante Olga, bestemor, eller... og som hvirvler opp masse små snøflak over et rådyr, er lite hus eller et miniatyrlandskap, før alle snøflakene etterhvert dalte ned igjen, i bunnen av glasset. At når du var på en «tripp», så skjedde dette i hjernen, på en måte, dvs at alle disse «snøflakene» - les nevrotransmitter - som lå på bunnen av glasset, og hadde lagt seg til ro der (kanskje for godt...) men at de under trippen ble hvirvlet opp og kom i kontakt med hverandre. Og da de igjen dalte ned, hadde mange/alle disse med seg ny info, som de ikke hadde hatt tidligere, og som nå kunne brukes til å løse oppgaver de tidligere ikke hadde vært istand til å kunne utføre...
Tolker jeg det da riktig at det alltid skjer en forandring i hjernen etter en tripp, og som igjen - selv om vi ikke en gang tenker over det, eller legger merke til noe spesielt - vil forandre vår måte å leve og tenke på?
Tolker jeg det da riktig at det alltid skjer en forandring i hjernen etter en tripp, og som igjen - selv om vi ikke en gang tenker over det, eller legger merke til noe spesielt - vil forandre vår måte å leve og tenke på?
