Jeg og mine 2 søsken mistet min mor for kun kort siden. Arveoppgjør er stort sett enkelt for det er nesten ingenting å dele.
En lang historie kort.
Hele livet har vært turbulent. Mor var mye psykisk syk og brukte en del alkohol og tabletter for å komme gjennom dette. alle vi 3 søsken flyttet ut tidlig for det var lettere en å bo hjemme. Mort har i perioder vært veldig sint på enkelte av oss uten at vi alltid forsto grunnen men jeg (yngste mann) har alltid sluppet unna med litt mer.
Min søster fikk alltid mest kjeft. Opp gjennom årene har jeg besøkt henne mest av alle og har handlet mat til henne slik at hun skulle kunne spise. Hun var fattig.
Mor hadde lite eller ingen kontakt med barnebarn men aller mest med min datter. Min sønn har hun aldri brydd seg om ei heller noen av de andre 5 barnebarn.
Før mor døde på gamle hjem ble hun mer og mer dement og etter et slag mistet hun en del av språket også. På tross av disse tingene var hun ofte klar og hadde ekstremt klare meninger. Ca 1/2 år før hun døde mens jeg var på besøk på eldresenter hvor vi snakket sammen etter beste evne. Hun hadde en fin dag så jeg kunne forstå minst 1/2 av det hun sa.
Denne dagen insisterte hun på at jeg skulle ta med meg diverse duker, vaser og lignende. Viktigest av alt hennes smykker som hun var glad i.
Jeg klarte ikke å vri meg unna og tok med meg en kasse med vaser og annet samt smykkeskrinet hennes. Det viktigste for henne var at min søster aldri fikk tak i smykkene (ekte hat). Smykkene vil hun aller helst at min datter skulle få som minne.
For hennes del kunne jeg gi vekk smykkene men søsteren min skulle ikke få tak i disse. Hun var overbevist at hun skulle dø i løpet av kort tid.
Nå er arveoppgjøret her. vi har delt alt men smykkene kommer opp som tema av min søster.
Jeg for min del ser de som gitt bort og saken lukket men min søster sliter med dette og vil ha smykkene som minne.
Hva gjør jeg ? Er det riktig å beholde smykkene (for min datter)
skal jeg gi de ifra meg ?
mvh
fortvilet
En lang historie kort.
Hele livet har vært turbulent. Mor var mye psykisk syk og brukte en del alkohol og tabletter for å komme gjennom dette. alle vi 3 søsken flyttet ut tidlig for det var lettere en å bo hjemme. Mort har i perioder vært veldig sint på enkelte av oss uten at vi alltid forsto grunnen men jeg (yngste mann) har alltid sluppet unna med litt mer.
Min søster fikk alltid mest kjeft. Opp gjennom årene har jeg besøkt henne mest av alle og har handlet mat til henne slik at hun skulle kunne spise. Hun var fattig.
Mor hadde lite eller ingen kontakt med barnebarn men aller mest med min datter. Min sønn har hun aldri brydd seg om ei heller noen av de andre 5 barnebarn.
Før mor døde på gamle hjem ble hun mer og mer dement og etter et slag mistet hun en del av språket også. På tross av disse tingene var hun ofte klar og hadde ekstremt klare meninger. Ca 1/2 år før hun døde mens jeg var på besøk på eldresenter hvor vi snakket sammen etter beste evne. Hun hadde en fin dag så jeg kunne forstå minst 1/2 av det hun sa.
Denne dagen insisterte hun på at jeg skulle ta med meg diverse duker, vaser og lignende. Viktigest av alt hennes smykker som hun var glad i.
Jeg klarte ikke å vri meg unna og tok med meg en kasse med vaser og annet samt smykkeskrinet hennes. Det viktigste for henne var at min søster aldri fikk tak i smykkene (ekte hat). Smykkene vil hun aller helst at min datter skulle få som minne.
For hennes del kunne jeg gi vekk smykkene men søsteren min skulle ikke få tak i disse. Hun var overbevist at hun skulle dø i løpet av kort tid.
Nå er arveoppgjøret her. vi har delt alt men smykkene kommer opp som tema av min søster.
Jeg for min del ser de som gitt bort og saken lukket men min søster sliter med dette og vil ha smykkene som minne.
Hva gjør jeg ? Er det riktig å beholde smykkene (for min datter)
skal jeg gi de ifra meg ?
mvh
fortvilet