Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  18 4832
Ren nysgjerrighet på en fredag så lurer jeg rett og slett på hva som var årsaken til at dere som er uføre er uføre.

Mange sykdommer er jo usynlig
Hoveddiagnose: Scizoid personlighetsforstyrrelse

Bidiagnose: Generalisert angstlidelse og PTSD.

Står det i papirene
Sist endret av Kloakk; 15. januar 2021 kl. 18:46.
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Hoveddiagnose: Scizoid personlighetsforstyrrelse

Bidiagnose: Generalisert angstlidelse og PTSD.

Står det i papirene
Vis hele sitatet...
om jeg kan spørre, hvordan er det å ha den hoveddiagnosen? den høres veldig ille ut.
Sitat av heihei67 Vis innlegg
om jeg kan spørre, hvordan er det å ha den hoveddiagnosen? den høres veldig ille ut.
Vis hele sitatet...
Det blir et litt for generelt spørsmål og svaret hadde blitt for omfattende, men jeg svarer gjerne. Jeg regner med du har sett artikkelen på wiki? Om ikke så les den og gjerne still litt mer konkrete spørsmål så svare jeg glatt
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Hoveddiagnose: Scizoid personlighetsforstyrrelse

Bidiagnose: Generalisert angstlidelse og PTSD.

Står det i papirene
Vis hele sitatet...

På hvilken måte merker du diagnosene dine i hverdagen? Hva ‘hindrer’ deg i et normalt liv? Genuint nyskjærrig.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Schizoid personality disorder
Det burde være åpenbart
Sitat av oslo93 Vis innlegg
På hvilken måte merker du diagnosene dine i hverdagen? Hva ‘hindrer’ deg i et normalt liv? Genuint nyskjærrig.
Vis hele sitatet...
Ait, nå er dere flere som lurer, og dette vi bli veldig løst og ute av kontekst siden dere spør veldig generelt, men.....

La oss snakke om normalt liv. Hva er et normalt liv? kanskje dette er åpenlyst for mange, men ikke for meg. Jeg ser alltid 2 sider. Jeg har egentlig aldri noe imot individer med mindre de avviker langt ut. Da snakker vi om de som liker vold, er stygg mot andre med vilje osv.

Problemet er at samtidig så ser jeg egentlig alle mennesker som like. Individene kan være annerledes, men "kjernen" er ikke. Et eksempel kan være at vi alle er redde og forvirret med tilværelsen vår, noen velger å handle gullkraner andre går på jakt, men det er uansett en måte å fylle de meningsløse livene våre med mening.

Et annet eksempel er kjærlighet, jeg elsker kona og kidsa mine, ville virkelig drept et annet menneske for å beskytte de, som de aller fleste sikkert føler, men, og igjen, jeg ser alltid 2 sider. Jeg vet at, mine følelser for både mine kids og min kone handler om hvordan vi som art fungerer og hvordan vi er "slaver" av overlevelse og reproduksjon. Hvorfor er tiltrekning større hos den ene eller den andre? Kort svar: Darwin.

Det bunner i hvordan 2 mennesker kan skape en litt bedre versjon av seg selv, og hvilke genetiske kvaliteter vi bærer. Det at jeg virkelig falt for min kone handler først og fremst om hvilke barn vi kan produsere og ikke minst at vi kommer til å produsere. Jeg elsker kidsa mine, wow, John Wayne Gacy elsket også barna sine, big deal.

Når det kommer til hvorfor jeg sliter i arbeidslivet er det egentlig veldig enkelt, jeg kan ikke, ikke engang for mitt eget beste, holde kjeft. De aller fleste, i mitt syn, tilpasser seg jobben sin og aksepterer at sjefen er sjefen, jeg gjør ikke det, jeg ser på sjefene mine som et hvilket som helst annet mennesket som prøver å finne mening i sitt meningsløse liv.

Det resulterer i, for jeg har aldri vært og vil nok aldri bli, redd for å miste jobben min og dermed si akkurat det jeg mener til mine medmennesker. For å sette dette i et perspektiv kan jeg nevne et eksempel.

Jeg var ass. butikksjef på en Lidl i sin tid, nå blir det for omfattende, som jeg skrev tidligere å gå i detalj, men noen har sikkert fått med seg hvordan Lidl holdt på med sine ansatte, enkelt forklart, ingen, utenom butikksjef og ass. butikksjef, fikk fulle stillinger, som gjorde at ingen hadde en trygg ansettelse og kunne byttes ut, uten grunn.

Uansett, jeg er rimelig disiplinert og jeg gjør kun en jobb om det behager meg og jeg gjør ingenting halvveis, da driter jeg heller i å gjøre det. Og her vil jeg skyte inn og si at det er nok en del av diagnosen min, kan jeg ikke mestre det og finner jeg ikke glede i det, vel da skyver jeg det ut av livet mitt og går videre, kaldt og uberørt.

Nuvel, etter noen år i jobben og med økende kunder og det som er viktigst for en bedrift, økte grønne tall, så kom distriktssjefen på besøk, selveste Uwe fra Tyskland, vi snakket sammen, jeg fikk bedre lønn, mer frihet og skryt... Samme dag så fikk en kollega av meg, en kristen(jeg bor på sørlandet) en skjennepreken som jeg mener ikke var på sin plass, vi snakker om en voksen mann som fikk så kjeft at han begynte å grine, jeg mener den var ufortjent, men det er jo bare min subjektive mening.

Jeg er den jeg er, så jeg klarte jo ikke holde kjeft, så jeg sier til Uwe at han er urimelig og blåst i skallen sin hvis han ikke ser verdien og innsatsen til min kollega. Det blei vel heller dårlig mottatt, men siden jeg gir grønne tall, får beskjed om at dette er ikke min sak og at siden jeg gjør det jeg skal bare kan slappe av å gå tilbake til butikken(vi var på lageret) og gjøre det jeg gjør...

Jeg svarer med at mine medarbeidere er hva jeg som ass. butikksjef gjør og stemningen blir amper, og det var i mitt hodet kalkulert, jeg ville lede Uwe sitt sinne mot meg så min kollega få pusterom. For jeg er nettopp det, kald og kalkulert. Slike hendelser leder meg til å ikke like plassen jeg jobber på.

Jeg forstår at en bedrift må tjene penger og jeg forstår at Uwe har sin sjef å svare til, men å behandle mennesker på den måten forstår jeg rett å slett ikke, selv med mitt kalde hjerte, som diagnosen tilsier. Det blei aldri noe mer ut av den situasjonen, Uwe roa seg og min kollega syns det at jeg forsvarte han var nok til å fortsette å hente ut lønn hos Lidl, jeg derimot så ikke annet enn kyniske gullgravere, og selv om jeg mener at alle skal få gjøre som de vil, så liker jeg ikke mennesker som tror at gullkraner er meningen med livet. Så jeg sa opp selv.

La meg ta med et eksempel til og min siste arbeidsplass før jeg ble uføretrygdet, jeg blei ansatt hos elprice når de utvidet fra nett til fysiske butikker, jeg kan selge gråstein som gull og etter første intervju fikk jeg jobb... Kanskje ikke så rart når en ass. butikksjef er villig til å gå tilbake til "gulvet".

Jeje, så vi fikk opplæring i Bergen, jeg bodde i kr.sand,en av de tingene jeg bemerket meg under denne uka i Bergen var at en ting elprice utøver som praksis er at den som får kunden får salget, uavhengig av hvem kunden er...

Jeg hadde gode salgstall og ble oppfordret av bedriften til å søke på ass. butikksjef igjen, sure hvorfor ikke, jeg trenger spenn som alle andre og kundeservice er noe jeg liker, fordi jeg er god på det, selvfølgelig.

En dag kommer det en kunde, den kunden er kr.sand kommune og de skal ha 200 laptoper og oppgradere et par av skolene, jeg sier klart det fikser vi.. Som den gode ansatte jeg er så sier jeg at jeg skal høre med sjefen hva vi kan tilby og kommer straks tilbake.. Går inn til sjefen, vi snakker her om den samme sjefen som nekter å forlate kontoret sitt når noen vil snakke med sjefen, og forteller at kr.sand kommune vil ha tilbud på 200 laptoper. Det første han sier er at dette salget tar han seg av, det er viktig å vite at denne mannen har like liten erfaring som meg, hans tidligere stilling var butikksjef på Jysk i Narvik.

Jeg sier nei, jeg husker friskt i minnet at den som møter kunden, han får kunden, dette er relevant i elektrokjedene fordi det handler om provisjonsordninger osv, han sier glem det og jeg ber han ringe distriktssjefen og få bekreftet at det jeg sier stemmer. Han gjør det, i god tro om at han har rett, men får beskjed at uansett hvor mye han hjelper meg med salget så skal salget skrives i mitt navn og provisjon går til meg.

Gjett hva? Dagen etter får jeg beskjed om at jeg ikke er ønsket der lengre og han hadde hørt at jeg snakket om hvordan hans kone fikk vaskejobb der pga han, noe som også var påpekt på opplæring, elprice ville ikke ha nære relasjoner ansatt på samme plass. jeg bekrefter at det stemmer og jeg stilte spørsmål med hvorfor kona hans gikk fra vaskedame til butikkselger... Han sier jeg må passe munnen, jeg sier, ellers hva?

Det blir stille, jeg rekker tenke 2 sekunder og finner ut at jeg ønsker egentlig ikke være en plass jeg ikke er ønsket så... Jeg sier, gi meg gode referanser og 3 måneder lønn(hadde fastlønn utenom provisjon) og la meg gå nå akkurat nå, så får du kr.sand kommune og blir kvitt meg. Han smiler med det stygge gliset sitt og sier deal. Jeg er glad jeg kom meg vekk ass.

Poenget er, jeg kan ikke holde kjeft, og det har gjort at CV'en min har korte ansettelser og selv med gode papirer, og ikke minst at jeg blei mer og mer kynisk ovenfor menneskeheten, førte tanken på å leve i fred, uten noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal være eller hvorfor jeg skal være det, til at jeg fortalte psykologen hvordan jeg følte det, men at jeg trenger mat i det store hullet i den nedre del av ansiktet mitt som alle andre til at ho sa ho skulle fikse uføre for meg og jeg sa ait.

Nå skal det sies at det at jeg ikke fungerer i arbeidslivet er helt okey for meg, jeg føler meg ikke som en kvise på samfunnets rompe. Jeg prøvde og jeg prøvde med det gode, ikke fordi jeg er god, men fordi jeg har det godt om jeg er god, jeg er ikke ute etter å være god, jeg er ute etter å sove godt, at jeg trenger å føle jeg gjør godt for å sove godt er totalt tilfeldig og flaks.

Med det sagt, la meg stille et spørsmål, hva er egentlig godt? Det kommer en kollega til meg å spør om jeg kan ta en ekstra vakt for han, klart jeg kan, da sover jeg bedre, hva vet jeg om den kollegaen bruker sin fridag på å antaste sin datter? Ingen verdens ting... Velkommen inn i mitt hode, vil du vite mer? Bare å spørre yo

Sitat av Bothrops Vis innlegg
Schizoid personality disorder
Det burde være åpenbart
Vis hele sitatet...
Fortell mann.
Sist endret av Kloakk; 16. januar 2021 kl. 01:42. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Kjenner meg altfor godt igjen det du skriver kloakk. Takk for at du deler.

Har også fått en diagnose på personlighetsforstyrrelse, så den der traff helt hjemme.

Tenker helt likt som deg i samme situasjoner.
Er uføretrygdet av akkurat samme grunn som deg.

Det er litt godt å kjenne på at man ikke er helt alene om det.
Sitat av mr.roundtree Vis innlegg
Kjenner meg altfor godt igjen det du skriver kloakk. Takk for at du deler.

Har også fått en diagnose på personlighetsforstyrrelse, så den der traff helt hjemme.

Tenker helt likt som deg i samme situasjoner.
Er uføretrygdet av akkurat samme grunn som deg.

Det er litt godt å kjenne på at man ikke er helt alene om det.
Vis hele sitatet...
Neinei, takk til deg, du er en av grunnene til at jeg deler, nettopp det du skriver her... Ærlighet har ikke gagnet meg i det store bildet, men disse øyeblikkene, som dette, hvor noen får noe ut av det jeg skriver, er verdt det, any day

Det er ingen oppfordring, men det er også en god motivator til musikken min, klart, den er middelmådig, men noen sender meg en pm på en platform om at musikken er grunnen for å gå videre og ikke ta dingledansen, vel, en person er nok for meg..
Sitat av Ekstasey Vis innlegg
Ren nysgjerrighet på en fredag så lurer jeg rett og slett på hva som var årsaken til at dere som er uføre er uføre.

Mange sykdommer er jo usynlig
Vis hele sitatet...
Det får meg litt til å lure på hva det er som gjør at du tenker på det her? Interessant spørsmål, og et godt bidrag blant alle speed-tråder og hjelp-meg-tråder.

Ingenting i mot disse, deltar aktiv: men liker noe jeg ikke forventer når jeg åpner opp freak.

Sitat av mr.roundtree Vis innlegg
Kjenner meg altfor godt igjen det du skriver kloakk. Takk for at du deler.

Har også fått en diagnose på personlighetsforstyrrelse, så den der traff helt hjemme.

Tenker helt likt som deg i samme situasjoner.
Er uføretrygdet av akkurat samme grunn som deg.

Det er litt godt å kjenne på at man ikke er helt alene om det.
Vis hele sitatet...
Synes det er godt å se at man kan komme hit inne for å kjenne seg akseptert. Om du er utsatt for div. lidelser så er det ikke unormalt, du føler deg isolert men det er en legitim grunn for at en kan gjenkjenne atferdsmønster og dermed konkludere med ett eller flere ''avvik''. Som igjen fører til riktig behandling, kan jeg spørre hvilken personlighetsforstyrrelse det var du ble diagnostisert med?
Sist endret av Jokke; 16. januar 2021 kl. 07:56. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Mnemonic Courier
Bothrops's Avatar
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Fortell mann.
Vis hele sitatet...
Burde kanskje det, det var ikke ment som en sleivkommentar.
Syntes du forklarte det bra. Å bli sett på som en bedreviter eller kranglefant fordi man ikke holder kjeft når man burde og respekterer hierarkiet. Mangel på motivasjon for å gjøre ting man ikke skjønner poenget med.
Det er ikke at jeg ikke kan det sosiale spillet, men det føles så befriende å bryte fullstendig med det. Da får man fort sparken.
CVen min ligner på din. Jobba for Lidl uten kontrakt og har ikke mye godt å si om de. Fikk sparken etter noen sjefer kom innom som ikke mottok tilstrekkelig smil og smiger fra kassa mi. Noen mislykka forsøk på å jobbe som selger og support. Hvis jeg hadde en dårlig dag så klarte jeg ikke å holde maska i lengden, og det funker ikke når man er en selger.

Jeg "diagnostiserte meg selv" schizoid som tenåring. Femten år senere konkluderte legene med at jeg hadde unnvikende personlighetsforstyrrelse eller autisme, avhengig av hva slags lege jeg traff. Med depresjon og angst.
Er ganske pessimistisk og relativt negativ. Føles til tider som å være et sort hull som absorberer alt og gir ingenting tilbake.
Prøver å ta det med godt humør, det blir ganske svart humor. Man skal kjenne sitt publikum og det hender jeg bommer no jævlig.

Har AAP nå og får tilbud om å bli ufør når det går over.
Sist endret av Bothrops; 16. januar 2021 kl. 08:32.
R.i.p 23.04.2021
Kraniebrudd og knekt rygg pga trafikkulykke
Jeg har det som veldig mange har. Ett stort abstrakt begrep:

Eksekutive vansker.
Kombinert med adhd og en manglende sans. Uten at jeg har lyst til å presisere hvilken.

Har også hatt ett anstrengt forhold til arbeidslivet. Det er ikke alltid lett å forstå dynamikken, sin plass i dynamikken osv med andre mennesker.
Jeg er en servicemann som står på. Når andre nyter kaffen og roen vandrer jeg hvileløst på jobb.

En ting ingen har nevnt her er at samfunnet er lite tilpasset de som er utenfor normalen på noen måte.
Mange har veldig mye å bidra med, men siden det ikke kommer i riktig form så blir vi ufør.

Også veldig lite kunnskap og forståelse i samfunnet. Vi liker å kalle oss tolerante og opplyste. Men t o m folk med adhd har ikke selvinnsikt og forståelse for andre som har adhd..

Edit: for frisk for ufør, for syk for jobb. Du vil ikke ramle mellom to stoler. Og eventuelt gå på nav i mange år uten å få hjelp eller diagnose. Det skumle er at det skjer, i større grad enn noen aner.
Sist endret av Hjelm1; 16. januar 2021 kl. 11:18.
Sitat av Bothrops Vis innlegg
Schizoid personality disorder
Det burde være åpenbart
Vis hele sitatet...
Håper du forstår at diagnosen oppleves forskjellig fra person til person

Sitat av Kloakk Vis innlegg
Ait, nå er dere flere som lurer, og dette vi bli veldig løst og ute av kontekst siden dere spør veldig generelt, men.....

La oss snakke om normalt liv. Hva er et normalt liv? kanskje dette er åpenlyst for mange, men ikke for meg. Jeg ser alltid 2 sider. Jeg har egentlig aldri noe imot individer med mindre de avviker langt ut. Da snakker vi om de som liker vold, er stygg mot andre med vilje osv.

Problemet er at samtidig så ser jeg egentlig alle mennesker som like. Individene kan være annerledes, men "kjernen" er ikke. Et eksempel kan være at vi alle er redde og forvirret med tilværelsen vår, noen velger å handle gullkraner andre går på jakt, men det er uansett en måte å fylle de meningsløse livene våre med mening.

Et annet eksempel er kjærlighet, jeg elsker kona og kidsa mine, ville virkelig drept et annet menneske for å beskytte de, som de aller fleste sikkert føler, men, og igjen, jeg ser alltid 2 sider. Jeg vet at, mine følelser for både mine kids og min kone handler om hvordan vi som art fungerer og hvordan vi er "slaver" av overlevelse og reproduksjon. Hvorfor er tiltrekning større hos den ene eller den andre? Kort svar: Darwin.

Det bunner i hvordan 2 mennesker kan skape en litt bedre versjon av seg selv, og hvilke genetiske kvaliteter vi bærer. Det at jeg virkelig falt for min kone handler først og fremst om hvilke barn vi kan produsere og ikke minst at vi kommer til å produsere. Jeg elsker kidsa mine, wow, John Wayne Gacy elsket også barna sine, big deal.

Når det kommer til hvorfor jeg sliter i arbeidslivet er det egentlig veldig enkelt, jeg kan ikke, ikke engang for mitt eget beste, holde kjeft. De aller fleste, i mitt syn, tilpasser seg jobben sin og aksepterer at sjefen er sjefen, jeg gjør ikke det, jeg ser på sjefene mine som et hvilket som helst annet mennesket som prøver å finne mening i sitt meningsløse liv.

Det resulterer i, for jeg har aldri vært og vil nok aldri bli, redd for å miste jobben min og dermed si akkurat det jeg mener til mine medmennesker. For å sette dette i et perspektiv kan jeg nevne et eksempel.

Jeg var ass. butikksjef på en Lidl i sin tid, nå blir det for omfattende, som jeg skrev tidligere å gå i detalj, men noen har sikkert fått med seg hvordan Lidl holdt på med sine ansatte, enkelt forklart, ingen, utenom butikksjef og ass. butikksjef, fikk fulle stillinger, som gjorde at ingen hadde en trygg ansettelse og kunne byttes ut, uten grunn.

Uansett, jeg er rimelig disiplinert og jeg gjør kun en jobb om det behager meg og jeg gjør ingenting halvveis, da driter jeg heller i å gjøre det. Og her vil jeg skyte inn og si at det er nok en del av diagnosen min, kan jeg ikke mestre det og finner jeg ikke glede i det, vel da skyver jeg det ut av livet mitt og går videre, kaldt og uberørt.

Nuvel, etter noen år i jobben og med økende kunder og det som er viktigst for en bedrift, økte grønne tall, så kom distriktssjefen på besøk, selveste Uwe fra Tyskland, vi snakket sammen, jeg fikk bedre lønn, mer frihet og skryt... Samme dag så fikk en kollega av meg, en kristen(jeg bor på sørlandet) en skjennepreken som jeg mener ikke var på sin plass, vi snakker om en voksen mann som fikk så kjeft at han begynte å grine, jeg mener den var ufortjent, men det er jo bare min subjektive mening.

Jeg er den jeg er, så jeg klarte jo ikke holde kjeft, så jeg sier til Uwe at han er urimelig og blåst i skallen sin hvis han ikke ser verdien og innsatsen til min kollega. Det blei vel heller dårlig mottatt, men siden jeg gir grønne tall, får beskjed om at dette er ikke min sak og at siden jeg gjør det jeg skal bare kan slappe av å gå tilbake til butikken(vi var på lageret) og gjøre det jeg gjør...

Jeg svarer med at mine medarbeidere er hva jeg som ass. butikksjef gjør og stemningen blir amper, og det var i mitt hodet kalkulert, jeg ville lede Uwe sitt sinne mot meg så min kollega få pusterom. For jeg er nettopp det, kald og kalkulert. Slike hendelser leder meg til å ikke like plassen jeg jobber på.

Jeg forstår at en bedrift må tjene penger og jeg forstår at Uwe har sin sjef å svare til, men å behandle mennesker på den måten forstår jeg rett å slett ikke, selv med mitt kalde hjerte, som diagnosen tilsier. Det blei aldri noe mer ut av den situasjonen, Uwe roa seg og min kollega syns det at jeg forsvarte han var nok til å fortsette å hente ut lønn hos Lidl, jeg derimot så ikke annet enn kyniske gullgravere, og selv om jeg mener at alle skal få gjøre som de vil, så liker jeg ikke mennesker som tror at gullkraner er meningen med livet. Så jeg sa opp selv.

La meg ta med et eksempel til og min siste arbeidsplass før jeg ble uføretrygdet, jeg blei ansatt hos elprice når de utvidet fra nett til fysiske butikker, jeg kan selge gråstein som gull og etter første intervju fikk jeg jobb... Kanskje ikke så rart når en ass. butikksjef er villig til å gå tilbake til "gulvet".

Jeje, så vi fikk opplæring i Bergen, jeg bodde i kr.sand,en av de tingene jeg bemerket meg under denne uka i Bergen var at en ting elprice utøver som praksis er at den som får kunden får salget, uavhengig av hvem kunden er...

Jeg hadde gode salgstall og ble oppfordret av bedriften til å søke på ass. butikksjef igjen, sure hvorfor ikke, jeg trenger spenn som alle andre og kundeservice er noe jeg liker, fordi jeg er god på det, selvfølgelig.

En dag kommer det en kunde, den kunden er kr.sand kommune og de skal ha 200 laptoper og oppgradere et par av skolene, jeg sier klart det fikser vi.. Som den gode ansatte jeg er så sier jeg at jeg skal høre med sjefen hva vi kan tilby og kommer straks tilbake.. Går inn til sjefen, vi snakker her om den samme sjefen som nekter å forlate kontoret sitt når noen vil snakke med sjefen, og forteller at kr.sand kommune vil ha tilbud på 200 laptoper. Det første han sier er at dette salget tar han seg av, det er viktig å vite at denne mannen har like liten erfaring som meg, hans tidligere stilling var butikksjef på Jysk i Narvik.

Jeg sier nei, jeg husker friskt i minnet at den som møter kunden, han får kunden, dette er relevant i elektrokjedene fordi det handler om provisjonsordninger osv, han sier glem det og jeg ber han ringe distriktssjefen og få bekreftet at det jeg sier stemmer. Han gjør det, i god tro om at han har rett, men får beskjed at uansett hvor mye han hjelper meg med salget så skal salget skrives i mitt navn og provisjon går til meg.

Gjett hva? Dagen etter får jeg beskjed om at jeg ikke er ønsket der lengre og han hadde hørt at jeg snakket om hvordan hans kone fikk vaskejobb der pga han, noe som også var påpekt på opplæring, elprice ville ikke ha nære relasjoner ansatt på samme plass. jeg bekrefter at det stemmer og jeg stilte spørsmål med hvorfor kona hans gikk fra vaskedame til butikkselger... Han sier jeg må passe munnen, jeg sier, ellers hva?

Det blir stille, jeg rekker tenke 2 sekunder og finner ut at jeg ønsker egentlig ikke være en plass jeg ikke er ønsket så... Jeg sier, gi meg gode referanser og 3 måneder lønn(hadde fastlønn utenom provisjon) og la meg gå nå akkurat nå, så får du kr.sand kommune og blir kvitt meg. Han smiler med det stygge gliset sitt og sier deal. Jeg er glad jeg kom meg vekk ass.

Poenget er, jeg kan ikke holde kjeft, og det har gjort at CV'en min har korte ansettelser og selv med gode papirer, og ikke minst at jeg blei mer og mer kynisk ovenfor menneskeheten, førte tanken på å leve i fred, uten noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal være eller hvorfor jeg skal være det, til at jeg fortalte psykologen hvordan jeg følte det, men at jeg trenger mat i det store hullet i den nedre del av ansiktet mitt som alle andre til at ho sa ho skulle fikse uføre for meg og jeg sa ait.

Nå skal det sies at det at jeg ikke fungerer i arbeidslivet er helt okey for meg, jeg føler meg ikke som en kvise på samfunnets rompe. Jeg prøvde og jeg prøvde med det gode, ikke fordi jeg er god, men fordi jeg har det godt om jeg er god, jeg er ikke ute etter å være god, jeg er ute etter å sove godt, at jeg trenger å føle jeg gjør godt for å sove godt er totalt tilfeldig og flaks.

Med det sagt, la meg stille et spørsmål, hva er egentlig godt? Det kommer en kollega til meg å spør om jeg kan ta en ekstra vakt for han, klart jeg kan, da sover jeg bedre, hva vet jeg om den kollegaen bruker sin fridag på å antaste sin datter? Ingen verdens ting... Velkommen inn i mitt hode, vil du vite mer? Bare å spørre yo
.
Vis hele sitatet...
Wow, takk for utfyllende svar. Var faktisk litt annerledes enn hva jeg trodde
Sist endret av oslo93; 16. januar 2021 kl. 11:51. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Hjelm1 Vis innlegg
Edit: for frisk for ufør, for syk for jobb. Du vil ikke ramle mellom to stoler. Og eventuelt gå på nav i mange år uten å få hjelp eller diagnose. Det skumle er at det skjer, i større grad enn noen aner.
Vis hele sitatet...
Er her jeg føler jeg har havnet, eller er i ferd med å havne. Har fått diagnose, som førte til at jeg fikk AAP, som jeg går på nå mens jeg prøver meg i arbeidstiltak, men sliter.

Har ett år igjen tror jeg, og hva som skjer da vet jeg ikke. Drømmen er jo å utdanne meg og kunne jobbe 100%.
Bra evt diagnose er avklart. Vil anbefale deg å se langsiktig på det, altså tenke på hva du klarer å stå i om 10 15 år f.eks. utdanning er aldri dumt. Har selv fått liten hjelp fra nav sin side på den biten, da filosofien deres har vært å få meg i jobb på kort sikt på steder jeg ikke har kunne stått i over lenger tid.

"Nav er ikke her for å hjelpe deg å få drømmejobben din" sa de, men "drømmejobben" min den gang var å være i en jobb jeg kunne stå i.

Viktig at det er en tidsplan på slike tiltak og oppfølging etter
Sitat av Kloakk Vis innlegg
Ait, nå er dere flere som lurer, og dette vi bli veldig løst og ute av kontekst siden dere spør veldig generelt, men.....

La oss snakke om normalt liv. Hva er et normalt liv? kanskje dette er åpenlyst for mange, men ikke for meg. Jeg ser alltid 2 sider. Jeg har egentlig aldri noe imot individer med mindre de avviker langt ut. Da snakker vi om de som liker vold, er stygg mot andre med vilje osv.

Problemet er at samtidig så ser jeg egentlig alle mennesker som like. Individene kan være annerledes, men "kjernen" er ikke. Et eksempel kan være at vi alle er redde og forvirret med tilværelsen vår, noen velger å handle gullkraner andre går på jakt, men det er uansett en måte å fylle de meningsløse livene våre med mening.

Et annet eksempel er kjærlighet, jeg elsker kona og kidsa mine, ville virkelig drept et annet menneske for å beskytte de, som de aller fleste sikkert føler, men, og igjen, jeg ser alltid 2 sider. Jeg vet at, mine følelser for både mine kids og min kone handler om hvordan vi som art fungerer og hvordan vi er "slaver" av overlevelse og reproduksjon. Hvorfor er tiltrekning større hos den ene eller den andre? Kort svar: Darwin.

Det bunner i hvordan 2 mennesker kan skape en litt bedre versjon av seg selv, og hvilke genetiske kvaliteter vi bærer. Det at jeg virkelig falt for min kone handler først og fremst om hvilke barn vi kan produsere og ikke minst at vi kommer til å produsere. Jeg elsker kidsa mine, wow, John Wayne Gacy elsket også barna sine, big deal.

Når det kommer til hvorfor jeg sliter i arbeidslivet er det egentlig veldig enkelt, jeg kan ikke, ikke engang for mitt eget beste, holde kjeft. De aller fleste, i mitt syn, tilpasser seg jobben sin og aksepterer at sjefen er sjefen, jeg gjør ikke det, jeg ser på sjefene mine som et hvilket som helst annet mennesket som prøver å finne mening i sitt meningsløse liv.

Det resulterer i, for jeg har aldri vært og vil nok aldri bli, redd for å miste jobben min og dermed si akkurat det jeg mener til mine medmennesker. For å sette dette i et perspektiv kan jeg nevne et eksempel.

Jeg var ass. butikksjef på en Lidl i sin tid, nå blir det for omfattende, som jeg skrev tidligere å gå i detalj, men noen har sikkert fått med seg hvordan Lidl holdt på med sine ansatte, enkelt forklart, ingen, utenom butikksjef og ass. butikksjef, fikk fulle stillinger, som gjorde at ingen hadde en trygg ansettelse og kunne byttes ut, uten grunn.

Uansett, jeg er rimelig disiplinert og jeg gjør kun en jobb om det behager meg og jeg gjør ingenting halvveis, da driter jeg heller i å gjøre det. Og her vil jeg skyte inn og si at det er nok en del av diagnosen min, kan jeg ikke mestre det og finner jeg ikke glede i det, vel da skyver jeg det ut av livet mitt og går videre, kaldt og uberørt.

Nuvel, etter noen år i jobben og med økende kunder og det som er viktigst for en bedrift, økte grønne tall, så kom distriktssjefen på besøk, selveste Uwe fra Tyskland, vi snakket sammen, jeg fikk bedre lønn, mer frihet og skryt... Samme dag så fikk en kollega av meg, en kristen(jeg bor på sørlandet) en skjennepreken som jeg mener ikke var på sin plass, vi snakker om en voksen mann som fikk så kjeft at han begynte å grine, jeg mener den var ufortjent, men det er jo bare min subjektive mening.

Jeg er den jeg er, så jeg klarte jo ikke holde kjeft, så jeg sier til Uwe at han er urimelig og blåst i skallen sin hvis han ikke ser verdien og innsatsen til min kollega. Det blei vel heller dårlig mottatt, men siden jeg gir grønne tall, får beskjed om at dette er ikke min sak og at siden jeg gjør det jeg skal bare kan slappe av å gå tilbake til butikken(vi var på lageret) og gjøre det jeg gjør...

Jeg svarer med at mine medarbeidere er hva jeg som ass. butikksjef gjør og stemningen blir amper, og det var i mitt hodet kalkulert, jeg ville lede Uwe sitt sinne mot meg så min kollega få pusterom. For jeg er nettopp det, kald og kalkulert. Slike hendelser leder meg til å ikke like plassen jeg jobber på.

Jeg forstår at en bedrift må tjene penger og jeg forstår at Uwe har sin sjef å svare til, men å behandle mennesker på den måten forstår jeg rett å slett ikke, selv med mitt kalde hjerte, som diagnosen tilsier. Det blei aldri noe mer ut av den situasjonen, Uwe roa seg og min kollega syns det at jeg forsvarte han var nok til å fortsette å hente ut lønn hos Lidl, jeg derimot så ikke annet enn kyniske gullgravere, og selv om jeg mener at alle skal få gjøre som de vil, så liker jeg ikke mennesker som tror at gullkraner er meningen med livet. Så jeg sa opp selv.

La meg ta med et eksempel til og min siste arbeidsplass før jeg ble uføretrygdet, jeg blei ansatt hos elprice når de utvidet fra nett til fysiske butikker, jeg kan selge gråstein som gull og etter første intervju fikk jeg jobb... Kanskje ikke så rart når en ass. butikksjef er villig til å gå tilbake til "gulvet".

Jeje, så vi fikk opplæring i Bergen, jeg bodde i kr.sand,en av de tingene jeg bemerket meg under denne uka i Bergen var at en ting elprice utøver som praksis er at den som får kunden får salget, uavhengig av hvem kunden er...

Jeg hadde gode salgstall og ble oppfordret av bedriften til å søke på ass. butikksjef igjen, sure hvorfor ikke, jeg trenger spenn som alle andre og kundeservice er noe jeg liker, fordi jeg er god på det, selvfølgelig.

En dag kommer det en kunde, den kunden er kr.sand kommune og de skal ha 200 laptoper og oppgradere et par av skolene, jeg sier klart det fikser vi.. Som den gode ansatte jeg er så sier jeg at jeg skal høre med sjefen hva vi kan tilby og kommer straks tilbake.. Går inn til sjefen, vi snakker her om den samme sjefen som nekter å forlate kontoret sitt når noen vil snakke med sjefen, og forteller at kr.sand kommune vil ha tilbud på 200 laptoper. Det første han sier er at dette salget tar han seg av, det er viktig å vite at denne mannen har like liten erfaring som meg, hans tidligere stilling var butikksjef på Jysk i Narvik.

Jeg sier nei, jeg husker friskt i minnet at den som møter kunden, han får kunden, dette er relevant i elektrokjedene fordi det handler om provisjonsordninger osv, han sier glem det og jeg ber han ringe distriktssjefen og få bekreftet at det jeg sier stemmer. Han gjør det, i god tro om at han har rett, men får beskjed at uansett hvor mye han hjelper meg med salget så skal salget skrives i mitt navn og provisjon går til meg.

Gjett hva? Dagen etter får jeg beskjed om at jeg ikke er ønsket der lengre og han hadde hørt at jeg snakket om hvordan hans kone fikk vaskejobb der pga han, noe som også var påpekt på opplæring, elprice ville ikke ha nære relasjoner ansatt på samme plass. jeg bekrefter at det stemmer og jeg stilte spørsmål med hvorfor kona hans gikk fra vaskedame til butikkselger... Han sier jeg må passe munnen, jeg sier, ellers hva?

Det blir stille, jeg rekker tenke 2 sekunder og finner ut at jeg ønsker egentlig ikke være en plass jeg ikke er ønsket så... Jeg sier, gi meg gode referanser og 3 måneder lønn(hadde fastlønn utenom provisjon) og la meg gå nå akkurat nå, så får du kr.sand kommune og blir kvitt meg. Han smiler med det stygge gliset sitt og sier deal. Jeg er glad jeg kom meg vekk ass.

Poenget er, jeg kan ikke holde kjeft, og det har gjort at CV'en min har korte ansettelser og selv med gode papirer, og ikke minst at jeg blei mer og mer kynisk ovenfor menneskeheten, førte tanken på å leve i fred, uten noen som kan fortelle meg hva jeg skal gjøre, hvem jeg skal være eller hvorfor jeg skal være det, til at jeg fortalte psykologen hvordan jeg følte det, men at jeg trenger mat i det store hullet i den nedre del av ansiktet mitt som alle andre til at ho sa ho skulle fikse uføre for meg og jeg sa ait.

Nå skal det sies at det at jeg ikke fungerer i arbeidslivet er helt okey for meg, jeg føler meg ikke som en kvise på samfunnets rompe. Jeg prøvde og jeg prøvde med det gode, ikke fordi jeg er god, men fordi jeg har det godt om jeg er god, jeg er ikke ute etter å være god, jeg er ute etter å sove godt, at jeg trenger å føle jeg gjør godt for å sove godt er totalt tilfeldig og flaks.

Med det sagt, la meg stille et spørsmål, hva er egentlig godt? Det kommer en kollega til meg å spør om jeg kan ta en ekstra vakt for han, klart jeg kan, da sover jeg bedre, hva vet jeg om den kollegaen bruker sin fridag på å antaste sin datter? Ingen verdens ting... Velkommen inn i mitt hode, vil du vite mer? Bare å spørre yo



Fortell mann.
Vis hele sitatet...
Høres ut som du passer godt som en sjef. Du har to (om du fikk den siste) ass.butikksjef-jobber, og du står opp for ansatte. At du sier det du mener er nok en stor bonus, som sjef.

Har selv en sjef som tier som et lite søtt lam, om ansatte klager til henne, lager rabalder etc... Hun sier hun skal "ta det opp med vedkommende", "skrive det ned" etc, uten å gjøre noe med det En sjef som ikke er i sjefsposisjon, med andre ord. Kan ha noe med at hun har 2-3 assisterende sjefer som har 30 års ansiennitet på arbeidsplassen

Jeg har selv unnvikende personlighetsforstyrrelse, panikkangst som kommer og går som den føler for, og generalisert angstlidelse, og var innlagt på rehab for diverse bruk av drugs i 6 mnd i 2014-15, men elsker virkelig å gjøre noe for andre...
Er også både utadvendt og introvert. Det vil si at jeg snakker gjerne med folk, men det koster meg mye. Jeg blir ordentlig sliten av sosiale settinger, fordi jeg føler jeg byr mye på meg selv, om jeg åpner kjeften. Jeg må samle energi alene.

Vasker på et sykehus, og sliter meg halvt ihjel for 160kr timen, og det er masse intriger daglig, men det er fortsatt verdt det. Det er noe med den samvittigheten man har, etter endt arbeidsdag. At man føler man har gjort en forskjell.

Håper du kommer deg ut av gjørma en gang, og jobber på. Virker som du er flink med folk, og har god arbeidskapasitet ut fra det du skriver Ufør er heldigvis ikke en "livsdom".
Sitat av Hjelm1 Vis innlegg
"Nav er ikke her for å hjelpe deg å få drømmejobben din" sa de, men "drømmejobben" min den gang var å være i en jobb jeg kunne stå i.

Viktig at det er en tidsplan på slike tiltak og oppfølging etter
Vis hele sitatet...
Som om jeg skulle sagt det selv.

Min erfaring når det gjelder NAV er veldig lik som din, og det passer svært dårlig med en personlighetsforstyrrelse. Hadde vært bedre, som du sier, å kunne sette seg et langsiktig mål, og å finne en jobb man mestrer og kan stå i på lang sikt.

Og tenk om de forskjellige instansene, NAV, fastlege og psykiatri faktisk hadde KOMMUNISERT. Tro om det kunne utgjort en forskjell
Jeg ble ufør i voksen alder av en blanding av unnvikende personlighetsforstyrrelse, insomni, angst og depresjon.