Vet ikke om det er greit å skrive om dette her, men gir det er forsøk.

Når jeg var liten skjedde det tre forskjellige ting som jeg føler har preget meg på noe vis. Altså tre forskjellige ting, tre forskjellige gutter inntil 10 år eldre enn meg. Føler at det er ganske ekkelt å skrive dette, og kanskje noen synes det høres ekkelt ut, men ja, det gikk ikke lenger enn å vise frem kjønnsorgan (mitt) i det ene tilfellet, og at kjønnsorganene ble gnidd mot hverandre i de to andre tilfellene. Jeg følte at jeg ikke kunne si nei. Jeg ble spurt om det var godt. Husker også at den jeg viste meg naken for sa at jeg var pen. Jeg var ca. 6-7 år i alle tilfellene. Jeg ble bedt om å bli med på det, og jeg sa ikke nei fordi jeg følte at jeg måtte jo være "høflig" og ikke si nei.

Tenker endel på dette i dag, og føler avsky spesielt mot ham som var eldst (10 år eldre), da jeg i dag vet at han visste i alle fall hva han dreiv med, og jeg blir kvalm av å høre navnet ham og gruer meg til den dagen jeg plutselig ser ham på facebook, i virkeligheten eller.. hva som helst.

Husker jeg fortalte en veninne om denne 10 år eldre personen. Men i ettertid husker jeg at hun lo og spøkte sammen med denne fyren, og tok ham i hånden for å hilse, da jeg var på samme fest og visste ikke at han skulle være der. Husker at jeg følte at hun hadde driti i følelsene mine, siden hun visste at jeg så det. Har aldri spurt om dette, og vi har ikke lenger kontakt.

Litt random og rotete, dette, men har alltid lurt på hvorfor jeg bryr meg om dette, og hvorfor jeg ikke klarer å tenke på denne personen uten å føle den avskyen jeg kjenner.

Noen ganger føler jeg at det er jo helt idiotisk, og er flau over at jeg fortalte venninnen min om dette, fordi hun må jo ha syntes at jeg er sensitiv og ikke tåler noenting.

Her om dagen kom jeg til å tenke mer på dette, fordi jeg tenkte at jeg liker menn, altså jeg er jente, men jeg liker fortsatt menn og blir kåt av å tenke på menn. Men plutselig fikk jeg et stikk av "æsj, så ekkelt det er å være med en mann". Akkurat som om den tanken trengte seg gjennom og prøvde å ødelegge for "normalen" min.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver denne tråden. Lurer vel egentlig bare på om det er normalt av meg å ha disse følelsene...

Nå er ikke jeg jente, men etter de opplevelsene du hadde når du var yngre, virker dette normalt tror jeg. Hvis du har mye problemer med det burde du kanskje oppsøke psykolog

Hallai. Har snakket med 3 forskjellige psykologer, men ingen av dem syntes at det var noe å snakke om, av en eller annen grunn.

Jeg er helt enig med Pyromanic her.. du burde nok oppsøke psykolog hvis du er usikker på hva du føler, og grunnen til at du føler dette. Jeg har selv gått til psykolog av forskjellige grunner, og så langt har det hjulpet meg en hel del!
Utifra det du har skrevet om opplevelsene dine her, ser jeg at dette er opplevelser som kan sette dype spor.
Ting vi har opplevd som bare følger med oss i lang tid, og kan ofte være vanskelig å takle, spesielt hvis man ikke har noen å snakke med..

dette har jeg aldri opplevd før. hvis du synes det er noe å snakke om, så er det noe å snakke om!

Dette hørtes da ganske alvorlig ut. Du har jo blitt påvirket av denne handlingen. Det er som oftest bedre å snakke om slikt enn å holde det for seg selv. Det kan være vanskelig for deg å snakke om denne hendelsen, det skjønner jeg. Men det er allikevel lurt. En psykolog kan ikke alltid hjelpe deg, men bare snakk med moren din, bestevennen din, eller bestemoren din for den skyld.
Håper alt ordner seg for deg.

ingen av psykologene syntes det var noe rart med at du ble seksuelt misbrukt av tre forskjellige personer? Blir forbanna bare av å lese om det...

Hei og takk for svar. De jeg har snakket med har vært psykologer jeg har gått til etter henvisning jeg har fått fra lege etter at jeg har måttet gå dit pga trygd osv. Altså har jeg ikke fått velge sted eller psykolog selv. Kan kanskje være at jeg har vært uheldig..

For all del, føler du behov for å snakke med en psykolog, så gjør det! Får håpe du kommer over en ordentlig psykolog som faktisk tar dette like alvorlig som det er.

Mine foreldre har prøvd å snakke med meg når jeg var liten, men jeg husker at jeg bare "nevnte" hva som hadde skjedd, men at jeg ikke ville snakke om det. Jeg tror jeg var for liten til å gjøre noe annet enn å skamme meg sånn i all hemmelighet, derfor snakket jeg aldri ordentlig om det. Men jeg føler også det slik at hva er det jeg skal snakke om, egentlig.. hva er det jeg skal si? Bortsett fra å si det steg for steg? Jeg forstår ikke hva jeg skal si annet enn det.

FRIVILLIG??! Hun forteller om hvordan hun som 6-åring ble bedt av andre, eldre og bevisste mennesker, om å kle av seg og delta i seksuelle handlinger hvor hun, and I quote: "jeg sa ikke nei fordi jeg følte at jeg måtte jo være "høflig" og ikke si nei."

I hvilken skygge av en ødelagt verden er dette frivillig???

Ja, det kan hende. Jeg syns du burde kontakte helsesøster (lokal psykolog?) og legge fram problemet ditt. Da kan de vurdere saken, og videreføre den til en som kan hjelpe deg.

Følte glede over å bli "forsvart".. selv om det er av noen jeg ikke aner hvem er. Heh. Det jeg vel egentlig har problemer med er at jeg føler at det ikke ble/blir sett på som noe seriøst, eller alvorlig.. noe som på en måte gjorde at jeg ikke følte at jeg hadde en gyldig grunn til å "lide" på grunn av hendelsen(e). Tror hovedproblemet mitt ligger der, altså at ingen så meg og at det betød noe for meg. Om det gir mening..

Overgrep er veldig seriøst, spesielt når eldre utnytter yngre. Så ikke tro at det var en ubetydelig hendelse.

Det er jo latterlig. Så klart det er alvorlig. Der er du nok dog nødt til å ta selvkritikk, selvom du var liten og ikke tok direkte bevisste valg. Når man selv alltid svarer: "Det går bra!", når noen spør om hvordan du har det, samtidig som du føler du gjør alt for å vise at du ikke har det bra, men ikke selv vil ta initiativ til å snakke om det tenker man gjerne at de andre bare ikke bryr seg, fordi de jo burde se at du ikke har det bra. Dette gjør de dessverre ikke.

Dermed føler man gjerna at man ikke blir tatt på alvor.

Dette er da et overgrep, missbruk av makten sin som den eldre, og "kule".
Prøv å få tak i en skikkelig psykolog. Det skal da ikke være sånn at dette ikke er viktig no. Er det en viktig sak for deg å snakke om, ja da er den viktig nok til at psykologen skal sitte å høre på deg. Det er jo tross allt jobben ens!

Kjenner allt for godt igjen avskyen, og tankene rundt hvor ekkle menn kan være.

Det som hjalp meg, var å snakke om det med andre venner.

Grunnen til at du skriver posten er nok at du føler det er noe som ligger og gnager, og som du ikke helt vet hvordan du skal takle. Høres veldig rart ut at en seriøs psykolog ikke syns det er noe å ta tak i.

Hva med å skrive ut førsteposten din her og vise den til en psykolog? Det er ofte lettere å få ut hva man mener når man skriver det.

vurdere annmeldelse ?

Mener du helt seriøst at en 17 år gammel gutt som lurer til seg seksuelle handlinger fra en 7 år gammel jente er en frivillig seksuell handling fra jenten sin side? For en skandaløs holdning. Dette er grov utnyttelse og et overgrep mot et lite barn fra en eldre og kåt person som er bevisst på hva han gjør og hva det innebærer, i forhold til det et lite barn er i stand til å være. Selv om det ikke er brukt fysisk makt så blir det ikke mindre overgrep av den grunn.

Når man er liten, ikke vet så mye, og får beskjed om å gjøre ting. Da gjør man som oftest det. I ditt tilfelle "jeg måtte jo være "høflig" og ikke si nei." Når man er 6-7 år forstår man ikke så mye, derimot en person på 16-17 år vet utmerket godt hva han gjør.

Når man senere i livet får vite hvor galt dette var skjønner man at det har skjedd noe svært alvorlig. Det er en naturlig reaksjon at minnene setter seg fast som "mareritt", og at man overhode ikke har lyst til å se personen som er ansvarlig for disse minnene i gjen, noengang!

Det at du ingen psykologer faktisk tar tak i deg, og vil prate med deg synes jeg er svært alvorlig! Det er minner som er jævelige å gå med, og tenke på. Det værste er når man ikke har en person å prate med om det. Å gå inne med "mareritt-tanker" har en spesiell evne til å "spise opp" personen.

Du lurte på om det var en naturlig reaksjon, og svaret på det er ja! Det er en helt naturlig reaksjon på det du har opplevd. Å føle avsky mot en person som har begått overgrep på deg er helt naturlig. Du har overhode heller ingen grunn til å være flau eller ligende. All skyld ligger på personen som gjorde dette mot deg!

Når det gjelder veninnen din er det mest logiske jeg kan tenke meg at henne aldri har opplevd noe ligende selv, og derfor ikke tok det så mye til seg, Når henne så denne personen er det langt fra sikkert henne husket hva du hadde sagt om han. Det at du faktisk kan snakke om det, og det faktumet at du lever med dette hver dag sier i hvertfall at du tåler utrolig masse!

Det beste rådet du kan få på et forum er å finne noen å prate med om dette. Det burde være mulig og få en psykolog som kan hjelpe deg.

Litt av grunnen til at du skrev denne posten er nok at du ønsker å prate om det. Jeg har selv tenkt tanken flere ganger, for det er deilig å kunne få pratet ut sin versjon og få andres synspunkter rundt saken. At psykologene sier det ikke er noe å prate om er helt sykt, for er det noe du føler for å prate om så er det nettopp dette dere skal prate om! Reaksjonene dine er helt normale, de aller fleste ville følt det på samme måte. Ønsker deg lykke til !

For det første er jo dette en alvorlig hendelse som burde vært anmeldt. 17-åringer vet hva de holder på med. Det gjør ikke et barn på 7 år.

For det andre, selv om det er en naturlig reaksjon, så er det ikke du som skal føle skam! Det er disse guttene som burde skamme seg! Folk har en tendens til å føle skam når det kommer til tabubelagte tema. Jeg synes det er bra at du deler historien din. Det kan fungere som terapi for deg + at andre kan kjenne seg igjen og føle at de ikke er alene med å oppleve slikt. Men skaff deg ordentlig hjelp! Ikke gi deg før du føler at du blir hørt-og at du har en god kjemi med vedkommende som du prater med. Enten det er psykolog eller venner. Grunner til at du innimellom føler avsky mot menn nå kan være fordi du aldri har fått hjelp til å takle denne situasjonen. Og når man ikke tar tak i problemene sine så kan det komme å innhente deg i senere alder. Jo tidligere man tar tak i problemene-jo bedre er det. Det fører ikke med seg noe godt å holde slike ting for seg selv. Men jeg forstår godt at det kan være vanskelig å prate om-og at det kanskje ikke er så lett å si det til noen man kjenner. Som sagt, dette er et tabubelagt tema. Noe jeg synes er synd. Jeg skulle så gjerne ønske at folk turte å dele slike historier, slik du gjør. For slike hendelser skjer svært ofte, men folk flest tør ikke å prate om det. Ofte så føler man skam selv, noe man absolutt ikke skal!!

Hev hodet-du har ikke noe å skamme deg over!

For det første er jo dette en alvorlig hendelse som burde vært anmeldt. 17-åringer vet hva de holder på med. Det gjør ikke et barn på 7 år.

For det andre, selv om det er en naturlig reaksjon, så er det ikke du som skal føle skam! Det er disse guttene som burde skamme seg! Folk har en tendens til å føle skam når det kommer til tabubelagte tema. Jeg synes det er bra at du deler historien din. Det kan fungere som terapi for deg + at andre kan kjenne seg igjen og føle at de ikke er alene med å oppleve slikt. Men skaff deg ordentlig hjelp! Ikke gi deg før du føler at du blir hørt-og at du har en god kjemi med vedkommende som du prater med. Enten det er psykolog eller venner. Grunner til at du innimellom føler avsky mot menn nå kan være fordi du aldri har fått hjelp til å takle denne situasjonen. Og når man ikke tar tak i problemene sine så kan det komme å innhente deg i senere alder. Jo tidligere man tar tak i problemene-jo bedre er det. Det fører ikke med seg noe godt å holde slike ting for seg selv. Men jeg forstår godt at det kan være vanskelig å prate om-og at det kanskje ikke er så lett å si det til noen man kjenner. Som sagt, dette er et tabubelagt tema. Noe jeg synes er synd. Jeg skulle så gjerne ønske at folk turte å dele slike historier, slik du gjør. For slike hendelser skjer svært ofte, men folk flest tør ikke å prate om det. Ofte så føler man skam selv, noe man absolutt ikke skal!!

Hev hodet-du har ikke noe å skamme deg over!