Hei
Dette klarer du fint, du er såpass ung som mange sier. Det at du klarer allerede nå bare som 18 år å være så reflektert over din egen tilstand er et STORT pluss ( Bla mtp tanke på de sterke og alvorlige stoffene du har tatt) Mesteparten starter kampen mot det så alt for sent, da kan det ofte være for "sent", selv om det aldri egentlig er for sent. Men at det blir vanskeligere over årene dersom du ikke stopper nå er fakta.
Uansett, tankegangen din syns jeg du skal være veldig stolt over, men det er ikke nok, det vet du jo selv.
Det må mye mer til, men du kan jo allerede nå begynne å tenke på hvor jævlig stolt du kan være av deg selv når du har lagt dette bak deg, se tilbake, da vil du smile bredt å kunne gå med rett ryggrad videre i livet, som du har så mye igjen av.
Fortsetter du derimot, blir nok ikke livet så langt. Derfor er det viktig at du setter ned foten nå og sier nok er nok.
Du VIL få livsgleden tilbake, akkurat nå er det vanskelig fordi du vet hvordan det er å ruse seg, det er din kjærlighet for øyeblikket, på en måte som ved kraftig kjærlighetssorg hvor en da heller gjerne ikke ser at en kan få livsgleden tilbake.
Derimot, til lengre tid det går til mer vil du distansere deg fra det vil bli så mye lettere.
Prøv å husk hvordan du var før du startet med dette, du var jo sånn en gang, selvfølgelig er det mulig å bli slik igjen
Du trenger å distrahere/avlede deg selv i denne perioden så mye som mulig, spesielt i starten.
Dersom du har familie og et godt forhold, hold deg så mye som mulig med dem, uansett hvor kjedelig det kan være til tider. Hjelp til med så mye du kan, fysisk arbeid osv. Skaff deg en hobby eller 5 dersom du ikke har dette. Driv fysisk trening som styrketrening men også gjerne feks fotball osv osv. Prøv å få et samhold med noen, ja jeg ser du sliter med sosial angst, men i et stort samhold er det mulig å "gjemme" seg litt bort og du blir ikke/føler ikke at du blir "midtpunktet" og alle stirrer på deg. Gjerne ved å heie på et fotball eller liknende, gå på kamper feks.
Sliter en med noe, må en konfrontere det, ellers blir det bare verre og verre og til slutt uutholdbart. Ta det gjerne steg for steg, begynn smått og rolig og avslutt stort og sterkt
Prøv å husk hvordan det var før, dersom du ikke hadde sosial angst før du begynte med rusmidler, ofte er jo gjerne dette en av grunnene til at noen begynner med det.
Hva vil du i livet? Hva ville du med livet før du begynte å ruse deg? Viktige spørsmål.
Selv ville jeg bli fotballproff, ja det har jeg lagt på hylla. Musiker derimot er noe jeg fortsatt kan få til.
Musikk er terapi, det stopper/demper og ofte tankekjør, her er det viktig å sile ut. Skal jeg høre på musikk jeg hørte på når jeg rusa meg, for det kan ofte ha negativ virkning, hvertfall i starten. Gi gjerne andre sjangrer en sjanse.
Har du problemer med å sove se for deg et trappetrinn med 10 skritt, visualiser dette om og om igjen. Du går ned trappene, teller steg for steg, så lukker du opp døren, hva ser du? La det gjerne være forskjellige ting, personlig havner jeg ofte på Old trafford :P Eller bare i et ekstremt landskap ( Avatar lignende)
En som ruser seg har det greit der og da, derfor kommer en ofte gjerne ikke videre i livet. Det blir en ond sirkel og en går ofte for den enkleste,raskeste og "beste" løsningen der og da, det er mennesket generelt kjent for. Men det vil ikke fikse problemene dine, men derimot gjøre det verre og sirkelen fortsetter. Her må du tenke langsiktig.
Profesjonell hjelp er også viktig, da det nesten er umulig å ha all den vekta på skuldrene alene. Du må dele den vekta på deg selv,familie, venner og profesjonell hjelp.
Se for deg en STOR betongplate på ryggen din, det er tungt, se så for deg den betongplata delt blant 20 stk, da ble det fort litt lettere
Ønsker deg all verdens mulige lykke Mr
Dette klarer du og jeg er stolt over deg allerede uten å ha møtt deg. For du har våknet og det allerede som 18 åring!!