Opprinnelig postet av aybara:
Jocke: Jeg er ikke homofil, og jeg syns ikke det er så veldig kjekt å være sammen med to homofile som utøver seksuelle aktiviteter. Men det er likevel ikke noe galt med å være homofil. Jeg kjenner godt to homofile (nei, de er ikke sammen), og begge disse oppfører seg som helt vanlige mennesker, og er kjempegreie å være sammen med. Og uansett om de oppfører seg "normalt" eller ikke, er ikke homofili en sykdom eller feil på noen som helst måte. Punktum….
….*syns fremdeles litt synd på jocke, og også ruben, siden de er hjernevasket i tidlig alder, og sannsynligvis aldri vil få et ordentlig opplyst liv*
Opprinnelig postet av jocke:
Jeg mener at homfilie er noen griser, motbydelige og kvalme fordi vi er ikke skapt slik.
Men jeg mener ikke noe slik med de som
er homofilie, men det de gjør er grisette, modbydelig og kvalm.
-----------------
Jeg sa ikke at
du var homofil… jeg svarte på spørsmålet om hva jeg
synes! Som sagt, de mennesker akkurat som alle oss andre. Men det er selve
**homofilien** jeg er imot!
”
Homofili har forekommet til alle tider. Homfili er en seksuell legning der en person opplever en seksuell og følelsesmessig tiltrekning mot personer av samme kjønn. Homofile har blitt sett på som annerledes.
"Hvis en type atferd medfører at arten dør ut så kan det, etter min mening, ikke kalles naturlig. Dermed er homofili unaturlig."
-----------------
> Homofili og samfunn
Hvordan skal samfunnet forholde seg til det faktum at en del av borgerne utvikler homoseksuell identitet og opplever seg som stabilt homofile?
1) Sosial struktur
Storsamfunnets interesse for samliv og seksualitet skyldes ønsket om å ivareta en rekke sentrale fellesanliggender: ordnet og funksjonell organisering av familieliv, reproduksjon, trygghet for alle og særlig for barna og best mulige vilkår for positiv psykologisk utvikling og sosialisering.
En av familieenhetens viktigste oppgaver er å være et tjenlig middel til best mulig å virkeliggjøre disse målsettinger for samfunnet som helhet. Skal dette få optimale vilkår, forutsetter det stabile familier som i sammensetning og sosialt mønster er et samfunn i miniatyr. Således bør storsamfunnets kjønnslige polaritet og komplementaritet gjenfinnes i familien. Bare en tokjønnet samlivsform er i stand til på grunnplanet å ivareta hele bredden av et storsamfunns anliggender på familiesektoren, reproduksjonen inkludert.
Det må være denne sammenhengen og samhørigheten mellom minisamfunn og maksisamfunn som er grunnen til at homofile pressgrupper ikke får allment gjennomslag for adopsjonsrett i rammen av en partnerskapslov. Enkelte har argumentert med at da først blir det fullstendig likhet mellom homofile og heterofile. Når dette syn likevel er marginalt, er vel det på grunn av en allmenn erkjennelse av at homofilt samliv ikke gir optimale oppvekstvilkår for barn og unge.
2) Kjønnsidentitet. Familie. Kultur
Et samfunnsvitenskapelig grunnlag for et slikt standpunkt kan man finne i den faglige erkjennelse av hvordan et individs dannelse av kjønnsidentitet foregår. Som vi har sett, gir psykologisk og pedagogisk innsikt et relativt entydig bilde: Utviklingen av en tydelig og trygg identitet som kvinne eller som mann forutsetter ideelt sett fysisk og psykisk stabilt nærvær av mannlige og kvinnelige mønsterfigurer som barnet kan identifisere seg med og definere seg i forhold til. Mangel på slike betingelser kan forstyrre prosessen. Dette er ingen dømmende kritikk overfor enslige foreldre og deres livssituasjon, men et viktig memento med sikte på hvilke oppvekstvilkår samfunnet bør sikte på å gi barn.
Som vi også har sett, er det ikke bare barnets og ungdommens nærmeste miljø som spiller inn i dannelsen av seksuell identitet. Særlig for den store gruppen av unge (15-20 prosent) som i tidlig pubertetsalder har diffus seksuell identitet, spiller de videre sosiale omgivelser en viss rolle. Dersom samfunnet knesetter stabilt homofilt samliv som aktet samlivsform, vil dette få konsekvenser for eksponering av homoseksualitet i kulturen. Dette igjen kan få folkepedagogiske konsekvenser som vi i dag ikke overskuer.
Alt i alt viser dette at det er utilstrekkelig å betrakte spørsmålet om det offentliges holdning til homofilt samliv innenfor et snevert individualistisk perspektiv som ensidig fokuserer på den enkeltes behov for og rett til å leve ut sitt driftsliv. Derfor må spørsmålet også ses i en bredere, kollektiv og institusjonell kontekst. En slik tilnærming forutsetter at betraktningen omfatter et flergenerasjonsaspekt med langsiktige, kulturelle perspektiver.
3) Individets frihet
Samtidig vet vi at mange homofile opplever en alvorlig interessekonflikt mellom samfunnets heterofile familiemønster og deres egen seksualitet. For mange av dem som velger å leve ut sin homofili, dreier det seg om en dyp overbevisning hvor de vil påberope seg sin moralske rett til fritt å ta egne valg. Her er det viktig at samfunnet viser respekt for den personlige integritet i spørsmål som gjelder individets identitet. Et ikke-totalitært samfunn må gi rom for den enkelte borger til selv å treffe avgjørelser under eget ansvar også innenfor et livsområde som samliv og seksualitet. Forutsetningen er at dette ikke medfører overgrep mot andre mennesker, eller på andre måter får negative konsekvenser for andre borgere.
At vi i vårt land allerede før en eventuell partnerskapslov tilkjenner homofile en slik frihet, viser seg ved at det ikke lenger gis lovforbud og straffebestemmelser med hensyn til homofilt samliv. Samfunnet må gi individet en berettiget frihet. Samtidig må politikerne på folkefellesskapets vegne ta ansvar for kollektivets ve og vel på både kort og lang sikt. Spørsmålet er derfor hvordan man skal vurdere den foreslåtte partnerskapsloven i en kollektiv og institusjonell ramme.
4) Partnerskapsloven
Så lenge det finnes borgere som praktiserer homoseksuelt parliv, må staten også her bidra til orden, med beskyttelse for de svakeste og fremme av mest mulig rettferdige forhold. Juridisk kunne dette enklest vært håndtert innenfor gjeldende lov om husstandsfellesskap (av 1991). Den regulerer en rekke mer og mindre utbredte samboer-former. Når Regjeringen ikke valgte denne mulighet, var det fordi man ønsket også å gi et signal om at samfunnet anerkjenner et homofilt samliv som verner om troskap, ansvar og kjærlighet. Man ville gi disse homofilt samboende institusjonell trygghet på linje med heterofile ektepar. Resultatet ble at homofile som etablerer seg etter partnerskapsloven får sterkere rammer rundt sitt samliv enn heterofile som bor sammen uten vigsel.
Hele dette komplekset kan ikke godt tolkes annerledes enn at for det offentlige er det vesentlig at borgerne etablerer seg i et stabilt samliv, mens det er av underordnet betydning om dette samliv er heterofilt eller homofilt. Det er disse verdiformidlende aspektene ved partnerskapsloven som er problematiske, både fordi staten slik gir utydelige signaler om hvilken samlivsform som er foretrukket, og fordi en kultur med markante homofile innslag trolig vil få betydning for utbredelsen av homofili i befolkningen.
Realiteten i forslaget om partnerskapsloven er at samfunnet som oppdragerinstans avstår fra å befordre den ene seksuelle legning framfor den andre. Folkepedagogisk vurdert er dette nærmest en ansvarsfraskrivelse: Samfunnet skyver over på individet et valg som har både sosiale betingelser og sosiale konsekvenser, og som derfor individet så allikevel ikke gjennomfører uten sosial og kulturell påvirkning.
5) Holdninger til homofile
For en del medlemmer av vårt samfunn er homofili og homofile noe de bare kjenner av omtale. Denne distanse og mangel på personlig kjennskap har lett for å gi grobunn negative holdninger og utslag som det er grunn til å advare mot.
Alle parter vil tjene på at det er generell åpenhet i samfunnet omkring homoseksualitet. Særlig viktig er det at skolen i sin undervisning i samlivsspørsmål gir solid faglig kunnskap av medisinsk, psykologisk, etisk og annen art. Slik innsikt vil kunne gi bedre forutsetninger for ungdom som skalnår det gjelder å forholde seg til eventuell egen homoseksuell legning og til homofile i familie, vennekrets og ellers.
Historisk betraktet har mange homofiles livskår vært preget av isolasjon. Ofte er kanskje den beste støtte homofile kan få at de behandles på lik linje med alle andre, og ikke blir merket som «spesielle» personer eller «særgruppe». Samtidig er det viktig at man i bomiljø, på arbeidsplass og innen organisasjoner er oppmerksom på de merbelastninger en homofil livssituasjon kan medføre. I den grad det er ønskelig, bør slike sammenhenger kunne fungere som sosialt nettverk.
Konklusjon
Kirke og samfunn bør øke sin kunnskap om homoseksualitet og den allmenne bevisstheten om homofile menighetslemmer og borgere som yter viktig innsats på mange plan. Det er viktig å bygge ned oppfatninger av homoseksualitet som noe «sært» og homofile som spesielle mennesker. I kirkelig sammenheng må man holde fram at homofile ikke er «mer syndige» enn andre, og at en homofil person religiøst sett står under samme vilkår som alle andre; «skapt av Gud», «merket av syndefallet», «ansvarlig overfor Gud», «frelst ved dåp og tro».
En ikke fordømmende holdning til homofile mennesker innebærer imidlertid ikke at man kan avstå fra å bedømme homoseksualitet på etisk og teologisk grunnlag. Som vi har sett, er Bibelens tale entydig: Homoseksuell adferd avvises dels som brudd på ordningen med ekteskapet som all seksualitets ramme, dels som uttrykk for forstyrrelse i forhold til skaperverket. Slik adferd betegnes som «unaturlig», det vil si imot Guds skapervilje og Guds gode vilje for hvert enkelt menneske.
Fra teologisk hold er det viktig å fremheve hvordan Guds bud og ordninger også i dette tilfelle er gode og tjenlige for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet. Det livslange, offentlig innstiftede og gjensidig forplitende ekteskapet mellom mann og kvinne er en uovertruffen struktur for seksuelt samliv. Den tjener både de voksne enkeltindividene, samfunnet som helhet og ikke minst evnetuelle barn i samlivet. All seksualitet utenfor denne rammen truer med å gjøre skade. Denne skaden kan være direkte, slik at den rammer andre mennesker i form av utroskap, tap av livsutfoldelse og fellesskap, seksuell og følelsesmessig utbytting, foreldretap og ustabile oppvekstvilkår. Skaden kan også være indirekte, idet seksuell adferd utenfor og på tvers av ekteskap svekker både den enkeltes og det offentliges bekreftelse og anseelse av ekteskapet som den rette og gode rammen for seksuelt samliv.
Hva angår homofilt samboerskap, ligger de negative konsekvensene i hovedsak i denne siste kategorien. En bred samfunnsmessig aksept og institusjonalisering av homofilt samboerskap vil påvirke kulturen og dermed den seksuelle identitetsprosessen for noen av dem som vokser opp under slike vilkår.
(les resten av artikkelen hvis du vil ->
http://www.mf.no/dokumenter/homofili_1993.html)
-----------------
Jeg må si meg enig i dette som står her, og at vi som er kristne
bør får mer kunnskap. Vi bør heller hjelpe de som er homofile, ikke kritisere dem!
-----------------
> Psyc0re: Jeg kan fremdeles være admin på DC-hubben.. har for øvrig bare ISDN, så det er ikke mye jeg får lastet ned derfra
edit:
Må stikke på juleball jeg oxo... snakkes...
Sist endret av jocke; 6. desember 2002 kl. 15:31.
