Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  45 7724
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg er for å si det pent, alvorlig deprimert og tror aldri jeg kommer til å få det noe bedre. Alle venner osv tar avstand ifra meg, enten fordi de ikke orker, eller fordi de ikke vet hva de skal si eller gjøre, men dette gjør meg jo bare enda mer deprimert... sitter bare alene og ingen/få tar kontakt. føler jeg ikke er verdt noe for noen.
Er det flere her inne som sliter med noe av det samme? Føler jeg trenger noen å snakke med annet enn psykologer og annet helsevesen...
Hey
har sliti med noe av det samme, heldigvis har jeg hatt noen gode venner som heller har satt pris på at jeg har pratet med dem om det. Jeg jobbet mye med egen innstilling og prøvd å endre mindsettet mitt, hvis det gir mening. Kan sikkert sende meg en meld
Jeg har slitt ned tilbakevendende depresjon i nesten 4 år. Det har vært et sant helvete hver eneste gang. Det jeg kan si deg, utrfa min erfaring er at det vil gå over. Jeg har ofte i de tyngste periodene tvunget meg ut for å gjøre noe. For gjør man ingenting, dyrker man depresjonen enda mer. Det kan være seg å få litt frisk luft, gå på butikken og kjøpe noe som du likte veldig godt før depresjonen, se en morsom serie, en film, bare holde seg aktiv med ett eller annet.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Jeg har slitt ned tilbakevendende depresjon i nesten 4 år. Det har vært et sant helvete hver eneste gang. Det jeg kan si deg, utrfa min erfaring er at det vil gå over. Jeg har ofte i de tyngste periodene tvunget meg ut for å gjøre noe. For gjør man ingenting, dyrker man depresjonen enda mer. Det kan være seg å få litt frisk luft, gå på butikken og kjøpe noe som du likte veldig godt før depresjonen, se en morsom serie, en film, bare holde seg aktiv med ett eller annet.
Vis hele sitatet...
Ja jeg er av typen som får helt panikk med en gang jeg blir sittende alene, og jeg kjemper hele tiden for å finne på noe,noen ganger må jeg bare kjøre meg en tur eller gå på butikken å kjøpe noe bare for å ha noe gjøre, jeg klarer ikke å sitte i ro, men blir tvunget til det da det liksom ikke er så mye å finne på alene.
Anonym bruker
"Taktløs Håbrann"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har vært der selv og det er ikke dumt å ta kontakt med en psykolog. Det hjelper faktisk litt å bare ha noen å snakke helt åpent med og få det ut.
Og DET VIL GÅ OVER. Det virker helt usannsynlig og umulig å tenke det nå som følelsene er helt ræva, men tiden leger faktisk alle sår, og det er viktig å vite at det ikke vil vare evig.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har vært der selv og det er ikke dumt å ta kontakt med en psykolog. Det hjelper faktisk litt å bare ha noen å snakke helt åpent med og få det ut.
Og DET VIL GÅ OVER. Det virker helt usannsynlig og umulig å tenke det nå som følelsene er helt ræva, men tiden leger faktisk alle sår, og det er viktig å vite at det ikke vil vare evig.
Vis hele sitatet...
Som sagt så går jeg jo til posykolog, har vært innlagt flere ganger og har akkuttteam og flere andre ting rundt meg, men kan ikke si at det har hjulpet, depresjonen blir dypere og dypere og den har pågått nå i over et år. Jeg har prøvd ut flere typer medikamenter også, men det er faktisk virkelig ingenting som tar knekken på dette. Jeg er i en dyp dyp dal og jeg tror ikke i mitt tilfelle at det vil gå over, det er for mørkt rett og slett.... har skjedd så mye i mitt liv som er helt uutholdlig å leve med og ja... hva mer skal jeg si....
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ja jeg er av typen som får helt panikk med en gang jeg blir sittende alene, og jeg kjemper hele tiden for å finne på noe,noen ganger må jeg bare kjøre meg en tur eller gå på butikken å kjøpe noe bare for å ha noe gjøre, jeg klarer ikke å sitte i ro, men blir tvunget til det da det liksom ikke er så mye å finne på alene.
Vis hele sitatet...

Da vil jeg si du er på riktig vei! Jeg ser det er en del som skriver at psykolog kan være greit å ha, og ja, til en viss grad kan de være brukanes. Men de kan ofte forverre depresjonen med all analyseringen sin og behov for å grave i alle de mørke tanker og følelser. Egenpleie er også utmerket i et forsøk på å få det bedre.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Da vil jeg si du er på riktig vei! Jeg ser det er en del som skriver at psykolog kan være greit å ha, og ja, til en viss grad kan de være brukanes. Men de kan ofte forverre depresjonen med all analyseringen sin og behov for å grave i alle de mørke tanker og følelser. Egenpleie er også utmerket i et forsøk på å få det bedre.
Vis hele sitatet...
Ja, men når ingenting fungerer da? Når det bare blir værre og værre for hver dag som går. Kan jo ikke skrive så detaljert her på forumet, da blir nok tråden stengt. Jeg kan ikke se at jeg er på noe riktig vei altså... spørs hva man anser som riktig.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ja, men når ingenting fungerer da? Når det bare blir værre og værre for hver dag som går. Kan jo ikke skrive så detaljert her på forumet, da blir nok tråden stengt. Jeg kan ikke se at jeg er på noe riktig vei altså... spørs hva man anser som riktig.
Vis hele sitatet...

Det du beskriver er definisjonen på depresjonens klør. Den tar og tar, og gir ingenting tilbake. Har du et godt nettverk rundt deg? Det jeg mente med at du var på god vei var at du holder deg i aktivitet. Trening utløser endorfiner i hjernen, som er kroppens eget «lykkehormon», det er jo også en tanke som kan prøves ut. Hvis du tenker at du nå er på randen, vil jeg anbefale å ta kontakt med en psykolog, evt lokal dps der du bor? Som jeg sa tidligere, så vil depresjonen gå over til slutt, kunsten er å klare å kravle seg igjennom helvetet.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av freak_delux Vis innlegg
Det du beskriver er definisjonen på depresjonens klør. Den tar og tar, og gir ingenting tilbake. Har du et godt nettverk rundt deg? Det jeg mente med at du var på god vei var at du holder deg i aktivitet. Trening utløser endorfiner i hjernen, som er kroppens eget «lykkehormon», det er jo også en tanke som kan prøves ut. Hvis du tenker at du nå er på randen, vil jeg anbefale å ta kontakt med en psykolog, evt lokal dps der du bor? Som jeg sa tidligere, så vil depresjonen gå over til slutt, kunsten er å klare å kravle seg igjennom helvetet.
Vis hele sitatet...
Som jeg har skrevet så har jeg vært innlagt to ganger på et år og har psykolog osv.. nettverket mitt har vent meg ryggen etter første innleggelse, så nei jeg har så å si ingen rundt meg lenger. Jeg prøvde å trene og var super flink i mange mnd og trente hver dag, men når gråten kom imens jeg var på trening og jeg ikke følte at trening hjalp meg noenting så sluttet jeg med det.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ja, men når ingenting fungerer da? Når det bare blir værre og værre for hver dag som går. Kan jo ikke skrive så detaljert her på forumet, da blir nok tråden stengt. Jeg kan ikke se at jeg er på noe riktig vei altså... spørs hva man anser som riktig.
Vis hele sitatet...
Du sier ingenting fungerer, men har du forsøkt ECT ?

Elektrosjokk terapi

Ser ut som pasienter har gode resultater av denne behandlingen.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av downlow Vis innlegg
Du sier ingenting fungerer, men har du forsøkt ECT ?

Elektrosjokk terapi

Ser ut som pasienter har gode resultater av denne behandlingen.
Vis hele sitatet...
Ikke forsøkt, men har nevnt det for diverse behandlere, men det anbefales ikke
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ikke forsøkt, men har nevnt det for diverse behandlere, men det anbefales ikke
Vis hele sitatet...
Hvorfor anbefales det ikke? Dette er noe som brukes regelmessig i psykiatrien. Alle andre behandlingsformer skal være prøvd først, men i ditt tilfelle så høres det ut som det allerede er gjort.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av downlow Vis innlegg
Hvorfor anbefales det ikke? Dette er noe som brukes regelmessig i psykiatrien. Alle andre behandlingsformer skal være prøvd først, men i ditt tilfelle så høres det ut som det allerede er gjort.
Vis hele sitatet...
Det anbefales ikke fordi det er stor sjans for at man kan få kronisk svekket korttidshukommelse. Er enkelte som må skrive ned når de sist spiste omtrent eller ha på alarm for å huske at de har satt inn mat i ovnen. Osv osv...
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det anbefales ikke fordi det er stor sjans for at man kan få kronisk svekket korttidshukommelse. Er enkelte som må skrive ned når de sist spiste omtrent eller ha på alarm for å huske at de har satt inn mat i ovnen. Osv osv...
Vis hele sitatet...
Har du kilder på dette? Har selv tatt ECT. For min del fungerte det en periode. Korttidshukommelsen fungerte normalt igjen etterhvert.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av 121314 Vis innlegg
Har du kilder på dette? Har selv tatt ECT. For min del fungerte det en periode. Korttidshukommelsen fungerte normalt igjen etterhvert.
Vis hele sitatet...
Det står mange steder rundt om på nettet og folk som har opplevd at de har mistet alt av hukommelse fra barndommen og ungdomsårene, det så jeg på et forum ihvertfall.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det anbefales ikke fordi det er stor sjans for at man kan få kronisk svekket korttidshukommelse. Er enkelte som må skrive ned når de sist spiste omtrent eller ha på alarm for å huske at de har satt inn mat i ovnen. Osv osv...
Vis hele sitatet...
Har selv blitt glad og fått svekket korttidshukommelse, dog skyldes det ikke ECT, men THC. Trenger ikke gå til diverse behandlere, så lenge du forholder deg til forhandlere.
Vet dessverre hvordan det er.
Har slitt selv siden midten av tenårene, er i dag i overkant av 30 år gammel. SUCKS!

De periodene i livet hvor jeg har vært lykkelig(st), har vært når jeg har rutiner og positive vaner: jobb, kjæreste, sunt kosthold og trening. Vil anbefale alle disse tingene dersom du ikke allerede har dette. Noen ganger kan en ting føre til en annen; altså at du kanskje får jobb, så møter du en gutt/ei jente etc. etc..

Med det sagt, så ble det aldri stabilt bra for meg, og har nok egentlig gitt opp i dag. Begynte for et par år siden med tung narkotika, sprøyter, fullstendig klar over konsekvensene - selvsagt er ikke dette noe jeg hverken ser på som en god løsning eller anbefaler for deg. Men har livet blitt verre i dette "narkohelvetet", der jeg er dømt til å gå i langermet genser til enhver årstid og opioidavhengig? Ikke egentlig. Har ikke blitt spesielt mye bedre heller, men det er selvsagt godt å få ett avbrekk for noen timer. Skal jeg først ta abstinensgivende medikamenter for å øke lykkefølelsen, kan det like godt være noe som fungerer.

Har i dag minimalt kontakt med foreldre og søsken etter mye krangling om diverse fra oppvekst++, ikke en venn i livet, ingen kjæreste og en ikke-eksisterende tro på fastleger og psykologer, og tau med løkka klar hengende fra taket. Så jævlig til helvete kan det gå.

Håper du får bedre tider, trådstarter. Vi er flere som har kjent dette på kroppen, og det er også mange der ute som har kommet seg bedre ut av det enn meg, for å si det mildt, så muligheten burde være der for deg. Heier på deg!
Hei, jeg kom over noe som jeg synes virker lovende. Det kalles wake therapy, fra de studiene jeg har lest og fra hva jeg har forstått er at etter å ha vært våken i 24 timer så går for veldig mange symptomene fra depresjon over men de varer kun til etter søvnen. Hvis man skal prøve dette så synes jeg at man skal ta med og huske den korte gode perioden man får ved søvnmangel for å så lære av det.

Mitt syn på psykologer og leger er at de behandler pasienter som om at alle er like når alle mennesker er forskjellige.
Søk opp på nettet om metoder som er utenom det vanlige, prøv og feil, kanskje finner du en metode som funker for deg.

Jeg er på en ketogenic diet nå, føler også at denne hjelper på psyken, så igjen, det er mange metoder der ute som kan hjelpe på psyken som er utenom det anbefalte og hva som blir sett på sunt men jeg mener får noe usunt deg til å føle deg bra så er det verdt det over å leve sunt og være missfornøyd.

Hvis jeg skal se bort i fra legenes diagnose 2 år tilbake så vil jeg si at jeg sliter med post schizophrenic depression, har lenge dopet meg ned på pepsi max holdt meg våken 24+ ganske mange ganger, jeg blir sliten men føler meg som regel mye bedre så fremst det ikke blir hver dag over en lengre periode.

Har vært våken i 20 timer nå, og har hatt 3 dager der jeg har vært våken i 20timer+ så mulig innlegget har preg av det. Føler meg bra, litt trøtt men ikke deprimert eller sur.
Anonym bruker
"Underernært Tunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Beklager for å være han dusten, men slutt og legg skylden på andre og kom deg ut, Ta en tur på kafe eller noe og ta kontakt med andre.
Jeg hatt 2 nære venner som har slitt mye med depresjon,hun ene har utallige innleggelser og selvmordsforsøk på lista. Begge har kommet ut av det ca 90% og det begge gjorde var og utfordre seg selv få jobb. komme seg ute og treffe virkeligheten.
Jeg høres kanskje hard ut men å sitte inn og klage på ett forum hjelper værtfall ikke..
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Beklager for å være han dusten, men slutt og legg skylden på andre og kom deg ut, Ta en tur på kafe eller noe og ta kontakt med andre.
Jeg hatt 2 nære venner som har slitt mye med depresjon,hun ene har utallige innleggelser og selvmordsforsøk på lista. Begge har kommet ut av det ca 90% og det begge gjorde var og utfordre seg selv få jobb. komme seg ute og treffe virkeligheten.
Jeg høres kanskje hard ut men å sitte inn og klage på ett forum hjelper værtfall ikke..
Vis hele sitatet...
Du kan være så "hard" du vil, at du har to venner som ble bedre av å komme seg ut betyr ikke at det er svaret for alle. For de som har energi til å gjøre det kan det ofte være et fint tiltak, mens for de som virkelig sliter legger den type retorikk bare press på at tilstanden er deres egen feil. Om man er virkelig deprimert tenker man ofte allerede slike tanker. Man bør dermed være litt forsiktig med å være for hard. Depresjon er en vanskelig sykdom å håndtere, og anekdotiske bevis som at du kjenner to stykker som bare måtte komme seg ut litt tilfører ikke mye til diskusjonen. Det gir bare syke mennesker skyldfølelse for å være syk.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Det står mange steder rundt om på nettet og folk som har opplevd at de har mistet alt av hukommelse fra barndommen og ungdomsårene, det så jeg på et forum ihvertfall.
Vis hele sitatet...
Depresjon og andre psykiske lidelser kan i sykdomsperioder også føre til betydelige problemer med korttidshukommelsen. Det er en mulighet for at problemene, som rapporteres med dårligere hukommelse i ettertid skyldes de underliggende psykiske lidelsene. Det kan vel også skyldes enkelte medisiner, spesielt i høyere doser.

Når det er sagt forstår jeg godt skepsisen, den er nok sunn. Det høres i allefall ikke ut som en god idé å få sendt store mengder elektrisitet inn i hjernen sin. Det er uansett viktig å huske det har blitt dokumentert god effekt av denne behandlingsformen, og jeg ville hvertfall vurdert den om depresjonen din utvikler seg til perioder med suicidalitet. Da ville jeg heller hatt noe dårligere hukommelse enn ingen i det hele tatt.

Jeg vil uansett aldri oppfordre noen til å bruke denne behandlingen som noe annet enn en siste utvei. Blant annet søvnmangel og ketogen diett som beets skriver om høres ut som gode forslag å prøve!

Ønsker deg alt godt.
Anonym bruker
"Underernært Tunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg mener at hvis man er for "snill" vil de som har depresjon sjeldent bli bedre. Når det gjelder de fleste psykiske helseplager så må pasienten gå i gjennom en forandring av personlighet eller personlig liv. da er det som regel egeninnsats samtidig som helsevesenet hjelper deg. Depresjon er ikke som og ha ett sår, ett sår gror og går oftest over av selg selv. Depresjon forbedres ved og gjøre noe, Ikke av og klage på andre og skylde på andre. Bit tenna sammen og snakk med nav om jobb, de hjelper et med ett tiltak, der får du kontakt med andre mennesker og kan bygge ett nytt nettverk..
Det er klart man må ta tiltak, men det er ikke gitt at å komme seg ut i jobb er første steg. Jeg er enig i at man sjeldent blir bra av depresjon på egenhånd uten tiltak, men første steg burde være å gå til lege. Når man har kommet inn i en prosess hvor man sammen med lege/psykolog vurderer de neste stegene for å bli frisk kan en jobb være et godt virkemiddel. Det er altså ikke det at meningen din nødvendigvis er feil, den er bare del av en større vurdering.
Hva er det du sliter med?


Hva er det som stopper deg fra å la fortid være fortid, og bare se fremover?
Anonym bruker
"Redd Esel"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Til trådstarter: Jeg har vært i samme posisjon(for 10-15 år tilbake) hvor jeg på en måte var i en ond spiral. Jeg følte meg lite komfortabel med å gå ut, men samtidig ble jeg lei av meg av å bare sitte inne å game.

Det endte med at jeg endret på noen rutiner:
- Begynne å trene
- Studere fremtiden min, hva vil jeg bli? begynn å trene på det NÅ!

- Komme ut av komfortsonen, altså delta på fester, ta en øl på byen osv, det hjalp meg mye, plutselig knakk jeg koden
- Det hender ofte nå også at jeg kan kjede meg noen ganger, og fortsatt erges med å gå ut en tur alene å ta en øl, men det er ofte bare de første 10-15 minuttene som er "kleine", etter det åpner alt seg og jeg sitter igjen med en godfølelse etterpå

Kanskje disse tingene ikke fungerer for deg, men du må vertfall analysere handlingene dine og se på om det er noe du gjør som andre ikke liker osv osv.

Alle har sine nedgang og oppgang perioder, jeg har det fortsatt den dag idag. Så når jeg har en liten "nedgangsperiode/depresjon", så tenker jeg bare alltid at dette går over, og de gode stundene kommer igjen.

Stå på!
Jeg vil påpeke for andre i tråden her at depresjoner ikke alltid er forbigående og at de i noen tilfeller kan være behandlingsresistente. Ved alvorlig depresjon i motsetning til mild eller moderat depresjon har det ikke vært påvist effekt av fysisk aktivitet. Noen mennesker sliter alvorlig psykisk gjennom hele livet, selv om alle tiltak er satt igang.

Vi kan ikke vite om dette er tilfellet med OP, men det at vi ikke vet betyr også at man skal være, som Bandoloo sier, forsiktig med den type retorikk som mer eller mindre legger skylda på den deprimerte og konkluderer med mangel på innsats. Det virker nok i mange tilfeller i mot sin hensikt.

I mitt tilfelle slo depresjonen til når jeg var 13. Jeg var aktiv, flink på skolen, hadde gode venner og en god familie. Jeg har fortsatt gode mennesker rundt meg som støtter meg og hjelper meg i hverdagen. Jeg trener når jeg kan og sosialiserer når jeg kan. Hjernen min fungerer bare ikke helt som den skal. Jeg er fortsatt alvorlig syk.

Deprimerte er harde nok med selg selv. Støtte, forståelse og en positiv empatisk tilnærmelse vil nok være mye mer effektivt. De som skylder på innsats kan jo snakke for seg selv.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg mener at hvis man er for "snill" vil de som har depresjon sjeldent bli bedre. Når det gjelder de fleste psykiske helseplager så må pasienten gå i gjennom en forandring av personlighet eller personlig liv. da er det som regel egeninnsats samtidig som helsevesenet hjelper deg. Depresjon er ikke som og ha ett sår, ett sår gror og går oftest over av selg selv. Depresjon forbedres ved og gjøre noe, Ikke av og klage på andre og skylde på andre. Bit tenna sammen og snakk med nav om jobb, de hjelper et med ett tiltak, der får du kontakt med andre mennesker og kan bygge ett nytt nettverk..
Vis hele sitatet...
Jeg skjønner ikke hvor du har det ifra at jeg ikke har jobb? Jeg har utdannelse og fast høy stilling i en jobb jeg trives med. Jeg har også økonomi og hus og alt på stell sånn sett.
Har du forsøkt absolutt alt av antidepressiva?
Personlig så fikk jeg et svært bra år med Venlafaxin. I tillegg har man SSRI medikamenter som Cipramil, Cipralex, Fontex, Fevarin, Seroxat og Zoloft. Og en god del andre.

Personlig så ville jeg også ha gått for Tramadol til bruk ved behov. Men dette er dessverre ikke noe man kan forvente at legen skal skrive ut til deg.
Sist endret av Who?; 20. februar 2018 kl. 16:12.
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Hei TS her. Tusen takk for mange fine og utfyldene svar! Jeg setter virkelig pris på det! At så mange faktisk tar seg til til å skrive.
Vil bare påpeke at det er mange som tror at jeg er en person uten jobb og uten noe som helst. Jeg har fast jobb og utdannelse, jeg har alt jeg trenger materielt sett. Jeg har også egentlig en stor gjeng med mange venner, men disse tåler ikke min sannhet om at jeg har blitt så deprimert så de tør ikke si noe og vender derfor meg ryggen istede. Jeg er ikke en lat person som ikke prøver å gjøre noe, jeg drar ut på byen så fort det lar seg gjøre og hsr 1000 ting å holde på med. Det er ingenting som kan utsettes på mitt forsøk på å få det bedre. Men allikevell så blir det ikke bedre. Jeg trente også i flere mnd men opplevde at jeg ble enda mer psykisk sliten av det jaget om å trene hele tiden. Tok energien ifra meg.
Anonym bruker
"Underernært Tunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Da har du jo ikke så mye og klage over, Kanskje du må bare venne deg til og ikke før deg topp hele tiden, Livet er opp og nedturer.
Hvis det stemmer at du har fast jobb i høy stilling du trives med må du jo være smart nok til og komme det ut av dette uten hjelp fra Randomz på nett? Hva er det egentlig du vil oppnå med denne posten?
Anonym bruker
"Orange Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Da har du jo ikke så mye og klage over, Kanskje du må bare venne deg til og ikke før deg topp hele tiden, Livet er opp og nedturer.
Hvis det stemmer at du har fast jobb i høy stilling du trives med må du jo være smart nok til og komme det ut av dette uten hjelp fra Randomz på nett? Hva er det egentlig du vil oppnå med denne posten?
Vis hele sitatet...
Hehe, okei... jeg har ingenting å klage på sier du? ,jo det har jeg. Materielle ting betyr ikke så mye i det store og hele. Jeg har jo ikke skrevet hvorfor jeg sliter. Og det å komme seg over en depressjon har ikke noe med hvor smart man er og ikke.
Du skriver at du har endel uoppgjort fra barndommen etc, er det noe dere har tatt tak i? I terapi altså? Jeg ble i fjor frisk etter år med Posttraumatisk stress, som hadde sin rot i barndommen. Jeg ser folk skriver at det å grave i gammel dritt kan gjøre vondt verre, det er jeg delvis uenig i. Det er klart det gjør jævlig vondt å grave i ting som har fått lov til å ligge å ulme i årevis, men for mitt vedkommende var det det som måtte til. Jeg opplevde at det var litt som å ha feber, det må bli verre før det blir bedre. Jeg sier ikke at det må være slik for deg, men om du har kjørt deg fast kan det være verdt et forsøk

Du sier noe om at du føler vennene dine har snudd ryggen til deg, er du sikker på det? Har du spurt rett ut hva som er greia? Mange av mine venner tror jeg opplevde min lidelse som veldig vanskelig å forholde seg til. De ville gjerne hjelpe, men var usikre på hvordan, og tok derfor avstand. Jeg ble selv ekstremt selvopptatt da jeg var i behandling, og det er en sånn typisk ting som gjør relasjoner vanskelige. Jeg prata også mye om sykdommen i ett jævla kjør, og det opplevdes nok ganske irriterende for de rundt. Jeg tror også de synes det var vanskelig å fortelle meg, fordi de jo synes det var fælt at jeg hadde det sånn. Det trenger ikke være sånn for deg, men det kan helt sikkert være nyttig å se på hvordan man samhandler med folk selv.

Ellers høres det jo ut som om mye er på stell. Forresten vil jeg bare legge til at problemet med å bli deprimert, nettopp er at andre folk ikke virker å skjønne hvorfor man er deprimert. Depresjon bryr seg ikke om at man har jobb, familie eller materielle ting. Det rammer vilkårlig, og trenger ikke ha en dypere liggende årsak. Selv om det er det i noen tilfeller.

Hold ut TS, selv om jeg forstår at det er fryktelig vanskelig!
Det er godt å høre du er i jobb, det er viktig for moralen og selvfølelsen.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Da har du jo ikke så mye og klage over, Kanskje du må bare venne deg til og ikke før deg topp hele tiden, Livet er opp og nedturer.
Hvis det stemmer at du har fast jobb i høy stilling du trives med må du jo være smart nok til og komme det ut av dette uten hjelp fra Randomz på nett? Hva er det egentlig du vil oppnå med denne posten?
Vis hele sitatet...
Ehh, vet ikke om du er klar over det, men både rockestjerner og fysikere blir deprimerte - intelligens og sosial/økonomisk status er faktisk ikke det eneste utslagsgivende for depressive lidelser.

Refererer til posten min over - jeg har både tjent gode penger i mitt liv, samt kvalifisert for mensa medlemskap.

Du er rimelig sneversynt om du mener det du skriver her.
Leger er for eksempel høyt oppe på listen over yrkesgrupper som tar livet av seg - er det fordi leger har lav sosial status i samfunnet vårt? Eller fordi de er økonomisk dårligere stilt enn gjennomsnittet?

Om man først skal forsøke å finne en korrelasjon mellom intelligens og depresjon er vel heller inntrykket mitt at høy intelligens minst like ofte, om ikke oftere, følges av høyere sannsynlighet for depressive lidelser.
Vil bare prøve å skrive litt mere, dette er ting jeg har tenkt selv under depresjon og som jeg tror har hjulpet meg.
For en stund til siden så jeg ikke vitsen i noe, hvis jeg ikke bryr meg om helsen, hvorfor skal jeg trene?
Skal jeg gidde å trene for å se bedre ut for å bli godkjent for de som bryr seg om personers fysiske egenskaper? dette er jo
ikke noe jeg ønsker. Jeg søkte litt og ser at personer som ser bra ut kommer enklere fra dommer, får større tilbakebetaling i rettsaker,
enklere for å få seg jobb, vi folk ser også på pene mennesker som positive og blide imens overvektige blir sett på som
late og negative, at vi lever i ett slikt samfunn tar jeg tungt, men jeg burde fokusere på hva jeg vil forbedre med meg
selv i stedet for å fokusere på hva jeg ser er galt i samfunnet selv om jeg gjerne kunne tenkt meg å sett at alle har blitt
akseptert og behandlet likt.

Tenk deg hvis du kunne vært lykkelig uten penger, uten sex, tenk deg hvis du hadde vært lykkelig med kun det du har,
du trenger kun deg selv og er lykkelig med det du har, dette er noe jeg søker. Skal jeg søke mere og mere
for å bli lykkelig så kommer jeg til å få det tøffere enn hvis jeg lærer meg å bli lykkelig med det jeg har så får
alt det andre bli kremen på kaka.

Jeg var langt nede så kom jeg over noe som kalles " the law of attraction " enkelt og greit så går det ut
på at man tiltrekker seg det man tenker, kroppen sender ut bølger ut i fra det man tenker og man vil
tiltrekke seg mere av dette, jeg tenkte " enn hvis jeg blir lykkelig" og " enn hvis jeg blir mere positiv "
på 2 dager hadde jeg kommet meg ut av depresjonen, jeg hadde en ny glød, jeg hadde et mål om å hjelpe de som
vil ha hjelp, trening ble null problem, alt ble enkelt. Det varte en stund men livet er vel en berg og dalbane.

Folk sier kom deg ut å tren, kom deg ut i arbeid, men mange har vel merket at har man en god dag så
er ikke trening et problem, man tar treningsøkten på strak arm og føler seg sterk, jeg har aldri jobbet men kanskje
kan det være det samme der. Har man en dårlig dag så er en treningsøkt vanskelig, det å være med venner gir ingenting, man får
ingenting ut av disse aktivitetene.

Så noen tips, noe du kan søke etter på google er f.eks. " traits of happy people " les og prøv ut noen av disse traitene,
et jeg leste var at man ser det positiv selv om ting går rett vest.
Begyn å analysere seg selv, hva gjør deg glad? hva har du lyst til å gjøre? hvordan har du selv lyst til å være, hva er viktig for deg?

Hva synes du om egenskapen styrke? Dette er en motivisajon for meg, du er deprimert og du går ut med venner uansett du er i jobb, dette
krever styrke. Du er deprimert og du har ikke tatt livet ditt, kanskje har du ikke tenkt tanken en gang... dette krever styrke, ikke fysisk men psykisk.
Hvorfor ha det bra fysisk hvis man ikke har det bra psykisk.

Jeg tror mennesker kan få til hva de vil, har du lyst nok kan du få til akkurat hva du vil.

Jeg skriver rotete, jeg skriver ned tanker etterhvert som de dukker opp, så det er nok ikke organisert.

Kanskje lurer jeg meg selv med denne tankegangen, kanskje er det rett og slett dumt som faen, men hvis dette gjør meg i bedre humør så er det kanskje
ikke så dumt ?

Jeg tenker at dette er noe jeg kommer til å se tilbake på og bli litt flau over hva jeg har skrevet men dette er tanker jeg brenner for men
mister troen på når jeg er deprimert.

Har også lest at kalde dusjer skal gi en positiv effekt.

Så, analyser, finn alternative metoder, tro på det som er viktig for deg, ro ned, fokuser på deg selv og gjør det som fungerer for deg. Klapp deg på skuderen for den minste ting.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg mener at hvis man er for "snill" vil de som har depresjon sjeldent bli bedre. Når det gjelder de fleste psykiske helseplager så må pasienten gå i gjennom en forandring av personlighet eller personlig liv. da er det som regel egeninnsats samtidig som helsevesenet hjelper deg. Depresjon er ikke som og ha ett sår, ett sår gror og går oftest over av selg selv. Depresjon forbedres ved og gjøre noe, Ikke av og klage på andre og skylde på andre. Bit tenna sammen og snakk med nav om jobb, de hjelper et med ett tiltak, der får du kontakt med andre mennesker og kan bygge ett nytt nettverk..
Vis hele sitatet...
Javel, og hvor ser jeg diplomene dine?

Som en som sliter med depresjon selv kan jeg egentlig bare si rett ut at den "tough love"-greia kan du stappe milevis opp i tykktarmen.

Dønn seriøst: hvis det er alt du kan grave frem, la være å "hjelpe" noen.
Sitat av robhol Vis innlegg
Javel, og hvor ser jeg diplomene dine?

Som en som sliter med depresjon selv kan jeg egentlig bare si rett ut at den "tough love"-greia kan du stappe milevis opp i tykktarmen.

Dønn seriøst: hvis det er alt du kan grave frem, la være å "hjelpe" noen.
Vis hele sitatet...
Tror det han prøver å komme frem til er at du ikke burde se til andre for å få deg ut av depresjonen, det er det bare deg selv og bare du som kan gjøre. Mye av det å komme ut av en depresjon handler om å forandre sine egne tenkemønstre og derav handlinger. Begynn i det små, re sengen når du har stått opp, puss tennene og ta deg en dusj. Videre så kan du for eksempel jobbe med hvordan du føler du fremstår for andre. Få en ny frisyre, kjøp nye klær, begynn på treningssenter, få deg større omgangskrets whatever. Problemet er at du er stuck et sted du ikke vil være i livet, så ta grep for å forandre det. Akkurat dette er det bare du som kan gjøre, så vær egoistisk og sett deg selv fremst.

Satt selv i et ganske dypt hull uten noen spesielt nære. Endte til slutt opp på et sted jeg absolutt ikke ville være så jeg startet å omstille tankegangen om meg selv og satt meg et personlig mål(abstrakt) som jeg siden har jobbet mot.
Men dette er selvfølgelig bare personlige erfaringer, så ta det som du vil.
NOOOOOOOOOOOOOOOOOO-
robhol's Avatar
Det stemmer kanskje - i hvert fall for mange - men akkurat dette er en fremgangsmåte som ikke hjelper noen, eller hvis man skal være veldig generøs, kanskje hjelper i svært få tilfeller og ellers kan være direkte skadelig.

Folk med aktiv depresjon trenger ikke å få antydet at det er deres egen feil - så lett er det.

For det første er det nesten utelukkende å høre fra folk som er lysår unna å ha den minste anelse om hva de snakker om, og som har null kvalifikasjoner på området. Det i seg selv burde egentlig vært nok til å skjønne at man burde være litt tilbakeholden med bastante påstander. Med mindre man har vært klinisk deprimert selv har man ingenting å sammenlikne det med, og selv da er det fare for at ens egen opplevelse ikke er "overførbar" til en annens situasjon.

For det andre er det et kraftig signal om at man "har skyld i det selv", noe som ikke bare er totalt irrasjonelt og ufortjent, men som en deprimert person helt fint greier å konkludere med uten "hjelp". Det er sjelden noen positiv motivator, utrolig nok.

For det tredje er det å måtte høre dette om og om igjen i mange tilfeller demotiverende. Kanskje demotiverende nok til at man gir opp å spørre om hjelp fra venner, familie og andre.

For det fjerde er det sjelden noe i hele listen med råd man får servert som er nytt (OG hjelpsomt på samme tid, vel å merke) uansett. Det er lett å føle at man må forklare seg, å ende opp på defensiven, selv ved uskyldige råd - "tough love"-bullshit praktisk talt garanterer det. Det delegitimerer hele greia, er nedverdigende og slitsomt.

For det femte (men ikke minst i rekka) minner det om en ubehagelig tendens til å ikke ta hele greia særlig alvorlig. Tror folk seriøst at de skal "fikse" noens alvorlige mentale lidelse med en 30 sekunders, dårlig gjennomtenkt, vagt anklagende ta-deg-selv-i-nakken-tirade?

Jeg skjønner veldig godt at det sannsynligvis er velment, men vær så snille, dere det gjelder: tenk to ganger på om dette er råd dere er kvalifiserte til å gi. Rent bortsett fra at "problemløsning" ikke er gitt å være riktig tilnærming i det hele tatt (og, tro meg, jeg skjønner impulsen til å se et problem og ville "fikse" det) bør man være veldig forsiktig med hva man anbefaler med den hensikten.

Det er ikke lett å hjelpe noen som er deprimert. Ta for all del ikke dette som en advarsel mot å prøve, men vær obs på noen "feller" som er fryktelig lette å falle i. Jeg har ingen offisiell ekspertise på området, kun mine egne erfaringer, og som sagt er det ikke gitt at disse kan overføres til andre. Likevel tror jeg det er verdt å ha skrevet det ned i denne sammenhengen.

Til dere som vil hjelpe: det er en klisjé, men det gjelder å "være der" for noen. Foreslå gjerne ting å gjøre sammen - for det stemmer nok at man bør "komme seg ut", men det er lett å ta for gitt for friske mennesker - det er ikke gitt at det er mulig uten videre for en deprimert. Vær obs på å ikke legge press på noen, for det kan være kilde til enda mer skyldfølelse og frustrasjon. Ikke ta mangel på engasjement som et "svar" - for mange deprimerte er mangel på engasjement ikke bare standard, men det eneste mulige. Spør, om du er usikker på om initiativet ditt er velkomment. Noen trenger å snakke, noen trenger distraksjoner, det er vanskelig å si hva slags "støtte" som er riktig.

Hvis det er noen som har spørsmål å stille en tilfeldig depressiv jævel, fyr løs.
Hei og håper du har det bedre nå, men jeg vet det kanskje ikke er sånn. Selv kom jeg ut av elendigheten min med depresjon og angst til en levelig grad når jeg fikk hund, det hjelper å ha noen å ta vare på andre en seg selv først, og når man er grei med hunden er man gladere selv også når hunden har det godt. Jeg skal ikke si jeg har det bra nå, for jeg er i en dyp dal selv, men det er fordi hunden min har kreft og må avlives snart. Jeg har gode dager, og dager der jeg griner mye og dummer meg ut overfor alle virker det som. Min tro er at jeg skal klare dette, jeg lagde en tråd som dette hin dagen og fikk et par hyggelige svar som ga meg mye håp. Du har fått mange svar av folk som bryr seg, og et par du ikke trenger høre på. Velg selv hvem som er hvem av de.

Jeg har og fått en ny venn som tror på meg, som er viktig for meg og han er villig til å høre om når det går dårlig også selv om han sliter kanskje mer en meg til tider. Jeg ha bestilt meg ny valp i mai, som er lyset i en lang svart tunell jeg har vært i en kort stund nå etter en veldig god periode som faktisk begynte med lystgass hos tannlegen. Jeg følte det som den timen var en uke i syden, jeg tuller ikke, jeg kjente ikke noe i munnen og angsten min var gone. Jeg klarte å tenke det går jo faktisk veldig bra, i forhold til før. Jeg bare har sett det gjennom feile øyne liksom, pga jeg er høytfungerend autistisk og overtenker alt, det heter asperger syndrom som jeg er født med. Når jeg ble utredet og fikk vite det falt kortene på plass ang barndommens vonde minner om mobbbing og ingen venner fra 15års alderen ca. Jeg var ikke i stand til å stå imot mobbingen og ble kalt homo hver dag. Begynte med stoff, og fikk "status" og nye "venner" som var altfor forlokkende.

Jeg anbefaler hund(eller katt) om du er sikker på at vil og kan ta vare på noen. Det er veldig givende, og selv om jeg har vært langt langt nede nå som hunden har fått kreft er jeg glad for nytt liv som kommer i mai mnd. Jeg gleder meg til å ha mye å gjøre med å oppdra hunden, og jeg klarte fint å oppdra min hund selv om jeg var sprøytenarkoman når jeg fikk han. Jeg trodde ikke jeg kunne ha hund, men fikk den av familien med løfte om hjelp om jeg ikke klarte det selv. jJeg trengte ikke mye hjelp, det ble min beste venn noensinne. Vi har hatt tolv gode år sammen, og det er jo konge for en hund egentlig.

Det gikk rette veien, og jeg er et bedre sted en jeg var, selv om metadon-livet tar nesten knekken på meg nå og hunden min er syk. Jeg har også begynt å tegne tegninger med små ting, ordtak og kodespråk om mine følelser som hjelper veldig. Det får tiden til å gå, og folk har sagt jeg er flink å uttrykke meg gjennom tegning. Jeg er neppe den som kan tegne et realistisk bilde, men fyller arket sakte med små ting som betyr noe for meg som yin yang symbolet osv. Jeg skriver gjerne noe jeg brenner av og til, men det meste tar jeg var på og viser frem en del til mine to venner og mine hjelpere fra komunen. Det fins mange gode folk som støttekontakter osv, selv om du hadde dårlige erfaringer er det en der som vil like deg og hjelpe deg utover det jobben krever om du gir det en sjans.

Jeg anbefaler ikke tunge medisiner med fysiske abstinenser selv om det kan hjelpe i begynnelsen. Heller ikke rus, men skal du så hold til hasj eller ingenting. Jeg drikker ikke alkohol, for jeg blir sentimental av det og tenker jeg har ingen venner og sånt tull. Jeg håper jeg hører du har det bedre en dag, skriv gjerne mer om du er villig. Jeg er ikke redd for å være ærlig om meg selv, men ser du er litt mer forsiktig.

Jeg ønsker deg lykke til uansett, håper håper det bedrer seg på et vis. Jeg føler med deg som bare det. Og til slutt sier jeg dette, elektrosjokk er IKKE hjelp, det er en forbrytelse at det brukes i det hele tatt, folk husket ikke hva jeg het etter en gang med det der tullet når jeg var innlagt. De husket ikke sitt eget navn nesten, og var helt flate, ikke deprimert, men ikke glad heller. Jeg håper du aldri gjør noe sånt mot deg selv, fy søren altså, å anbefale noe sånt syns jeg ingenting om. Innleggelse gjorde meg værre faktisk, det var bare negativt og de fant ikke noen svar, bare masse feile medsiner og diagnoser hver uke var jeg noe nytt. Det var på tvang da, i seks mnd.

LYKKE TIL, vær god mot deg selv, belønn deg når du er flink og tro på din verdi i universet. Det er ikke lett å leve, jeg tviler stadig på meg selv, men i dag har jeg det veldig bra, dagen i dag, ikke nå for tiden, det hadde vært en løgn. Jeg har hatt det mye værre, jeg bare glemmer hvor ille det egenlig var før. Nuet er alt som egentlig er viktig. Spander noe fint på deg selv, hva som helst. Alt er mulig, selv for en narkoman autist som meg kan ting snu. Jeg har klart det før. Jeg satser på å klare dette, selv om jeg gruer meg til å avlive hunden, men de skal ikke lide, de kan ikke si fra om de er syke som oss. Først tente jeg på selvmord, men jeg har bestemt meg for ikke å gjøre det mot familien og venner. Har mistet en venn til selvmord, besøker graven hans av og til. Han ble ikke gammel, og gjorde det fordi damen slo opp. Det er ikke noe man kan gjøre da, da er det slutt og ingen sjans for å oppleve gode dager som KOMMER. Tro det, du vil aldri få det perfekt, jeg har masse problemer, men jeg har to gode venner i stedet for ti dårlige. Og hunden min så lenge det går bra, og ny valp i mai, de blir født om sju uker. Skal se på de fortest mulig=)

s
Leste ikke igjennom hele tråden, men for meg funket det å bare la hodet hvile i to år. Rusmidler funker som regel i korte tiden, men i det lange løp har jeg ikke noe tro på det. Har derimot tro på å få i seg nok vitaminer og omega 3, selv om det kan være bare placebo
Sitat av Ridge Vis innlegg
Leste ikke igjennom hele tråden, men for meg funket det å bare la hodet hvile i to år. Rusmidler funker som regel i korte tiden, men i det lange løp har jeg ikke noe tro på det. Har derimot tro på å få i seg nok vitaminer og omega 3, selv om det kan være bare placebo
Vis hele sitatet...
Informer oss gjerne om hvordan du hvilte hodet ditt i 2 år, for å så bli bra. Ingen medisiner eller terapi?
Sitat av downlow Vis innlegg
Informer oss gjerne om hvordan du hvilte hodet ditt i 2 år, for å så bli bra. Ingen medisiner eller terapi?
Vis hele sitatet...
Godt spørsmål, et spørsmål jeg ikke har noe godt svar på. 'Så bra' er noe å strekke det fordi det kommer alltid til å sitte igjen arr fra den tiden. Men, gjorde det jeg ville (selv om det gjaldt mest å lese bøker eller tenke), stresset ikke og tok ikke noe ansvar for noe.

Som du kanskje legger merke til er jeg ikke noe strålende eksempel på ett godt menneske, men det bryr jeg meg ikke noe om.
Sitat av Ridge Vis innlegg
Godt spørsmål, et spørsmål jeg ikke har noe godt svar på. 'Så bra' er noe å strekke det fordi det kommer alltid til å sitte igjen arr fra den tiden. Men, gjorde det jeg ville (selv om det gjaldt mest å lese bøker eller tenke), stresset ikke og tok ikke noe ansvar for noe.

Som du kanskje legger merke til er jeg ikke noe strålende eksempel på ett godt menneske, men det bryr jeg meg ikke noe om.
Vis hele sitatet...
Vel om du er ett godt menneske eller ikke har jeg ingen formening om, da jeg ikke kjenner deg, eller kan huske noe negativt som har utpekt seg.

Det er bra det har løst seg for deg ved å hvile hodet, men jeg vil tro at for de fleste tyngre depresjoner trengs det mer omfattende behandling enn som så. Hadde du tatt deg tid til å lese gjennom tråden, så er det mange gode tips og råd fra folk her inne.
Jeg kan kjenne meg igjen i hva du skriver. Jeg også føler meg deprimert og har egentlig følt det i noen år nå. Jeg har gått til psykolog tidligere og følte at det var flott. Det er mange ting som jeg tror vil bedre seg på sikt og jeg ser lyst på framtiden. Jeg skulle gjerne ønske at alt endres på en dag, men jeg vet det er noe som tar tid. Jeg har vært støtte medlem på alle trening studioene som finnes i landet vårt, men det var først når jeg bikka 25 år at jeg begynte å trene regelmessig. Jeg har trent mer eller mindre 4 ganger i uka i ett år og lagt på meg mange kilo med muskler. Jeg har gått opp 14 kg i muskler og trives veldig godt med å ha noe å gå til etter jobb. Jeg har et stort tanke kjør fortsatt, men trening i en time er balsam for kropp og sjel.
Sitat av robhol Vis innlegg
Det stemmer kanskje - i hvert fall for mange - men akkurat dette er en fremgangsmåte som ikke hjelper noen, eller hvis man skal være veldig generøs, kanskje hjelper i svært få tilfeller og ellers kan være direkte skadelig.

Folk med aktiv depresjon trenger ikke å få antydet at det er deres egen feil - så lett er det.

For det første er det nesten utelukkende å høre fra folk som er lysår unna å ha den minste anelse om hva de snakker om, og som har null kvalifikasjoner på området. Det i seg selv burde egentlig vært nok til å skjønne at man burde være litt tilbakeholden med bastante påstander. Med mindre man har vært klinisk deprimert selv har man ingenting å sammenlikne det med, og selv da er det fare for at ens egen opplevelse ikke er "overførbar" til en annens situasjon.

For det andre er det et kraftig signal om at man "har skyld i det selv", noe som ikke bare er totalt irrasjonelt og ufortjent, men som en deprimert person helt fint greier å konkludere med uten "hjelp". Det er sjelden noen positiv motivator, utrolig nok.

For det tredje er det å måtte høre dette om og om igjen i mange tilfeller demotiverende. Kanskje demotiverende nok til at man gir opp å spørre om hjelp fra venner, familie og andre.

For det fjerde er det sjelden noe i hele listen med råd man får servert som er nytt (OG hjelpsomt på samme tid, vel å merke) uansett. Det er lett å føle at man må forklare seg, å ende opp på defensiven, selv ved uskyldige råd - "tough love"-bullshit praktisk talt garanterer det. Det delegitimerer hele greia, er nedverdigende og slitsomt.

For det femte (men ikke minst i rekka) minner det om en ubehagelig tendens til å ikke ta hele greia særlig alvorlig. Tror folk seriøst at de skal "fikse" noens alvorlige mentale lidelse med en 30 sekunders, dårlig gjennomtenkt, vagt anklagende ta-deg-selv-i-nakken-tirade?

Jeg skjønner veldig godt at det sannsynligvis er velment, men vær så snille, dere det gjelder: tenk to ganger på om dette er råd dere er kvalifiserte til å gi. Rent bortsett fra at "problemløsning" ikke er gitt å være riktig tilnærming i det hele tatt (og, tro meg, jeg skjønner impulsen til å se et problem og ville "fikse" det) bør man være veldig forsiktig med hva man anbefaler med den hensikten.

Det er ikke lett å hjelpe noen som er deprimert. Ta for all del ikke dette som en advarsel mot å prøve, men vær obs på noen "feller" som er fryktelig lette å falle i. Jeg har ingen offisiell ekspertise på området, kun mine egne erfaringer, og som sagt er det ikke gitt at disse kan overføres til andre. Likevel tror jeg det er verdt å ha skrevet det ned i denne sammenhengen.

Til dere som vil hjelpe: det er en klisjé, men det gjelder å "være der" for noen. Foreslå gjerne ting å gjøre sammen - for det stemmer nok at man bør "komme seg ut", men det er lett å ta for gitt for friske mennesker - det er ikke gitt at det er mulig uten videre for en deprimert. Vær obs på å ikke legge press på noen, for det kan være kilde til enda mer skyldfølelse og frustrasjon. Ikke ta mangel på engasjement som et "svar" - for mange deprimerte er mangel på engasjement ikke bare standard, men det eneste mulige. Spør, om du er usikker på om initiativet ditt er velkomment. Noen trenger å snakke, noen trenger distraksjoner, det er vanskelig å si hva slags "støtte" som er riktig.

Hvis det er noen som har spørsmål å stille en tilfeldig depressiv jævel, fyr løs.
Vis hele sitatet...
Sabla bra skrevet

Og hva som burde hjelpe er jo vanskelig å finne ut av, dette gjenspeiles her i tråden. Alt fra en boks makrell til elektrosjokk (satt litt på spissen).

En ting som er helt sikkert, ingenting er mer irriterende og bortkastet at det er en som står der, som en duracell-kanin full av energi, som forlanger at du skal ting&tang. Det må være som du sier bedre å vise litt omtanke for hva denne personen faktisk makter.