Hei,

For 1 år siden havnet jeg i en situasjon hvor jeg gjorde noe kriminelt og ble tatt. Brukte ikke vold og skadet ingen men det ble store økonomiske tap. I retten fikk jeg 10 måneder ubetinget fengsel. Grunnen til at jeg gjorde lovbruddet var fordi jeg var i en svært presset og vanskelig situasjon hvor jeg ikke så noen utveier.

Litt om min bakrunn: Jeg har hele livet blitt beregnet som en snill og sympatisk fyr som aldri gjorde noe galt. En gladlaks på fest og humørspreder. Kunne gjerne virke som en klovn fordi jeg ofte skjemte meg selv ut på fest. Når jeg var full var det lettere for meg å være sosial. Vil også legge til at jeg hadde litt dårlig selvtillitt og at det derfor var lettere for folk å "lukte" det og dermed komme med litt slibrige/nedsettende kommentarer til meg, som fra deres ståsted bare var ment som kødd. Vi var jo kompiser så derfor var det greit å slenge slike kommentarer til meg iblant.

Rett etter at jeg ble pågrepet spredte ryktet seg kjapt i lokalsamfunnet om hva jeg hadde gjort. På under 2 uker visste hele kommunen hva som hadde skjedd og hva jeg hadde gjort. Jeg gjemte meg hjemme fordi jeg ikke ville gå ut. Det var for skamfult. Det jeg likevel lot meg bite merke i var at nesten ingen av mine venner tok kontakt med meg. Verken på Facebook eller ved å ringe/sende melding for å uttrykke støtte og sympati for min situasjon (til tross for lovbruddet jeg gjorde)

Min familie sa at "De er helt sikkert redd for å si noe galt, så derfor tar de ikke kontakt med deg"

Tiden gikk og plutselig var 6 måneder gått, jeg hadde ikke pratet med noen av mine venner på et halvt år og jeg hadde gjemt meg hjemme hele denne perioden fordi jeg ikke turte å se folk i øynene. Jeg var blitt depressiv og dagene mine var mørke. Jeg bare gikk hjemme. Det var da jeg begynte å lure; Skal ikke noen ta kontakt med meg? Lurer ingen på hvordan det går med meg? Men jeg hørte ingenting fra noen. Jeg kunne se på facebook at de levde sine vanlige liv. Hver dag jeg våknet håpet jeg at det var kommet en melding i innboksen som sa "Vil du være med å finne på noe?" eller "Vil du være med på fest?"

Tiden gikk og den dag i dag, 1 år etterpå har jeg fortsatt ikke pratet med noen av mine nærmere 15 venner som jeg ofte festet med og var sammen med. Selv to av mine bestekompiser har jeg ikke pratet med på 1 år, og det var èn uke før jeg ble pågrepet. Disse to bestevennene var jeg med på fest hver helg og jeg sov til og med over hos en av de flere ganger. Jeg hadde relativt lite kontakt med noen av mine venner i ukedagene da jeg var opptatt med jobb, så derfor ble helgene brukt til festing.


Så da spør jeg. Er det jeg som har vært en dårlig venn? Er det jeg som burde tatt initiativet til å ta kontakt når jeg var i den situasjonen jeg var i? Folk visste at jeg bare gikk hjemme, var deprimert og ikke turte å se folk. Burde jeg forstå at folk ikke turte å ta kontakt med meg fordi de var redd for å si noe galt?


Jeg sitter her nå og er helt ærlig litt bitter, forbannet og skuffet. Hvorfor er jeg det spør du? For jeg vet at hadde en av mine venner vært i samme situasjon så hadde jeg ihvertfall hatt baller nok til å sende en enkel SMS og spørre hvordan det går eller om vi skal finne på noe..

Jeg har fått mye tid til å tenke og har egentlig kommet til den konklusjonen at folk bare så meg som en festkompis som kun var morsom i fylla. En fyr som turte å skjemme seg ut og gjøre seg selv til latter, for at andre skulle ha underholdning på fest. En klovn rett og slett. Jeg var ofte midtpunktet på nach'ene og folk tok oftest kun kontakt med meg når det var snakk om fest.



Er jeg urimelig om jeg tenker at de er dårlige venner..? Eller er det jeg som er den dårlige vennen? Bør jeg utelukke dem fra mitt liv for alltid og heller finne nye venner? Jeg har ingen å prate med om dette, siden jeg ikke har èn eneste venn lenger. Så derfor spør jeg dere.

Ut i fra det jeg har lest her tror jeg konklusjonen din er riktig. Drit i dem. Ruskompiser er ikke kompiser, alkohol eller annet drop - det går for det samme. Har vært gjennom det samme når jeg dro inn på rehabilitering. Hørte ikke en dritt fra noen. Det er utrolig kjipt - men sånn er det når fylla/annen rus er limet i vennskapet..

Ofte kan det vere veldig vanskelig for folk a ta kontakt i slike situasjoner fordi de ikke vet hva de skal si, og de er kanskje redde for a side noe feil.

Kanskje du kan ta intiativ til a prate med de? Men prov a skap en moteplass utenfor fest-arenaen og uten alkohol for at de skal se pa deg i en annen setting?

Uansett, lykke til. Det bruker alltid a ordne seg!

Vel, vil du ha rett og være stolt eller vil du ha folk å være sammen med?

Send nå en melding, det kan være mange grunner til at de ikke gjør det. Noen ganger må man bare svelge et par kameler.

"Do what you must. And Your friends will adjust."

(og dem som ikke gjør det, er egentlig ikke vennene dine)

Det kommer jo kanskje an på hva du faktisk har gjort. Det vil du kanskje ikke fortelle?

Helt uenig.

Man bør forvente av venner at de tar kontakt når det skjer noe med deg. Ikke omvendt. Om jeg havner i kasjotten forventer jeg faktisk at vennene mine støtter meg, ikke at jeg skal måtte mase om oppmerksomhet.

Men, et vennskap er som en blomster. Den må pleies, hvis ikke dør den. Spesielt overflatiske vennskap. Har du opplevd ekte vennskap spiller det ingen rolle - da kan det gå 10 år og når dere møtes igjen er det som det var i går. Man skjønner det ikke før man har vært så heldig å oppleve det.

Du nevner mange ting jeg er enig med deg i. Du har også listet opp noen veldig gode grunnet som du hadde forstått at de ikke ville ha noe med deg å gjøre, om det var noen av disse tingene du hadde gjort.
Jeg synes du har selvinnsikt.

Om dere hadde vært nok gode venner, burde noen av vennene ta kontakt med deg. Det har de ikke gjort og det kan tenkes at du synes/trodde dere var bedre venner, enn de så på ditt vennskap.

Hva med å ta kontakt med en av de 15 som du anså som en av de beste vennene dine, å ta en prat med han?
Da ville du fått litt "fra den andre siden" også.

Jeg tenker du burde starte der.

Jeg synes det er viktigere å ha en plan og tenke ut løsninger, du kommer i allefall ingen vei med å sitte hjemme å være lei deg.
Ønsker deg lykke til og håper du holder oss oppdatert :-)

Til dere som sier at det er han sin feil fordi han ikke tok kontakt. Har dere i det hele tatt opplevd noe av det han nevner? Hvis disse vennene hadde vært noe å samle på, så ville de ha støttet han og tatt kontakt med han. Når du har gjort en straffbar handling og hele kommunen får vite om det, er det forståelig at du isolerer deg og blir paranoid. Du tror alle snakker dritt om deg, alle vet hvem du er osv. Har selv opplevd mye av det du nevner CrashTest, og vet at det er en helt jævlig følelse å føle seg helt alene pga en dum ting man har gjort. Hvis du er interessert i å snakke mer, er det bare å ta kontakt på personlig melding. Lykke til

Er veldig uenig i det du sier. Du kaller han er kriminell drittsekk. Hvordan kan du klare å si noe slik? Du vet ikke forhistorien til CrashTest. Hvem vet, kanskje han gjorde det han gjorde fordi han trengte penger fordi morra hans var syk? Hvem er DU til å dømme han for valgene han har gjort? Du kjenner ikke til saken engang. Har selv vært i en situasjon jeg må ha gjort drastiske valg på kant med loven for å hjelpe de jeg bryr meg om. Hadde "vennene" til CrashTest vært gode venner så ville de ha sendt han en melding og spurt hvordan det gikk.

De er ikke lett å si om de bare likte å feste med deg, eller om de kunne tenke å henge med deg ellers.
Men jeg kan love deg, tar du ikke kontakt med folk så kan det fort gå perioder der du blir usosial.
Selv har jeg noen få gode venner som jeg er med av og til. Det er litt varierende, men vist jeg ikke tar kontakt med de så blir jeg jo da hjemmesittende. Vil nå tro at det bryr seg, men at de bare ikke tenker over det.

Så ja, det er for det meste din feil. Vist du ikke liker å ha venner som du kun fester med så ta initiativ selv til å finne på andre aktiviteter/møte andre folk.

Jeg kaller ham en dritsekk for å illustrere hvordan kompisene hans har null peiling på hvem han egentlig er lenger, når noe slikt skjer.
Hvis ikke han gjør det veldig tydelig at han gjorde en feil og at han angrer så ser jeg godt hvordan kompisene hans avskriver ham som en "hardkokt" kriminell som de egentlig ikke kjente siden han skjulte disse sidene fra dem.
Han misledet dem og da er det opp til ham å oppklare det.



Og besides the point, hvis du stjeler fra meg for å hjelpe mora di så er du fortsatt en dritsekk i mine øyne. Jeg kjenner ikke mora di.
Hadde du spurt meg så kanskje jeg hadde hjulpet, kanskje ikke, men du får ikke ta det valget for meg. Resultatet er at jeg annmelder deg og driter i mora di.

Du kan ikke være så selvsympatisk.

Ja du dret deg ut, og jada det er ydmykende/flaut/whatever.

Men gjort er gjort, og hadde du bare fortsatt der du slapp så hadde du unngått at denne enkelthendelsen definerte deg som person. Men siden du forsvant fra jordens overflate etter at det skjedde, ikke tok kontakt med venner etc, så er den hendelsen blitt den du er - for deg selv og for lokalsamfunnet.

Man blir fort sint og bitter når en får vite at noen har sviktet, stjålet, svindlet eller på andre måter missbrukt tillit. Da frister det ikke å ta kontakt. Men det er sjelden sånn at noe en venn gjør mot noen andre utenforstående er så ille at jeg ikke vil ha kontakt med han igjen, så nærmest med en gang vedkommende tar kontakt så ordner det seg.

Du fucket opp nå. Kom deg over det og kom deg videre. Ta kontakt med noen kompiser og forklar hva som skjedde. Du sier du ikke vil ha så dårlige venner som venner, men det må ikke være enten eller. Greit å ha noen å preike med, enda du ikke kan betro dem dine største hemmeligheter etc.

Forstår hva du mener, det gjør jeg absolutt. Tror selvfølgelig jeg hadde sluppet å sitte her uten venner om jeg hadde tatt kontakt rett etter at jeg ble tatt, men jeg var ikke i psykisk stand til å gjøre det. Det var kaos i hodet mitt etter jeg ble pågrepet og i flere måneder etterpå. Å ta kontakt med venner krevde mye av meg, og jeg klarte det bare ikke. Jeg var på et tidspunkt klar for å ta livet av meg pga. denne saken.

Mange vil nok mene at det rette for meg å gjøre nå, er å ta kontakt med vennene mine og få de til å forstå at det lovbruddet ikke defininerer meg som person. Være ydmyk osv.



Neptunia: Jeg tror du godt kan ha rett i at vennene mine er redd for at jeg er en annerledes person enn jeg har utgitt meg for, og at de derfor er redd for å ta kontakt med meg. Kan godt hende at noen tror at "den virkelige" meg kom frem når sannheten kom ut. At jeg er en ond person og at de ikke vil ha noe med meg å gjøre. Da er det greit, da får de tenke sånn. Det er jo ingen hemmelighet at; Er man kriminell èn gang, så er man det for alltid. Spesielt i små bygder.

Det kan også hende at noen er redd for å ta kontakt med meg fordi de ikke vil si noe galt, hvis det er tilfelle, så vil jeg egentlig ikke ha noe med de å gjøre. Kanskje er jeg krass, men jeg synes det er feigt å ikke ta kontakt med sin beste venn på 1 år fordi man er redd for å si noe galt.


Folk kan tenke mye rart, men det jeg mener er at de nærmeste burde tatt kontakt. For jeg er virkelig ikke noe monster, og det lovbruddet jeg gjorde tilsier også at jeg ikke er noe monster. Det var snakk om økonomisk utroskap med en bedrift. Sitter ikke å forsvarer det jeg har gjort, for det var tragisk, men allikevel er det ikke verdens undergang. Folk som uttøver vold, drap, pedofili eller voldtekter er i en helt annen situasjon, og mange av dem fortjener hvertfall mer å bli utfryst/ignorert av vennene og samfunnet enn det jeg gjør.


Har i bunn og grunn bestemt meg for at jeg blir ikke å ta kontakt med noen av mine tidligere venner. Ikke fordi jeg er sta og "stolt" men fordi jeg tror ikke det ligger noen gode vennskap der innerst inne. På mange måter har jeg forandret meg uansett, og det er ikke sikkert de vil akseptere det hvis de er redd for forandring. Jeg er f.eks. sluttet med alkohol/festing og bruker mesteparten av dagene mine på trening, jakt og sunne hobbyer. Da er det uansett en god del av fylla-vennene mine som sikkert vil anse meg som "forandret" og kjedelig. Er ikke lenge til jeg ryker inn i buret heller, og rett etter soning er det planlagt at jeg flytter, så blir ikke mye tid her på hjemplassen uansett. Satser på et nytt og bedre liv når jeg kommer ut, og kanskje finner jeg nye gode venner etterhvert! Håper på det hvertfall.


Takk for alle svar folkens! Jeg prøver å være reflektert over situasjonen, men av og til kan det hjelpe med andres synspunkter også!

Hvordan var relasjonen til vennene dine før dette skjedde? Tok de kontakt med deg, eller kan det hende at du som regel kontaktet dem, uten at du tenkte så mye over dette da? Det høres nemlig ut som at selv om dette var dine bestevenner, så var kanskje egentlig ikke du en av deres beste venner. Hadde du vært det, så ville du hørt fra i hvertfall noen av dem. Man bryter ikke all kontakt med en av sine nærmeste fordi vedkommende begår underslag. Kanskje hvis man tilhører en kristen sekt eller no, men isåfall vil jo det være en slags befrielse. For meg høres dette mer ut som bekjente enn som venner. Bekjente av typen folk du møter på fester. Ekte venner trenger du ingen unnskyldning eller anledning for å henge med. Nære vennskap gror sjelden godt kun på alkohol og høy musikk.

Jeg er enig med mentalmelt her. Det ser ut til at du har feilvurdert vennskapene dine. Samtidig har du innsett at relasjonene kanskje ikke var av det sunneste slaget, noe som definitivt er et steg i riktig retning.

Du sier du har sluttet med festing og tatt opp andre hobbyer. Hvordan er mulighetene for å finne venner innenfor disse? Vennskap basert på hobbyer (felles interesser) har lett for å utvikle seg til sunne, gode forhold. I hvertfall i min erfaring. Jeg har bestevenner innenfor flere av interessefeltene mine, noen har jeg hatt siden barndommen, noen har jeg møtt underveis. Felles for alle er at vi har en eller flere aktiviteter å falle tilbake på om ting skulle være vanskelig en periode. Hvordan man behandler venner og blir behandlet tilbake varierer fra gruppe til gruppe, men en ting man bør kunne forvente av gode venner er at de skal stille opp dersom det kreves.

Jeg ser noen i tråden her mener det er TS sitt ansvar å ta kontakt, det mener jeg er fullstendig feil. Når man havner i en kjip situasjon, nesten uavhengig av situasjonen, skal de som anser seg som venner av vedkommende stille opp. Det er vennskap 101. Problemet her er vel at de TS så på som gode venner kanskje ikke så på TS på samme måte.

Samtidig har man forskjellige typer vennskap. Noen avhenger mye av felles interesser og aktiviteter, andre avhenger mer av selve relasjonen og samtaler. Noen av mine beste venner ville jeg aldri pratet med om alvorlige emner, de er der mer som støtte og underholdning. Kanskje du faller innenfor denne kategorien for mange? Det betyr ikke nødvendigvis at de ikke anser deg som en god venn, det betyr bare at de ikke er komfortable med å dele indre tanker og meninger.

Til syvende og sist tror jeg egentlig du bør starte på nytt. Slettes ingen dum idè å flytte. Lykke til!

1. Sitter du virkelig og ikke tar kontakt selv, og så blir du irritert når de ikke tar kontakt? Du overtenker det og har muligens skapt situasjonen for deg selv med å ikke ta kontakt.

2. "Fest"-venner er ikke ekte venner. De kan kanskje bli det, men i det stadiet så er man ikke ordentlige "venner".

Jeg liker å tenke at alt galt som skjer og alle negative hendelser er min egen feil. Da kan jeg faktisk prøve å forandre på ting istedenfor å sitte og skylde på andre.

Jeg kjenner jo ikke deg og kjenner ikke saken i det hele tatt, men sitter du der og skylder på de andre og er sure på de så blir du bare å bli mer deprimert. Enten glem de og drit i det, eller ta initiativ og ta kontakt. Det er ikke en så jævlig vanskelig sak.

Nå har det jo gått 1 år også da, og fest-vennene dine kjenner deg jo ikke lengre akkurat. Men hvis du vil ha kontakt med de igjen så peiser du bare på, og det siste du burde gjøre er å sitte og lure på hvem som har skylden, for det er totalt irrelevant.

Vennskap er en toveis, for å beholde vennene dine er det viktig at du også tar kontakt med de. Om de var gode venner for deg skal jeg ikke dømme, det må du nesten reflektere over selv. Hvis du savner å ha kontakt med de, kanskje du kan ta kontakt med de igjen?