Tittelen sier mye. Jeg lurer på hva som vil være arbeiderklassen om ca 15 år.

Tall fra SSB viser at andelen nordmenn med høyere utdanning har økt fra 29,7 prosent til 34,6 prosent mellom 2013 og 2019. Andelen med høyere utdanning som strekker lengre enn fire år har også økt betraktelig i den samme perioden, fra 7,3 prosent til 10,3 prosent.''

Det er ikke til å legge skjul på at en stor del av dagens arbeiderklasse består av mennesker med fagbrev og uten utdanning. Når flere velger yrkesveier som fører til minimum bachelor, lurer jeg på om folk med bachelor vil i stor grad prege arbeiderklassen om 15-20 år.

Jeg husker da jeg selv satt på skolebenken, så ble fagbrev sett på som en sikker måte til jobb og en grei inntekt. Tok du en bachelorgrad, så hadde du virkelig gjort noe bra.

Nå føler jeg bachelor den dag i dag er det fagbrev var for 10-15 år siden. Jeg sitter også med en følelse av at flere fagbrevyrker (merk: ikke alle) blir sett på som lavstatus og ikke sånn det ble sett på for noen år siden.

Jeg har selv fagbrev og opplevde da jeg var i arbeidslivet å bli satt i bås med andre uten utdanning. Ikke misforstå, det er heller ikke feil å være i arbeidslivet uten utdanning, men min kompetanse og utdanning ble aldri etterspurt eller brukt. Jeg føler nesten at hvis du sier at du ikke har studiekompetanse, men heller valgte yrkesrettet skolegang den dag i dag, så begynner veldig mange å stusse.

Jeg angrer på at jeg tok fagbrev, virkelig. Eller, angre blir kanskje feil å si - jeg hadde neppe klart studiekompetanse i min ungdomstid siden jeg var opptatt av andre ting, men hadde jeg visst hvor lite min kompetanse betydde, ville jeg nok ha tatt en kraftig vurdering.

Jeg tar nå i voksen alder studiekompetanse og hater det, men føler på presset når det kommer til jobber og ikke minst lønn i fremtiden. Det som er trist er at i fremtiden, etter flere år på skole og forhåpentligvis en bachelorgrad, så kommer jeg til å drive med nesten akkurat det samme som jeg tok fagbrev - bare med bedre lønn og flere muligheter. Jeg har sett på studiet jeg skal søke på og det meste innen pensum kan jeg jo allerede etter mange år i yrkeslivet.

Jeg personlig tror at om 15-20 år vil nesten alle jobber kreve bachelor, med unntak av byggebransjen. Vil ''kravene'' bare fortsette å stige med årene, eller vil det til slutt stabilisere seg?

At det blir flere yrker som krever formell utdanning og minst bachelor er nok riktig. Selv yrker der det tidligere har vært kort utdanning, med betalt praksis er blitt 3 årig bachelor. Feks tollerutdanning. Fengselsbetjent eller "fangevokter" var vel tidligere et par måneder på kurs også lønn som aspirant i en kortere periode også fast jobb. Den er vel nå 2 årig og hørt snakk om at den også blir bachelor. Sikkert mange flere eksempler men de jeg kom på nå.

Det vil nok alltid være noen yrkesvalg som kan taes uten 3 årig høyskole med så blir jeg dette med jobbsikkerhet, lønn og slik da påvirket av det. Transportbransjen var jo noe 20 åringer kunne hoppe ut i med kun riktig førerkortklasse og de kunne tjene seg en grei industriarbeiderlønn om de ikke var arbeidssky. Så kom det kjøre og hviletid, så ble det digitale kort som avslørte evt. juks og ikke minst kom kabotasje kjøring, konkurranse fra tidligere østblokkland og det endte i dårligere arbeidsforhold, lavere lønninger og generelt stress i bransjen om de gode jobbene og reale selskapene.

Så er det fagbrev. Mange brukte jo fagbrev som en inngangsport til gode jobber. Fagarbeider og jobb offshore feks. Det er jo blitt færre slike godt betalte jobber, større konkurranse nå er det vel ikke mange jobber der folk er ansatt direkte hos oljeselskapene. Nå er de ansatt hos underleverandører og det påvirker lønnsbetingelser og jobbtrygghet.

Fordelen med feks elektriker, tømrer osv er jo at idag kan de ta ett år påbygg også velge universitet eller høyskole om de skulle ønske. Tidligere så måtte de jo enten jobbe i et yrke de ikke likte om de hadde valgt feil fagbrev og vente til de hadde mulighet til å studere basert på generell studiekompetanse som gjerne var 1 år på privatgymnas + x antall år i jobb. Så de med fagbrev har vel sånn sett en kortere vei til bachelor om de føler for det.

Jeg ville nok sagt at bachelor er minimum idag, men så passer jo ikke skole og studier for alle. Men da blir prisen fort at det kan bli en løsere tilknytning til arbeidslivet. Feks kortere kontrakter, deltid, vikar osv og det er jo stress når voksenlivet tar til og det blir boliglån og bidrag og billån osv.

Studietiden er jo også verdifull utover selve studiet. Det er jo en fantastisk måte å utvide horisonten på. Møte mennesker en kanskje ikke møter i sitt vanlige liv. Øve opp sin sosiale kompetanse og lære både seg selv å kjenne på en ny måte og også erfare at man klarer langt mer enn man kanskje selv trodde. Studietiden kan romme så mye verdifullt at man virkelig vokser som menneske i den perioden. Det fordrer naturligvis noe innsats og at en oppsøker de mulighetene som er, men jeg tror nok at for veldig mange så er nok studietiden en av livets aller beste øyeblikk. I det minste når en ser det i perspektiv og retrospekt.

Jeg vet vi har hatt ulike tiltak, og også utdanninger som er mulig å få støtte til i nav systemet. Men jeg tenker at kanskje burde langt flere få denne muligheten og kanskje også raskere? Når en snakker med folk som droppet ut tidlig av utdanningsløpet så virker det som folk har sine grunner. Det er ett eller annet som har skapt så mye trøbbel at de ikke fikset skolen. Kan være alt fra adhd, ordblindhet, mobbing, dårlige skolemiljø osv osv. Noen av de som dropper ut, havner etterhvert hos nav. Og det virker som nav sin prosess er lang og kanskje ikke alltid like målrettet. Noen ganger så virker det som det er mest om å gjøre at de som mottar ytelser fra nav "gir noe igjen", at de "står opp om morran".

Det er jo greit nok det, og lov sette krev for støtte. Men er det den beste måten å støtte på? Hva om flere fikk mulighet til å få seg en utdanning? Enten det nå er fagbrev eller bachelor eller hva de nå ønsker? Jeg skjønner frykte for misbruk av slike ordninger, men det er jo et praktisk problem og må eller bør være mulig å løse på en god nok måte.

Men om en tenker i et større samfunnsmessig bilde, så vil jo både individet som får slik støtte, samt storsamfunnet ha alt å tjene på at individet går av forskjellige tiltak som ikke er en del av helhetlig plan og heller kommer igang med utdanning. La oss si at noen faktisk mangler hele videregående. Gi de feks 4 år til utdanning. Start med gsk også bachelor. Før de er 30 har de fått en utdanning og de kan da ha opp mot 40 år i rimelig trygg og greit betalt jobb. Ikke bare hjelper vi de som trenger ekstra hjelp for å komme igang med livet, men også storsamfunnet til tjene på dem over alle åra i jobb.

Er det noen som har store hull i grunnkompetansen så burde de kanskje fått et tilbud om en slags "leksehjelp" der de kan få assistent som kan hjelpe dem med å forstå og se sammenhenger. Kunne også fungert fint for de med adhd, dysleksi og sikkert mye annet. Tenk om de som har slitt mye me boklærdom om de får den hjelpen de trenger for å ta til seg pensum, det må jo bli en veldig mestringsfølelse. Og da tror jeg de kan snu alle dårlige minner fra skoletiden, slik at de får tatt til seg og nyttegjort seg undervisning og forelesninger.

Vi må hjelpe de som trenger det mest på best mulig måte.

Jeg er helt enig med deg, det burde være flere veier til en utdannelse.

Jeg kan bruke meg selv som eksempel her. Jeg har bare fullført 1 år på videregående, og etter år på avklaring er det heller ingen rett til ordinær skolegang. Da må man vente noen år til voksen utdanning, men dette innebærer å miste stønaden og tryggheten av en noenlunde stabil hverdag.

Valgene her er da å «si opp» avklaringen, så man får gått skolegang. Men dette innebærer en risiko, fordi det er ingen garanti for at skolegangen går bra, at man tar riktig valg, eller at helsen strekker til studering på fulltid. Og det er selvfølgelig det økonomiske aspektet på toppen.

Men disse faktorene så er det veldig vanskelig. Spesielt da med de økende kravene til stillinger.

Ja også er det vel kanskje også slik at mange av de som dropper ut av skolen kanskje ikke har det helt greit hjemme heller? Foreldre som kanskje aldri stiller opp, osv. Ingen som backer økonomisk. Er det heldig får de seg kanskje jobb, eller i det minste deltids og starter "voksenlivet" med ansvar og faste utgifter. Mens åra går så blir det faste utgifter. Og havner de da plutselig på nav så burde jo fokuset bli på at de skal få utdanning, slik at de kan stå varig i jobb.

Men det virker som karusellen på nav snurrer langsomt. Det skal forsøkes alle mulige greier. Og brått har det kanskje gått opp mot ti år inn og ut døra hos nav, på diverse stønader. Kanskje alt fra ledighetstrygd, til sykepenger, aap eller sosialstønad. Tenk om de bare hadde kunne lagt en plan sammen med sin saksbehandler når de først havnet i systemet. Der de sammen så på hvilke grep som trengs for å nå målet. Feks gsk først, også en bachelor. Og når de lander første jobben fast der de har en bachelor så er det jo faktisk mange arbeidsgivere som gir støtte til mastergrad. Selv stat og kommune kan i noen tilfeller gjøre det, og også private selskaper. Slik kommer jo ofte om en klausul om en låser til å jobbe der i x antall år.

Det jeg forsøker å si er at om grunnkompetansen først er på plass, så vil oddsene for å bli varig stående i arbeidslivet langt større. Det vil være langt flere jobber å søke på. Og et slikt utdanningsløp fra nav kan vel fort koste samfunnet mindre enn en endeløs trøstesløse kurs, og praksisplasser. Har merket meg at mange sier praksisplasser ofte blir utnyttet av arbeidsgivere, at de ikke får fast jobb når tiltaket går ut, for arbeidsgiveren ønsker heller å få inn nye slik at lønnen kan dekkes helt eller delvis via nav. Tenk hva slik utnytting gjør med motivasjonen til de som er i praksis? Og kanskje har noen opplevd det flere ganger?

Skal vi møte de økende kravene til kompetanse i fremtid må vi finne en modell som også favner de som av ulike årsaker droppet ut. Kanskje føler noen at bachelor ikke passer for dem, men at mer praktiske jobber ville passet bedre. Feks rørlegger, elektriker osv. Da burde de kunnet tatt fagbrevet og nødvendig skole og praksis/lærlingtid med støtte fra nav. Samfunnet vil tjene langt mer på at flest mulig står i jobb lengre. Og med det som grunntanke så burde det kanskje også være enklere for folk å bytte utdannelse om kropp og helse ikke takler den jobben og utdannelsen de har? Feks folk som er midtveis i livet, har kanskje en fysisk tung jobb, kroppen er sliten men de har kanskje ikke økonomisk spillerom til å klare studere på egenhånd. Fordi de kanskje har barn, bolig, osv. Også her burde nav trå til og få de over på en ny utdanning til et yrke de vil takle bedre. Igjen, når de er ferdige har de sikkert opp mot 20 eller flere år i ny jobb. Langt bedre for individet og langt bedre for samfunnet. Alternativet hadde kanskje vært lange perioder med sykepenger, graderte sykepenger, aap, arbeidsutprøving, tiltak og etter 10 år og endeløse halvnyttige tiltak og ingen overordnet plan så blir de kanskje uføre og forsvinner ut av arbeidslivet for alltid. Skrekkelig dumt for individet, og faktisk også et tap for samfunnet. Verdifull kompetanse, erfaring og arbeidsinnsats rotes vekk over år, før den det gjelder til slutt er så sliten av alt nav stress at de ikke klarer mer og blir trygdet for alltid.

Jeg kan alt høre hylekoret. "Vi betalte vår egen utdanning å måtte leve på nudler og pasta med ketchup og hadde masse gjeld når vi var ferdig utdannet, hvorfor skal noen få betalt utdanning". Til alle slike kommentarer vil jeg bare si at alternativkostnaden for samfunnet blir større om vi ikke stopper opp og tenker oss grundig om. Nav skal ikke være noe som drar folk ned og fjerner all motivasjon til å skape en bedre fremtid. Men veldig mange opplever akkurat det når de havner hos nav. De kjemper og krangler om småpenger i så mange år også ender de til slutt opp som virkelige "tapere", her i økonomisk forstand. De må kanskje se frem til 40 år som fattigmann, avskåret fra å kunne ta grep som gir dem en verdig alderdom. Og sluttregningen for samfunnet blir langt større enn om vi hadde klart å få dem over i et nytt yrke langt smidigere og langt tidligere.

Veldig bra skrevet, _abc_, jeg har ikke noe å tilføye. Håper at det blir satt mer lys på mulige tiltak, og at mennesker ser mindre dømmende på de som befinner seg i en slik situasjon, i fremtiden.

Enig med deg _abc_
Jeg vil bare tilføye at det er lett for oss alle å glemme at vi har forskjellige forutsetninger for å greie ting. Noe kommer lett for noen mens andre strever lenge med det samme.

Ja og nettopp derfor, at vi mennesker er forskjellige burde det være en mulighet for at de som føler de trenger litt ekstra støtte i form tettere oppfølging i starten på et utdanningsløp får dette. Det kan være så enkelt som en organisert form for "leksehjelp" eller for de med andre utfordringer som feks adhd eller dysleksi får noen som kan hjelpe dem faglig underveis.

Jeg tror ikke hverken dysleksi eller adhd begrenser muligheten til å få en utdannelse, men det kan kanskje gjøre det i den tradisjonelle studiemodellen. For å fange opp alle som har store hull i basiskunnskap, eller har store utfordringer bør man se på hva som skal til for at de skal lykkes som studenter.

Blinde og svaksynte feks, de får pensum på lydbok om de trenger. Vi må ikke lage oss et samfunn som ekskluderer men bygge et samfunn som inkluderer. Det tjener vi alle på. Og vi må fange opp de som faller utenfor, som ikke har taklet utdanningsløpet. Det at de ikke fullførte videregående betyr jo ikke at de ikke kan bli gode ingeniører, sykepleiere, økonomer osv. Kanskje er alt de trenger litt ekstra tilrettelegging, litt mer tid på eksamen og noen som hjelper dem med struktur og faglig støtte slik at de kan få lærdommen til å sitte.