Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  6 1649
Anonym bruker
"Sammen Lemen"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg har fått time hos dps i midten av juni og det skal bli deilig. Jeg har ADD og moderat tilbakevennende depresjon. Jeg ble sendt til psykosetest og skåret veldig høyt på tvangstanker.
Jeg har dem nå, og det er slik at jeg ikke har lov til å ha det behagelig.
Jeg har noen vonde sår under føttene, på siden og på hælene så det er begrenset hvor godt det er å gå for tiden. Har også gått/løpt på meg lettere smerter i hofte og knær. Nå er tiden kommet for mer egenpleie. Men jeg har ikke trent på 2 uker nå. Jeg har gått tur og tatt lette styrkeøvelser hjemme. Men ellers har jeg bare villet nyte freden og det nye hjemmet mitt. Nå sitter jeg her med en kaffekopp og ser på sko på nett.
Jeg har en kjeftende masete stemme i hodet som sier at jeg bør komme meg ut. Ut og løpe. Ut bare for å gå ut. Jeg er alltid ute ila dagen, men venter gjerne til kvelden, og grunnet smerter så nøyer jeg meg med å gå for tiden. Jeg synes det er noe tvangspreget over alle disse jeg ser jogge på asfalten med smertegrimaser i ansiktet.
Men ser jeg dem føler jeg at jeg går subbesakte.
Jeg føler meg lat som bare sitter inne, men jeg vil ikke ut, jeg vil ikke ut og løpe. Hvorfor er det så galt å bare ville sitte litt inne av og til? Jeg har denne konstante stemmen som sier at jeg skal finne på noe annet, helst noe ubehagelig. «Kom det ut og løp». Så klarer jeg ikke nyte at jeg sitter her. Det er ikke lov å ha det behagelig. Hvorfor må vi ha så masete fornuft? Jeg er lei av å være menneske. Jeg er lei alt maset om selvdisiplin og imponere andre. Er jeg ikke sosial er det gjerne noe slik også; «gå ut og sosialiser», selv om det ikke nødvendigvis gir meg noe..
Må man bare gjøre disse tingene? Er dette noe jeg bør sette pris på at jeg har egentlig? Eller er det tvangstanker?
Anonym bruker
"Sammen Lemen"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Må tilføye at jeg ikke har psykoser. Det glemte jeg.
Hadde tvangstanker, moderat depresjon, angst, konstante panikkanfall +++. Måtte sykemelde meg fra studiet i ett år og det var et helvete. Ble satt på Zoloft 100mg av psykiater hos SiO og det meste er nå borte, spesielt tvangstankene. Det tar måneder før medisinen funker 100%, men er absolutt verd bivirkningene. Den første SSRI medisinen min fikk huden til å konstant brenne, så måtte bytte til Zoloft. Dette er en prosess som kan ta litt tid, men du vil absolutt bli bedre, mest sannsynlig. Jeg er nå tilbake på master med blant de beste karakterene på trinnet. Sier ikke at du må ta meds, men at du bør ta det hvis det anbefales. Jeg hadde sluppet mye lidelse og reddet et år av livet mitt hvis jeg hadde visst hvordan man får hjelp med en gang.
Hold deg unna alkohol og rus, det siste du trenger nå. Jeg har for min del ikke drukket en dråpe siden jeg ble dårlig for 3 år siden, og drakk sjelden før dette også.
Anonym bruker
"Sammen Lemen"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Ok. Jeg har ikke drukket alkohol på flere år. Dessuten er det såpass dyrt at det er ingen fare for at det blir kjøpt inn. Jeg bruker Elvanse men har bestemt meg for å trappe ned igjen. Jeg skal ta dette med dpsn når jeg kommer inn. Jeg vet ikke om jeg bør, men medisinene har gitt tvangstankene næring. Noen ganger tenker jeg at jeg er falsk eller jukser når jeg bruker de, slik at hverken trening, læring eller noe jeg gjør er vedvarende. Men det er fordi jeg på en eller annen måte har det behagelig når jeg bruker dem. Perfekt nå som jeg ikke kan være så fysisk aktiv. Får er fred over meg når jeg bruker dem. Det er jo nettopp den freden jeg føler som tvangstankene ødelegger. Altså tankene var jo der før jeg startet å bruke de og men de angrep dette området også. Jeg har ikke lov å ha det behagelig. Tankene sier «du jukser når du tar pillene, du får svi for dette i fremtiden, gå heller ut og løp om du så må gni huden av hælene dine, tryggere enn medisinen», altså, kun ubehag belønnes, å ha det behagelig straffes.
Poenget var at hvis legen anbefaler SSRIs for dette bør du ta det uansett hva tankene sier. Man får ikke noen belønning for unødvendig lidelse.
Anonym bruker
"Sammen Lemen"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av Oops96 Vis innlegg
Poenget var at hvis legen anbefaler SSRIs for dette bør du ta det uansett hva tankene sier. Man får ikke noen belønning for unødvendig lidelse.
Vis hele sitatet...
Nei det er nok sant. Men man får straff for behag. Er det noen ganger tankene sier. Men hvorfor i huleste er jeg slik? Jeg er lat så lenge jeg ikke går eller løper ute med puls.
Anonym bruker
"Sammen Lemen"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Nå er de her. Hvorfor har jeg dette? Jeg driver og vasker nå da det er min tur. Bor i et fint bokollektiv og jeg trives med leiligheten og greie folk. Men de er på jobb, jeg er på aap, det vet ikke de, jeg sier bare at jeg mistet jobben (det har jeg og) og ser etter nye mens jeg studerer litt på nett.
Men jeg er alene her og føler meg nesten lat. De er på jobb for pokker. De jobber i barnehage og/eller eldrehjem. Et av de to siste jobbene jeg kunne tenkt meg likevel, men jeg klarer ikke helt å nyte at jeg går her. Jeg skammer meg litt over at jeg har havnet på nav. Jeg skammer meg over at jeg ikke har en jobb og St jeg ikke engang søker i bhg eller eldrehjem. Jeg har vært utplassert i både bhg og eldrehjem før og mistrivdes noe grusomt. Bhg overlevde jeg en kort stund, eldrehjem fikk jeg trykk i hodet av (aldri slitt med hodepine ellers) men akkurat der ble jeg rett og slett syk. Er det bare mer selvdisiplin i folka som jobber der eller er de skapt annerledes enn meg? Selv har jeg jobbet med oppvask på restaurant, kanskje vil mange kalle det dritt, men jeg foretrekker det foran barn og eldrehjem. Men jeg har denne sinte stemmen inni meg som sier jeg er lat. Aldri får jeg fred. Nå har jeg blitt storforbruker av plaster og må kjøpe bandasje pga sår på føttene fordi jeg går så mye. Jeg går ute for å få fred fra tankene noenlunde. Jeg tenker kanskje ssri kan få en sjanse, kan de virkelig roe ned tanker. Hvorfor oppstår tvangstanker?