Heisann folks! Dette under (innom hermetegnet) her skrev jeg for 1,5 år siden.



"Nå sliter jeg såpass at jobb er utenkelig,bort på besøk utenkelig, få besøk utenkelig,ja det meste er utenkelig.

Rart dette med psyken...... jeg har alt,knall jobb, samboer,unge, leilighet,bil,,harley,hytte, ja alt som folk drømmer om..... men likevel......
Jeg kunne byttet bort alt av materiale goder bare for å fått litt fred fra tunge tanker, skyldfølelse, og fått et snev av selvtillit, men så enkelt er det vel ikke......
Med det samme jeg er i gang så kan jeg vel skrive litt om det som er opphavet til plagene mine da, hvertfall det jeg tror selv....

Barndom: Det jeg husker best er mobbing fra 8 årsalderen,fysisk og psykisk.
Et søskenbarn(nabo) hengte seg da jeg var ca 10,det var jo gøy for de andre å fortelle meg i detalj hvordan han gjorde det.
Og jeg var så heldig å ha en pedofil onkel som nabo..Han ble jo fengslet,og det var hvertfall gøy å fortelle meg på skolen + at kommunen plasserte onkelen i et hus der vi hadde dataundervisning.(ca 50 meter unna skolebygget.)
Jeg vet enda ikke om han utførte noe overgrep på meg,eller om jeg har fortrengt det.
da jeg var 8-9 år var det ei jente ,3 år eldre som begynte å utforske meg seksuelt, og omvendt.Dette kom også ut på skolen.Og det sitter hardt i minnet.Ellers var det mye slåing,mishandling av enkelte medelever.

Dette resulterte jo i et voldsomt stort fravær fra skolen,men det prøvde de å fikse med tvang,og medisinering. Det var jo veldig smart,og gikk ikke så bra.
Havnet på psykriatisk i en alder av 12 år fordi jeg nektet å gå på skole.
Enklere det sikkert enn å få bukt med de som mobbet,de var det jo ikke noe galt med,
det var jo meg.
Kom meg ut av barne,og ungdomskolen med varige men på psyken,men heldigvis i live.

Videregående gikk helt ok, fikk meg jobb helt ok.
I 1997 hengte nok et søskenbarn seg (22 han),nok en liten nedtur.
I 2003 døde min kjære fiskekompis/onkel og far til sistnevnte som hengte seg, av overdose alkohol og stoff. Det også var en kjempenedtur.

Så i 2003 var første gang faktisk at jeg var til lege for å få sykmeldning for depresjon/depressiv lidelse.

Etter dette årstallet har det bare blitt verre og verre, mørke tanker surrer og trekker meg ned.. Faen ta....
Må også legge til at det har vært mye alkohol i helgene frem til jeg var 30 ihvertfall, kuttet ned drastisk da, i håp om å bli bedre,men hjelper ikke stort det eller.
Selvmordstanker og depresjon/angst har fulgt meg hele veien,men aldri vært så ille som etter 30årsalderen.
Må også legge til at begge foreldrene mine prøvde så godt de kunne med å hjelpe meg i barndommen.
Ikke vet jeg helt hva jeg vil oppnå med dette, og sikkert mye jeg har glemt å skrive,men litt er det hvertfall."








Har gått til utredning nå i et år, og diagnosen er som følger : Engstelig/unnvikende personlighetsforstyrrelse, som igjen fører til depresjon og hodepine bla.

Dette er rett og slett senskader fra de harde barneår, ifølge ekspertene.

Har gått på jobb innimellom siden nyttår, men nå har det stokket seg totalt for meg. Har rehabpenger frem til juni, så hva som skjer etter det må fanden vite.

Fortsette i jobben jeg har, går faen ikke.
Det er jeg altfor ustabil til (fravær).

Så det beste er vel kanskje forlenging av rehabpenger eller tidsbegrenset ufør til jeg har fått rettet opp hodet litt

Hvorfor jeg skriver dette, vet jeg faktisk ikke.
Det er ikke for å få sympati eller skryt for rettskriving ihvertfall

Kanskje få folk til å tenke seg litt om før de denger (verbalt eller fysisk) hverandre?
Få folk til å ta mobbing på alvor?
Mange skjebner rundt omkring.

Sikkert mange som har synspunkter om mobbing/senskader innpå her.

Har jo oppdaget at det er utrolige mange kloke hoder på dette forumet. (etter år med sniking)

En liten oppdatering kanskje.
Går fortsatt på rehapenger, og de blir vel utvidet til sommeren tenker jeg.
Begynte i høst på noe som heter EMDR behandling til en av Norges fremste forskere/spesialister på senskader grunnet mobbing.
http://www.emdrnorge.com/page1/index.html
Om det hjelper noe spesielt er for tidlig å si, men depresjonen har sluppet litt.

Behandleren har spurt meg flere ganger om jeg skal gå til sak, eller søke erstatning.
Om det er voldsoffer, eller billighetserstatning hun mener,har jeg ikke spurt om.

Er det noen som har vært borti lignende saker, med påfølgende søknader om erstatning, så setter jeg pris på å høre om det. Pm eller her.

Jeg kan da vel ikke være den eneste i landet som har landet på trynet i voksen alder ,grunnet senskader vel ?
Så kom frem fra hulen, og del gjerne erfaringer, mobbere som offer
Ja mobbere kan få senskader de og

Hilsenhansomfaenikkeskalgisegmeddetførste

compurhythm ofte kan ignorerng være mye bedre for mobbeofre det er ihvertfall min ærfaring.

LR1975 jeg får få vondt inni meg når jeg leser om det som har skjedd, men du er i hvertfall klar oversituasjon og er godt i gang med en endring i tanker og følelser.
jeg har selv ikke hatt det så lett gjennom årene, og jeg må si at det verste er phsykiske lidelser, hvor man hele tiden sitter å tenker i en ondsirkel av vonde erfaringer og tilstander. du har kommer et godt stykker på vei ettersom du har tat kontakt med spesialister osv,(det er deilig og viktig å lette på trykke av og til og snakke med andre og alt som har skjedd.

Det siste jeg vil si er at det er ikke det materielle her i verden som er viktig, det som er viktig er å gjøre det du blir glad av! finn noen likesinnede skap minner med andre som du liker å være sammen med dyrk hobbier, nyt naturen eller hva det nå skulle være.