Forhistorie: Jeg er i starten av 30-årene, og har slitt mye psykisk siden tenårene. Jeg har droppet ut av alt man kan droppe ut av, og takler ikke «systemet», som jeg finner dørgende kjedelig. Er ingen «rusmisbruker», men har medisinert meg med høykvalitets marihuana av og på i mange år mot stress, sinne og aggresjon, og bare for å få de ensformige dagene mine til å bli litt lysere. Forholdet mitt til planten er balansert og avslappet.

De siste par årene har jeg dog blitt mer deprimert som følge av å føle meg «mislykket», livet har presset meg til det ytterste – noe som har resultert i illegal eksperimentering med Attentin (deksamfetamin) de siste månedene. Og effekten er som å skru på en bryter: Den mørke muren av tunge, kompliserte tanker som hindrer meg i alle gjøremål forsvinner som dugg for solen. Jeg kan senke skuldrene, puste og gjøre det folk flest tar for gitt. Derfor har jeg samtidig med denne eksperimenteringen vært i ADHD-utredningstimer med en anerkjent og respektert psykolog. Jeg har vært åpen om de gode erfaringene mine med Attentin – pluss andre stoffer – uten at det var noe problem. Han sier ADHD-diagnosen er «sikret», så jeg får tilgang på deksamfetamin eller lisdeksamfetain om jeg ønsker det.

Så til mine spørsmål: Jeg fant fort ut at jeg trenger doser på 20-40 mg Attentin for å føle meg fin gjennom en hel dag. På 5-10 mg føler jeg meg bra en time, og så blir jeg bare mer irritert. På større doser kjenner jeg en helt annen ro og gjennomføringsevne, men da snakker vi også rekreasjonelle rusdoser. «Rus» og «medisin» er jo begreper som går over i hverandre – men det er altså «rusen» som blir medisinen i mitt tilfelle. Jeg delte disse tankene med psykologen, uten at han reagerte på dette eller dosene mine. Noen tanker fra dere?

Hovedproblemet er søvnen. Det er klin umulig å få sove, på tross av at jeg i blant nesten føler meg trøtt av effekten. Psykologen min mente at folk ofte blir trøtte når effekten går ut, og da gjerne sover bedre enn normalt, men det opplever ikke jeg. Dere som har erfaring med disse medikamentene, var det eventuelt snakk om en lengre tilvenningsperiode før dere fikk sove?

Personlig er jeg også i tvil om det er såkalt «ADHD» eller rett og slett bare tung depresjon jeg kurerer med Attentin – og kanskje derfor jeg foretrekker doser som de fleste blir temmelig høye av? Jeg har en rekke heftige sopp- og syretripper i beltet, så det å ta 40 mg Attentin uten toleranse blir liksom bare en tur i parken hvor jeg knapt føler meg høy, selv om jeg kanskje blir mer ruset enn jeg muligens er klar over selv ...

Jeg er generelt meget skeptisk til alt av diagnoser og medisiner, så hele denne prosessen sitter langt inne for meg. Søvn om nettene er et absolutt minimumskrav for god psykisk helse, og jeg ser ingen grunn til å fortsette uttesting av stimulanter om dette ikke kan løses. Om ikke livet hadde presset meg hardt nok ville jeg aldri interessert meg for deksamfetamin i utgangspunktet.

Beklager det lange innlegget, men hadde behov for å dele, og om noen medbrødre eller medsøstre her på freak.no ønsker å komme med innspill til gammel forumbruker setter jeg veldig stor pris på det. Snakkes.

For å si det først: du kan ikke fastslå om du har ADHD ved å se på hvordan du reagerer på stimulanter. Det er sikkert andre gode grunner til å tro at du har det, siden psykologen din hevder det. Uansett er det etter min mening litt irrelevant. Du har åpenbart hatt vanskelig for å fungere over lang tid, så hvis du får det bedre med attentin så seg jeg ingen grunn til at du ikke burde få det. Så akkurat det ville jeg ikke hengt meg opp i om jeg var deg.

20 mg er ikke i seg selv en veldig høy dose attentin, men det er ikke meningen at du skal føle deg ruset. Da er dosen litt for høy for deg. Man kjenner gjerne når den kicker inn, men så skal det ideelt sett bare være som om alt flyter lettere. Som at du ikke går rundt i sirup, blir avledet og mister tid du ikke vet hvor ble av etc. Noen snakker om at det blir stille i hodet, som at noen skrur av en kjøkkenvifte du ikke visste sto på.

Den irritabiliteten kan muligens være en reaksjon på at effekten har peaket og er på vei nedover (selv om en time virker veldig tidlig for det å skje). Hvis du skal fortsette å eksperimentere med effekten så ville jeg tatt en dose som ikke føles rusende, og så etterdosert med en 5'er når du kjenner det trengs. Det kan gi en slakere kurve og hindre at du legger på nedtur som gjør deg rastløs og urolig i kroppen.

Ville uansett gjort dette i samråd med en psykiater, det virker irrasjonelt å være skeptisk til medisiner for så å ta de samme medisinene illegalt.

Etter mange måneder på lisdeksamfetamin(og amfetamin noen ganger innimellom, brukte det daglig før) så kombinerte jeg i dag lisdeks med god gatespeed, da blir det noe ala Adderall i forhold til blandingen av amfetaminer. Jeg syntes det var bedre enn lisdeks alene, så det kan være du ønsker å prøve ut «NAF Racemisk amfetamin» også, den er mindre vanlig enn lis/dex, så det er msnge som ikke vet at det er en mulighet engang.

De sier at Levo amf bare gjør vondt, men forklar da Adderall? Jeg njuter ju av lite «gate-adderall» nå, fremfor kun deks.

Takk for at dere tok dere tid til å svare. Jeg antar at det er ruskicket jeg får de første timene på 30-40 mg Attentin som gjør at jeg føler meg i godform og «medisinert». Det må såpass til for å ta bort den uutholdelige smerten min for tiden. Vi snakker ikke om små doser som subtilt forbedrer konsentrasjonen slik at jeg kan «fungere i hverdagen» (jeg har ingen «hverdag» uansett). Vi snakker doser som får opp blodpumpa og adrenalinet, samt gir svære pupiller, digge frysninger oppover ryggen, sterkt forhøyet selvtillit og samtidig indre ro og stålkontroll på tanker. Jeg innser nå at jeg rett og slett blir høy og helt konge, men uten å få sove på ett til to døgn, om jeg ikke hiver nedpå hyppere/flunitrazepam eller store doser annen benzo (ond sirkel som ikke er bærekraftig i lengden).

Med andre ord har jeg nå bestemt meg for å avslutte dette ADHD-pisspreiket med tilhørende uttesting av stimulanter, hvis effekt er alt for lett å bli glad i som tungt deprimert, og som potensielt fører meg inn i en evig, destruktiv søken etter neste kick. Det skremmer meg hvor lett det er å få denne diagnosen om man forbereder seg og sier de riktige tingene – spesielt om man kan slå i bordet med at man har droppet ut av skolen utallige ganger. Bare fordi man hater skolen, systemet og myndighetene betyr det ikke at man har «ADHD». Det virker som systemet forsøker å delegitimere vaskeekte opprørere ved å si at det er oss det er noe galt med, vi som ikke fant interesse av å lytte til noen gamle lærerhurper på skolen, men det er en annen diskusjon.

Oppsummert: Jeg forstår hvorfor folk blir hekta på amfetamin/deksamfetamin som rus og virkelighetsflukt, men jeg ser også det store medisinske potensialet. Det får være opp til hver enkelt hva som føles riktig. Jeg respekterer folk som har fått ADHD-diagnosen og faktisk får et bedre liv av disse medisinene.

Det er et reelt dilemma. Det er i stor grad samfunnssystemene som er rigide og ekskluderende, men samtidig må jo individet forholde seg disse systemene. Jeg kan imidlertid berolige med at god medisinering for ADHD ikke fjerner opprørskheten eller motviljen mot å lytte til gamle lærerhurper.