Noen som har testet denne komboen? Enten molly eller sopp, kan være annet også men noe lignende.

Bør i såfall brukes som siste utvei, eller i tillegg til tradisjonell behandling som psykolog, terapi etc. Å snakke om det hjalp meg veldig, til venner og familie som stod meg nær.
Har hatt ganske kraftig PTSD etter en tripp som bokstavelig psykedelisk tripp gikk til helvette, med politi, ambulanse osv.
Du har sikkert hørt uttrykket «Tiden leger alt av sår», og det er ikke nødvendigvis sant. Sannheten er at ting blir bedre med tiden basert på hva vi gjør med oss selv i hverdagen og hvordan vi behandler det.

Når jeg gikk studier som sosionom så fikk vi fremlagt noen artikler om at typ 80% av alle rusavhengige hadde traumer.
Fra rusbehandlingen jeg var i hadde 100% av de innlagte, meg selv inkludert, traumer.
Så, dette er nok ikke en fremmed ting på noen måte.

Men, du virker kanskje til å spørre om molly eller sopp som en løsning av noe slag på traumer?
Jeg har vel forsøkt det. Men, som en rusavhengig så fungerte det særdeles dårlig ettersom jeg trøkka innpå sopp herfra til månen i en aktiv flukt bort fra traumene. Allikevel så hadde det sikkert en eller annen heldig effekt, men den er nok mer tilfeldig vil jeg påstå.
Også kan helt sikkert ihvertfall sopp ha en god effekt dersom det er i samarbeid med kvalifisert personell. Men, såvidt meg bekjent er det ikke stort slikt i Norge foreløpig.

Vil ikke si jeg er i den målgruppen akkurat, for rusavhengie. Drikker ikke engang. Traumer er bare en liten del av kaka. Det omhandler også et ødelagt personbilde

Hvorfor gikk trippen så dårlig? Enig med at ting kan bli bedre ja, men i enkelte caser så virker det ikke sånn.

Det jeg forsøkte å si er at formuleringen din var noe uklar og derfor svarte jeg litt på to forståelser av hva du skrev.
Men, jeg skjønner hva du mener.

I min erfaring så er det avgjørende å bygge opp selvfølelsen, selvtilliten og egenkjærligheten sånn at selvbildet vil styrke seg. Innad i hver av de ordene/begrepene så ligger det ganske omfattende innsats og terapi. Og det tror jeg ikke at sopp eller molly vil kunne fikse på egenhånd.

Hvis du først skulle gått for en av de så ville jeg satsa på sopp. Men, i så fall i kombinasjon med terapi. Og helst med en terapeut hvor du kan ha en åpen dialog om det hele. Det beste, og noe jeg personlig helst ville hatt i rusbehandling, er jo en liten dose sopp i samtaleterapi.
Og rusen har ikke noe med saken å gjøre. Det handler om at sopp kan bryte ned det mentale forsvaret sånn at man kan ha lettere for å snakke om ting som ikke er så enkelt å snakke om i det hele og fulle.
Det er en dokumentar på Netflix på fire deler blant annet som tar opp temaet om akkurat det og gir litt nærmere forklaring og beskrivelse på det hvis du skulle være interessert. Husker ikke helt, men det er mye mulig den dokumentarserien heter "how to change your mind".

Har forsåvidt vært igjennom mye av det jeg vil tro at du vil ha nytte av. Men, det var et helt år i døgnbehandling med intensiv terapi. Så du burde være forberedt på å gjøre langt mer enn å spise litt sopp eller molly for å få gode resultater av noe som helst. Personlig vil jeg si at terapi er et ufravikelig ord du ikke kommer utenom.

Uansett hva så håper jeg at du finner veien som er riktig for deg sånn at du får et bedre liv

Har du vurdert ketaminbehandling? Det tror jeg er det beste håpet kontra å drive å eksperimentere alene. Da får du også terapi samtidig.
Å bruke sopp f. eks mot psykiske plager tror jeg at du enten bør ta en liten dose med samtaleterapi og få med en behandler på opplegget slik som nevnt ovenfor eller en litt større dose der man ikke stritter imot når soppen begynner å gjøre inntog i psyken men det tror jeg mange sliter med og kan være skummelt. Men det virker for meg som at de som for noe ut av en sopptur tar gjerne litt større doser men man må også vite hvordan man implementerer opplevelsen i hverdagen.
Ketaminbehandling brukes mot angst og depresjon men vil tro at prinsippet er det samme, at man løsner litt opp og tenker i nye baner.

Noen psykoaktive rusmidler har vist effekt i behandling av traumer, men da handler behandlingen om å snakke om følelser og kjenne på følelser man vanligvis sperrer av for. I terapi er det å få tak i undertrykte følelser man jobber for og som virker forløsende, rusmidlene er bare et verktøy for å få lettere tilgang på disse følelsene.
Det er ikke sånn at man kan ta rusmidlene uten terapi og forvente å bli kurert.
Både traumer og ødelagt personbilde er noe man over lang tid må jobbe terapeutisk med for å endre hjernen og omprogrammere synapser i hjernen. Det fins ingen quickfix, selv ikke med rusmidler.

Føler at spesielt fleinsopp har en evne til å påtvinge meg selvterapi.
Tror du ikke at man kan ha en viss forventning, hvis man går inn for å få terapeutisk utbytte av det på egen hånd?

Lite bidrag til en fin post.

1.
Låste vi ikke til stor grad folk inne i sanatorier og sinnsykehus? Når vi ikke gav de elektrosjokk eller lobotomerte de, selvfølgelig. Out of sight out of mind. Tidligere enn dette ble det vel sett på som overtro, at et menneske er plaget av spøkelser eller demoner. Før dette igjen hadde vi i de tidligste samfunnene sjamaner/medisinmenn som kunne "behandle"--ikke begrenset til men ofte involverende rus og definitivt preget av ritualistisk overtro. Jeg er dog sikker på at en primitiv "samtaleterapi" var å finne på organisk vis, når vi som befolkning til stor grad var begrenset til verbal kommunikasjon.

Noen andre kan mer om de andre punktene.

Jeg tror ikke det var traumer som ble behandlet med lobotomering og sett på som om de var besatt av demoner osv.

Funfact:

På psykiatriske avdelinger i nord Norge snakker de fremdeles om overtro i behandling. Mange blir innlagt og hevder de har blitt "gannet". I et tilfelle vet jeg de fikk en sjaman til å gjøre en utdrivelse av en gjenstand en pasient mente var en del av problemet. Jeg spurte om det ikke er litt på kanten faglig men fikk til svar at de skriver ikke dette i journal og at dette er noe vi nordmenn ikke skjønner oss på.

My takes:
1) Ja, da forble folk traumatisert. Det er mange også i dag, mange må leve med traumene resten av livet og traumebehandling handler ikke "om å bli kvitt" men behandling handler om å lære å leve med de på en bedre måte, koble om hjernen så minnene forblir én ting mens de kroppslige symptomene kan avta, det værste er jo når traumene sitter i kroppen og tar over kroppen som tror den gjenoppleve det samme på nytt. Også er terapi veldig mye om å lære om og å endre mønstre man har hatt med seg fra barndommen eller traumetidspunkt som på ubevisste måter preger, styrer eller saboterer for en i det hverdagslige, eller veldig ofte først kommer til syne når det er snakk om nære relasjoner.
Vi skal ikke lenger bak enn foreldregenerasjonen vår hvor det bare var sånn at tante Olga bare var litt rar og skrullete og likte å være for seg selv og sitte bak kjøkkengardina å spane på folk, mens det egentlig dreide seg om f eks paranoia og mistillit til andre knyttet til ubehandlede vold og overgrepstraumer, og hvor det bare var sånn at ja bestefar han drikker og la han kose seg med den drammen om det betyr så mye for han, mens det egentlig var snakk om å ruse vekk ptsd og vanskelige følelser fra krigen.



2) Ja man kan fint få det bedre med traumene sine uten rusmidler. For meg ble det å slutte med rusmidler nøkkelen på å forstå terapi på en helt annen måte og klare å omprogrammere hjernen ved hjelp av behandling istedet for å bare numbe ned tankene med rus. Jeg trodde i mange år at jeg måtte gjennom noe heftig som ayahuasca tripp for å bli bra, men terapi er det som har hjulpet meg enormt. Personlig tror jeg ikke man kan bli kvitt traumer og de mønstrene traumer skaper i hjernebanen uten profesjonell terapi. Du kan føle mye i en tripp og forløse mye følelser som er vel så bra, men du kan nok ikke endre 20-30-40år med hjernekoblinger av det, mener jeg. Veldig mange sier at de ikke preges lenger av traumene og ikke trenger terapi og en del sier at terapi gjorde det verre fordi da måtte de begynne å føle på shit, men i følge psykologen min så er den vanligste håndteringsmåten å fortrenge ting nettopp fordi da føler vi at alt går fint. Vi slipper å kjenne på ting og huske på ting, men å fortrenge de følelsene og minnene gjør nemlig ikke at det ikke preger oss, det bare preger oss på andre usunne måter som vi ikke nødvendigvis kobler at har noe med traumene å gjøre. For eksempel aggressivitet, dårlig selvfølelse, anspenthet og muskelsmerter, emosjonelt utilgjengelig i nære relasjoner og forhold og foretrekker masse one night stands fremfor én ekte og dyp relasjon, klarer ikke omgås foreldre på en naturlig måte etc.
Så for å få løst opp i knuta må man begynne med traumene, og ikke bare fortrenge dem og tro at de andre reaksjonsmåtene og sekundære følelsene er noe normalt som ikke har med problemene sine å gjøre. Man kan innbille seg selv at man ikke har problemer fordi man ikke føler på det, men når man har problematiske mønstre så må man tilbake til nettopp det å tørre å føle på hvorfor og hvor det stammer fra.

3) man kan garantert lære veldig mye om hjernen, traumer og mønstre av å snakke med andre som har peiling på det eller av å lese bøker om det osv. Men å omprogrammere en traumatisert hjerne krever kontinuerlig arbeid og er ikke gjort av å forstå en bok eller ha noen gode samtaler med prest eller en venn. Jeg mener at da er det et viktig hjelpemiddel å gå til en profesjonell traumeterapeut over tid, år. Ikke for å sitte der å snakke om traumene og gråte ut femti ganger, men for å snakke om helt hverdagslige ting og situasjoner hvor traumesymptomene eller mønstrene dukker opp. Et eksempel fra mitt eget liv er at jeg før fort kunne snappe på folk, hadde sykt kort lunte, kunne klikke hvis jeg mista brødkniven på bakken når jeg skulle lage frokost etc og skjønte ikke før at det hadde med andre undertrykte følelser å gjøre. Når jeg begynte å lære om primærfølelser og sekundærfølelser i terapi så er ting vi kan snakke om nå for eksempel at her om dagen på jobb var det en frekk kollega og jeg kjente behovet for å snappe, men så har psykologen lært meg å stoppe opp og spørre meg selv hvilken følelse som ligger bak der, jo at kollegaen fikk meg til å føle meg liten og mindre verdt siden han var frekk, okei så jobber man med de følelsene og liksom terper på det å bruke følelser som et navigeringssystem man skal lytte på, heller flytte meg fra situasjonen og tenke at det var kollegaen som hadde en dårlig dag og var frekk, og ikke meg som var noe dårligere enn han i oppgaven vi gjorde. Også tracker man det tilbake til at den følelsen kommer fra at man var tre barn i oppveksten og de andre var yngre så de fikk mer oppmerksomhet og kjærlighet så man ubevisst følte seg mindre elsket og verdt og god nok som barn. Ikke sant. Også pga det igjen så har jeg sabotert alle bra potensielle kjæresteforhold og trodd at det er fordi de er for masete og krever for mye av meg, men så er det egentlig fordi jeg ikke har villet slippe de helt inn på meg i frykt for at de skal synes jeg ikke er bra nok. Kanskje et teit eksempel dette her men kom ikke på noe annet akuratt nå og med disse eksemplene ser dere hvordan ting henger sammen uten at man egentlig har tenkt på det sånn før. Hvertfall alt dette her med at det ligger andre ting under mange av de tingene vi tror er normalt med oss men som ikke er normalt. Hadde jegikke gått i terapi hadde jeg fortsatt vært en dust som klikka lett og bare skyld det på at jaja jeg har litt kort lunte og jaja jeg slipper få inn på meg og trives som singel. Men så lærer man at det ligger andre ting bak når man begynner å få profesjonell hjelp og da får man også profesjonell hjelp til å bli bevisst på det og endre det. Og det å endre det krever mye trening så derfor er det et viktig hjelpemiddel å fortsette å gå i terapi for å hele tiden trene på å gjenkjenne og endre disse mønstrene som sitter i en og har formet en på måter man ikke visste. Jeg syns egentlig noen år i terapi burde være obligatorisk for alle, for alle har usunne mønstre på en eller annen måte av en eller annen grunn. Noen har alvorligere traumer enn andre men alle på en måte formes av det at foreldra våre ikke gikk i terapi og ikke fikk snakka om og behandla sin shit.



Jeg mener ikke at man MÅ gå i terapi for å ha sjans på å bli bedre, men at terapi er så lærerikt at det gjør livet bedre på så mange måter og jeg tror ikke alle de tingene er noe man hadde klart å finne ut av eller fikse opp i på egenhånd. Sjæl skulle jeg ønske jeg fatta det mye før og tok det seriøst mye før, for det var mange år jeg så på rusen som den beste selvmedisineringa og gikk i terapi med en innstilling om at det ikke kunne fikse fucka-meg, man føler at man ikke er som de andre og at man uansett er lost cause og får deale med ting på den måten man pleier. Såklart funka ikke terapi da når jeg ikke var mottakelig. Men kom til et punkt hvor jeg skjønte at enten fortsetter livet som før, og det livet hata jeg, eller så måtte jeg virkelig gå all in på å være åpen for en helt ny tilnærming, la rus på hylla, våkna opp i huet, søkte rundt prøvde flere psykologer og ga meg ikke før jeg fant en terapeut jeg hadde god kjemi med helt fra start, kom i timene for å lære og ikke for å slå ihjel tid og klage. Og da begynte ting å løsne og brikker å falle på plass. Jeg trodde den spennende verden var ute i kosmos men hjernen vår den er spennende den

Veldig bra svar. Synd du er anonym. Kp.

Når jeg sier bli kvitt traumer så brukte jeg et mer dagligdags språk. Skjønner at det ikke er slik.

Er ikke på jakt etter noe quickfix. Selv kompetente fagfolk kunne ikke forsikre seg om at jeg ville bli 100% meg selv igjen. Og at de hendelsene som har satt sine spor kanskje alltid vil være der, bare i mindre grad på sikt (hvis man er heldig). Nå har det gått et par år og de flashbackene som kommer er like ille, sterke at de merkes både fysisk og psykisk. Vil tro jeg undertrykker mye ifh til kontroll av mat og trening. Men de finner alltids en vei å trenge gjennom på.

Takk det er hyggelig at folk finner det nyttig. Har vært veldig nyttig for meg å lære. Er anonym fordi å fortelle om egen psyke ikke er så fett å få tracka på nett, men jeg veit jeg burde bli flinkere på å tørre å skrive med brukernavn selvom det er personlige ting. Er det ikke litt sånn med alle tro, sårbarhet og stempel og alt det der. Er forkjemper for å snakke om sånt egentlig.

Tenker at det er viktig av fagfolk å gjøre deg oppmerksom på at man aldri blir som før. Men man blir en justert versjon av seg selv, med traumer, også kan man bli en versjon med bedre kontroll og livskvalitet med traumene.
Når jeg begynte i traumebehandling tenkte jeg at alt skulle være bra på et år. Underveis var jeg tidvis så langt nede at jeg trodde at noe var galt med meg fordi jeg ikke hadde kommet så langt som jeg trodde man kunne forvente, så da var det en fornuftig behandler som sa nettopp det jeg skrev over og utrusta meg for det at om det så tar fem år, ti år, femten år å behandle og endre et helt liv med de inngrodde mønstrene så er det alikevel bare en liten del av livet i forhold til hvor lenge man har levd med en aktiv traumelidelse og hvor lenge man hadde måttet leve med den om man aldri gikk i behandling. Jeg har akseptert at det er noe jeg må lære meg å leve med og aldri blir helt kvitt og den aksepten er nok viktig for å ikke gi opp behandling. Ting går opp og ned og fremover og noen ganger har det føltes som at ting har gått bakover over også men alt i alt så syns jeg behandling helt klart er verdt innsatsen og jeg er glad jeg har takla det uten å ty til psykedelika. Hadde sjansen til ayahuasca retreat flere ganger og jeg var drit nysgjerrig og fascinert av det men når det kom til punktet å innta det var det noe i meg som sa det ble feil, ble fysisk kvalm og trakk meg. Og jeg kan jo ikke vite åssen ting hadde blitt men helt ærlig tror jeg kanskje ikke psyken min hadde tålt det, har sett flere bli koko etter det og aldri lande igjen og når man har en aktiv traumelidelse er amygdala såpass ustabil og skjør så man skal være forsiktig med å fucke med den. For meg var flere år med stabiliseringsterapi viktig før jeg kunne begynne med selve traumeterapien. Lykke til uansett hvilken vei du velger, ikke tenk at du er ødelagt for alltid, det kan bli bedre og mye mye bedre, selvom det tar tid!

MDMA,ketamin,sopp har hjulpet meg til en viss grad.

Rus var ikke noe som var fastlåst hos meg. Kun høre andres erfaringer. Alene med kun det skjønner jeg og ikke vil fjerne alt det vonde.

Hjelper å høre det er flere i samme båt. Fullstendig klar over at det vil kreve tid å være tålmodig. Men det er så vanskelig å stå i det å aldri få «fred» fra det. Det å legge seg har blitt fra noe jeg så frem til før til å gruve meg. For da får jeg flashbacks. Er konstant utmattet og anspent

Halla hah. Nei ble ikke noe bedre psykisk men ble ikke verre heller. Var en ganske fin opplevelse though, hvertfall der og da. Jeg tror molly har sin tid og sted om man bruker det i rett setting. Jeg selv tok det med ei nær venninne, og endte opp med å snakke om oss hele kvelden og om hvor glade vi er i hverandre, så det KAN være godt innemellom. Vær forsiktig uansett, man leker ikke med sånt.

Antar at dette er mer for å berolige pasienter og fjerne vrangforestillinger. Folk kan tro hva de vil men det er eitt faktum at det finnes flere oppdiktede guder osv(siden om du trur på 1 må de andre være falske). Tviler VELDIG sterkt på denne historien om at dette er en slags magisk behandling som de mest utviklede legebehandlingsenter ikke tar i bruk

MDMA-Terapi er rett rundt hjørnet hos private klinikker i Norge, det skal visst være meget effektivt mot traumer og PTSD

Man må jobbe med det aktivt mens det holder på, det hjelper ikke bare å ta masse rusmidler og håpe på at det kommer noe særlig ut av det. Ikke forvent noen mirakler heller.

Jeg fikk et ok utbytte av det fordi alternativet var å gjøre slutt på alt. Men det kom med heftige bivirkninger som fortsatt følger meg flere år etterpå. Men jeg fikk svar på mye og jeg kom ut av det bedre enn jeg kom inn.

Ikke gjør det med mindre du absolutt må. Det er visse ting som skjer oppe i skallen du aldri kan reversere når du først har gjort det. Og du innser det ikke før en god stund etterpå.

Med traumer inni bildet så ville jeg vel hvis du absolutt skal prøve noe.. MDMA... Det fjerner alle negative følelser og gjør at du åpner deg lettere opp og kan da muligens, jeg synser, prate om å bearbeide traume til en grad.. Men det vil alltid være arr.. Hallusinogener som sopp/LSD er litt russisk rullett, enten kan du bearbeide traume eller gjenoppleve det i mange timer som føles som mye lenger.. Så det ville jeg vært forsiktig med.. Om du lander på sopp/LSD, spe på med 100-150mg MDMA for å fjerne negative følelser rundt det. Kan vel med hånda på hjertet si at når jeg første gang prøvde syre tok jeg 4 eller 5 dråper, og en dropper MDMA..Og jeg var JÆVLIG glad for at jeg tok den MDMA'en, for det gjorde jo alt bare Greeeeeit..

Har hørt at det alt er et forsøk med mdma på Kalnes sykehus. Men det sies også at det er vanskelig å få plass grunnet ventelister.

Om private også får tillatelse til å kombinere mdma og terapi så vil langt flere kunne nyttegjøre seg denne behandlingsformen og om det har moderat til god effekt vil mange da få økt livskvalitet og da er det plutselig mulig å se en vei tilbake til arbeidslivet. Kunne bidra med noe positivt i samfunnet og å kunne se seg selv i speilet uten forakt.

Håper dette kommer igang raskt.

Men hvordan blir det forresten med betaling for slik behandling i regi av private? Iirc så har regjeringen fjernet fritt sykehusvalg og da kan en kanskje ikke kreve å få privat behandling dekket av staten?

MDMA har definitivt potensiale for traumebehandling. Snakker av egen erfaring, nøstet opp mye i livet mitt for 5 år siden. Verdt å merke at det ikke er bare å ta det og forvente at alt løser seg selv.

Har ikke spesiell tro på det heller. Interresant å høre andres opplevelser rundt det.

Jeg har nettopp avsluttet et prosjekt på sykehuset Østfold som het «Assisterte Ketamin induksjoner med integrering» som kort fortalt var 16 ketamin-infusjoner som varte i 1 time hver gang. Infusjonen har blitt fulgt opp av en spesialist innen 48 timer siden infusjonen, med tanke om at det er da man har størst neuroplastisitet. Jeg fikk tilbud om dette fordi jeg har behandlingsresistent depresjon. Men det har helt klart hjulpet mot angst pga tidligere traumer også! Jeg har fått masse hjelp, både under infusjonene og etter. Livet føles lettere og jeg har hatt noen sinnsyke «turer» hvor jeg har møtt meg selv head on der det svir mest. De vanskeligste turene har vært de mest transformative. Jeg gikk fra å score dårlig på depresjons testene til å score innenfor normalen. Så nå er jeg for første gang i mitt liv innenfor normale tall på testene! Jeg synes absolutt ketaminen var verdt det, til tross for at det tok mye tid og energi. Jeg føler meg veldig annerledes nå enn før infusjonene, på en positiv måte. Jeg er blitt mere spirituell og har åpnet meg mere for alternativ tankegang. Og jeg ser meg selv i et mye mere positivt lys, det er nok dette som har vært den største forandringen. Vet ikke om dette er interessant for noen, men siden ketamin har blitt nevnt i tråden, tenkte jeg å dele.