Skal legges inn på døgnavdeling om noen uker maks. Er piss nervøs, og ingen rundt meg forstår at jeg synes det er skummelt. Skal legges inn i 2 uker, og er livredd for å bli fullstendig isolert fra venner og familie under de to ukene. Vet det ikke skjer, men er det jeg er mest redd for. Folk spør meg DAGLIG ''når skal du legges inn''? ''hvorfor er du redd?'' ''du skal vel ikke trekke deg nå??'' ''Du er feig som er nervøs d går fint''. INGEN forstår at dette er drittskummelt for min del. Skjelver omtrent bare av tanken, og da hjelper det ikke at folk konstant går å maser om det. Når jeg sier jeg er nervøs sier bare ''hvorfor? det er jo ikke skummelt'' Samtidig som de setter i sin egen stue med føttene på sofaen. Tror ikke folk forstår at å gå fra å ha fullstendig frihet til å være under overvåking 24/7 er en ganske stor overgang. Har ingen å snakke med om det for da sier de bare jeg er dum som er redd.

Hoved problemet mitt er at jeg er livredd for å være alene. Det å sitte helt alene, uten venner eller familie med de tankene jeg har er noe av det skumleste jeg vet om.

Du vet at du kan få besøk?

Når du kommer ut derfra, kommer de som er nærmest deg til å omfavne deg som før. Hadde du selv kuttet ut noen i dine sosiale kretser fordi de hadde et lavpunkt i livet?

Du kan også holde kontakten med folk på telefon, eller på online spill.


Dette kommer til å gå helt fint. Folk legges inn pga suicidalitet, rusproblemer, psykose etc. Veldig mange forskjellige grunner. Det er ikke er "sosialt dødsstempel" å bli innlagt.


Når du begynner å få det bedre og de får mer tillit til deg kan du spør om å permisjon noen dager, f.eks til å henge med familie, brødre etc.

Hva er så jævlig skummelt egentlig? Unnskyld meg men du oppfører deg som en liten pyse. Du skal være der i 2 uker, ikke 20 år.

Ingen som tok kontakt med meg på utredning, ingen som kom på besøk, ingen som vet fordi de bryr seg ikke. Men uansett gikk det fint slutt å stress deg selv flørt med en sykepleier eller hva faen. Du klarer dette.

Når du er der burde du gå inn på badet med ørepropper (musikk), skru av lyset så du blir blind. Så leker du med fantasien til du skjønner at det er ikke så jævlig farlig å tenke. Tanker er seriøst det MINST problematiske i hele verden, man kan faktisk være mer stressa for å skli på et bananskall for det kan knekke nakken din. Det kan ikke tanker.

Jeg er redd for tankene mine. Er det som er skumlest. Når jeg blir sittende alene uten noe folk jeg kjenner eller vet om, blir tankene så enormt mørke. Prøvde å ta livet av meg for to uker siden av samme grunn. Følte meg alene, er det som er verst. Jeg forestår ikke hodet mitt i det gelé tatt, er det som er skummelt. Kan være i helt fin form en dag, til å ikke orke mer neste dag. Er ikke nødvendigvis redd for å være innlagt, men det er tankene mine som er verst. Og jeg har mine rutiner og vaner i hverdagen som hjelper de tankene med å forsvinne, og da er jeg redd fir at jeg ikke får mulighet til å nettopp gjøre det jeg trenger å gjøre for å klare meg. Èn av de tingene jeg MÅ gjøre er å røre på meg så mye som mulig. Kan fint gå 10-15 turer om dagen og være fullstendig borte fra alt og alle i timesvis, og det vet jeg ikke går når jeg er innlagt, men det er den ene tingen jeg vet hjelper.

Altså, jeg har prøvd å tatt livet av meg så jeg har snakka med de og jeg blir overvåka omtrent hele døgnet. Har selvmordstanker hele tiden så de må jo gjøre det. Er ikke kjedsomhet som er en bekymring, er mest det at jeg er enormt rastløs av meg. Må gjøre noe konstant. Sliter også som faen med søvn, og når jeg ikke får ha sovemedisinene mine heller, kommer jeg til å gå dagesvis uten søvn. Og da vet jeg psyken min blir MYE verre. Det blir den alltid når jeg ikke får sovet. Har hallusinert osv, og det skremmer meg som faen fordi jeg vet det kommer til å skje. Snakka med psykologen om det og fink beskjed om at jeg fikk medisin KUN om jeg holdt på å bli helt psykotisk. Kommer til å være på høygir i dagesvis, og vet det høres rart ut, men da blir jeg alltid dårlig både psykisk og fysisk. Sist jeg ikke hadde medisin og ikke fikk sove på 3 dager, lå jeg å spøy utover badegulvet og følte jeg var på Coke fordi jeg hadde så mye energi. Virker ikke som jeg klarer å slappe av i det hele tatt, ikke litt en gang.

Var innlagt i to uker på lukket avrusning med besøk, og det var en skremmende, men positiv opplevelse.
Jeg hatet også å være alene, og har tilbragt oppveksten med venner og kjærester.

På ARA lærte jeg verdien av eget selskap.

Alenetiden du får på avrusning er verdifull, da du nok har en del å tenke på og gruble over.

Før jeg ble lagt inn brukte jeg haugevis med Benzo og diverse annet (Amfetamin, Opiater, Alkohol) i varierende mengder.

På avrusning fikk jeg et fint rom, mat, fred og ro, besøk av mor, jeg fikk ruskonsulent som jeg gikk til i mange år i ettertid som lærte meg ubeskrivelig mye om å mine egne følelser, kommunikasjon og ikke minst ærlighet og det å være realistisk ifht. seg selv, sine vaner/uvaner, målene man har osv. Tålmodighet! Jeg har alltid vært en person som prøver å sørge for at ting skjer *NÅ*, men sann endring skjer over tid, og man må investere tid OG mye krefter i endringen.

Etter avrusning følte jeg meg jævlig skrall og psyken var rufsete, men i løpet av noen uker med mye semi-tvungen trening (lange gåturer og litt pushups o.l) følte jeg meg mye bedre og ila. et halvt år var jeg så langt tilbake til 0 jeg kunne komme.

Det er ubehagelig, ingen tvil om det. Man blir borte fra verden i to uker, man sover på et ukjent sted og man omgås både ansatte (helsepersonell) og rusmisbrukere som enten er der for å bli bra eller for å få en 2 ukers ferie.

Om dine intensjoner er tydelige for deg selv vil jeg fortelle deg at oppholdet ditt blir hva du gjør det til og sannsynligvis vil opplevelsen til syvende og sist være positiv. Men det vil nok gjøre vondt. Endring gjør vondt

PS: Opphold deg for deg selv når du er på avrusning, eller med mennesker som ikke er karriererusmisbrukere som bare er på ferie.

Ja skal være med på alt av aktiviteter. Tenker ikke at jeg er unik. Men jeg har gått til psykologer i flere år nå og de finner liksom aldri ut noe. Hadde vært fint å fått noe svar på hva som feiler meg i det minste.

Men som sagt, tror det kan bli bra det her.

Altså hva- jeg sa bare at problemene mine er ganske mye dypere enn bare pga rusen. Såklart har rusen spilt en rolle, og jeg er fullt klar over at det må stoppe, og det er jeg forberedt på også.

Prøver ikke å ignorere deres innspill, men jeg blir jo litt frustrert når folk hevder problemene mine er rusutløste. Ja, rusen har ødelagt mye, men jeg har akkurat de samme problemene jeg hadde som før jeg begynte med drugs, bare at hasjen hjalp veldig der og da, noter; der og da.
Det jeg er mest spent på et vel å se hvordan psyken min er helt edru. Er lenge siden jeg har kjent på den siden av meg selv, så det blir litt skummelt, og litt spennende.