Jeg tror ikke sitering av enkeltuttalelser er den beste fremgangsmåten her, så jeg prøver å ta det for meg litt mer omfattende og fritt.
Vi vet ikke om universet kan sies å ha oppstått i utgangspunktet – langt mindre om det har oppstått fra ingenting, og hva som utgjorde den tilstanden av ingenting. Jeg har ramset opp flere alternativer til at universet oppsto fra ingenting tidligere i tråden, uten at listen på noen måte var uttømmende, så jeg gjør ikke det igjen her.
Men la oss nå tenke oss at vårt univers kan sies å ha oppstått. Da kan de mulige scenarioene deles i to muligheter: Enten oppsto det fra noe, eller så oppsto det fra ingenting. Og dersom det oppsto fra ingenting, så ligger det allerede i kortene: Noe kan komme fra ingenting. Hvordan, i så fall, gjorde det det? Vel, det vet vi ikke for sikkert. Men det vi vet er at de matematiske modellene vi har for hvordan universet oppfører seg i kvanteskala tillater at et univers oppstår fra ingenting. Siden vi kun har observert andre ting enn hele univers oppstå spontant ut fra tomrom, så kan vi ikke si med absolutt sikkerhet at det stemmer at hele univers kan oppstå på samme måte. Men det er ingenting konkret som skulle antyde at det ikke stemmer, mens det er ekstremt mye konkret som tyder på at disse modellene er riktige. Dette er derfor, per i dag, det
mest sannsynlige svaret på hvordan universet har oppstått fra ingenting, dersom det faktisk er det som har skjedd. Det betyr ikke at det må være riktig, men det finnes ingen bedre forslag.
Så vil du kanskje innvende at tomrom ikke er ingenting. Men som jeg sier: Det er ingenting nok. Det kan godt være at universet oppsto fra tomrom. Samtidig er det fullt mulig for de samme modellene å spå utfallet av en tilstand hvor heller ikke rom inngår, og resultatet er likt.
Det er dessuten verdt å merke seg at denne innvendingen – tomrom er ikke ingenting – ikke nødvendigvis stemmer. For alt vi vet kan rom være en fullstendig relasjonell størrelse som kun eksisterer som en beskrivelse av forskjellige posisjoner; dersom ingenting som kan ha en posisjon eksisterer, så eksisterer heller ikke rom, slik en bilkø ikke kan eksistere uten biler. Det samme kan gjelde tid.
Enkelte skyter inn at rom og tid må være noe, fordi den generelle relativitetsteorien beskriver tyngdekraften som en krumming av romtiden, og hvis romtid ikke eksisterer som noe i seg selv, så kan det heller ikke krummes. Men den generelle relativitetsteorien sier ingenting om romtidens ontologiske status. Den sier i den sammenheng kun at legemers bevegelse best lar seg beskrive som at de følger et koordinatsystem som bøyes og krummes ved tilstedeværelsen av materie. Dette lar seg kanskje lettere akseptere rent intuitivt om det skulle vise seg å eksistere såkalte
gravitoner, som da vil være kraftutvekslingspartikler mellom massive legemer, slik fotoner er for elektrisk ladde partikler. Man kan da lett se for seg at massive legemer påvirker hverandres bevegelse gjennom utveksling av gravitoner i henhold til en geometrisk modell uten at romtiden trenger å eksistere som noe helt eget og frittstående. Om det fortsatt skulle være vanskelig å akseptere, så tenk igjen på en bilkø; den kan ikke eksistere fritt fra bilene, men den kan fortsatt bøyes, strekkes og vris. Men det som
egentlig bøyes, strekkes og vris er bare forholdet mellom bilenes posisjoner og bevegelser.
Altså er det ikke sikkert at man kan skille mellom at virkeligheten er i en tilstand av bare rom (og tid) og en tilstand av ingenting. Ingenting og bare rom kan godt være helt identiske tilstander. Men selv om det skulle være et meningsfullt skille, og selv om virkeligheten var i en tilstand hvor ikke en gang rom og tid inngikk, kan våre matematiske beskrivelser av virkeligheten håndtere begge tilfeller, og spår at et univers vil bli til også da.
Men så sier noen at de lovene som muliggjør at et univers blir til fra bare romtid, eller ikke en gang det, også er noe. De lovene er ikke ingenting. Men igjen: De er ingenting nok. Og vi ser mer og mer viktigheten av å skille på de to spørsmålene ”Hvordan ble universet vårt til?” og “Kan noe komme fra ingenting?”. Vårt univers kan godt ha kommet fra den typen ingenting hvor alt som finnes er potensialet for at et univers blir til. Men det er fortsatt interessant å gå enda dypere.
Et enkelt perspektiv er det jeg har nevnt tidligere i tråden. Man kan si at “ingenting” ikke kan inneholde muligheten for at et univers skal bli til, men man kan akkurat like fint si at “ingenting” ikke kan inneholde noe som
forhindrer et univers fra å bli til. Hvorfor skulle et “absolutt ingenting” bare være fritt for muligheter, og ikke i stedet fritt for begrensninger? Hvis “absolutt ingenting” på død og liv skal være fritt for de prinsippene som muliggjør at et univers blir til, hvorfor skal da likevel en naiv versjon av kausalitetsprinsippet, som ikke en gang er gjeldende for vårt univers på sitt mest fundamentale nivå, være gjeldende for det samme “ingenting”?
Men vi kan også ta en litt mer omfattende innfallsvinkel. Mange ser nemlig ut, mer eller mindre bevisst, til å tro at naturlovene er noe som eksisterer i seg selv, som ontologisk frittstående objekter, omtrent som Platons ideverden – derav innvendingen om at prinsippet som muliggjør at et univers blir til ikke er ingenting. Og videre at disse naturlovene fungerer omtrent som reglene i et spill, som for eksempel sjakk. Løperen må flytte diagonalt, kongen kan bare flytte én rute om gangen, hesten må flytte 1+2 eller 2+1 ruter vinkelrett på hverandre. Et legeme i ro vil forbli i ro om ikke en kraft virker på det, energi kan ikke oppstå eller forsvinne, en klokke i bevegelse tikker saktere enn en som står stille.
For det første er det ingen grunn til å tro at naturlovene eksisterer som noe i seg selv. Universet er slik det er, og våre beskrivelser av hvordan det “oppfører seg” er bare det: beskrivelser. Derfor er ikke innvendingen nevnt over – loven som sier at et univers kan oppstå er ikke “ingenting” – spesielt god. For denne loven er bare en beskrivelse av hvordan en virkelighet uten materie, uten rom, uten tid, uten noe som helst – altså ingenting – vil opptre. Den er ikke noe mindre “ingenting” enn vår hverdagsspråklige beskrivelse av hva “ingenting” er.
For det andre er det slik at svært mange av naturlovene – om ikke alle, noe som i fremtiden kan vise seg å være tilfelle – er slik de er fordi de må være slik. De er et resultat av perspektivers likeverdighet og symmetrier – det vil si invarianser,
mangelen på noe som skulle utgjøre en variasjon i en størrelse langs en eller annen virkelig eller abstrakt dimensjon – og følger direkte av behovet for matematisk og logisk konsistens. Dette er blant annet jamfør Noethers teorem som sier at symmetrier av denne typen alltid medfører bevaring av bestemte fysiske størrelser.
Newtons bevegelseslover springer ut av bevaring av bevegelsesmengde. Og bevaring av bevegelsesmengde følger som en matematisk og logisk nødvendighet av at universet er translasjonssymmetrisk i rom. Det vil si at posisjon i universet ikke spiller noen rolle for resultatet av et eksperiment; om du flytter alt som spiller inn for eksperimentets resultat en hvilken som helst avstand i hvilken som helst retning, så vil det ikke påvirke noe som helst. Dette skyldes altså en
mangel på endring langs romdimensjonene – en lokal og begrenset form for ingenting. Tilsvarende følger bevaring av dreieimpuls (bevegelsesmengde i rotasjonsbevegelser) av at universet er rotasjonssymmetrisk i rom. Roterer du alt som spiller inn for eksperimentet til en hvilken som helst annen retning, får du samme resultat. Og bevaring av energi følger tilsvarende av translasjonssymmetri i tid – om du utfører eksperimentet i dag eller neste onsdag har ikke noe å si.
Tilsvarende symmetrier gir andre naturlover som fotoners manglende masse og dermed hastighet c, gravitasjonskraften, bevaring av elektrisk ladning også videre. At fotoner har hastighet c, i kombinasjon med
mangelen på et absolutt og privilegert perspektiv på bevegelse, resulterer i den spesielle relativitetsteorien. Mangelen på forskjell i akselerasjon fra bevegelse og fra tyngdekraft, i kombinasjon med den spesielle relativitetsteorien, gir den generelle relativitetsteorien. Alle disse tingene, og mye mere til, skyldes mangler. De følger av at variasjoner og perspektiver
ikke finnes; de springer direkte ut av “ingenting”.
Vi kan altså ikke konkludere med at en mangel på noe ikke kan være opphavet til hva som skal skje og hvordan det skal utfolde seg. I lys av alt dette begynner da en påstand om at det ikke kan komme noe fra ingenting å bli lite troverdig. Det kan veldig godt tenkes at en tilstand av ingenting nødvendigvis, av rent logiske årsaker,
må være ustabil og forbigående. Som også er det dagens gjeldende fysiske teorier spår: Ta bort all materie, og eventuelt romtiden, slik at ingenting eksisterer, og et univers vil oppstå.
Til slutt bare noen forhåpentligvis oppklarende kommentarer til et par ting du har skrevet:
Sitat av
racc00n
La oss si,
i = ingenting
a = det skal defineres som "alt".
Så da ville jeg kanskje bare definert det slik:
i = a * 0
Man trenger ikke å kjenne til hva absolutt alt er for å modellere en tilstand hvor ingenting inngår. Du kunne også sagt: “Ingen mennesker” er lik “alle mennesker” ganger null. Men du trenger ikke å kjenne til hvert eneste menneske i hele verden for å vite at rommet er tomt.
Sitat av
racc00n
Vet vi ikke at universet inneholder null total energi?
Veldig mye tyder på det i hvert fall.
Sitat av
racc00n
Hadde ikke hørt om dette begrepet [stokastisk] før nå, men når jeg leser det så står det at dette er et fenomen som behøver noe (et system) for å inntreffe. Så i et ingenting, så kan ikke noe slikt skje uansett?
Du henger deg nok litt for mye opp i språket her. Et “system” i fysisk forstand kan godt være en tilstand av absolutt ingenting. For øvrig burde jeg skrevet “fundamentalt stokastisk”, og ikke bare “stokastisk”. Poenget er at det er ingenting i veien for at ting bare skjer spontant og sannsynlighetsbasert uten at hendelsen hadde en direkte utløsende årsak i en annen hendelse.
