Håper at leger har gitt deg adekvat opplysning om risikoer osv i løpet av de 5-6årene og at det kommer til å være vondt og vanskelig å gå av når den tid kommer. Alt annet enn at det er gjort er i så fall komplett uforsvarlig i mitt syn.
Du sier ingenting om hvorfor du har hatt behov for denne medisineringen og hva du har utfordringer med. Jeg undrer meg på om det er medisinsk at du blir psykotisk og er langt nede, eller om det er noe annet.
Også sier du at du har venner i lar, noe som gjør at jeg generelt lurer litt. Altså, ikke noe dømmende på noen måte, jeg er tross alt en rusavhengig selv. Men, du sier også at du har bruk av benzo og sovemedisiner for å få til nedtrappinga (noe som praktisk talt ikke blir en reell nedtrapping i min forståelse). Du sier heller ikke om benzo og sovemedisiner er gitt av lege eller om det er noe du har kjøpt på egenhånd. Og sånn sett så er det ikke så veldig lett å gi deg noe voldsomt godt svar.

Uansett så har jeg stor forståelse for at det er en veldig krevende situasjon å være i. I tillegg så vil jeg ikke tro at henvisning til lar vil være avgjørende for samvær med barnet ditt. I den forbindelse vil jeg anta at psykoser og det at du (utifra hvordan jeg forstår deg) er deprimert og ikke har det så lett vil være en større bekymring. Også vil jeg tro at samarbeid(eventuelt mangel på) med barnefaren spiller inn og den generelle historikken du og han har veier tyngre.

Også kan abstinenser være ekstremt voldsomt å håndtere. Smerter er en vanlig del av det som normalt avtar etter tid på samme måte som abstinensene vil gjøre det. Jeg tenker at du er en rusavhengig uavhengig av om det er pga hendelser som gjør at leger har satt deg på morfin medisiner eller om du har annen historikk. Og det vil kanskje være hjelp i å anerkjenne det selv også og ta den sorgprosessen som måtte være riktig og nødvendig for deg med det faktumet.

Til slutt vil jeg understreke at jeg utelukkende er ærlig og mener null vondt. Det høres ut som en veldig tøff og vanskelig situasjon å være i og det krever nok mye energi i din hverdag. Heier på deg og ønsker deg alt godt og håper du finner frem til løsninger som fungerer for deg

Takk for svar! Jeg skal klargjøre litt, så kanskje det blir lettere å forstå.

Jeg har hatt utallige nedtrappinger etter over 25 operasjoner, og har generelt en herpet kropp... Det har derfor så og si vært umulig å unngå dette, fordi kirurgi har kommet så tett med mye komplikasjoner. Innen jeg har fått begynt på nedtrapping har det vært ny operasjon, og postoperativt vært nødvendig å øke doser. Jeg er blandt annet hjerneoperert.

Jeg har vært klar over risikoen, og ikke minst også vært gjennom abstinens mange ganger før. Men å komme seg ned på 0 har dessverre dratt meg til steder psykisk hvor jeg ikke har kontroll. Dette i tillegg til at jeg av en eller annen årsak (også uten "krykke" medisiner) har langvarige fysiske abstinenser som gjør at jeg går i nyresvikt og får problemer med hjertet. Så det er komplisert... Jeg har en kropp som ikke tåler belastningen fysisk i tillegg til at jeg får utløst psykose som følge av forsøk på slutt.

Angående medisiner så er alt via fastlege, og ingenting illegalt. Dette gjøres under kontrollerte forhold. Litt klønete formulert av meg, da jeg ikke har noe med miljøet rundt meg annet enn at jeg har en kamerat som er i LAR, altså ikke flertall. Jeg kjenner ikke til disse tingene annet enn samtaler via kamerat.

Jeg er helt enig med deg i at uavhengig av om det er snakk om misbruk eller bruk, eller hva man skal kalle det, så er det ingen forskjell. Jeg er jo totalt avhengig av opiater på eksakt samme måte som alle andre i samme situasjon. Jeg ble kanskje bare litt sjokkert, men på en annen side noe lettet fordi jeg har nå forsøkt så mange ganger på egenhånd og foreløpig har feilet... Noe som selvsagt er kjipt.

På den annen side er jeg glad jeg har en skarp fastlege, som har forståelse for når "nok er nok". Han ønsker ikke at jeg går i abstinens etter psykotiske episoder hvor jeg havner langvarig i psykiatrien, noe jeg ellers ikke sliter med...

Og til slutt vil jeg si at jeg er ekstremt heldig med far til mitt barn, og vårt samarbeid! Vi har hele veien hatt god kommunikasjon. Barnet bodde med meg frem til jeg ble for dårlig, og vi har vært enige i prosessen hele veien. Fokuset vårt er på en stabil hverdag for barnet, og ikke meg eller han. Så akkurat der er jeg heldig. Han har tatt papparollen og ansvaret på strak arm, og barnet er det viktigste for oss begge. Jeg vet bare så utrolig lite om dette opplegget at det skremmer meg litt.

Setter stor pris på tilbakemelding, og ikke minst støttende ord. Dette er en absurd situasjon å stå i, men jeg innser at dette kanskje er eneste løsning for meg etter at vi over tid har forsøkt det meste utenom.

Jeg synes det er veldig merkelig at legen din vil ha deg inn i LAR. LAR er for opiatmisbrukere. Virker nesten som at hxn bare vil skyve bort ansvaret. LAR kan være ganske strengt og vanskelig å forholde seg til det også. Om du skal inn i LAR ville jeg forsikret meg om at du ikke blir satt på Buvidal, Subutex eller Metadon. Helt jævlig bivirkninger. Spesielt på sikt. Du burde fått Dolcontin med en gang i ditt tilfelle. De kommer sikkert til å gjøre seg vanskelige, men du må stå på ditt og ikke godta noe annet før du går med på noe.

Vanskelig for meg å uttale meg om hva tanken til fastlegen er. Men det er jo nettopp dette du nevner som også er min bekymring. Jeg har både lest mye om preparatene, og som sagt snakket med en jeg vet har erfaring, og vet at samtlige som begynner legemiddelassistert forutenom Dolcontin omtrent aldri kan slutte fordi det blir et helvete større enn utgangspunktet. Det er dette som gjør meg skeptisk.

Jeg har forøvrig foreløpig bare fått en kort beskjed om at det er ønske om å sende henvisning, og skal ikke ha utfyllende samtale rundt dette før på torsdag. Det er mulig jeg får mer informasjon om tanken rundt det hele da. Jeg synes dog det er rart om han gjør det for å ta den lette utveien også, fordi han er en ekstremt dyktig lege og den eneste fastlegen jeg har hatt som har så god medisinsk kunnskap og også er svært nøye. Dette er ikke en samtale som begynte for en uke siden sånn sett, det er noe vi har jobbet med nå et års tid.

Men setter pris på at du nevner det du gjør! Alt som kan styrke meg og min kunnskap, samt hva jeg kan "kreve" og nekte i møte med dette systemet når det kommer dit.. Han kalte det forøvrig ikke LAR, men etter å ha lest meg opp er det samme greia.

Jeg får høre med han når jeg har samtale med han om et par dager, og be om mer informasjon.

Kan jeg spørre hva slags bivirkninger det er snakk om rundt de typiske erstatterne? Jeg har lest mye, men ikke fått noe godt bilde av bivirkninger.. Noe som absolutt er vesentlig for min del, for kroppen min er helt på trynet somatisk fra før..

Er legemiddel assistert rehabilitering av spesielt opioid avhengige, noe da TS er. Trenger ikke være rus involvert.

Derfor tror jeg faktisk du er henvist til LAR, når jeg leste litt på OUS sin beskrivelse av LAR.

Men hva kan du forvente deg er jo et spørsmål da de fleste forbinder det med rus og alt det medfører, men en innkallelse til konsultasjon, så setter man opp en plan, tilbud om samtaler med psykisk og andre.

Hvis du har en ålreit fastlege så ville jeg spurt om den ville vært med, mest for å besvare spørsmål om historien sin. Fastleger har anledning til dette.

Ellers lykke til

Takk for oppklaring. Det gjør det ganske mye lettere å forstå helheten i det.
Det er jo ikke psykiske problemer som lager utfordringene og heller ikke at du selv har oppsøkt rusen for rusens skyld (eller i det hele tatt har oppsøkt rusen i så måte). Det høres ut som at du har fått voldsomt hard medfart fra livet og at kroppen din har en del uheldige omstendigheter. Alt dette spiller nok positivt inn på alle måter. I tillegg så virker det som at du har god selvinnsikt. Mener også det er veldig positivt at du ser og anerkjenner at kroppen er opioid avhengig som følge av alle operasjoner og at helsetilstanden gjør at kroppen ikke makter å stå i de komplikasjonene som oppstår når du går av medisiner.
Har ikke vært borti LAR selv og har begrenset kunnskap om akkurat det. Har en ruskarriere bak meg, men opioider og slikt har aldri vært min kopp med te. Uansett så er nok helsevesenet seg selv likt som det alltid er på den måten at du kommer best mulig ut dersom man er en oppegående og kompetent pasient som evner å argumentere for sine behov og ønsker. Og der ser det ut til at du stiller med gode kort på hånda.
Uheldigvis så vil det trolig være sånn at det stigmaet som rusavhengige blir utsatt for også vil ramme deg. Da tror jeg det er viktig å huske på at det stigmaet bunner ut i mengder med mangel på kunnskap og en lang rekke fordommer og idioti. Min personlige erfaring er at jeg ikke er utsatt for det ettersom jeg spiller med åpne kort og ikke legger skjul på noe av min fortid. Jeg har jobbet meg gjennom skammen og står trygt og godt planta i mine sko. Og det har som sagt ikke gitt meg de negative erfaringene som jeg vet at mange andre blir utsatt for. At jeg har trygge, gode, støttende og stabile relasjoner med gode mennesker er nok også en viktig del av det hele.

Supert at du og barnefar har et felles mål og jobber til beste for deres barn. Barnet har garantert blitt preget av situasjonen selv også, noe jeg håper dere har respekt og forståelse for. Og det vil være viktig å gi barnet rom og arenaer for å gi uttrykk for. Dette er ikke noens feil, mer en normal reaksjon på hva livet utsetter oss for. Og du har fått noen veldig uheldige kort tildelt med alt det medfører. Også er det uheldigvis sånn at det også rammer de rundt deg på like urettferdige og uheldige måter.

Uansett så håper jeg du holder ryggen rak og husker på at du ikke har fortjent det som du står i og at det handler om uflaks og tilfeldigheter.

jeg gikk på oxys og fentanyl plaster pga smerter i 5 år, men jeg merket mot slutten at jeg begynnte ta for mange tabletter for å oppnå rus.
SÅ leste jeg om alle skjebner som havner på heroin kjøret pga dem ikke får resept lengre, til slutt møtte jeg en kompis som hadde begynnt med heroin etter oxys.
Da var det bare å gå cold turkey på dagen, jeg sleit som ett dyr i 6 dager, enorme smerter pga abstinenser, men jeg hadde bestemmt meg så jeg ga meg ikke.
Det er ikke lett, men absolutt mulig å kutte på dagen og jeg har levd uten opiater siden, jeg facer heller smertene uten smertestillende en å risikere å bli avhengig av opiater, legene var alt for flinke til å skrive ut resept.
Nei, jeg tar heller litt moderat god gammaldags dop av å til, det vet jeg att jeg kan kontrollere, sjeldent jeg drikker også.
Å bli kvitt alle sorters avhengighet er etter min mening basert på viljestyrke, sette seg mål å ikke gi seg.
Jeg slutta røyke på dagen også, det å klare slutte med oxy gav meg selvtiliten jeg trengte, slutte røyke etter 25 år var null stress
Vet at jeg aldrig kommer bli hekta på noe igjen, jeg tar alt med moderasjon. Jeg kjøper bare halve gram hvis jeg vill ta speed til eksempel, når det er tomt så er det tomt.
Ønsker deg lykke til, jeg har trua på at du kan klare komme deg ut av opiat helvetet