Alle mennesker vokser opp med forskjellig nivåer av bagasje som påvirker hvordan vi lever livet vårt, hvilke behov vi får og hvordan personligheten vår styres.
Selvskading er noe jeg vil tro majoriteten av befolkningen gjør eller har gjort på forskjellige måter og nivåer i perioder av livet, bevisst eller ubevisst. Noen selvskader med rus, noen med hærverk, noen med for mye mat eller for lite mat, noen med trening, noen med sex, noen med deltakelse i aktiviteter som bryter en ned, noen med risikoadferd, noen med festing, noen med katastrofetanker og angst, noen med ekstremt mye jobbing, noen med å ødelegge relasjoner fordi de tror de beskytter seg selv fra å være sårbar som om sårbarhet er noe negativt, noen med spilling og gambling osv.
Vi flykter fra følelser vi har det vondt med og tyr til den type flukt som distraherer mest, men som også kan være ganske tilfeldig hvilken flukt man havner i etter typ "arv og miljø".
Sex som selvskade er ikke uvanlig. Man føler seg for et øyeblikk sett og ønsket, man får nærhet og kontakt med et annet menneske, og for mange som har manglet dette i barndommen så blir det behovet så sterkt at man henger fast ved enhver av de mulighetene selvom det skader en. Det kan være at man blir seksuelt utagerende, ligger med nye mennesker hele tiden, eller at man "godtar" seksuell vold, eller fysisk og psykisk vold for eksempel.
Eller på andre måter å sette fyr på en bil pga gruppepress, raner noen fordi du blir bedt om det og er redd for å bli ekskludert om du ikke gjør det eller tar kokain på hver fest selvom man ikke vil bare fordi man ønsker en anerkjennelse av noen som synes du er "kul" hvis du gjør det, som kommer fra det lille barnets behov for å bli sett og akseptert.
Noen er så skadet fra barndommen at de gjør hva som helst. Barna som er voldelige mot læreren eller som stenger seg inne på rommet for å kutte seg opp blir voksne menn som ber andre menn om å slå de, kalle de taper og voldta de analt fordi de tror de ikke fortjener bedre og hjernen føler at jo mer intens oppmerksomhet samme om den er positiv eller negativt jo mer dekkes behovet for å bli sett også, og det finnes damer som føler at oppmerksomheten de får av å bli overtalt til en brutal gangbang er positiv fordi de føler seg ønsket av en rekke menn som gir komplimenter og opplevelse av nærhet, mens de vet at de egentlig bare blir brutt ned og ikke vil være med på handlingen som leder til den oppmerksomheten hjernen trenger. Man ser det samme hos de kvinner og menn som blir værende fast i voldelige forhold, at det de holder fast i og ikke klarer å gi slipp på er de oppturene en gang i blandt i de gode stundene som føles så bra der man blir overøst med kjærlighet, nærhet og oppmerksomhet at hjernen er hektet på det og ikke klarer å løsrive seg fra det, selvom man alle de andre dagene blir slått eller psykisk mishandlet. Eller en narkoman som virkelig hater livet sitt og vet mer enn noe annet at rusen dreper en sakte og som ville kappa av seg armen for å bli rusfri, men som ikke får slutta fordi et behov også dekkes. Flukten fra de vonde følelsene. Traumer som leder til nye traumer. Og foreldre som er formet av sine traumer og som har gjort det beste de kan der og da ut fra sine forutsetninger, selvom det ikke nødvendigvis er bra, og barn som formes av de voksnes traumer som vokser opp med å gjøre det beste de kan der og da ut fra sine forutsetninger selvom det ikke nødvendigvis er bra.
Hjernen er ikke alltid enkel å forstå seg på, man gjør mye som ikke er bra for en.
Det viktigste for å komme seg videre er å se det lille barnet i seg og forstå at man har gjort akuratt det som hjernen følte var rett akuratt da. Det lille barnet som bare søkte kjærlighet eller oppmerksomhet og det å bli sett, som den aldri ble av foreldrene i oppveksten. Også være den voksenpersonen mot det indre barnet som barnet ikke hadde i oppveksten, og gi det barnet den kjærlighetrn, aksepten og forståelsen det trenger for å føle seg elsket og trygg. Også komme til et sted hvor man aksepterer fortiden sin og at man handlet ut fra de forutsetningene man hadde. Det å akseptere fortiden, jobbe med de følelsene som var i bunnen av alt, og komme til fred i seg selv med at man handlet ut fra de forutsetningene man hadde er noe en psykolog også kan hjelpe med, det er akuratt det som er faget deres og jobben dems og jeg håper at du kommer dit en dag hvor du har lagt fortiden bak deg og heller motiveres av alt det fine du faktisk kan få til i fremtiden. Vi vokser og utvikler oss gjennom hele livet og livene våres forandrer seg heldigvis!
Og forresten..! Slutshaming er bare en sosial konstruksjon skapt av kvinnefiendtlige religiøse menn for å undertrykke kvinner, kvinners seksualitet og gjøre kvinner til menns eiendom. Det i seg selv bør gjøre at du gir fingern til hele konseptet. Drit i hva andre skulle tro og mene om sexlivet ditt.
Om noen sier at du er mindre verdt, ikke bra nok etc så er det uansett ikke de som skal ha makten til å definere deg og din verdi. Det er viktig å være obs på at noen mennesker er skrudd sammen på måter som gjør at de trenger å bryte ned andre for å føle seg bra. Den eneste som vet 100% hvem du er er deg selv, og innerst inne er jeg sikker på at du vet at du er en bra person med mye bra egenskaper og gode ting å tilby andre og verden og at du har verdi, så ikke la mobber/mishandler/ kvinnefiendtlige stemmene få holde deg nede. Heller ikke din indre selvkritiske stemme, for den er nok mest påvirket av hva du har opplevd at nettopp disse stemmene har sagt og frykten din for hva andre vil synes og føle og mene, og er heller ikke det som definerer din faktiske verdi. Det er ditt liv, du lever for deg. Feil er lov å gjøre, også lærer man og vokser til en bedre versjon av seg selv.
Barndomstraumer, seksuelle traumer, selvhevdelse og å komme videre i livet uten å bli styrt av de vonde minnene og følelsene er alikevel noe de fleste trenger psykolog til. Du skal ikke måtte deale med dette på egenhånd. Du fortjener bedre, og du er absolutt verdig kjærlighet.
