Badtrip: Lange timer alene i det grufulle helvete.
Setting: Alene og deprimert.
Stoffer inntatt: Brennevin og LSD.
Rapport:
Alene satt jeg i min leilighet. Intet skimt av sollys utenfor mitt vindu. Bare triste tåkebelagte grå skyer, et slags symbol på mitt triste stemmeleie. Bare høljende regn av desperate tåredrypp var det som manglet. Med en følelse av mørkebelagte skygger omkring mitt legeme, så føler jeg at min eksistens hadde vært bedre foruten. Med dette som utgangspunkt, bestemmer jeg meg for å gjøre noe veldig dumt. Jeg tar frem en flaske islandsk brennevin, fram med et shotglass klar for å flykte fra min triste tilværelse. Tyner i meg hvert shotglass, for så å skylde ned den grusomme smaken med fun light saft. Et shotglass fører til det neste, helt til flasken med brennevin er utømt. Er nå rimelig beruset, og synger sanger for meg selv og sprader rundt i min nitriste leilighet som en annen tullebukk.
Så gjør jeg det fatale trekket på ren impuls å ta mine gjenværende syrelapper. Trist og elendig av brennevinet, så venter det meg mye verre etter inntak av LSD. Den mystiske og tankevekkende psykedeliske verden, kan by på så mangt av verdifulle opplevelser som forandrer ditt liv for alltid. Trist, alene og godt beruset på brennevin, er det bare sorte Lucifer som venter meg for å gi meg et grufullt helvete jeg sent vill glemme.
Det som tidligere har vært utrolig vakre og spirituelle opplevelser på LSD, noe av det vakreste som sådan for mitt vedkommende, blir nå forvandlet til et forferdelig 12 timers mareritt. Ensom og trist, en forferdelig følelse av håpløshet, mens hallusinasjonene gjør sitt til å gjøre det verre. Andre ganger på LSD har jeg følt en enorm herlig følelse av å føle meg hel som et menneske. På denne dagen blir det jeg fullstendig frarøvet av sorte Lucifer. Lytter til Nick Drakes album «pink Moon», veldig melankolsk og akustisk akkompagnert musikk, som på ingen måte løfter min triste stemning. Prøvde å se på Simpsons for å bedre stemningen litt, men var bare skikkelig mindfuck. På en av episodene hadde Otto i the Simpsons selv tatt noen droger. Skikkelig merkelig og se på. Ble ikke bedre av å se på Simpsons, så bestemte meg for å slå på TV. Det ble bare mye verre. Havnet tilfeldigvis på en Holocaust dokumentar, og jeg kaldsvettet som helsike. Så meg selv som en av de innsatte på Auswich, og følte selv på kroppen hvordan det var å bli torturert og fullstendig frarøvet sinn menneskelighet. Hørte mødre og små barn hyllende desperate, det mest grufulle skrik en kan høre. Bedre ble det heller ikke av å sette over på CSI. Følte jeg hadde telepatiske evner, en forferdelig pinefull begavelse. Gikk inn på tankemønstret på den sosiopatiske morderen, og kaldsvettet enda mer av å få innsikten i hans morbide hjerne. Følte også det intense marerittet til det stakkars offeret, den verste smerte tenkelig i ens minner, følte hennes siste grusomme sekunder før hun gikk bort.
Var i det mest grufulle helvetet en kan tenke seg i mange timer. Prøvde å legge meg ned på senga i et desperat håp om å endelig sovne, men umulig å sove før effekten av syra går vekk, så jeg lå i mange timer og prøvde å slappe av til ingen nytte. Lukket øynene og ble gang på gang skikkelig mørbanket av marerittaktige hallusinasjoner. Lå stille og uttrykksløs i mange timer for å være sterk og holde. Inni meg følte jeg enorm ensomhet, og en sterk opplevelse av hvilken kald verden vi lever i. Kjemper meg gjennom hver time, som går svært langsomt mens de indre smertene bare blir mer og mer uutholdelige. Etter hvert går jeg på kjøkkenet for å lage meg noe å spise og da kommer det et stort utbrudd. Jeg er så langt på bånn som et stakkarslig menneske kan være. Tårene høljer ned som det verste regnet, det pågår i 10 til 20 minutter. Jeg orker ikke mer, kneler til høyere makter om at det må stoppe. Jeg vil løsrives en gang for alltid fra sorte Lucifers mørkebelagte univers.
Etter det lange tåreutbruddet, sitter jeg på sofaen utslitt og apatisk med en brødskive salami, og stirrer tomt i lufta. Da kommer min søster på besøk. Dette var noe jeg virkelig trengte. Klemmer henne godt og hardt mens tårene tar på igjen, og bare høljer ned over mine arme kinn, for å trøste mitt stakkarslige sinn. Nå roer jeg meg betraktelig ned. Får pratet ut om ting, og så bestemmer vi oss får å slappe av og se på serier. Ser på «true blood» og «Suits». La på senga og slappa av, før jeg endelig kunne krype i min køye.
Etterord:
Forstår nå mye bedre nå hvorfor setting er så utrolig viktig, etter å ha opplevd alt dette. Når man er svært deprimert og trist, så for all del ikke ty til verken alkohol eller LSD, og i hvert fall ikke disse kombinert. Anser selv denne kombinasjonen for svært dårlig. Veldig lett å ty til svært dumme ting som meg når man er ekstremt deprimert, men for all del ikke finn på noe slikt etter å ha lest mine opplevelser. Aldri vær redd for å si ifra til venner og familie når man føler seg som verst. Selv etter dette så ønsker jeg fortsatt å bruke LSD, da man under riktig setting har mange gode minnerike opplevelser foran seg. Vurderer å ta LSD sammen med min kjæreste, som ikke har erfaring med dette, og har da tro på en langt mer givende opplevelse for oss begge.
Skrev også dikt mens jeg trippet. Er litt lange, men legger de ut her likevel. 2 på engelsk og et på norsk. Det første er et lite positivt et, de to andre ganske så dystre i sin natur.
Dikt 1:
Just sounds
just kindly sounds
it keep me smile
for a little while
Make me espcape a little
Music
Just basic tones
It really soothes me
expressings of raw emotions
people allways forward in motions
Sadness and laughter
In the eternity and the after
Just the sounds
that make life worth living
Wheter you feel like shit or not
Music is what you got
The pink moon
The good mood turn up soon
Is a different world
the kindly singing bird
Whisper you a tender word
Dikt 2:
Walking on the empty road
The lonely wandering toad
Seeing through air and space
To the creator himself i now stand to face
A face of total disgrace
He sees me through
An empty foe
Dancing on empy floor
Im sure you need some more
that gives you wings
Escapes from all the horror that stings
Only sees the gift that life brings
The bies of honey
Dont need any money
Cause it only taste sweet
Listen soundly to the beat
Moving aimlesly on their bare feet
Up to heavens they greet
Cause they have seen thorugh the realitiys paper sheet
Barely naked they meet
Empty as the fossil
He still shrinks his mouth with water at the mill
Wondering when it stops
The soul coffin cops
Still eating bread
He is completly overfed
Suddently watching in front him something fly
Screams after screams the desparate cry
Is life just a lie?
Angels i can hear
Resembles of horror and fear
In me i folding it dear
Feeling clear
From this i stear
but it keeps come me near
You are still strange
even tough you never change
That tone of green
That never ask how have you been
The little marmaid
Away she fade
in this world to little from her is said
it keeps interfering me
all this boundaries
when can i be free
be whatever i wanna be
Waving aimlessly thorugh the earths symmetry
finding it piece by piece
From this bottom i freeze
Diging deeper i will agree
Your existence is just someone elses fee
Just a pile of shit in someones eyes
Diging deeper through the holes of the tinyist mice
Desperatly try changing the predestinyary dice
All your hopes and dreams just lies
Your inner self
you are only a slave
Cant find anyone who´s that brave
To remove your shame
That remarks us who you relly are
Keeping running away cant be too afar
you are weak
Dikt 3:
Du undrer så fælt over det livet
Du ser alt det vakre levende spire
Men ikke i en selv
Du er unik og spesiell
Som alle andre vesener reell
Hvorfor ekisterer jeg
Vinden ruslende i ører
Rare lyder jeg hører
Mot min ende det fører
All min prakt det frarøver
Over ende det kjører
Sjela spinner rundt og rundt
Hvilke minner har jeg kjært
Når eneste lyd er min kropp som er fortært
Lytter i skumringen
Trenger bare å finne den ene tingen
For å skimte en gang så spenstig laks
Som nå svømmer mot bunnen straks
Sjamaner roter i meg
Et lengselsen ul
Jeg jages fra mitt skjul
Hjelp meg vil bare være den frie fugl
Fins ei lenger tid
Da alt bare er subjektivt
intet er på glid
Alt en repetisjon
Hva er egentlig livets misjon
Svever omsvermet i tåke
Mot det morbide overvåket av underverdenes kråke
Lyder så animalsk så friskt og vital
Hjelp mitt stakkere sinn jeg er gal!
Delen passer intet med helheten
Kommunikasjon en forkrøplet entitet
Jeg etter min misjon for eksistensen kaprilsk ikke finner
Bare i evigheten jeg spinner
Finner intet min resteplass
Blant misstilpassede jeg stadig er
Kan ikke glade engler smilende se
Mistet dådsmagi
Men skjønner da stadig mer
Hva det hele bunner i
Troen på en som omfavner deg når din vinge er knekt
Når huden skimter dødelig og så blekt
Fins ei
Du er helt alene
Valgte ikke å skapes
Smertens illusjon
Jeg drikker lidenskapens te
For den kledde ikke din make
Min kropp full av smerte men sjela stad frisk på et vis
Blir revitalisert av ditt minne
Din ekte omtanke og varme
Som aldri gjør en harme
Kjenner mot ditt kinn
kan se ditt rensende sinn
Det kryper uhyggelig mot min kropp
Hvert minste atom ber dens endelige stopp
Lukta av dødmark
Finner ei mer pulserende
Den kvester innerst i ditt bol
For du kan aldri mer se sol
Forblir alltid der i ilden
livskilden
Visket langsomt av gårde
Hvor ble den av i året
Fortumlet i løvens hule
Hva har jeg mer å skjule
Gråter fordi jeg er et menneske som deg
Så trøtt og nedstemt
Mitt eget selvdestruktive hode gjør meg skremt
Tonen i himmelen
De glade pilegrimmer av sted
Føler i hodet den intense svimmelen
Finner ikke endelig fred
Bølgene svøper gjennom gylden sand
Dalene åpner seg av gjestgiveri
Av jord du forbli
For du har ikke mer i denne verdenen å gi
Nynner på et lite refreng
Mens jeg går fortumlet mot min seng
Eneste sted jeg føler meg hel
Ingen forpint sjel
Lusker stille i buskene
Skammer meg men tier
jeg er en parasitt
min sjel frarevnet og slitt
Hvor har mitt gamle jeg forblitt?
Fanget er det jeg er
I ensomhetens lokale
Er endelige summen av det totale
På denne tur det daler
oppover mot regnbuen
men nedover spiralen
der føler jeg skrekk og gruen
løfter en stakkar vinge
den er brukket
Min sjel i gjenlukket
Falt diktene i smak, kan jeg godt legge ut flere jeg har skrevet, og husk ikke vær dum som meg, ta vare på dere selv
Setting: Alene og deprimert.
Stoffer inntatt: Brennevin og LSD.
Rapport:
Alene satt jeg i min leilighet. Intet skimt av sollys utenfor mitt vindu. Bare triste tåkebelagte grå skyer, et slags symbol på mitt triste stemmeleie. Bare høljende regn av desperate tåredrypp var det som manglet. Med en følelse av mørkebelagte skygger omkring mitt legeme, så føler jeg at min eksistens hadde vært bedre foruten. Med dette som utgangspunkt, bestemmer jeg meg for å gjøre noe veldig dumt. Jeg tar frem en flaske islandsk brennevin, fram med et shotglass klar for å flykte fra min triste tilværelse. Tyner i meg hvert shotglass, for så å skylde ned den grusomme smaken med fun light saft. Et shotglass fører til det neste, helt til flasken med brennevin er utømt. Er nå rimelig beruset, og synger sanger for meg selv og sprader rundt i min nitriste leilighet som en annen tullebukk.
Så gjør jeg det fatale trekket på ren impuls å ta mine gjenværende syrelapper. Trist og elendig av brennevinet, så venter det meg mye verre etter inntak av LSD. Den mystiske og tankevekkende psykedeliske verden, kan by på så mangt av verdifulle opplevelser som forandrer ditt liv for alltid. Trist, alene og godt beruset på brennevin, er det bare sorte Lucifer som venter meg for å gi meg et grufullt helvete jeg sent vill glemme.
Det som tidligere har vært utrolig vakre og spirituelle opplevelser på LSD, noe av det vakreste som sådan for mitt vedkommende, blir nå forvandlet til et forferdelig 12 timers mareritt. Ensom og trist, en forferdelig følelse av håpløshet, mens hallusinasjonene gjør sitt til å gjøre det verre. Andre ganger på LSD har jeg følt en enorm herlig følelse av å føle meg hel som et menneske. På denne dagen blir det jeg fullstendig frarøvet av sorte Lucifer. Lytter til Nick Drakes album «pink Moon», veldig melankolsk og akustisk akkompagnert musikk, som på ingen måte løfter min triste stemning. Prøvde å se på Simpsons for å bedre stemningen litt, men var bare skikkelig mindfuck. På en av episodene hadde Otto i the Simpsons selv tatt noen droger. Skikkelig merkelig og se på. Ble ikke bedre av å se på Simpsons, så bestemte meg for å slå på TV. Det ble bare mye verre. Havnet tilfeldigvis på en Holocaust dokumentar, og jeg kaldsvettet som helsike. Så meg selv som en av de innsatte på Auswich, og følte selv på kroppen hvordan det var å bli torturert og fullstendig frarøvet sinn menneskelighet. Hørte mødre og små barn hyllende desperate, det mest grufulle skrik en kan høre. Bedre ble det heller ikke av å sette over på CSI. Følte jeg hadde telepatiske evner, en forferdelig pinefull begavelse. Gikk inn på tankemønstret på den sosiopatiske morderen, og kaldsvettet enda mer av å få innsikten i hans morbide hjerne. Følte også det intense marerittet til det stakkars offeret, den verste smerte tenkelig i ens minner, følte hennes siste grusomme sekunder før hun gikk bort.
Var i det mest grufulle helvetet en kan tenke seg i mange timer. Prøvde å legge meg ned på senga i et desperat håp om å endelig sovne, men umulig å sove før effekten av syra går vekk, så jeg lå i mange timer og prøvde å slappe av til ingen nytte. Lukket øynene og ble gang på gang skikkelig mørbanket av marerittaktige hallusinasjoner. Lå stille og uttrykksløs i mange timer for å være sterk og holde. Inni meg følte jeg enorm ensomhet, og en sterk opplevelse av hvilken kald verden vi lever i. Kjemper meg gjennom hver time, som går svært langsomt mens de indre smertene bare blir mer og mer uutholdelige. Etter hvert går jeg på kjøkkenet for å lage meg noe å spise og da kommer det et stort utbrudd. Jeg er så langt på bånn som et stakkarslig menneske kan være. Tårene høljer ned som det verste regnet, det pågår i 10 til 20 minutter. Jeg orker ikke mer, kneler til høyere makter om at det må stoppe. Jeg vil løsrives en gang for alltid fra sorte Lucifers mørkebelagte univers.
Etter det lange tåreutbruddet, sitter jeg på sofaen utslitt og apatisk med en brødskive salami, og stirrer tomt i lufta. Da kommer min søster på besøk. Dette var noe jeg virkelig trengte. Klemmer henne godt og hardt mens tårene tar på igjen, og bare høljer ned over mine arme kinn, for å trøste mitt stakkarslige sinn. Nå roer jeg meg betraktelig ned. Får pratet ut om ting, og så bestemmer vi oss får å slappe av og se på serier. Ser på «true blood» og «Suits». La på senga og slappa av, før jeg endelig kunne krype i min køye.
Etterord:
Forstår nå mye bedre nå hvorfor setting er så utrolig viktig, etter å ha opplevd alt dette. Når man er svært deprimert og trist, så for all del ikke ty til verken alkohol eller LSD, og i hvert fall ikke disse kombinert. Anser selv denne kombinasjonen for svært dårlig. Veldig lett å ty til svært dumme ting som meg når man er ekstremt deprimert, men for all del ikke finn på noe slikt etter å ha lest mine opplevelser. Aldri vær redd for å si ifra til venner og familie når man føler seg som verst. Selv etter dette så ønsker jeg fortsatt å bruke LSD, da man under riktig setting har mange gode minnerike opplevelser foran seg. Vurderer å ta LSD sammen med min kjæreste, som ikke har erfaring med dette, og har da tro på en langt mer givende opplevelse for oss begge.
Skrev også dikt mens jeg trippet. Er litt lange, men legger de ut her likevel. 2 på engelsk og et på norsk. Det første er et lite positivt et, de to andre ganske så dystre i sin natur.
Dikt 1:
Just sounds
just kindly sounds
it keep me smile
for a little while
Make me espcape a little
Music
Just basic tones
It really soothes me
expressings of raw emotions
people allways forward in motions
Sadness and laughter
In the eternity and the after
Just the sounds
that make life worth living
Wheter you feel like shit or not
Music is what you got
The pink moon
The good mood turn up soon
Is a different world
the kindly singing bird
Whisper you a tender word
Dikt 2:
Walking on the empty road
The lonely wandering toad
Seeing through air and space
To the creator himself i now stand to face
A face of total disgrace
He sees me through
An empty foe
Dancing on empy floor
Im sure you need some more
that gives you wings
Escapes from all the horror that stings
Only sees the gift that life brings
The bies of honey
Dont need any money
Cause it only taste sweet
Listen soundly to the beat
Moving aimlesly on their bare feet
Up to heavens they greet
Cause they have seen thorugh the realitiys paper sheet
Barely naked they meet
Empty as the fossil
He still shrinks his mouth with water at the mill
Wondering when it stops
The soul coffin cops
Still eating bread
He is completly overfed
Suddently watching in front him something fly
Screams after screams the desparate cry
Is life just a lie?
Angels i can hear
Resembles of horror and fear
In me i folding it dear
Feeling clear
From this i stear
but it keeps come me near
You are still strange
even tough you never change
That tone of green
That never ask how have you been
The little marmaid
Away she fade
in this world to little from her is said
it keeps interfering me
all this boundaries
when can i be free
be whatever i wanna be
Waving aimlessly thorugh the earths symmetry
finding it piece by piece
From this bottom i freeze
Diging deeper i will agree
Your existence is just someone elses fee
Just a pile of shit in someones eyes
Diging deeper through the holes of the tinyist mice
Desperatly try changing the predestinyary dice
All your hopes and dreams just lies
Your inner self
you are only a slave
Cant find anyone who´s that brave
To remove your shame
That remarks us who you relly are
Keeping running away cant be too afar
you are weak
Dikt 3:
Du undrer så fælt over det livet
Du ser alt det vakre levende spire
Men ikke i en selv
Du er unik og spesiell
Som alle andre vesener reell
Hvorfor ekisterer jeg
Vinden ruslende i ører
Rare lyder jeg hører
Mot min ende det fører
All min prakt det frarøver
Over ende det kjører
Sjela spinner rundt og rundt
Hvilke minner har jeg kjært
Når eneste lyd er min kropp som er fortært
Lytter i skumringen
Trenger bare å finne den ene tingen
For å skimte en gang så spenstig laks
Som nå svømmer mot bunnen straks
Sjamaner roter i meg
Et lengselsen ul
Jeg jages fra mitt skjul
Hjelp meg vil bare være den frie fugl
Fins ei lenger tid
Da alt bare er subjektivt
intet er på glid
Alt en repetisjon
Hva er egentlig livets misjon
Svever omsvermet i tåke
Mot det morbide overvåket av underverdenes kråke
Lyder så animalsk så friskt og vital
Hjelp mitt stakkere sinn jeg er gal!
Delen passer intet med helheten
Kommunikasjon en forkrøplet entitet
Jeg etter min misjon for eksistensen kaprilsk ikke finner
Bare i evigheten jeg spinner
Finner intet min resteplass
Blant misstilpassede jeg stadig er
Kan ikke glade engler smilende se
Mistet dådsmagi
Men skjønner da stadig mer
Hva det hele bunner i
Troen på en som omfavner deg når din vinge er knekt
Når huden skimter dødelig og så blekt
Fins ei
Du er helt alene
Valgte ikke å skapes
Smertens illusjon
Jeg drikker lidenskapens te
For den kledde ikke din make
Min kropp full av smerte men sjela stad frisk på et vis
Blir revitalisert av ditt minne
Din ekte omtanke og varme
Som aldri gjør en harme
Kjenner mot ditt kinn
kan se ditt rensende sinn
Det kryper uhyggelig mot min kropp
Hvert minste atom ber dens endelige stopp
Lukta av dødmark
Finner ei mer pulserende
Den kvester innerst i ditt bol
For du kan aldri mer se sol
Forblir alltid der i ilden
livskilden
Visket langsomt av gårde
Hvor ble den av i året
Fortumlet i løvens hule
Hva har jeg mer å skjule
Gråter fordi jeg er et menneske som deg
Så trøtt og nedstemt
Mitt eget selvdestruktive hode gjør meg skremt
Tonen i himmelen
De glade pilegrimmer av sted
Føler i hodet den intense svimmelen
Finner ikke endelig fred
Bølgene svøper gjennom gylden sand
Dalene åpner seg av gjestgiveri
Av jord du forbli
For du har ikke mer i denne verdenen å gi
Nynner på et lite refreng
Mens jeg går fortumlet mot min seng
Eneste sted jeg føler meg hel
Ingen forpint sjel
Lusker stille i buskene
Skammer meg men tier
jeg er en parasitt
min sjel frarevnet og slitt
Hvor har mitt gamle jeg forblitt?
Fanget er det jeg er
I ensomhetens lokale
Er endelige summen av det totale
På denne tur det daler
oppover mot regnbuen
men nedover spiralen
der føler jeg skrekk og gruen
løfter en stakkar vinge
den er brukket
Min sjel i gjenlukket
Falt diktene i smak, kan jeg godt legge ut flere jeg har skrevet, og husk ikke vær dum som meg, ta vare på dere selv