Jeg prøver å forstå. Si at et rusmiddel gir deg en så hard nedtur hver gang at du griner og vil oppriktig dø, har det dritt i mange dager og angrer bittert på at du tok det. I tillegg skaper det du gjør i rus alvorlig skade på deg selv i form av psykoser, slagsmål, voldsdommer - og på andre i nærmeste relasjon i form av kjærestevold, utroskap, og hjelpesløse foreldre som bekymrer seg syke over deg. Dette er oppførsel og konsekvenser du ikke vil assosieres med når du er ikke er påvirket lenger, og ting du skammer deg forferdelig over, har det vondt med og sier du ikke ønsker å være i risiko for å gjøre igjen. Du sier at du ikke er deg selv rusa, at noe tar over kroppen din som du kaller en demon, sier at du aldri skal ta det igjen, du syns ikke det er verdt konsekvensene som ødelegger hele livet ditt, psyken din og dem du er glad i men det tar ikke lang tid før du tar det igjen allikevel.
Er man en drittsekk, eller har avhengighet så mye makt? Er det sånn at man virkelig kan ville 100% å slutte, men at det ikke går fordi avhengigheten styrer deg, eller vil man ikke NOK da eller gir faen når man alltid tillater seg å ruse seg igjen før eller senere etter korte eller lengre pauser?
Du lover at du vil på rehab men når datoen nærmer seg finner du på en unnskyldning om at det absolutt ikke passer å dra dit nå, du blir rasende for du skal ikke dit selvom du selv kom krypende til familien og tigget etter å få sponsa oppholdet fordi du var så motivert for å legge om livet, og en uke eller to senere er du på ei kule igjen, som lysten sannsynligvis bygde seg opp til fra når du feiga ut fra rehab. Du vil ikke miste familien din og skade den du elsker, men du innbiller deg et eller annet sted i hodet at du kan ta litt og ha kontroll allikevel. Du får fler og fler psykoser, og skjønner upåvirket at du ikke tåler det mer, men etter en pause tar du av en eller annen grunn sjansen igjen, og når du blir konfrontert med de tidligere psykosene dine i rusen på vei opp sier du at du liker å kjenne den frykten og rushet psykosene gir så akuratt der og da på opptur i rusen gir du faen i at det skader deg. Nedturene og helvetet er plutselig glemt, ingen andre betyr noe enn rusen og ditt høye ego.
Jeg prøver å forstå. Har avhengighet så mye makt eller er man bare en kødd og idiot som bevisst juger og bryter løfter om å slutte, og velger å fortsette å ruse seg?
Håper på seriøse svar.
Er man en drittsekk, eller har avhengighet så mye makt? Er det sånn at man virkelig kan ville 100% å slutte, men at det ikke går fordi avhengigheten styrer deg, eller vil man ikke NOK da eller gir faen når man alltid tillater seg å ruse seg igjen før eller senere etter korte eller lengre pauser?
Du lover at du vil på rehab men når datoen nærmer seg finner du på en unnskyldning om at det absolutt ikke passer å dra dit nå, du blir rasende for du skal ikke dit selvom du selv kom krypende til familien og tigget etter å få sponsa oppholdet fordi du var så motivert for å legge om livet, og en uke eller to senere er du på ei kule igjen, som lysten sannsynligvis bygde seg opp til fra når du feiga ut fra rehab. Du vil ikke miste familien din og skade den du elsker, men du innbiller deg et eller annet sted i hodet at du kan ta litt og ha kontroll allikevel. Du får fler og fler psykoser, og skjønner upåvirket at du ikke tåler det mer, men etter en pause tar du av en eller annen grunn sjansen igjen, og når du blir konfrontert med de tidligere psykosene dine i rusen på vei opp sier du at du liker å kjenne den frykten og rushet psykosene gir så akuratt der og da på opptur i rusen gir du faen i at det skader deg. Nedturene og helvetet er plutselig glemt, ingen andre betyr noe enn rusen og ditt høye ego.
Jeg prøver å forstå. Har avhengighet så mye makt eller er man bare en kødd og idiot som bevisst juger og bryter løfter om å slutte, og velger å fortsette å ruse seg?
Håper på seriøse svar.