Det eneste ordet som trengs å høres her er faktisk: turdstep
Jeg hører kun på elektronisk musikk selv, men akkurat dette her klarer jeg ikke fatte hvorfor det er så stor interesse for.

15 år siden var det helt annen musikk som ble knyttet til "dub" og "*step" enn dette synthskrotet her for å være ærlig.
Man brukte samples og loops. Alt var super low budget, og man stjælte så mye som mulig fra andre artister:
http://www.youtube.com/watch?v=HFrBbuGxbqk
http://www.youtube.com/watch?v=X9d-63WsoPk
http://www.youtube.com/watch?v=MQlOnPoIvbU

Oi, oi, oi. Jeg klarer ikke å dy meg her, men må få komme med noen observasjoner. Du virker ganske engasjert, så da får jeg steppe opp. Jeg kan diskutere det her i timesvis, men skal forsøke å holde litt igjen. Yes: Jeg tenker over gjennomsnittet mye på ting som det her. Om "ekte" kunst Vs. produkter, hvordan "mainstream" funker og ikke minst ting som autensitet og kredibilitet.

Det jeg legger mest merke til, er hvordan veldig mange mennesker baserer deler av identiteten sin på hva slags musikk (og filmer, og klær, osv) de hører på. Dermed blir det deres personlige greie, som helst ikke så mange skal dele med dem. Om veldig mange har den samme personlige greia, blir det litt som å pønte sæ' før en skal på fest for så å oppdage at fem andre har det samme antrekket. Ikke så veldig personlig lenger, altså. Jeg har ikke lyst til å være frekk mot deg personlig, så dette blir generelt. Jeg har grublet meg frem til at den beste beskrivelsen på disse menneskene er musikksnobber. Det kryr av dem i feks. indierock-miljøet, der det står om å høre på de "riktige" banda først.

Jeg tar tilbake det jeg sa om å ikke ha lyst til å være frekk. Greia er at du høres nøyaktig ut som en mannevond pensjonist som syter om samtida. Jeg hadde ikke blitt overrasket om det hadde stått noe sånt som "slikt populærmusikalsk lurveleven! Før i tiden hadde vi ekte komponister, som Bach, Brahms og Verdi. De skrev om dypere ting som sjelesorg og mytologi, ikke dette "råkk and råll" -vrøvlet.

Faen, så langt det her blir. Vi tar de siste tingene punktvis:
- Det er ikke sånn at musikk "tilhører" et bestemt kontinent, slik at man automatisk lager dårligere ting om man ikke er innenfor grensene. Men det smaker av den gamle greia om at amerikansk=kommersielt=uten verdi.
- Lage piss for folk som ikke forstår seg på den? Da antar jeg at du er i den heldige eliten som ser på seg selv som forståelsesfulle. Men hvordan vet du at du "forstår" selv? Hva er målestokken, typ? - Hvorfor poste en liste og erklære at det er skikkelig dubstep, og det meste annet er kommerst og for de skitne massene som ikke vet bedre.

Personlig har jeg hørt på drum&bass og avarter i snart femten år, så jeg burde kanskje vært den gamle grinebiteren som klager over ungdommen nå til dags som ødelegger ditten og datten, for sånn var det ikke før! Men det er motsatt - jeg jubler over hvordan dubstep har eksplodert som herlig superherpes. Kjør på - jo flere jo bedre. Mer publikum = større konserter = mer penger = STØRRE ARTISTER osv. Om man virkelig er fan til beinet, driter man i hva slags andre folk som er på dansegulvet. Men om man bruker musikksmaken for å posere, skape seg og markere identiteten sin for omverdenen, skjønner jeg at det er grusomt når fjortiser hører på mye av den samme musikken som en selv. Om sånt virkelig ødelegger musikken for deg, var det nok ikke et så solid forhold uansett.

Vel, per definisjon er det sånn at om en kultur ikke utvikler seg, så dør den ut. Spør en antropolog. Jeg vil ikke at artistene jeg elsker skal fortsette å lage den samme musikken for hver plate, jeg har heller lyst til å henge på og se hvordan de utvikler seg. Og siden kultur alltid er i utvikling, kan dessverre ingen nominere seg selv til kulturpresident for å si åndssvake ting som "det der er helt feil", "det skal egentlig ikke høres sånn ut" og "den ekte [sett inn sjanger] er det ingen som hører på lenger bortsett fra meg selv og en fyr i Brussel. You get the idea.