Det kan være så mangt. Hasjen kan bli brukt som "virkelighets flukt", om hu har det vansklig.

Og siden hun er 15år gammel er hun jo fortsatt ung, og er kanskje i tenåringskrisen. Men at en slik ung jente driver så hyppig med hasj som du forklarer, er heller ikke bra.

Jeg synes du burde ta en ordentlig prat med henne, og evt. snakke hun vekk fra hasjen. Kontakt foreldrene hennes om nødvendig.

Om ikke den ordentlige praten funker. Noe den sjelden gjør om du er så ung så finnes det vel en helsesøster eller noe annet på skolen hun kanskje kan utvikle et tillitsforhold til.
Og prøve og være en behandlings instutisjon funker sjelden særlig bra.

En periode snakket hun en del med sosiallæreren på skolen, men de er ikke på talefot lenger. Jeg prøver ikke være en behandlings intutisjon, men jeg ønsker henne jo alt godt. Hvis jeg sier noe til foreldrene hennes så tror jeg hun mister all tillit til meg. Tror ikke det er aktuellt mao.

Hasjen kan fungere som en slags virkelighetsflukt ja og mest sannsynlig vil dette forbruket kun vare en periode før hun kutter ned på det. Men det trenger ikke nødvendigvis ha noe sammenheng med depresjonen hennes. Siden hun ikke vil snakke om problemene sine eller klarer å få det ut, er det beste du kan gjøre å ta en prat uten for mye press(hvor det bare blir ubehagelig) å fortelle at du er der for henne uansett og gjerne vil høre på hva hun har i tankene siden det påvirker deg også å se hun så deppa. Eventuelt tips hun om at hun også kan prate med helsesøster på skolen.

Å blande inn eller kontakte andre/foreldre osv vil jeg tro gjør ting mer ubehagelig og kanskje føre til at hun ønsker mer "opprør"/"hevn" og vil ruse seg mer (på andre stoffer).

jeg gjorde noe niknende med en venn for et par år siden han var helt på kjøret. jeg snakka me farn han. han ville ikke snakke til meg på et år helt til vi var ferdi meg ungdomskole. men da innså han hva jeg hadde gjort far han....
han kom inne der han ville og alt det der.... gjørt det DU tror virker

I dag var hun på skolen igjen. Hun så helt forandra ut. Altså, hun så rimelig lik ut / vanlig men kroppspråket hennes var tydelig endret. Jeg prøvde å si hei, men hun så såvidt på meg. Utover dagen ble hun mer og mer seg selv, men hun ser fortsatt deprimert ut. Jeg vil bare gå bort å gi henne en klem :/

Gjør det da! =)

Det passer seg ikke sånn? Skole og shit? Hva mener du?
Venner gir hverandre klemmer, særlig når en av dem har det vanskelig.
Mulig jeg misforstår noe her, men c'mon. Det passer seg helt fint med klemming.
Skole/shit kan bortprioriteres i to minutter.

Emo, og fjortiss. Der har du løsningen. Det går over etterhvert.

I første post virker det som dere har et nært forhold, men nå virker det som dere ikke er så close som jeg fikk inntrykk av likevel.

Hvis du ikke kan gi hun en klem på skolen så virker det som om du er i en vanskelig situasjon med tanke på å hjelpe.

Hasjen bryter hun forsåvidt mer ned om hun allerede er langt nede og spesielt om hun har vært langt nede en stund.
Virkelig farlig blir det ikke før hun begynner med amfetamin og hasj sammen, mens hun fortsatt er deprimert.

Hvis hasjen gjør henne glad og får henne over på positive tanker så er det fortsatt ikke noe problem.

Det beste du kan gjøre er å bygge opp et bedre tillitsforhold og hun vil åpne seg om du viser at du er der. Det virker ikke som dere har et utenomskole-vennskap? Isåfall, så må du vise at du ønsker å være vennen hennes og invitere hun med på ting utenom skolen.


Til flere av dere: Tusen hjertelig takk til dere alle som har bidratt, kommer snart med en tråd Mangler bare noen brikker.

Kom kanskje feil ut det med "skole og shit". Poenget er at hun trekker seg mer og mer unna. For øyeblikket bor hun på en liten øy i det gamle huset dems. Alene.

Er ikke bare alt som går over etter hvert, det er i skolefasen av livet hun bygger seg et liv å leve i... "Det går over etterhvert." Tufs!

Har du vist interesse for at du ønsker noe mer enn bare vennskap? Mulig derfor hun trekker seg mer og mer unna. Ikke at det absolutt må bety at hun ikke ønsker noe mer da, men skal ikke gå inn på det.

15 år, alene på en øy. Høres ut som hun kan trenge litt selskap ute på den øya. Hva hindrer deg i å være sammen med hun på fritiden?

Eller var det en metafor?

Jeg tror her, som andre tråder i forumet her, at det beste du kan gjøre er bare å fortsette å være en venn for ho. Det er fint å lytte og høre litt på hva ho sier, om det er et tema ho vil prate ut om. Men ellers er det vanligvis best å ikke dra det for mye opp i lufta, da kan ting fort forverre seg (ho kan miste grepet om situasjonen). Det er rett som du sier, ikke si noe til foreldre, det kommer ihvertfall til å slå tilbake til deg selv. Med mindre det er hardere stoffer da - da ville jeg vurdert å miste vennskapet for å redde livet hennes.

Det er forsåvidt ingenting som hindrer meg i å besøke henne. Men en ærlig sak er at jeg pleier ikke besøke henne så mye. Jeg er ikke på noen måte interessert i et forhold utover vanlig vennskap. Greia er at jeg bryr meg om jenta og vil ikke at jeg eller noen andre skal miste henne. Det er forøvrig ikke bare meg hun trekker seg unna. Det er flere som merker det, men ikke mange vet hvorfor.

Jeg får vel prøve å være litt kul med henne.

Det med at hun for øyeblikket bor på en liten øy var ikke en metafor. Hun bor alene på en øy som er et stykke unna der jeg bor, skolen og det lokale "sentrum". Ikke at hun bor alene på øya, men hun har flyttet fra foreldrene å bor derfor i det gamle huset dems. Ihvertfall midlertidig.

Det du skriver der gir meg intrykk av at du aldri har hatt lignende problemer selv, noe som ikke gjør deg kapabel til å forstå heller.

Jeg er selv 26 år, og slet mye med depresjoner i den alderen hun er i, som følge av mye dumt som skjedde på den tiden som jeg ikke turte å prate med folk om. Fikk omsider surret meg til å gå til BUP (Barn og ungdomspsykiatri) som hjalp meg mye ved at vi pratet en gang i uken, uten at de la ubehaglig press på meg.

Vet det er vanskelig å få folk til å oppsøke slik hjelp, men det kan virkelig fungere. Det hjalp hvertfall meg veldig gjennom den verste tiden. Lykke til Få henne til å forstå at du er en god venn som stiller opp.

Ikke fortell lærere på skolen, fortell det til en helsesøster/bror.
Når de blir tatt ut av helsesøster/bror (som var på skolen vår) blir de litt stunned og kanskje reduserer forbruket... har sett det har skjedd med et par av mine kompiser(nå blir det bare helg kos på de) * sidenote ikke jeg som tysta

Bare pass på at ho ikke finner ut at det var du som tysta, derimot vis ho finner det ut har du et fint drama pågang.

Ho kommer sikker til og slutte med det ettervert, er som regelt bare en fase i livet der ho er litt nysjerrig på og teste noe nytt og spennende.

Dersom det er depresjon hun sliter med (jeg er ingen ekspert, men en del av det du sier peker mot det), er det veldig viktig at du stiller opp for henne, og at du viser at du bryr deg. Det siste hun trenger er at folk vrir seg unna. Men vær forsiktig med å dra det opp hele tiden. Det kan forsterke en eventuell depresjon. Hvis hun velger å snakke ut, så lytt. Ikke mas for mye, men hør hva hun har å si. Sett fokus på lyspunkter!

Deprimerte har dessuten ikke godt av å gå så mye alene, så spør om hun vil være med å finne på noe. Ta henne med på kino, spasertur, eller bare heng sammen. Det viktige her er å ikke la hun være for mye alene med tankene sine. Det kan føre til at hun "graver seg dypere ned". Det at hun bor alene, vil ikke jeg se på som særlig positiv. Vet du hvorfor hun har flyttet dit?

Nå vet jeg ikke nøyaktig hvor alvorlig det er, men utvikler det seg negativt, bør du melde i fra. Enten til foreldre, helsesøster, skolen etc. Da skal du ikke bry deg om hun mister tilliten til deg.

Mange mennesker vil i løpet av livet oppleve en eller annen form for depresjon, og for de fleste går dette over av seg selv. Men hvis hun nevner selvmordstanker, selvskading ol. bør det lyse en varsellampe. Da er det mer alvorlig, og du bør ta grep om situasjonen. Ved å melde fra kan du faktisk hindre henne i å miste livet. Alvorlig deprimerte mennesker trenger hjelp for å komme seg på fote igjen, og det er bedre at du melder i fra en gang for mye enn en gang for lite.

Gi henne en klem og spør går det bra, det betyr så utrolig mye hvis man sliter

Jeg er nesten sikker på at jeg hadde anmeldt faren. Hun er 15 år, hva faen, situasjon er jo som tatt ut av en film.

Du bare kom på det nå? Det høres jo helt fjernt ut. Du kan umulig ha tenkt særlig nøye gjennom saken hvis du ikke har koblet dette før nå.

Hehe, ser den. Greia er at det er så lenge siden vi snakka om det så det slo meg ikke før rett før jeg skrev det. Jeg føler fremdeles at det er noe jeg overser though.

Genuin kjærlighet mot noen som helt tydelig trenger det, er på sin plass, og du kommer mye lenger med det enn du kanskje skulle trodd - har selv flere ganger erfart at ærlighet og en genuin interesse i å ha åpen dialog med noen som sliter har hjulpet ekstremt mye.

Det er kanskje flaut, det er kanskje vanskelig å forutse en eventuel reaksjon, men bare gjør det. Det værste som kan skje er at hun blir satt ut. Fortell henne ærlig at du er bekymret for hennes velvære og at du gjerne vil være en venn hun kan stole på, noe hun burde motta ganske godt, mtp det du har fortalt oss allerede. Dra til henne på fritiden og ta denne praten med hu, ikke send en tekstmelding eller gjør det på skolen. Det vil kanskje bare resultere i missforståelse eller en veldig ubekvem situasjon å håndtere i selskap med mange utenforstående.

Om hun røyker når du er der, så er ikke dette noe du trenger å henge deg opp i, du kan godt stille spørsmål hvis hun virker mottakelig for dette, men ikke sett grenser for hun, eller bastant påstå ting du ikke har innsikten til å kunne ærlig stå for, om hasjbruken. Dog kan du selvfølgelig melde din misnøye, men at du kommer til å være der for hun, uavhengig om hun lytter til det du sier/sier noe til deg, eller bare trenger noen å tilbringe tid med.

Du burde forresten bare gi hun den klemmen. Om ikke hun får noe ut av det, kommer du selv til å være takknemmelig ovenfor deg selv for at du i det minste har gjort alt du kan for å hjelpe.

Hvis hun blir mishandlet anbefaler jeg deg å kontakte barnevernet.

Vel, chillan litt med henne i dag. Hun sa "fuck, hater livet mitt" MAANGE ganger da. Likevel, hun virker lystigere og mer "normal" nå.

Takk til alle som hjelper med forslag og tanker - jeg kommer ikke til å kontakte barnevernet eller anmelde noe. Ihvertfall ikke enda.