Har ei mor som har vært «gjeldsslave» så lenge jeg kan huske, jeg ser selv at hun prioriterer feil med å kjøpe ting og tang ( interiør, alkohol) når hun ikke har råd til dette. Prøver å snakke til henne på en fin måte å si at det er kanskje ikke så lurt å kjøpe nye gardiner eller skjenker for hun trenger dette og må unne seg dette eller dra ut på fest når hun ikke har råd og jeg vet at hun kommer til å spørre meg, venner eller noen andre i familien om å få låne penger til mat på mandag uansett. Hun har mye inkasso, som strøm, lån i bank på 269000 osv, tilbakebetaling til nav på 88 og blitt tatt for trygdesvindel, ligger litt etter på husleie og har summer på 45-50 tusen på 1-2 inkassoer. Samtidig står internett og telefon på meg (datter) siden hun har så mange betalingsanmerkinger og de står i kø for hos namsmannen for å trekke henne for penger. Og forsikring på bil står på broren min. Pga min minste bror har endel angst og div annet, kan hun ikke jobbe sier hun og at det ikke er jobb å få. Jeg er lei av at hun skal spørre oss heletiden om å låne penger og har prøvd å sagt at jeg kan sette meg ned sammen med henne å få oversikt over hvor er det hun skylder hva , for hun vet ikke hvor mye gjeld hun har osv og kanskje betale ned de små summene så de ikke hoper seg enda mere opp. Da svarer hun med å hisse seg opp og sier at hun får ikke betalt noe alikavel og hun er vant til å ha gjeld. Hun vet ikke at jeg vet litt om summene til gjelden. Noen som har tips til hva jeg kan gjøre eller hun? Jeg har jo lyst til å hjelpe men det er jo hennes gjeld og valg, men så trist å se henne «ødelegge» slik for seg selv.

Om det er forgjeves å få henne til å selv ta tak i eget liv (Kontakt med nav, nedbetalingsplaner, gjeldsplaner, samle lån, gidde å jobbe, jobbtrening, sosionom, psykolog whatever), så er neste steg å slutte å gjøre henne en massiv bjørnetjeneste. Still krav.

Første du må gjøre og det gjelder alle i familien din egentlig. SLUTT Å LÅN HENNE PENGER..
Kommer aldri til å bli bedre hvis hun har et sikkerhetsnett med idioter som gir henne penger når hun trenger det. Dere kommer sikkert ikke til å få det tilbake allikevel.

Vært der selv med en kompis av dem. Den evige gjeldsslave. Eneste som hjalp der var å la han seile egen sjø før han tok til vett.

Melde henne på luksusfellen? Kan være et alternativ, kanskje hun skjønner det da?

Ja, tror luksusfellen kan være ett råd.

Ett bedre tips kan være kredittsperre.

Gjeldssanering er et alternativ for oss som bor i Norge. Les deg opp på det, for det kan faktisk være aktuelt.

Å havne i et gjeldshelvete kan føles som en livstidsdom med sikring. Når det står på så er det nesten umulig å se for en måte å komme seg ut av situasjonen på. Det er stadige lønnstrekk, en jevn strøm av inkassoer og for hver regning en ikke får betalt så vet en at da øker salær og renter og det ennå vanskeligere å komme seg ut av det.

Til sist så kan en fort bli apatisk. En registrerer at det kommer regninger men en har ikke mot, ork eller nok tro på fremtiden til å gjøre noe med regningen. Og da havner regningen i det store arkivet. For noen i en stor pappeske, hos andre i en av flere bæreposer med ubetalte regninger eller for andre rett i søpla. De har nådd fasen av resignasjon.

Enkelte har også underveis forsøkt å få til frivillige løsninger med kreditorer uten å komme i mål, andre har kanskje diagnoser eller bare en generell livsstil som ikke matcher inntekt. Veien videre virker håpløs og samtidig er det jo noe skammelig over dette. Det er falut med satdige tvangstrekk. Det er direkte for jævlig de gangene det skjer det feil hos namsmann og for mange trekk settes i gang samtidig slik at det ikke er penger nok igjen til husleie og livsopphold. For de om klarer å ta tak i situasjonen så får en jo stoppet feilaktige trekk, og en kan også få tilbakebetalt feilaktige trekk slik at en har til mat og bolig. Har selv vært i gjeldshelvete og kommet ut av det, og pga forhold utenfor min kontroll så holdt jeg på å ryke på en ny gjeldsbombe som jeg heldigvis kom meg ut av. Det har vært tøft, det har vært kjipt men når namsmannen innvilget gjeldsordning så fikk jeg håpet tilbake.

Etter at jeg kom meg ut av gjeldssituasjonen har jeg hjulpet flere andre igang med prosessen og det at jeg har vært der selv og vet hvordan det er har kanskje vært det som har gjort at jeg har klart å hjelpe andre som i utgangspunktet hadde gitt opp å betale sin gjeld. Personer som ikke så noen vei ut av gjelden og som heller levde, tja litt som din mor. Og jeg skal ærlig si at det hendte også for meg at jeg tok noen avgjørelser som ikke var gjennomtenkt før jeg kom igang med gjeldsordningen. For hva spilte det for rolle?

Gjeldssperre er en fin ting, da unngår man kredittkort, øyblikkslån og kjøp på avbetaling. Men når betalingsanmerkningene først er faktum så er jo det en gjeldssperre i seg selv. En får ikke mer kreditt når en ikke betjener det en alt har. Så gjeldssperre trenger ikke være noe dere starter med, det kan dere løse etterhvert.

Starten er å få oversikt. Få ut alle lik av skapet. Ingen skjulte stabler av konvolutter. Ingen hemmeligheter. Når alt er summert sammen, og dere har full oversikt over kreditorer så kan dere se på en budsjett. Hva har hun av inntekter og utgifter. Og når vi snakker utgifter så mener jeg nødvendige utgifter. Gå etter livsoppholdssatsene. For det er de namsmannen bruker. Husleie, strøm, livsopphold, transport og evt medisiner og behandling. Resten av inntekten må gå til kreditorer. Ta kontakt med hver kreditor. Foreslå en nedbetalingsplan. Sjansen er at de avvises. Da går dere til Nav og til namsmann. Når gjeldsordning innvilges så er det et 5 årsløp med dårlig råd, så er kampen vunnet.

Din mor kommer sikkert til å blånekte, kjefte på deg og si at hun har kontroll. Det vet du jo alt at hun ikke har. Forsøk å snakke med henne og ikke til henne. Vis henne gjerne tråden eller fortell at andre også er i samme situasjon og det finnes en vei ut av den. Informer om gjeldsordning. Det som overrasket meg var at tross alt så levde jeg på livsoppholdssatsen. Men jeg hadde bedre råd de fem årene på gjeldsordningen enn jeg hadde de siste 5 årene før ordningen tråtte i kraft. Fordi jeg alltid var på etterskudd. Det var trekk, feilaktige trekk, husleierestanse som måtte håndteres og gjeld til folk som ikke kunne ignoreres. Alt dette gjorde at selv om jeg en måned kanskje hadde penger til nye klær og en tur på byen så var kanskje de neste 6 månedene hvor det knapt var mat i skapet.

Det var også ganske deilig å ha helt klare rammer på økonomien. Det var ikke rom for tull, for da ville jeg miste gjeldsordningen. Og etter det første året så var jeg blitt så vant til rammene at jeg faktisk klarte å få til ferie de siste 4 årene på ordningen fordi jeg klarte å spare 3-4 og kanskje 5 hundrelapper hver måned. Klart det ble ikke 5 stjerners hotell og spa, men selv en uke på campingplass er ganske luksus når du faktisk har spart til det gjennom et helt år.

Vær en god støtte og pådriver. Ikke lån ut penger.

Gjeldsordning kan en få, men ingen grunn til å anbefale dette hvis hun støtt og stadig oppdriver seg ny gjeld. Er det slik at hun klarer å la vær å oppdrive ny gjeld er dette en fantastisk ordning, som en stort sett får muligheten kun en gang i livet.

Har gjeldsordning selv. Hadde jeg ikke hatt orden på økonomien ellers (sett vekk fra gammel gjeld) ville jeg heller ha ventet med gjeldsordningen i stedet for å spolere den ene muligheten en har for å bli gjeldsfri.

800 45 353 er nummeret til økonomirådstelefonen i NAV

Hun må forstå at dette går ut over deg og de andre barna hennes. At hun skal bli sint på deg for at du er ansvarlig og prøver å hjelpe henne er heller ikke greit. Om du gir henne ultimatumet om å enten ta tak for å fikse økonomien sin, ellers vil din støtte til henne slutte (få gjerne med andre som hjelper henne), så vil hun ikke ha noe valg.

Ultimatum er sjelden noen god løsning. Dette er familie også, det skal være et forhold mellom dem etter dette også. Innled dialog, som det ble sagt over her. Snakk med henne og ikke til henne. Gi henne noen eksempler på hvordan du og evt andre rundt føler det. Ikke anklag, men forklar. Selvfølgelig hvis alt annet er prøvd uten hell så må det gå en grense et sted. Lykke til