yo drakk han sitt eget piss liksom?

Trodde det samme først "pisser og fyller den igjen" tror han mener at han går på do og pisser og fyller flasken med vann.

Om du klarer å slutte å bruke 'jeg' og 'meg' hele tiden vil teksten bli mye bedre.
Kaizen

Du bryter den strømmen når du tar sånne overblikk som "Jeg har vært arbeidsledig i et halvt år nå" og "Til å bo på tretti kvadrat". Bestem deg for om vi skal være i det som skjer her og nå, eller få servert bakgrunnsinfo og betraktninger. Å blande dem i samme avsnitt funker ikke så godt.

Men ja, har vært mange gode og legitime, kritiske innspill så langt. Skal sende dokumentet til en som kontaktet meg på pm nå i kveld. Noen andre som er intr, evt en liten smake bit til her i tråden?

Kan godt sende noen avsnitt til meg om du ønsker feedback.
Selv skriver jeg noen få erotiske noveller når jeg pendler fra A til B- kan få lese dem hvis det frister.

Hva mener du teksten skal vurderes for? Personlig syns jeg det var tørt og kjedelig men om det hjelper deg å skrive for egen del så fortsett med det

3. Stormen
Magen vrir og vrenger seg. Jeg fikk i meg noen ville sopp til frokost, og tenker meg tilbake oppover bekken mot et hasselnøtt-tre jeg skimtet dagen før.
Men bekken var ikke der. Jeg tar meg en svømmetur mens jeg vurderer neste steg. Retningssansen er like ikke-eksisterende som huleløvene. Det er i det store og det hele likegyldig hvilken vei jeg tar.
Stå i ro og spar på kreftene når du har gått deg vill, heter det. Det kunne fort tatt noen dager før noen i det hele tatt hadde meldt meg savnet, da. Men på den positive siden er klimaet vennlig, og jeg kunne fint klart meg her en ukes tid.
Jeg blir ved vannet dagen ut, før jeg ved daggry bestemmer meg for å fortsette turen. Jeg går videre med t-skjorten over skulderen, inn i den mørke, tykke skogen, fast best bestemt på å gå så beint som bare mulig.
Til tross for omstendighetene hadde jeg fått en form for ro jeg aldri tidligere har hatt. Jeg gikk og gikk, mellom høye trer, blant grønt og gult og brunt. Jeg hørte sang i det fjerne, en kvinnestemme. Den vakreste stemmen jeg har hørt, lys og høy, men samtidig mektig, på et språk jeg ikke forstod. Jeg snudde meg etter lyden, og der, sittende på et falt tre, satt en lyshåret kvinne og nynnet for seg selv. Hun var kledd i tynt tøy som kun dekket de mer intime områdene. Hvilken skikkelse.
Hun satt med ryggen til. I det jeg bevegde meg mot henne, reiste hun seg og gikk rolig videre. «Unnskyld,» sa jeg, «hvor er vi?». Hun snudde seg med sitt lille Mona Lisa smil og sa «hva gjør du her ute?» Hun lo lett. «følg meg, det blir storm snart.»
Storm? Det er midt i juli og meldt opp mot tretti grader.

Men etter vært som vi gikk begynte det å skumre, og snart lå skogen dekt i et tykt lag av tåke. Hun slo meg ikke som en eremitt, så bylivet kunne ikke være langt unna. «Vi rekker ikke ut før stormen kommer, men jeg vet om en liten hule vi kan søke i ly i.»
Hulen var liten. Kull omringet av en sirkel av steiner sto i midten. To stykker pels lå på vær sin side av bålet. Helt innerst, bak bålet, sto det en rund, flettet kurv med flatt lokk. Jeg så på henne med vidåpne øyne.

«Hvor er vi?» spurte jeg for endte gang. Hun lo igjen, mildt. «Du kommer nok ikke ut med det første.» Hun rotet litt i kurven, fant frem en rot og noen blader og la de i en jernkjele fylt med vann. Hun festet kjelen på en pinne og hang det over bålet. Da blandingen begynte å koke, helte hun vesken i to treskåler.
«Det smaker ikke godt, men det vil holde deg varm.»
Jeg luktet på miksturen, og brakk meg av kvalme. Hun så på meg, og jeg vekslet blikket mellom henne og skålen. Jeg tok en liten sipp. Det var mildt sagt det jævligste jeg har smakt. Hele systemet vrengte seg, og det lille jeg hadde av mat i magen ville ut umiddelbart.
«Du mener ikke dette?»
«Jo,» sa hun, og tok en god slurk selv. Jeg tittet ut mot den mørke, tykke skogen. Vinden suste forbi og regnet smelte mot grotten. Jeg lukket øynene, og helte i meg resten av drikken. Jeg la meg tilbake på pelsen med hendene under hodet.


5. Det gjemte folks landsby

«Halen din,» begynte jeg «den stikker ut.» Bålet var sluknet, skjønt det var tegn til litt gnister i kullet. Det regnet litt fortsatt, men uværet hadde roet seg. Kvinnen kjappet seg med å dekke halen under det tynne tøye. Hun så noe ubekvem ut.
«neida, er ikke noe stress, tenkte bare du ville vite det.»
Hun smilte sjenert og ubekvem. Et ganske så skjønt smil, egentlig. Det gikk opp for meg at jeg enda ikke hadde spurt om navnet hennes, dumme meg.
«jeg er grandtante Esta.» Grandtante? Hun kunne umulig være eldre enn 22.
«Jaja pent navn, men nå, hvor var det vi skulle igjen?»
«Landsbyen til det gjemte folk.»
«Ah riktig ja, stemmer, hvem var de igjen?»
«De navnløse. Våken om natten, sover om dagen. Inne når andre er ute og glad når andre er trist.»

Har du vurdert å skrive dikt?
Syns du har noen fine setninger her og der, slik som nedenfor.