Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  33 3990
Føler jeg er i en litt håpløs situasjon nå. Har ruset meg regelmessig siden 2015 og har aldri følt at det har vært noe problem, før i fjor. Da ble jeg sakte men sikkert avhengig av amfetamin noe som jeg heldigvis klarte å stoppe med på egen hånd iløpet av juli i år. Utenom det, så har det vært nesten daglig bruk av cannabis fra 2017 til 2020 med noen pauser her og der. Jeg er ikke stolt av det og føler at det kunne vært bedre, men føler ikke at den bruken er altfor ille.

Men det er som om noe har skjedd med huet etter den avhengigheten der. Jeg bruker mer penger på rus og jeg bryter alle regler når det kommer til trygg rus bruk. Som et eksempel, så har jeg tatt MDMA 7 ganger de 2 siste månedene. Jeg har alltid vært flink til å vente hvertfall 2 måneder i gjennomsnitt men nå har det tatt helt av, ofte med enorme doser og altfor mange redoses.

Er ikke noe spesifikk rus jeg er avhengig av føler jeg utenom benzo. Det har jeg brukt daglig i 2 måneder nå, 1mg Rivotril dagen. Ellers så ruser jeg meg på det som er tilgjengelig. Skjønner ikke helt hva jeg holder på med for å være ærlig. Hadde en bender hvor det gikk 1 gram ketamin på 2 døgn, og det eneste jeg tenkte mens jeg holdt på var "hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?". Det var ikke noe glede, bare en flukt og impuls bruk.

Igår tok jeg 200ug LSD, 75mg MDMA, en flaske vin og 4mg Rivotril bare "fordi". Det var det jeg hadde så da kjørte jeg på. Har jeg ikke noe annet, så blir det vanligvis en tur ned på butikken for å kjøpe en six pack med øl.

Jeg har sagt til meg selv så mange ganger at nok er nok, men så er det på'n igjen innen kort tid, hvor jeg desperat skraper ut det siste pulveret jeg har igjen i forskjellige baggies. Så kjøper jeg naturligvis mer og repeterer hele greia på nytt.

Kjenner at jeg har begynt å bli usikker på hvor mye kontroll jeg egentlig har og om jeg i det hele tatt klarer å slutte med dette selv. Det som skremmer meg mest er benzo bruket og MDMA misbruket. Føler meg helt isolert med det her. Tør ikke å åpne meg for familie eller venner, blir så mye skam rundt det her.

Jeg hater den følelsen jeg får når jeg ser at benzo lageret blir mindre, det er lite penger og/eller bestillinger fra dark web tar 1-2 uker. Er så redd for å gå tom. Bruker ikke benzo for å komme meg gjennom hverdagen heller som gjør det hele enda mer idiotisk. Bruker det bare for søvn. Er helt håpløst å sove uten og nå blir det jo abstinenser på toppen og om jeg skal slutte.

Så ja, kjenner at trangen blir større og større om å spørre om ordentlig hjelp. Men jeg er livredd for hvilke konsekvenser det kan få. Jeg har diagnosen ADHD og vil gjerne få en ny resept på Aduvanz. Men om jeg blir stemplet som rusmisbruker så er jeg redd for at jeg ikke kommer til å få det igjen. Eller at jeg for eksempel ikke skal få smertestillende den dagen det eventuelt trengs.

Er så drittlei av å gå rundt med det her alene. Føler ikke at jeg har noe spesielt å glede meg til lenger utenom rus, og selv da så blir jeg ofte sittende med en følelse av at det er feil også.
Det ser ut som at du burde ta kontakt med lege, fordi eget liv/helse står nå på spill. Men.... Vær forberedt på å bli fulgt opp nøye i flere år, og vær forberedt på at dette i journaler vil følge deg resten av livet. Det er nesten som å si opp friheten sin litt. Men du tar samtidig ansvar.

Her må du velge. Det er kjipt uansett....

Jeg var den som kontaktet lege, og jeg angrer til tider bittert. Men jeg lever nå i alle fall, og fikk nettopp lappen tilbake. Så ja.

Lykke til, du Må ikke kjøre deg heeeeelt i dass før du ber om hjelp.
Sitat av 99_problems Vis innlegg
Det ser ut som at du burde ta kontakt med lege, fordi eget liv/helse står nå på spill. Men.... Vær forberedt på å bli fulgt opp nøye i flere år, og vær forberedt på at dette i journaler vil følge deg resten av livet. Det er nesten som å si opp friheten sin litt. Men du tar samtidig ansvar.

Her må du velge. Det er kjipt uansett....

Jeg var den som kontaktet lege, og jeg angrer til tider bittert. Men jeg lever nå i alle fall, og fikk nettopp lappen tilbake. Så ja.

Lykke til, du Må ikke kjøre deg heeeeelt i dass før du ber om hjelp.
Vis hele sitatet...
Har du noen eksempler på hvilke "problemer" du fikk av å innrømme bruk for lege? Har forstått det slik at lappen ryker fort om man blir stemplet som rusmisbruker, men hvilke andre konsekvenser har du opplevd?

Helst så vil jeg klare dette på egenhånd, men ja, det har jeg jo allerede prøvd så mange ganger. Hvor mange sjanser skal jeg gi meg selv før jeg biter i det sure eplet og spør om hjelp? Akkurat nå, så er jeg innstilt på å gjøre dette selv. Skal få ordnet noe Valium og lese meg opp på nedtrapping. Men ja, tror jeg er nødt til å revurdere den planen der om jeg sprekker igjen.
Anonym bruker
"Tykk Gjørs"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Du forteller om en forferdelig trist og tung livssituasjon med sterk avhengighet og med helt ødelagte gledesreseptorer i hjernen pga rusbruket. Selv har jeg ingen negative konsekvenser av å fortelle psykologen om rusmisbruk, utenom at fastlegen jeg fikk etter det var skeptisk til å gi meg avhengighetsdannende smertestillende en gang.

Jeg er rusfri nå og mye takket være hjelpen jeg fikk av psykologen. Sammen med at jeg trappet ned rus så begynte jeg på antidepressiva for å hjelpe å sette hjernen i gang igjen. Skal ikke juge å si at det første året føltes håpløst men det var bare fordi rusen hadde ødelagt lykkesenteret i hjernen som tok ca et år rusfri å begynne å normalisere seg igjen. I løpet av to år rusfri fikk jeg det helt topp i livet så det første vanskelige året var værdt det fikk det bedre enn de siste 19 åra med rus.
Du har kanskje overrasket deg selv over at impulskontrollen har vært lav. Nå er du bevisst. Hvis du genuint trenger hjelp så gjør du det, men av egen erfaring hjelper det ikke å si til fastlegen at du ruser deg. Det er som å fortelle politiet hva du har i bukselomma uten at de har spurt deg eller har en ransakelse. Det gagner deg ikke, men det føles sikkert godt å si det og ha noen og være ærlig ovenfor. Ta heller den praten med en jente, psykolog eller kompis. Å midlertidig miste retten til å kjøre bil og levere utallige urinprøver er realiteten hvis du sier noe til fastlegen.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Du forteller om en forferdelig trist og tung livssituasjon med sterk avhengighet og med helt ødelagte gledesreseptorer i hjernen pga rusbruket. Selv har jeg ingen negative konsekvenser av å fortelle psykologen om rusmisbruk, utenom at fastlegen jeg fikk etter det var skeptisk til å gi meg avhengighetsdannende smertestillende en gang.

Jeg er rusfri nå og mye takket være hjelpen jeg fikk av psykologen. Sammen med at jeg trappet ned rus så begynte jeg på antidepressiva for å hjelpe å sette hjernen i gang igjen. Skal ikke juge å si at det første året føltes håpløst men det var bare fordi rusen hadde ødelagt lykkesenteret i hjernen som tok ca et år rusfri å begynne å normalisere seg igjen. I løpet av to år rusfri fikk jeg det helt topp i livet så det første vanskelige året var værdt det fikk det bedre enn de siste 19 åra med rus.
Vis hele sitatet...
Jo mer jeg tenker over det, jo mer innser jeg hvor lenge jeg har vært "avhengig". Dette er noe som har utviklet seg sakte over de siste to årene slik jeg ser der. Psyken var dårlig og jeg tydde til rus for å ha noe fylle tiden med. Men ja, nå har det gått så pass langt at jeg ikke klarer å stikke huet i sanda lenger. Det å gå fra en person som klarte å moderere amfetamin bruk til 1 gang i uka, til å bli personen som desperat redoserer gang på gang igjen og er våken i flere dager av gangen og utsetter meg selv for psykose, hadde aldri trodd jeg kom til å havne der.

Gledessenteret er nok litt skada som du sier. Impuls kontrollen min er lik null og det kjennes i alle aspekter i livet. Alt fra at man ikke gidder å dusje, pusse tenner, bestiller take-away istedenfor å lage mat, gidder ikke å kjøpe inn mat med mindre jeg også skal ned for å kjøpe øl osv. Eneste som lysner opp dagen min er når det kommer dop i postkassa og slik skal det ikke være.

Sitat av Drugsarebadmkey Vis innlegg
Du har kanskje overrasket deg selv over at impulskontrollen har vært lav. Nå er du bevisst. Hvis du genuint trenger hjelp så gjør du det, men av egen erfaring hjelper det ikke å si til fastlegen at du ruser deg. Det er som å fortelle politiet hva du har i bukselomma uten at de har spurt deg eller har en ransakelse. Det gagner deg ikke, men det føles sikkert godt å si det og ha noen og være ærlig ovenfor. Ta heller den praten med en jente, psykolog eller kompis. Å midlertidig miste retten til å kjøre bil og levere utallige urinprøver er realiteten hvis du sier noe til fastlegen.
Vis hele sitatet...
Jepp, skrev litt om dette med impuls kontroll over. Er helt rart å tenke tilbake til en tid hvor jeg var rutinert med både diet, søvn, trening, sosialt liv, hobbier osv. Eneste jeg føler meg motivert til nå er å ruse meg. Savner den tiden hvor jeg kunne glede meg til enkle ting som å spille et spill eller sette meg ned å se på film.

Skrev det litt lenger opp men jeg tror jeg skal prøve litt til selv før jeg søker hjelp. Tenker jeg skal åpne en tråd i slutt med rus subforumet. Håper det kan holde meg litt i sjakk om jeg har en liten "heia" gjeng haha.
Du høres deprimert ut. Det er bare du som kan snu skuta. Du styrer. Chill litt med droger hvis du klarer. Det kommer til å bli bedre.
Sitat av Drugsarebadmkey Vis innlegg
Du høres deprimert ut. Det er bare du som kan snu skuta. Du styrer. Chill litt med droger hvis du klarer. Det kommer til å bli bedre.
Vis hele sitatet...
Takk for oppmuntring Blir nesten våt i øya når du sier at ting kommer til å bli bedre, håper jo virkelig det. Jeg hadde ikke fått livet helt på plass etter at jeg slutta med amfetamin, men jeg var hvertfall i gang med trening og var sosial. Men så stengte treninga og rusbruket eksploderte nok en gang.

Gleder meg til alt dette med korona er over slik at jeg kan komme i gang med disse tingene igjen. Blir altfor mye død tid uten det.
Helt ærlig.

Sånn seriøst, vær ærlig.

Men prøv og tro meg det hjelper.

Del benzoen i to og tan en sjokkdose med melantonin (5mg feks)

Og trapp ned slik om du ikke vil involvere noen.

Melantonin er kraftige saker for å indusere søvn.

Men ikke i 1mg.

Hvis du vil snakke om melantonin kontakt meg gjerne på pm
Anonym bruker
"Takknemlig Brugde"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg har alltid fortalt om rusbruk til behandlere, det være seg dps eller fastlege eller kommunale sykepleiere, uten at lappen har ryki av den grunn. Var dog nøye på å si innledningsvis at jeg aldri kjører rusa ei heller dagen etter jeg har rusa meg. Dette resulterte i at jeg ikke møtte til en del oppsatte timer hos behandlere men da visste de det er fordi jeg ikke var kjørbar og enten var rusa eller rusa meg så seint som dagen før.

Drugs of choice at the time: ganske regelmessig alkohol, kokain, amfetamin, valium, cannabis. En gang i blant lsd, mdma.

I dag har jeg forøvrig vært edru i 655 dager ��
Godt nyttår!
Anonym bruker
"Hatsk Røyskatt"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg mista heldigvis lappen pga noe medisinsk før det gikk så langt at hele legesenteret og bygda visste jeg rusa meg / var narkoman. Etter jeg ble nykter måtte jeg gå 1år på rusprøver (blod + urin ) en gang i uken + stikkprøver før fastlegen min ville skrive helseattest på at jeg kunne få igjen lappen. (Som jeg ble fratatt lenge før det ble tydelig at jeg rusa meg )
Annet jeg har fått merke på er at jeg har stempelet "rusmisbruker" i journalene mine.

Jeg har hatt flere benbrudd rundtom i kroppen uten og få smertelindring annet enn paracet og ibux. Har ligget med sånn smerter at jeg trodde jeg ikke skulle orke mere.
Kom til slutt frem til en enighet der fastlegen skrev ut smertestillende til meg men min samboer eller ruskonsulent måtte være med på apoteket og ta ut å ha kontroll på medisinene.

Føler meg som et barn som må spørre om jeg kan vær så snill og få 2 tramadol siden jeg har så vondt.

Ellers synes jeg fastlegen og psykologen er fantastiske og jeg føler meg ivaretatt med felles samtaler og god oppfølging.
Psykologen ble så glad den dagen jeg kom og sa jeg var drit lei livet som narkoman og at jeg hadde bestemt meg for og slutte at hun begynte og gråte.
Alt i alt er jeg kjempeglad jeg har vært så åpen om rusmisbruket å har fått utrolig god hjelp og støtte på vegen som rusfri

Jeg sluttet cold turkey etter mange år på heroin og amfetamin. Det helvete unner jeg ingen. Mistet nettopp den eneste personen jeg så på som en venn da det ble for mye og h%n valgte og ta livet sitt nå i jula pga benzo abstinensene og depresjon.

Anbefaler og vær ærlig med lege og få en nedtrappingsplan.

Beklager langt å kanskje dårlig formulert svar men har ikke fått i meg dagens kaffe enda.
"Er så drittlei av å gå rundt med det her alene. Føler ikke at jeg har noe spesielt å glede meg til lenger utenom rus, og selv da så blir jeg ofte sittende med en følelse av at det er feil også."

Du er ikke alene, det bare føles sånn. Et godt alternativ til å fortelle legen er å oppsøke NA, det er gratis og du finner stort sett møter hver dag over alt i landet. Der har du mange som har vært i dine sko og har samme utfordringer som deg. Mange av dem har tilogmed mye, mye, myye værre problemer enn deg, så da innser du at det kunne faktisk vært sinnsykt mye værre. Når du ser og hører på folk som har gått i sprøytefellen og vært inn og ut av fengsel og instutisjoner og eller barnevern i et tiår hjelper det deg med å få litt perspektiv på situasjonen din. Det gjør det også lítt mindre attraktivt å fortsette å drøye strikken slik som du holder på med nå.

Min erfaring er at folkene du møter der har mye mer førstehånds erfaring, innsikt og forståelse for problemene dine sammenlignet med hva de fleste leger har. Du kan også få en sponsor eller nye venner som vil bli rusfri slik som deg, uten at du trenger å skamme deg eller prøve å skjule historien din for dem slik som du gjerne må med "a4 folk" som "bare" ruser seg på alkohol.

Ta det med ro og ta en dag av gangen. Lykke til, dette klarer du
Sitat av Ekstasey Vis innlegg
Helt ærlig.

Sånn seriøst, vær ærlig.

Men prøv og tro meg det hjelper.

Del benzoen i to og tan en sjokkdose med melantonin (5mg feks)

Og trapp ned slik om du ikke vil involvere noen.

Melantonin er kraftige saker for å indusere søvn.

Men ikke i 1mg.

Hvis du vil snakke om melantonin kontakt meg gjerne på pm
Vis hele sitatet...
Jeg har hørt at melatonin er noe som gjerne fungerer bedre i lavere doser? Tar 1mg hver kveld og har gjort det snart i 1 år nå. Utenom det, så har jeg noe Zonat liggende på resept (anti histamin). Det pleier å hjelpe, dog bare i 1-2 uke cirka før det gir null effekt.

Ja, planen er å halvere benzo bruk fra og med idag Tok 1mg i går, men skal få stabilisert dosen på 0.5mg fra og med i dag. Forhåpentligvis så får jeg ikke altfor kraftig abstinens av det, men kjenner jeg gruer meg.

Hvordan blir det å drikke alkohol mens jeg trapper ned på dette? Skal på en nyttårs feiring idag og blir nok litt å drikke. Burde man bruke alkohol som erstatning i de tilfellene eller er det lurt å fortsette å ta benzo?

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg har alltid fortalt om rusbruk til behandlere, det være seg dps eller fastlege eller kommunale sykepleiere, uten at lappen har ryki av den grunn. Var dog nøye på å si innledningsvis at jeg aldri kjører rusa ei heller dagen etter jeg har rusa meg. Dette resulterte i at jeg ikke møtte til en del oppsatte timer hos behandlere men da visste de det er fordi jeg ikke var kjørbar og enten var rusa eller rusa meg så seint som dagen før.

Drugs of choice at the time: ganske regelmessig alkohol, kokain, amfetamin, valium, cannabis. En gang i blant lsd, mdma.

I dag har jeg forøvrig vært edru i 655 dager ��
Godt nyttår!
Vis hele sitatet...
Virker som det er litt blanda resultater når det kommer til å være ærlig. Godt å høre at det gikk så pass greit for deg uansett Bra jobba med 655 dager og godt nyttår til deg og!

Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg mista heldigvis lappen pga noe medisinsk før det gikk så langt at hele legesenteret og bygda visste jeg rusa meg / var narkoman. Etter jeg ble nykter måtte jeg gå 1år på rusprøver (blod + urin ) en gang i uken + stikkprøver før fastlegen min ville skrive helseattest på at jeg kunne få igjen lappen. (Som jeg ble fratatt lenge før det ble tydelig at jeg rusa meg )
Annet jeg har fått merke på er at jeg har stempelet "rusmisbruker" i journalene mine.

Jeg har hatt flere benbrudd rundtom i kroppen uten og få smertelindring annet enn paracet og ibux. Har ligget med sånn smerter at jeg trodde jeg ikke skulle orke mere.
Kom til slutt frem til en enighet der fastlegen skrev ut smertestillende til meg men min samboer eller ruskonsulent måtte være med på apoteket og ta ut å ha kontroll på medisinene.

Føler meg som et barn som må spørre om jeg kan vær så snill og få 2 tramadol siden jeg har så vondt.

Ellers synes jeg fastlegen og psykologen er fantastiske og jeg føler meg ivaretatt med felles samtaler og god oppfølging.
Psykologen ble så glad den dagen jeg kom og sa jeg var drit lei livet som narkoman og at jeg hadde bestemt meg for og slutte at hun begynte og gråte.
Alt i alt er jeg kjempeglad jeg har vært så åpen om rusmisbruket å har fått utrolig god hjelp og støtte på vegen som rusfri

Jeg sluttet cold turkey etter mange år på heroin og amfetamin. Det helvete unner jeg ingen. Mistet nettopp den eneste personen jeg så på som en venn da det ble for mye og h%n valgte og ta livet sitt nå i jula pga benzo abstinensene og depresjon.

Anbefaler og vær ærlig med lege og få en nedtrappingsplan.

Beklager langt å kanskje dårlig formulert svar men har ikke fått i meg dagens kaffe enda.
Vis hele sitatet...
Det du beskriver der er en av grunnen til at jeg vegrer meg sånn for å være ærlig. Jeg vil jo helst klare å kontrollere dette selv, ikke ha noen hengende over meg som jeg må trygle og be om jeg skulle trenge noe sterkere den dagen det eventuelt trengs. Så var det jo også den ADHD medisinen, er så redd for at de skal blånekte om jeg åpner opp om bruket mitt.

Høres ut som du fikk god hjelp da. Får inntrykket av at du har en god psykolog utifra det du sier!

Trist å høre om vennen din, er ikke noe lett sted å være når man føler seg som en slave til rus. Kondolerer.

Sitat av nooname Vis innlegg
"Er så drittlei av å gå rundt med det her alene. Føler ikke at jeg har noe spesielt å glede meg til lenger utenom rus, og selv da så blir jeg ofte sittende med en følelse av at det er feil også."

Du er ikke alene, det bare føles sånn. Et godt alternativ til å fortelle legen er å oppsøke NA, det er gratis og du finner stort sett møter hver dag over alt i landet. Der har du mange som har vært i dine sko og har samme utfordringer som deg. Mange av dem har tilogmed mye, mye, myye værre problemer enn deg, så da innser du at det kunne faktisk vært sinnsykt mye værre. Når du ser og hører på folk som har gått i sprøytefellen og vært inn og ut av fengsel og instutisjoner og eller barnevern i et tiår hjelper det deg med å få litt perspektiv på situasjonen din. Det gjør det også lítt mindre attraktivt å fortsette å drøye strikken slik som du holder på med nå.

Min erfaring er at folkene du møter der har mye mer førstehånds erfaring, innsikt og forståelse for problemene dine sammenlignet med hva de fleste leger har. Du kan også få en sponsor eller nye venner som vil bli rusfri slik som deg, uten at du trenger å skamme deg eller prøve å skjule historien din for dem slik som du gjerne må med "a4 folk" som "bare" ruser seg på alkohol.

Ta det med ro og ta en dag av gangen. Lykke til, dette klarer du
Vis hele sitatet...
Dette med NA høres ut som en god ide! Regner med at ingenting havner i journalen når man møter opp her? Tror faktisk jeg heller vil dra til et sånn møte enn å åpne opp til det offentlige systemet. Men ja, skal prøve litt selv først så tar jeg det derfra. Klarer jeg ikke å holde meg ansvarlig så blir nok NA neste steg.

Takk for gode ord
Anonym bruker
"Slank Margyge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Kanskje du kan slutte helt med alt, sørg for at du er helt rein, og så kan du fortelle og si at du har hatt utfordringer og ønsker å forebygge. Da blir ikke hele opplegget så omfattende.

Bare en tanke..
Anonym bruker
"Fiendtlig Spermhval"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg fortalte fastlegen at jeg hadde røyket i over 6 år (daglig) men sluttet for 1 år siden. Fortalte det da jeg slet mye med angst etter jeg slutta.

Det fikk ingen konsekvenser, han var faktisk glad at jeg sa det, for da visste han hvorfor jeg hadde de problemene jeg hadde.

Men, jeg var nok heldig, for andre må gjennom et lite helvette når de er ærlige med legen sin.
Jeg kunne være åpen og ærlig med hun jeg hadde kontakt med på dps. Slapp både pissings og miste lappen selv om det egt er et krav om at de måtte melde inn. Men det kommer nok helt ann på hvem person du snakker med.
Jeg ville bare si at du skriver veldig bra og virker som en oppegående person. Bare det at du er klar over problemene, og ønsker hjelp er jo et stort skritt i riktig retning. Lykke til! Jeg tror du har et stort potensiale hvis du klarer å skaffe hjelp/komme deg ut av det. *Klem*
Anonym bruker
"Umulig Gapeflyndre"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har ikke førerkort. Endte opp med å få diazepam av lege og må piase. Cannabis aksepteres. Føler dette er en god løsning
ᶜ⁸ᴴ¹¹ᴺᴼ²
Jokkerella's Avatar
Donor
Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Er ikke noe spesifikk rus jeg er avhengig av føler jeg utenom benzo. Det har jeg brukt daglig i 2 måneder nå, 1mg Rivotril dagen
Vis hele sitatet...
Er det noe du får av legen eller kjøper du det ''illegalt''?

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Det var ikke noe glede, bare en flukt og impuls bruk.
Vis hele sitatet...
Hva er det du flykter fra?

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Jeg har sagt til meg selv så mange ganger at nok er nok, men så er det på'n igjen innen kort tid, hvor jeg desperat skraper ut det siste pulveret jeg har igjen i forskjellige baggies. Så kjøper jeg naturligvis mer og repeterer hele greia på nytt.
Vis hele sitatet...
Du har i allefall en god selvinnsikt, da du ramser opp klassiske tegn på avhengighet. En vond sirkel som begynner med lysten på kontroll, så eskalerer det til ett kunstig behov hvor en ikke klarer å stabilisere følelsesliv og ''til slutt'' ser man seg selv i en vond sirkel av selvhat, selvhatende fraser og håpløshet. <- selv om jeg bruker uttrykket ''til slutt'' er det mer enn sannsynlig at det ikke er slutten. Spesielt med tanke på at du spør om råd.

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Kjenner at jeg har begynt å bli usikker på hvor mye kontroll jeg egentlig har og om jeg i det hele tatt klarer å slutte med dette selv.
Vis hele sitatet...
Igjen, ett godt tegn på at du har ett realistisk syn på egen situasjon. Du kan sikkert ikke telle hvor mange forsøk du har gjort på å snu det her? Spørsmålet blir jo også hvorfor du gjentatte ganger utsetter deg selv for en situasjon som krever mer av deg enn den gir? Et spørsmål som ikke nødvendigvis har ett definitivt svar, og tro det eller ei; det er veldig vanlig tankesett og atferdsmønster som tyder på en avhengighet.

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Føler meg helt isolert med det her. Tør ikke å åpne meg for familie eller venner, blir så mye skam rundt det her.
Vis hele sitatet...
Det er det som er så jævlig fælt med avhengighet. En ender opp med å bli isolert, noe som ikke bare er en fantasi; på grunn av stigmaet rundt avhengighet. Det tror jeg ikke er unikt for Norge, avhengighet er en ekte lidelse som skulle blitt ansett og behandlet med samme prioritet som fysiske sykdommer. Det er nok en lang vei igjen der, når psykiske lidelser som depresjoner, angst og bipolare lidelser fortsatt preges av stigma. <- Det er ikke for å være pessimist eller for å demotivere deg, tvert imot. Du kommer nok ikke til å våkne opp en dag å kjenne at den følelsen av isolering er død, derimot vil du innse at du på tross av det her må velge å leve. Det er to alternativer, du velger å leve med det uten å ta tyren ved hornene eller så tar du knekken på disse tankene som er med på å isolere deg.

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Jeg hater den følelsen jeg får når jeg ser at benzo lageret blir mindre, det er lite penger og/eller bestillinger fra dark web tar 1-2 uker. Er så redd for å gå tom. Bruker ikke benzo for å komme meg gjennom hverdagen heller som gjør det hele enda mer idiotisk. Bruker det bare for søvn. Er helt håpløst å sove uten og nå blir det jo abstinenser på toppen og om jeg skal slutte.
Vis hele sitatet...
Har på ett tidspunkt i livet kunne identifisert meg med det du sier her. Flere tidspunkt faktisk, så det er ikke vanskelig for meg å forstå deg. Tror du at du lyver for deg selv når du sier du ''bare bruker det for søvn''? Det tror jeg. Selv om abstinensene er jævlige og søvn blir vanskelig i en til tre uker så vet jeg og du at det vil ikke vare for alltid, hva med å be om seroquel fra en lege? De kastes jo etter oss fordi det ikke finnes avhengighetsskapende i det hele tatt. <- Jeg ville vurdert det i første omgang, hvis du er bekymret for konsekvensene med å være ærlig med helsepersonell ang. rusmisbruket ditt. Det oppfordres jo å søke hjelp for det problemet, men jeg vil ikke villede deg å si at det ikke er noen konsekvenser ved å gjøre det.

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Så ja, kjenner at trangen blir større og større om å spørre om ordentlig hjelp. Men jeg er livredd for hvilke konsekvenser det kan få. Jeg har diagnosen ADHD og vil gjerne få en ny resept på Aduvanz. Men om jeg blir stemplet som rusmisbruker så er jeg redd for at jeg ikke kommer til å få det igjen. Eller at jeg for eksempel ikke skal få smertestillende den dagen det eventuelt trengs.
Vis hele sitatet...
Det er en av de evt. konsekvensene du kan bli nødt til å møte. Det kan også hende at de stiller seg i tvil til ADHD-diagnosen din fordi det kan være atferd eller uro som er rusutløst. Det alene burde jo ikke stoppe deg, men du sier jo allerede at du er redd for at det skal skje - så ta det med i vurderingen. Hva har mest verdi for deg? Aduvanz og potensielle smertestillende eller ett liv hvor du mestrer hverdagen uten rusen?

Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Er så drittlei av å gå rundt med det her alene. Føler ikke at jeg har noe spesielt å glede meg til lenger utenom rus, og selv da så blir jeg ofte sittende med en følelse av at det er feil også.
Vis hele sitatet...
En fattig trøst er jo at du egentlig ikke er alene, du er isolert med din opplevelse på grunn av det du opplever nå - og selv om det er din feil, la oss være transparente på det - er det noe du blir utsatt for. Du hadde vel aldri i tankene at du kom til å bli avhengig når du først satte i gang?

Jeg synes det er bra folk deler sånne innlegg, det er viktig å få frem hva avhengighet innebærer og hvor lett det er å miste kontrollen. Oppsøk hjelp, det tror jeg vil være verdt det. Dette er en lang prosess som ikke har en quick-fix, men uten den hjelpen er det en stor sannsynlighet for at denne kampen blir myyye lengre enn den hadde vært hvis du får hjelp av fagfolk. Les deg opp på behandlingstilbudene i din kommune, evt. opplevelser fra folk som har vært igjennom det og ikke mist fokus. Du kan ta steg selv hvor du for eksempel tar ''sovemedisinen'' din i halv dose, så annenhver dag og så 2 dager i uken osv. - Hvis det da er sånn at du faktisk tar den for søvn, og hvis du skulle fått seroquel så blir det mye enklere å ta knekken på den søvnangsten, det kan du ta meg på ordet på.

Mange av dem har tilogmed mye, mye, myye værre problemer enn deg, så da innser du at det kunne faktisk vært sinnsykt mye værre.
Vis hele sitatet...
Veldig fin tanke i utgangspunktet, men min holdning til det har alltid vært og er at det hjelper ikke å tenke på at noen har det verre enn en selv. Det blir på en måte å ''bagatellisere'' ens opplevelser, fordi en skal sammenligne noen andres med seg selv. Oppfattelse av eget sjeleliv og opplevelse med livet er realiteten, det som kan bety ingenting for noen (til sammenligning med seg selv) kan være langt mye verre for det individet enn de ''verre'' tingene noen andre har vært igjennom. - Det handler om individuelle forutsetninger, som innebærer mye, men det har aldri hjulpet meg å tenke i sammenligning. Det finnes barn i Afrika som sulter og ser det verste av det alle verste verden har å by på, uten noen som helst grunn, men det betyr ikke at den smerten jeg eller du kjenner på forsvinner av den grunn. - Høres vel utrolig kynisk ut, men det er nå mitt innspill ang det.
Sist endret av Jokkerella; 31. desember 2020 kl. 22:48. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Ser ikke poenget i å søke hjelp hos dps hvis man ikke skal være ærlig.
Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Har du noen eksempler på hvilke "problemer" du fikk av å innrømme bruk for lege? Har forstått det slik at lappen ryker fort om man blir stemplet som rusmisbruker, men hvilke andre konsekvenser har du opplevd?

Helst så vil jeg klare dette på egenhånd, men ja, det har jeg jo allerede prøvd så mange ganger. Hvor mange sjanser skal jeg gi meg selv før jeg biter i det sure eplet og spør om hjelp? Akkurat nå, så er jeg innstilt på å gjøre dette selv. Skal få ordnet noe Valium og lese meg opp på nedtrapping. Men ja, tror jeg er nødt til å revurdere den planen der om jeg sprekker igjen.
Vis hele sitatet...
Jeg innrømte også til lege osv. Da jeg fikk prolaps 2 plasser i ryggen å måtte bruke krykker fikk ikke jeg noe smertestillende noe som gjorde at jeg ble sengeliggende mye.
ᶜ⁸ᴴ¹¹ᴺᴼ²
Jokkerella's Avatar
Donor
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Jeg innrømte også til lege osv. Da jeg fikk prolaps 2 plasser i ryggen å måtte bruke krykker fikk ikke jeg noe smertestillende noe som gjorde at jeg ble sengeliggende mye.
Vis hele sitatet...
Herregud, en skulle tro at det var enkelte ting som trumfet det etiske spørsmålet om ruspotensialet når alternativet blir sadisme.
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Jeg innrømte også til lege osv. Da jeg fikk prolaps 2 plasser i ryggen å måtte bruke krykker fikk ikke jeg noe smertestillende noe som gjorde at jeg ble sengeliggende mye.
Vis hele sitatet...
Man må vel ha rett til smertelindring når man har vondt?
Min fastlege mente at det ikke var bra og ta smertestillende. Jeg har vært avhengig av piller, men bare benzo aldri misbrukt smertestillende.
Men uansett så skriver han ut vival uten problem. Forstå det den som kan.
ᶜ⁸ᴴ¹¹ᴺᴼ²
Jokkerella's Avatar
Donor
Sitat av pilleknaskern Vis innlegg
Min fastlege mente at det ikke var bra og ta smertestillende. Jeg har vært avhengig av piller, men bare benzo aldri misbrukt smertestillende.
Men uansett så skriver han ut vival uten problem. Forstå det den som kan.
Vis hele sitatet...
Smertestillende medisiner er stort sett sterkere enn de fleste benzodiazepiner. Smertestillende medisiner inneholder gjerne morfin og morfinlignende stoffer.
Jeg fikk paralgin forte på sykehuset da jeg fikk tilbud om operasjon for prolaps og jeg har aldri kjent noe rus på PF iallfall. Min erfaring er at paralgin forte ikke er like heftig som vival. Tok 5-6 paralgin forte uten å merke noe som helst rus engang jeg hadde tannpine.
Men uansett med min historikk som benzo misbruker er det rart jeg får benzo men ikke PF f. eks.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Sitat av Bjarnebekjent Vis innlegg
Jeg ville bare si at du skriver veldig bra og virker som en oppegående person. Bare det at du er klar over problemene, og ønsker hjelp er jo et stort skritt i riktig retning. Lykke til! Jeg tror du har et stort potensiale hvis du klarer å skaffe hjelp/komme deg ut av det. *Klem*
Vis hele sitatet...
Takk for hyggelig ord, jeg setter pris på det. Jeg har troa på at det her skal gå fint, det må det nesten!

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Er det noe du får av legen eller kjøper du det ''illegalt''?
Vis hele sitatet...
Jeg kjøper det illegalt.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Hva er det du flykter fra?
Vis hele sitatet...
Helt ærlig, så er det ikke alltid så enkelt å vite hva jeg flykter fra. Jeg vet at jeg ikke har det bra og jeg kan tenke meg flere grunner, men sikker er jeg ikke. Korona har gjort livet vanskeligere enn før, det kan jeg si meg sikker på hvertfall. Jeg er ikke i jobb eller skole og har heller ikke vært det på 7 år. Det eneste jeg har hatt regelmessig i livet mitt er trening og noen få gode venner, men de siste månedene har det blitt sånn og si ingenting av dette. Det blir så mye dødtid.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Du har i allefall en god selvinnsikt, da du ramser opp klassiske tegn på avhengighet. En vond sirkel som begynner med lysten på kontroll, så eskalerer det til ett kunstig behov hvor en ikke klarer å stabilisere følelsesliv og ''til slutt'' ser man seg selv i en vond sirkel av selvhat, selvhatende fraser og håpløshet. <- selv om jeg bruker uttrykket ''til slutt'' er det mer enn sannsynlig at det ikke er slutten. Spesielt med tanke på at du spør om råd.

Igjen, ett godt tegn på at du har ett realistisk syn på egen situasjon. Du kan sikkert ikke telle hvor mange forsøk du har gjort på å snu det her? Spørsmålet blir jo også hvorfor du gjentatte ganger utsetter deg selv for en situasjon som krever mer av deg enn den gir? Et spørsmål som ikke nødvendigvis har ett definitivt svar, og tro det eller ei; det er veldig vanlig tankesett og atferdsmønster som tyder på en avhengighet.
Vis hele sitatet...
Takk for gode ord. Du beskriver hva jeg går gjennom til punkt og prikke. Hvorfor jeg gjør det er et godt spørsmål. Nå som jeg ikke har noe rus å ty til utenom benzo så ser jeg det klart og tydelig, det er ikke noe poeng i å ruse meg for å komme meg unna disse følelsene. Men når jeg har noe å ruse meg på? Jeg tenker ikke, jeg bare gjør. Det er som om kroppen min har lært seg, eller hvertfall tror, at om jeg ruser meg så blir det borte. Det er så impulsivt. Gang på gang igjen så erfarerer jeg at jeg bare føler meg enda dårligere av det. Når skal jeg lære? Jeg har holdt på sånn i 3 år nå og det blir bare verre.

En ting er sikkert da. Når jeg får i meg si 300mg ketamin så slipper jeg alt. Jeg blir så ruset og borte at jeg ikke klarer å tenke. Får jeg i meg 500mg MDMA på en kveld så blir jeg så glad at ingenting betyr noe lenger. Tar jeg heftige doser LSD så blir opplevelsen så intens at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet enn å overleve turen. Ikke bare det, men mot slutten så føler jeg at jeg at jeg har fått svarene på alle de store spørsmålene jeg har med livet. Hvorfor eksisterer vi? Hva er gud? Hvorfor er folk som de er? Jeg vet at det bare er tull, men jeg tror den følelsen bidrar mye til at jeg fortsetter med det. Det føles så stort ut, større enn meg.

Så er det amfetamin da. Nå har jeg ikke brukt amfetamin på lenge, men jeg husker godt hvorfor jeg brukte det. Jeg sliter mye med å komme i gang med ting. Når jeg tar amfetamin? Jeg vasker, jeg programmerer, jeg ordner opp i ting jeg må gjøre, utforsker nye hobbier, osv. Den følelsen av mestring er noe av det beste jeg vet og jeg aner ikke hvordan jeg skal få til det uten amfetamin. Det føles ut som at hjernen min kjemper meg hele veien uten det.

Jeg liker ikke å ta små doser for da er jeg fremdeles såpass tilstede at jeg bare blir deppa. Tar jeg nok, så slutter hjernen å fungere som den skal haha. Ingen tanker, bare surr eller gode følelser.

Når jeg tenker over det, så ser jeg godt hvorfor jeg gjør dette. Jeg har et stort behov for mestring og det blir det lite av om dagen. Treninga er stengt pga korona og jeg føler meg ofte ensom. Selv med treninga så er det lett å føle at dagene blir veldig tomme. Som sagt, jeg har hverken jobb eller skole å gå til og jeg føler heller ikke at det er noe jeg hadde klart slik livet er akkurat nå. Jeg tror det ville hjulpet mye, men ja... Huet er ikke helt på plass føler jeg. Det er en kjip følelse når man føler at det eneste som hjelper med alt det her er amfetamin og som sagt, jeg er livredd for å miste muligheten for det. Alt jeg har ønsket siden jeg sluttet med amfetamin tidlig i juni ifjor er å ta mer amfetamin.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Det er det som er så jævlig fælt med avhengighet. En ender opp med å bli isolert, noe som ikke bare er en fantasi; på grunn av stigmaet rundt avhengighet. Det tror jeg ikke er unikt for Norge, avhengighet er en ekte lidelse som skulle blitt ansett og behandlet med samme prioritet som fysiske sykdommer. Det er nok en lang vei igjen der, når psykiske lidelser som depresjoner, angst og bipolare lidelser fortsatt preges av stigma. <- Det er ikke for å være pessimist eller for å demotivere deg, tvert imot. Du kommer nok ikke til å våkne opp en dag å kjenne at den følelsen av isolering er død, derimot vil du innse at du på tross av det her må velge å leve. Det er to alternativer, du velger å leve med det uten å ta tyren ved hornene eller så tar du knekken på disse tankene som er med på å isolere deg.

Har på ett tidspunkt i livet kunne identifisert meg med det du sier her. Flere tidspunkt faktisk, så det er ikke vanskelig for meg å forstå deg. Tror du at du lyver for deg selv når du sier du ''bare bruker det for søvn''? Det tror jeg. Selv om abstinensene er jævlige og søvn blir vanskelig i en til tre uker så vet jeg og du at det vil ikke vare for alltid, hva med å be om seroquel fra en lege? De kastes jo etter oss fordi det ikke finnes avhengighetsskapende i det hele tatt. <- Jeg ville vurdert det i første omgang, hvis du er bekymret for konsekvensene med å være ærlig med helsepersonell ang. rusmisbruket ditt. Det oppfordres jo å søke hjelp for det problemet, men jeg vil ikke villede deg å si at det ikke er noen konsekvenser ved å gjøre det.

Det er en av de evt. konsekvensene du kan bli nødt til å møte. Det kan også hende at de stiller seg i tvil til ADHD-diagnosen din fordi det kan være atferd eller uro som er rusutløst. Det alene burde jo ikke stoppe deg, men du sier jo allerede at du er redd for at det skal skje - så ta det med i vurderingen. Hva har mest verdi for deg? Aduvanz og potensielle smertestillende eller ett liv hvor du mestrer hverdagen uten rusen?
Vis hele sitatet...
Ja nei, det er ikke lett. Mye skam rundt det her. Til syvende og sist så er det jeg som har påført meg det her. Det føles så rart ut å klage eller være lei meg over det pga akkurat det. Jeg kan trøste meg selv med at det har vært et tungt år. Samlivsbrudd, psykose, lite sosial kontakt, alt av trening er stengt osv. Men likevel, er lett å føle seg svak når man faller i den fella her.

Om jeg bare bruker benzo for søvn, jeg liker å tro at jeg gjør det hvertfall. Slik det ser ut nå så er det rett og slett vedlikehold av dosering. Jeg føler ingenting av dosen jeg tar nå. Men jeg vet at jeg likte å bruke benzo til å begynne med for å ikke få så mye angst når jeg røyka weed. Så var det dette med søvn da, det hjalp utrolig mye når toleransen var lav. Søvn har alltid vært vanskelig for meg og benzo har vært det eneste som har fungert utrolig bra. Har prøvd alt av melatonin, Seroquel, Quetiapine, Truxal, Zonat, Zyprexa, og flere jeg ikke husker nå.

Skal jeg være ærlig så ser jeg ikke noe godt liv i fremtiden uten amfetamin, eller Aduvanz. Gjennom alle mine år så har jeg alltid følt at det er noe galt med meg. Når jeg endelig fikk diagnosen ADHD i en alder av 21 og fikk Aduvanz? Herregud for en endring. Endelig kunne jeg sette meg inn i ting jeg brant for og faktisk fullføre ting. Enkle ting som å hoppe i dusjen, lage mat, stå opp osv ble så lett. Hadde jeg lyst til å lære meg noe nytt så var det bare å gjøre det. Uten amfetamin? Jeg føler meg helt håpløs. Føler jeg har prøvd alt men ingenting fungerer så bra som amfetamin gjør.

Om det jeg skrev over er en gode tankegang aner jeg ikke. Det eneste jeg vet er at amfetamin er det eneste jeg har opplevd som faktisk har hjulpet meg med ting jeg slitet med hele livet. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg fikk til alt dette uten amfetamin, men helt ærlig så har jeg lite håp. Jeg har vært i BUP/DPS systemet siden jeg var 10 år og amfetamin er det eneste som har hjulpet så langt.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
En fattig trøst er jo at du egentlig ikke er alene, du er isolert med din opplevelse på grunn av det du opplever nå - og selv om det er din feil, la oss være transparente på det - er det noe du blir utsatt for. Du hadde vel aldri i tankene at du kom til å bli avhengig når du først satte i gang?
Vis hele sitatet...
Haha, selvfølgelig ikke. Jeg er nok som folk flest når det kommer til avhengighet. Jeg har lest meg godt opp på alt jeg har tatt, vært flink med bruket mitt i flere år uten problemer og alt det der. Men så kommer det en lang, tung periode i livet og før man vet det så sitter man dypt i klørene på avhengighet. Det er helt merkelig å se tilbake på. Selv i tider hvor jeg følte jeg hadde mye kontroll så kan jeg se at jeg ikke hadde så mye kontroll som jeg trodde. De 2-3 første årene med rus så klarte jeg å sette grenser, men sakte men sikkert etter det så har jeg blitt mer og mer impulsiv med bruket mitt. Når man kan så mye om trygg rus bruk så føler man seg utrolig dum når man begynner å bryte alle regler for trygg rus bruk.

Tusen takk for hyggelig innlegg, jeg setter pris på det. Takk for at du også delte litt fra deg selv, det er så lett å føle seg isolert og alene med det her. Men som du sier, avhengighet er et ordentlig problem som er vanskelig å styre. En dag så håper jeg at det blir mindre stigmatisert alt det her.

Tok meg en stund å svare på det her, beklager det. Er et tungt tema å prate om så kjenner at jeg vegrer meg litt.

----

En liten oppdatering fra meg. Nå har jeg stått på 1mg Rivotril dagen i ca 1.5 måneder og for 4 dager siden byttet jeg over til 10mg Valium. Slik jeg har forstått det, så skal det være cirka det samme som 0.75mg Rivotril. Jeg har kjent på noe ubehag og ekstra angst, spesielt igår og idag, men utenom det så forventet jeg verre. Om det er psykisk eller faktiske abstinenser vet jeg ikke. Sover fremdeles godt på 10mg Valium og 1mg melatonin. Jeg er litt usikker på hvor lenge jeg skal stå på 10mg Valium, men jeg tenker kanskje 2 uker før jeg trapper ned enda mer.

Noen som har tips eller erfaring med dette? Akkurat nå går det fint, men når jeg skal trappe ned, er det lurt å halvere dosen eller blir det hoppet for stort? Jeg kan dele disse pillene i to, men om halvering blir for mye så burde det vel være mulig å kjøpe en pille deler på apoteket slik at jeg kan ta 7.5mg.
Sist endret av Raging Vlad; 15. januar 2021 kl. 22:33.
Sitat av Raging Vlad Vis innlegg
Har du noen eksempler på hvilke "problemer" du fikk av å innrømme bruk for lege? Har forstått det slik at lappen ryker fort om man blir stemplet som rusmisbruker, men hvilke andre konsekvenser har du opplevd?

Helst så vil jeg klare dette på egenhånd, men ja, det har jeg jo allerede prøvd så mange ganger. Hvor mange sjanser skal jeg gi meg selv før jeg biter i det sure eplet og spør om hjelp? Akkurat nå, så er jeg innstilt på å gjøre dette selv. Skal få ordnet noe Valium og lese meg opp på nedtrapping. Men ja, tror jeg er nødt til å revurdere den planen der om jeg sprekker igjen.
Vis hele sitatet...
Hei, var i rehab i 6 mnd i 2014.
Mistet retten til innehav av førerkort grunnet mangel på edruelighet, en eller to dager etter jeg kom inn til behandling.
Andre konsekvenser er at du nærmest aldri får b- eller a-preparater igjen, av legen. Deriblant Zolpidem/Stilnoct, Zopiclone/Imovane, Valium/Stesolid, Sobril, Rivotril, OxyContin, Tramadol, Paralgin Forte... Masse forskjellig, med andre ord. Livet ditt skal være helt forjævlig om du skal få noen av disse preparatene igjen


Ellers kan jeg ikke komme på flere konsekvenser ... Annet enn hullet i CV-en man gjerne har, og en bortforklaring av det.
Anonym bruker
"Moden Bever"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Synd at det skal være slik at man må vurdere å spørre om hjelp, når man helt klart trenger det, fordi man kan sitte igjen med andre konsekvenser som kan gjøre livet surt uansett. Det er rart at ikke flere ser hvor bakvendt dette er.

Uansett, min erfaring har vært blandet. Jeg begynte med behandling for problemer som egentlig ikke er relatert til rus, ihvertfall ikke direkte. Ei heller har jeg eller har hatt store problemer med rus. Men det ble jo spurt om. Først sa jeg bare nei, men så var jeg så dum at jeg spurte om hva som skjedde om man var ærlig. Fikk til svar at det ville ikke gå videre fra behandleren jeg snakka med, men med mindre denne personen faktisk trodde det selv, så var det ren løgn. Etter det har det vært forskjellig fra hvem jeg har snakka med. Ei sint dame som hadde en startsamtale med meg i DPS fokuserte i overkant mye på det, og advarte om at de kunne ta stikkprøver for å sjekke om jeg brukte noe, og at jeg kunne bli henvist til rusbehandling istedenfor. Behandleren jeg snakka med etterpå virka mer laid-back rundt det, men jeg følte meg dum som i det hele tatt hadde fortalt det, så jeg har hele tiden insistert på at jeg ikke har brukt noe på flere år. Fikk etter hvert lest opp det som var skrevet i henvisningen til DPS, og der var det gått fra at jeg fortalte at jeg tidvis røyker cannabis ganske jevnlig, til at jeg var fremstilt nærmest som en tung rusmisbruker. Kjente meg ikke igjen i beskrivelsen i det hele tatt. Det var nesten ekkelt å høre, og siden da har jeg aldri sagt noe mer enn at jeg har prøvd før.


Siden den gang har jeg vært borti et par andre behandlere, og rusbruk ligger jo i systemet, så det blir alltid spurt om, men har ikke opplevd noen konsekvenser. Har også fått skrevet ut valium og imovane ved et par anledninger. Antagelig har det gått fint fordi jeg har holdt meg til historien om at det er flere år siden sist. Det er jo kanskje ikke så lett for din del... :/
ᶜ⁸ᴴ¹¹ᴺᴼ²
Jokkerella's Avatar
Donor
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Er det noe du får av legen eller kjøper du det ''illegalt''?

Hva er det du flykter fra?

Du har i allefall en god selvinnsikt, da du ramser opp klassiske tegn på avhengighet. En vond sirkel som begynner med lysten på kontroll, så eskalerer det til ett kunstig behov hvor en ikke klarer å stabilisere følelsesliv og ''til slutt'' ser man seg selv i en vond sirkel av selvhat, selvhatende fraser og håpløshet. <- selv om jeg bruker uttrykket ''til slutt'' er det mer enn sannsynlig at det ikke er slutten. Spesielt med tanke på at du spør om råd.

Igjen, ett godt tegn på at du har ett realistisk syn på egen situasjon. Du kan sikkert ikke telle hvor mange forsøk du har gjort på å snu det her? Spørsmålet blir jo også hvorfor du gjentatte ganger utsetter deg selv for en situasjon som krever mer av deg enn den gir? Et spørsmål som ikke nødvendigvis har ett definitivt svar, og tro det eller ei; det er veldig vanlig tankesett og atferdsmønster som tyder på en avhengighet.

Det er det som er så jævlig fælt med avhengighet. En ender opp med å bli isolert, noe som ikke bare er en fantasi; på grunn av stigmaet rundt avhengighet. Det tror jeg ikke er unikt for Norge, avhengighet er en ekte lidelse som skulle blitt ansett og behandlet med samme prioritet som fysiske sykdommer. Det er nok en lang vei igjen der, når psykiske lidelser som depresjoner, angst og bipolare lidelser fortsatt preges av stigma. <- Det er ikke for å være pessimist eller for å demotivere deg, tvert imot. Du kommer nok ikke til å våkne opp en dag å kjenne at den følelsen av isolering er død, derimot vil du innse at du på tross av det her må velge å leve. Det er to alternativer, du velger å leve med det uten å ta tyren ved hornene eller så tar du knekken på disse tankene som er med på å isolere deg.

Har på ett tidspunkt i livet kunne identifisert meg med det du sier her. Flere tidspunkt faktisk, så det er ikke vanskelig for meg å forstå deg. Tror du at du lyver for deg selv når du sier du ''bare bruker det for søvn''? Det tror jeg. Selv om abstinensene er jævlige og søvn blir vanskelig i en til tre uker så vet jeg og du at det vil ikke vare for alltid, hva med å be om seroquel fra en lege? De kastes jo etter oss fordi det ikke finnes avhengighetsskapende i det hele tatt. <- Jeg ville vurdert det i første omgang, hvis du er bekymret for konsekvensene med å være ærlig med helsepersonell ang. rusmisbruket ditt. Det oppfordres jo å søke hjelp for det problemet, men jeg vil ikke villede deg å si at det ikke er noen konsekvenser ved å gjøre det.

Det er en av de evt. konsekvensene du kan bli nødt til å møte. Det kan også hende at de stiller seg i tvil til ADHD-diagnosen din fordi det kan være atferd eller uro som er rusutløst. Det alene burde jo ikke stoppe deg, men du sier jo allerede at du er redd for at det skal skje - så ta det med i vurderingen. Hva har mest verdi for deg? Aduvanz og potensielle smertestillende eller ett liv hvor du mestrer hverdagen uten rusen?

En fattig trøst er jo at du egentlig ikke er alene, du er isolert med din opplevelse på grunn av det du opplever nå - og selv om det er din feil, la oss være transparente på det - er det noe du blir utsatt for. Du hadde vel aldri i tankene at du kom til å bli avhengig når du først satte i gang?

Jeg synes det er bra folk deler sånne innlegg, det er viktig å få frem hva avhengighet innebærer og hvor lett det er å miste kontrollen. Oppsøk hjelp, det tror jeg vil være verdt det. Dette er en lang prosess som ikke har en quick-fix, men uten den hjelpen er det en stor sannsynlighet for at denne kampen blir myyye lengre enn den hadde vært hvis du får hjelp av fagfolk. Les deg opp på behandlingstilbudene i din kommune, evt. opplevelser fra folk som har vært igjennom det og ikke mist fokus. Du kan ta steg selv hvor du for eksempel tar ''sovemedisinen'' din i halv dose, så annenhver dag og så 2 dager i uken osv. - Hvis det da er sånn at du faktisk tar den for søvn, og hvis du skulle fått seroquel så blir det mye enklere å ta knekken på den søvnangsten, det kan du ta meg på ordet på.

Veldig fin tanke i utgangspunktet, men min holdning til det har alltid vært og er at det hjelper ikke å tenke på at noen har det verre enn en selv. Det blir på en måte å ''bagatellisere'' ens opplevelser, fordi en skal sammenligne noen andres med seg selv. Oppfattelse av eget sjeleliv og opplevelse med livet er realiteten, det som kan bety ingenting for noen (til sammenligning med seg selv) kan være langt mye verre for det individet enn de ''verre'' tingene noen andre har vært igjennom. - Det handler om individuelle forutsetninger, som innebærer mye, men det har aldri hjulpet meg å tenke i sammenligning. Det finnes barn i Afrika som sulter og ser det verste av det alle verste verden har å by på, uten noen som helst grunn, men det betyr ikke at den smerten jeg eller du kjenner på forsvinner av den grunn. - Høres vel utrolig kynisk ut, men det er nå mitt innspill ang det.
Vis hele sitatet...
Noe annet som er veldig viktig for meg å tilføye her, fordi jeg mener det er et viktig element i prosessen av å mestre stegene mot økt livskvalitet er;
  • Tilgi deg selv for dine feil
  • Tilgi deg selv for feilene som evt. vil oppstå under prosessen
  • Tilgi deg selv for at du blir demotivert
  • Tilgi deg selv for hva du har gjort, du har lært. Vi er forskjellige, du er ikke en villmann: alle har sitt.
  • Anerkjenn dine feil, prøv å identifiser hva det var som gjorde at du til tross for avhengighetspotensiale tenkte at det går grelt. Kanskje du ikke hadde noe å miste?
  • Understreker det igjen; TILGI deg selv, TILGI de gangene du føler for å gi opp under kampen, TILGI deg selv for hva du har gjort under rusen; ikke be om tilgivelse av de som er utsatt for din lidelse (avhengighet) det eneste du kan gjøre er å anerkjenne det. Være åpen for spørsmål, og du får faktisk ikke lov til å argumentere mot deres opplevelse. Aksepter det de sier, anerkjenn og tilgi deg selv for hva de sier. Tilgivelsen de evt. skulle gi deg, kommer ved resultater du skal levere.
  • Baby-steps, ikke vær for hard mot deg selv. Ikke lov de du snakker med (familie og venner) at du skal klare det. Lov dem at du skal prøve, det ekstra presset trenger du virkelig ikke. - Din største fiende er og vil alltid være deg selv, hvis ikke er noe VELDIG galt med dine omgivelser. Du skal også være din største støttespiller.
  • Du kan ikke forutse hvordan dette vil spille seg ut. Lytt, vær tilstede, uttrykk din takknemlighet for det eventuelle tilbudet du skulle få. Ikke la dine innbilninger om hva andre tenker eller forventer av deg påvirke deg. Folk tenker sitt, du kan ikke kontrollere det, du kan bare kontrollere hvordan du forholder deg til det. - Det er total urelevant hva andre mener om din reise i livet, du har ingenting å tape. Hvis de tillater seg å snakke til deg om din opplevelse av livet, så kan du huske på at du også har din rett til å uttale deg om hva du ønsker. Ikke synk til deres nivå, men innse at du aldri har noe mer igjen å tape. Uansett hvor depressivt det høres ut, men en taper aldri på å være genuin.
Kjenner meg litt igjen i dette her du skriver, for noen år tilbake var jeg der. Sånn hvis du trekker fra abstinenser for benzo-abstinens har jeg blitt fortalt om av en med en del erfaring på det og det skremte livskiten av meg. Men en ting du bør gjøre hvertfall er å bli kjent da med evt nedtrappingsplan på benzo, de kan være ganske lange. Men cold-turkey er faktisk livsfarlig om du er hard nok på dem. Så bør du ta deg en tur til legen å sjekke åssen ståa er med Vitaminer og mineraler i blodet, med en enkel blodprøve.

Jeg hadde kjørt d-vitamin min så lav at det var helt latterlig, og måtte ta en del tilskudd å spise litt beivsst sunt når jeg kom meg av amfen for godt(bank i bordet). Er nå en skal vi sjå, 5-6 år sia jeg la den på hylla. Og Eneste jeg gjør nå er å røyke sporadisk, for hvis jeg røyker hver dag så får jeg ikke sove og har null matlyst når jeg ikke har røykings. Sliter med perioder med total insomnia hvor jeg rett og slett IKKE får sove på alt fra 2-6 døgn før jeg til slutt kollapser eller bare klokker ut for da var tanken så tom at det ikke var gass igjen på tanken engang. Så når jeg kjenner det kommer ei sånn periode, så pleier jeg skaffe meg et par benzo for da får jeg uten feil sove. Men jeg tar det ikke mer enn en 1-2 ggr på ei uke for å unngå å bli avhengig.

Impulskontrollen har jeg tatt litt tilbake når det gjelder å si ja takk til det jeg blir bydd på. Men sliter fortsatt med å finne vilja til å f.eks rydde/vaske. Så der må jeg rett og slett bare tvinge meg sjøl til å gjøre det en gang i uka, så har satt av søndag til det. Så for meg var løsningen på vilja å bare lage ei rutine å holde meg til den, og flere dager av uka skal være nykter enn stein. Prøver å holde meg primært til helger, men om jeg besøker en kompis midt i uka og han byr på en spliff så sier jeg ikke nei, men så fort noe annet kommer på bordet takker jeg pent for meg. For jeg orker ikke det kjøret igjen. Det tok noen måneder med godt kosthold og tilskudd av mangelvare av vitaminer og mineraler og ditt og datt. Ta f.eks D-vitamin, som vi alle kjenner til at har med humøret, selvfølelse og søvnmønster å gjøre hadde en anbefalt rekkevidde på 45-145ug mener jeg, min lå på 13.. Så var ganske langt nede i kjellern, så røyket en del når jeg la andre ting på hylla bare for å lette på trykket. Men så fort ting begynte å komme i balanse, følte jeg at jeg kunne atter en gang ta mer og mer kontroll på bruken og begrenset meg mer og mer. Og skal love deg at det er det beste valget jeg har tatt, for når du ikke har røyka på noen dager eller en uke eller mer, så blir du jo helt amøbe-stein når du først skal kose deg med det evt. ^_^ Istedenfor å bare bli "litt slækk" så blir jeg helt parkert. Tok meg et par måneder å komme i balanse igjen, for sånt bruk gjør noe med hjernekjemien, og den tar de tlitt tid å få tilbake til normalt. Men herregud så glad jeg er for at jeg fikk gjort det, for jeg følte liksom at jeg ikke hadde kontroll på mitt eget liv det var rett og slett rusmidlene som styrte om jeg hadde det bra eller om jeg kunne slappe av osv. Nå er det litt mer helgekos og spesielle anledninger, sånn det bør være! Så vær så snill å stopp deg sjøl før du går helt over stokk og stein, jo lenger du venter desto lenger får du grua deg og når du gruer deg så blir det naturligvis værre.

Så bare gjør som jeg gjorde, ta en av de nærmeste dagene, finn ut hvordan du skal trappe deg ned på benzo ved behov. En kompis av meg trappet ned fra 2x2mg rivo m dagen og det tok faktisk 1 år. Hvor vi fant ut at vi kunne faktisk ta utgangspunktet i 2x2mg til å begynne med, og fulgte en nedtrappingsplan slavisk over ca 1 år, for du tar av ganske så lite av gangen hver 2-3 uke til du til slutt kan rive deg av, så finn ut hvor LITE du kan ta for å være uten ubehag, du skal ikke ruse deg bare være "ok" nok til å fungere. I tilfellet her så kunne han etter noen måneder ta kun 2mg hver 2-3 dag. Og nå kan han klare seg uten, og er veldig fornøyd med det.

Jeg var bare fryktelig deprimert og følte meg generelt ikke i form pga mye mange av b.la D-vitamin og noen mineraler som var under anbefalt, og det tok et par måneder å komme i vater. Når jeg følte jeg var halveis i vater så kutta jeg ut røykinga i et par uker bare for å få det ut av systemet og tok meg kun en feit eller to i helga, helst da etter at jeg hadde gjort noe produktivt som f.eks vakse kåken. På den måten fikk jeg motivert meg selv til å gjøre noe produktivt, samtidig som jeg tok kontroll over bruken. Her er det faktisk bare du som kan sette vilja til å velge hvordan som fungerer for DEG å håndtere det.

For det er du som skal styre din egen bruk, ikke bruken som skal styre deg
ᶜ⁸ᴴ¹¹ᴺᴼ²
Jokkerella's Avatar
Donor
Helt ærlig, så er det ikke alltid så enkelt å vite hva jeg flykter fra. Jeg vet at jeg ikke har det bra og jeg kan tenke meg flere grunner, men sikker er jeg ikke.
Vis hele sitatet...
Noe som ikke er uvanlig, når du spør stort sett hvem som helst om hva dyptgående aspekter ved vedkommende kommer av så vil det være utfordrende for de fleste av oss og kunne sette ord på det. Likevel vil jeg si at du virkelig gjør det bra, et ærlig perspektiv av din opplevelse som jeg tror at flere kan og vil dra nytte av. Keep it up, dette er en av de bedre trådene av 'slaget' jeg har sett.

Jeg er ikke i jobb eller skole og har heller ikke vært det på 7 år. Det eneste jeg har hatt regelmessig i livet mitt er trening og noen få gode venner, men de siste månedene har det blitt sånn og si ingenting av dette. Det blir så mye dødtid.
Vis hele sitatet...
Du har nok en legitim grunn til at du ikke er i arbeid eller går skole, men det er en sannhet i uttrykket ''ledighet er roten til alt vondt''. Jeg tror det er en sjanse for at man vil føle seg 'utenfor' i første omgang og med det vil mye av dødtiden din gå til selvdestruktive tanker og impulser. Vi er ment for å leve, og i dagens samfunn betyr det at man 'skal' møte en viss standard. Det er enkelte, uskrevne, forventninger i vårt samfunn som skaper et press som i grunn er fiktivt.

Selvsagt vil man tjene bedre, leve bedre og føle mestring i større grad når en gjør noe en trives med og mestrer. Mitt forsøk på et råd når det gjelder de følelsene du kanskje sitter med ifht. situasjonen din er; systemet som fanger deg opp er lagd for å verne om og å ta vare på mennesker som har behov for støtte og økonomisk trygghet. Håper ikke du føler på den klassiske belastningen som mange kjenner på når de er i denne situasjonen, har vært der selv og vet at dette fører til mye tanker om verdi av sitt eget liv og det som er tilnærmet lik en ''mindreverdighets-følelse''. Du har all rett til å dra nytte av dette systemet, det er skapt for at du skal kunne optimalisere din livskvalitet og forhåpentligvis kunne bevege deg videre i noe du kan trives med. Ikke noe galt med å være i din situasjon, så legg det fra deg om det er tilfellet.

Når jeg sier at forventningene er 'fiktive' mener jeg at de tankene og følelsene du opplever i denne situasjonen kommer mer eller mindre av at man føler seg som en alien i for eksempel sosiale interaksjoner hvor man blir spurt om hva du gjør/driver med. Noe så enkelt gjør det utrolig ubehagelig og skulle svare, fordi man vet at det eksisterer fordommer for folk i denne situasjonen. Enda et forsøk på et råd her er at du kan slå deg til ro med at det folk tenker kan en ikke kontrollere, og dine forventninger til deres holdning er nok det som i større grad påvirker deg enn det de faktisk tenker.

Det er ytters få av oss som ser ned på mennesker i denne situasjonen, men selvfølgelig er det ekkelt å føle at man ikke 'bidrar'. Du kan ikke kontrollere hva folk gjør seg av inntrykk, folk vil snakke og tenke uansett. Det eneste du har å tape på å drite i hva de evt. skulle tenkt om deg er det indre trykket som oppstår når du opplever en form for bekreftelse på de forventningene du har til folk du møter.

Nå vet jeg jo ikke om det her er tilfellet, men jeg følte for å slenge det inn i tilfelle. Du er ikke alene, har vært der selv og min erfaring med denne opplevelsen var det jeg beskriver over her.

Nå som jeg ikke har noe rus å ty til utenom benzo så ser jeg det klart og tydelig, det er ikke noe poeng i å ruse meg for å komme meg unna disse følelsene. Men når jeg har noe å ruse meg på? Jeg tenker ikke, jeg bare gjør. Det er som om kroppen min har lært seg, eller hvertfall tror, at om jeg ruser meg så blir det borte.
Vis hele sitatet...
Nettopp! Det blir som at man kjenner rushet av diverse nevrotransmittere når en for eksempel har sex. Kroppen din er blitt tilvent at denne handlingen vil føre til den tilfredsstillende frigjøringen. Da vil kroppen naturligvis ha mer, som med sukker og en haug med andre ting. - Forresten så tenker ikke de aller fleste av oss som har ruset oss på konsekvensene eller realiteten i misbruket når det står på. Man blir virkelig blind, og for å gå tilbake til første innlegget mitt i denne tråden så er det en følelse av en form for ''slutt'' slik at man ser ikke noe glede i de andre tingene. Jeg har vært misbruker lenge, har kommet meg godt på bedringens vei selv men jeg opplever at jeg mistet mye av den personen jeg en gang var. Ikke at jeg har noe behov for å klamre meg fast til den fortiden jeg rømte fra, men det er en ekkel reality-check når man får slengt den realiteten foran 'speilet'.

Gang på gang igjen så erfarerer jeg at jeg bare føler meg enda dårligere av det. Når skal jeg lære? Jeg har holdt på sånn i 3 år nå og det blir bare verre.
Vis hele sitatet...
Tilgi deg selv, du kan for at du begynte, ja. Du er likevel ''utsatt'' for avhengigheten din, ikke at det betyr at du skal drite i bedringen men tilgi deg selv i første omgang. Det var et eller annet i ditt liv som førte til de her valgene, det trenger man ikke nødvendigvis å ha svaret på men der og da var det noe du anså som riktig.

Tilgi deg selv, for å skulle sitte å skylde på deg selv vil bare bidra til den evige spiralen. Virkelig! - Du er et menneske. Andre folk overspiser, noen har sperrer for selvinnsikten sin som fører til en evig offer-mentalitet. Du er et menneske, og dine feil er ikke verre enn noen andres. Husk det!

En ting er sikkert da. Når jeg får i meg si 300mg ketamin så slipper jeg alt. Jeg blir så ruset og borte at jeg ikke klarer å tenke. Får jeg i meg 500mg MDMA på en kveld så blir jeg så glad at ingenting betyr noe lenger. Tar jeg heftige doser LSD så blir opplevelsen så intens at jeg ikke klarer å fokusere på noe annet enn å overleve turen. Ikke bare det, men mot slutten så føler jeg at jeg at jeg har fått svarene på alle de store spørsmålene jeg har med livet. Hvorfor eksisterer vi? Hva er gud? Hvorfor er folk som de er? Jeg vet at det bare er tull, men jeg tror den følelsen bidrar mye til at jeg fortsetter med det. Det føles så stort ut, større enn meg.
Vis hele sitatet...
Tror du det kan snakke til det faktumet at du ønsker å kontrollere følelseslivet ditt? Kanskje du føler deg levende dø uten? Du beskriver det som at de følelsene er forbundet med stoffene, noe de er for deg. Så du har et behov for å kjenne på noe, så du har nok rett i at du rømmer fra et eller annet. Du trenger ikke nødvendigvis å ha fasiten på hva akkurat nå mens det står på. Med tiden så vil du kjenne klarhet, og du vil se ting i et annet lys. Det er som når en blir deprimert, en ser det som regel ikke før en er kommet ut av depresjonen hvor hemmende og intenst det var før man begynner å leve igjen. - Selv om det er vanskelig å tro, så vil det med din innsats bli din realitet også. Mennesker er tilpasningsdyktige, når du har en feilbelastning i føttene dine for eksempel; så begynner du å gå (underbevisst) for å kompensere for den belastningen du utsetter muskler og skjelett for ved endre gangen din. Dette gjelder nesten alt en kan oppleve, vi tilpasser oss i stor grad i underbevisstheten.

Tenk om du skulle spekulert på om et eple er trygt å spise hver gang du ser et eple, alle mulige situasjoner og trusler ved dette eplet vurderes kraftig for hver gang; det er ikke tilfellet. Du gjør deg en erfaring av hvordan eplene du har spist har sett ut tidligere, så du tenker deg ikke om når du får et eple i hånda med alle mulige utfall. Det er fordi du underbevisst bruker opplevelsene og erfaringene dine til å komme til en konklusjon i løpet av et par sekunder.

Så er det amfetamin da. Nå har jeg ikke brukt amfetamin på lenge, men jeg husker godt hvorfor jeg brukte det. Jeg sliter mye med å komme i gang med ting. Når jeg tar amfetamin? Jeg vasker, jeg programmerer, jeg ordner opp i ting jeg må gjøre, utforsker nye hobbier, osv. Den følelsen av mestring er noe av det beste jeg vet og jeg aner ikke hvordan jeg skal få til det uten amfetamin. Det føles ut som at hjernen min kjemper meg hele veien uten det.
Vis hele sitatet...
Du har svaret i denne delen av spekuleringen din. Du ser en verdi i bruken av amfetamin mtp. at du blir produktiv og klarer å sette klare mål. Denne mentaliteten er en unnskyldning for videre bruk, enhver misbruker har sine grunner til at de ''må ha'' den gitte substansen. Jeg vil ikke være frekk, men dette er en feit løgn du serverer deg selv. Dette er noe du forteller deg selv med grunnlag i at du ikke vet hvordan du skulle ha kommet i gang uten. - Den enkle løsningen er å strekke seg etter stoffet, den konstruktive løsningen er å fortsette å prøve til man finner ut svaret. - Ikke fortell deg selv at du må ha, okei du blir produktiv av det men er det konstruktivt? Er du lykkelig i den rene leiligheten din når du sliter med avhengighet og følelse av isolering? Nei!

Jeg liker ikke å ta små doser for da er jeg fremdeles såpass tilstede at jeg bare blir deppa. Tar jeg nok, så slutter hjernen å fungere som den skal haha. Ingen tanker, bare surr eller gode følelser.
Vis hele sitatet...
Denne delen av innlegget ditt vil jeg gi samme svaret som avsnittet over. Ikke gi deg, ikke gi etter til kroppen din som er blitt avhengig av denne substansen. Hjernen din lyver for deg, og nederlaget er at man (ikke bare du!) kjøper den løgnen. Tenk mestringen du vil føle når du ble slått ned 20 ganger men reiste deg 21 og fikk svaret du har lett etter.

Huet er ikke helt på plass føler jeg. Det er en kjip følelse når man føler at det eneste som hjelper med alt det her er amfetamin og som sagt, jeg er livredd for å miste muligheten for det. Alt jeg har ønsket siden jeg sluttet med amfetamin tidlig i juni ifjor er å ta mer amfetamin.
Vis hele sitatet...
Tror du at du rømmer fra de følelsene du har ifht. at du er arbeidsledig? Det er ikke lett å kjenne på det, kan det være det du rømmer ifra?

Men likevel, er lett å føle seg svak når man faller i den fella her.
Vis hele sitatet...
Du er en sterk person som har reflektert over det og som nå søker veiledning. Du rømmer ikke lengre, du ser problemet og vil klamre deg fast til en løsning. Du føler deg svak, men det er du ikke. Du vil fremdeles ha dager der du føler deg svak, vi alle har det, men det er også en løgn du ikke må kjøpe. En prøver og en feiler med mye, tenk på hvor mange ganger f.eks berømte artister har prøvd og prøvd før de faktisk når målet. De ga seg ikke etter et nei, samme med de som starter diverse bedrifter og lykkes med det!

Dette er erfaringer, som du vil ta med deg videre og som du og muligens mange andre kan og vil dra nytte av!

Om jeg bare bruker benzo for søvn, jeg liker å tro at jeg gjør det hvertfall. Slik det ser ut nå så er det rett og slett vedlikehold av dosering. Jeg føler ingenting av dosen jeg tar nå. Men jeg vet at jeg likte å bruke benzo til å begynne med for å ikke få så mye angst når jeg røyka weed. Så var det dette med søvn da, det hjalp utrolig mye når toleransen var lav. Søvn har alltid vært vanskelig for meg og benzo har vært det eneste som har fungert utrolig bra. Har prøvd alt av melatonin, Seroquel, Quetiapine, Truxal, Zonat, Zyprexa, og flere jeg ikke husker nå.
Vis hele sitatet...
Du operer i en en kjemisk ubalanse i søken om balanse. Igjen, den vanskelige veien er å bite i det sure eplet og legge fra seg ''at du må'' og ''fordi''. At du måtte begynne med benzo for å ikke få angst når du ruser deg på hasj er en utrolig dårlig måte og ta handling til den problemstillingen. - Det vet du, det fornuftige er å ikke røyke. Ikke alle har godt av hasj, det vet du nok også. Her lukter jeg også en unnskyldning, det har blitt en realitet fordi du har dytta deg selv i mørket fordi du i utgangspunktet trodde du gikk inn i lyset.

Nå tar jeg sint-mamma-rolle her og sier: Slutt! Ingen unnskyldninger, ellers ringer jeg pappa. - Når du tenker på det; så kan det se ut som ordene dine sier en ting, men handlingene dine snakker til noe annet. Det er ikke ille ment, jeg bare forteller hva jeg oppfatter av den utrolig ærlige og fornuftige dialogen du fører her.

Når man kan så mye om trygg rus bruk så føler man seg utrolig dum når man begynner å bryte alle regler for trygg rus bruk.
Vis hele sitatet...
Nå kommer folk til å bli sinte på meg, trygg rusbruk er ikke noe som innebærer regelmessig inntak av noe som helst. Det er bullshit, vi er ikke ment for å ruse oss for å overleve. Jeg står på medisiner selv for bipolar lidelse, det er heller ikke naturlig. Trygg rusbruk er når du klarer å begrense deg, trygg rusbruk er når du ruser deg den ene gangen i ny og ne for å gi livet ett tilskudd her og der.

Trygg rusbruk er ikke at man regelmessig ruser seg. Regelmessig for meg i denne sammenhengen vil bli over to dager i uken. Skjønner at du har kjøpt deg ei bønne og røyker den opp på dagene, men hver dag er ikke trygg rusbruk. - Nå er situasjonen din sånn at du har mye dødtid, men det betyr ikke at trygg rusbruk-terskelen går ned, nei.

Tusen takk for hyggelig innlegg, jeg setter pris på det. Takk for at du også delte litt fra deg selv, det er så lett å føle seg isolert og alene med det her. Men som du sier, avhengighet er et ordentlig problem som er vanskelig å styre. En dag så håper jeg at det blir mindre stigmatisert alt det her.

Tok meg en stund å svare på det her, beklager det. Er et tungt tema å prate om så kjenner at jeg vegrer meg litt.
Vis hele sitatet...
Takk for det, jeg takker deg for å opprette en tråd med tema som fanger leseren litt. Her er du veldig ærlig, du formidler det mange kanskje ikke vil si, og du gjør det veldig godt også. Veldig godt, kanskje skriving er en hobby du kunne snust på for å lette litt på trykket her og der.
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Noe som ikke er uvanlig, når du spør stort sett hvem som helst om hva dyptgående aspekter ved vedkommende kommer av så vil det være utfordrende for de fleste av oss og kunne sette ord på det. Likevel vil jeg si at du virkelig gjør det bra, et ærlig perspektiv av din opplevelse som jeg tror at flere kan og vil dra nytte av. Keep it up, dette er en av de bedre trådene av 'slaget' jeg har sett.
Vis hele sitatet...
Takk for så hyggelige ord, veldig hyggelig å høre at jeg beskriver situasjonen min på en god måte

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Du har nok en legitim grunn til at du ikke er i arbeid eller går skole, men det er en sannhet i uttrykket ''ledighet er roten til alt vondt''. Jeg tror det er en sjanse for at man vil føle seg 'utenfor' i første omgang og med det vil mye av dødtiden din gå til selvdestruktive tanker og impulser. Vi er ment for å leve, og i dagens samfunn betyr det at man 'skal' møte en viss standard. Det er enkelte, uskrevne, forventninger i vårt samfunn som skaper et press som i grunn er fiktivt.

Selvsagt vil man tjene bedre, leve bedre og føle mestring i større grad når en gjør noe en trives med og mestrer. Mitt forsøk på et råd når det gjelder de følelsene du kanskje sitter med ifht. situasjonen din er; systemet som fanger deg opp er lagd for å verne om og å ta vare på mennesker som har behov for støtte og økonomisk trygghet. Håper ikke du føler på den klassiske belastningen som mange kjenner på når de er i denne situasjonen, har vært der selv og vet at dette fører til mye tanker om verdi av sitt eget liv og det som er tilnærmet lik en ''mindreverdighets-følelse''. Du har all rett til å dra nytte av dette systemet, det er skapt for at du skal kunne optimalisere din livskvalitet og forhåpentligvis kunne bevege deg videre i noe du kan trives med. Ikke noe galt med å være i din situasjon, så legg det fra deg om det er tilfellet.

Når jeg sier at forventningene er 'fiktive' mener jeg at de tankene og følelsene du opplever i denne situasjonen kommer mer eller mindre av at man føler seg som en alien i for eksempel sosiale interaksjoner hvor man blir spurt om hva du gjør/driver med. Noe så enkelt gjør det utrolig ubehagelig og skulle svare, fordi man vet at det eksisterer fordommer for folk i denne situasjonen. Enda et forsøk på et råd her er at du kan slå deg til ro med at det folk tenker kan en ikke kontrollere, og dine forventninger til deres holdning er nok det som i større grad påvirker deg enn det de faktisk tenker.

Det er ytters få av oss som ser ned på mennesker i denne situasjonen, men selvfølgelig er det ekkelt å føle at man ikke 'bidrar'. Du kan ikke kontrollere hva folk gjør seg av inntrykk, folk vil snakke og tenke uansett. Det eneste du har å tape på å drite i hva de evt. skulle tenkt om deg er det indre trykket som oppstår når du opplever en form for bekreftelse på de forventningene du har til folk du møter.

Nå vet jeg jo ikke om det her er tilfellet, men jeg følte for å slenge det inn i tilfelle. Du er ikke alene, har vært der selv og min erfaring med denne opplevelsen var det jeg beskriver over her.
Vis hele sitatet...
Ja, helt enig. Jeg har hørt det uttrykket flere ganger før. Må si at lenge så har jeg vært litt i denial på akkurat det der. At jeg kan bare være fornøyd selv når jeg ikke har noe spesielt å gjøre. Meditere, osv. Men man må absolutt ha en variert hverdag sånn at ting ikke blir så monotont. Det blir altfor lett å havne i negative tankemønstre og dårlige vaner.

Når det kommer til å føle meg mindreverdig så er det absolutt noe jeg kjenner på. Jeg føler meg som en snylter, latsab og en person som tar utnytte av systemet. Jeg føler meg ikke hemmet psykisk og jeg føler at jeg opptrer normalt i sosiale situasjoner. Jeg vet også at om jeg virkelig vil noe så får jeg det til. Jeg vet jeg har vært i utredning i alle år og har hatt mange tunge problemer å håndtere, pluss en trøblete oppvekst, men likevel så føler jeg at jeg burde klare mer. Men som du sier, det er viktig å tilgi seg selv. Disse tankene fører meg bare til mørkere steder. Selv om jeg er fullt klar over det så er det så utrolig vanskelig å snu denne tankegangen. Jeg har så lyst til å føle meg nyttig. Jeg er så redd for hva folk skal tenke om meg mtp stigma. Som du sier, det verste jeg vet er når noen spør hva jeg driver med. Da er det ikke alltid så lett å si at jeg har vært hos NAV i 7 år.

Morsomt at du nevner dette med at man føler seg som en alien haha. Jeg har beskrevet det på akkurat samme måte i alle år, det er ikke en god følelse.

Om noe, så kan jeg tenke meg at mange av disse tankene og følelsene lett kan bidra til å gjøre dette problemet verre. Enda en grunn til å søke flukt gjennom rus.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Nettopp! Det blir som at man kjenner rushet av diverse nevrotransmittere når en for eksempel har sex. Kroppen din er blitt tilvent at denne handlingen vil føre til den tilfredsstillende frigjøringen. Da vil kroppen naturligvis ha mer, som med sukker og en haug med andre ting. - Forresten så tenker ikke de aller fleste av oss som har ruset oss på konsekvensene eller realiteten i misbruket når det står på. Man blir virkelig blind, og for å gå tilbake til første innlegget mitt i denne tråden så er det en følelse av en form for ''slutt'' slik at man ser ikke noe glede i de andre tingene. Jeg har vært misbruker lenge, har kommet meg godt på bedringens vei selv men jeg opplever at jeg mistet mye av den personen jeg en gang var. Ikke at jeg har noe behov for å klamre meg fast til den fortiden jeg rømte fra, men det er en ekkel reality-check når man får slengt den realiteten foran 'speilet'.
Vis hele sitatet...
Jepp. Du skrev det litt lenger ned at trygg rusbruk ikke er regelmessig bruk, men heller en måte å "enhance" livet i visse situasjoner. Dette er en felle jeg har gått i selv, hvor jeg har lurt meg selv til å tro at jeg var flink med bruket mitt men slik jeg har holdt på så kommer det ikke som noe sjokk at jeg havnet her til slutt. Ja, jeg ventet 3 måneder før jeg tok MDMA igjen men da var det sånn og si alltid etter 3 måneder. Ja, jeg ventet 2-4 uker før jeg tok LSD igjen men det ble også regelmessig. Eller for eksempel at så fort jeg hadde noe annet liggende som jeg ikke trengte å vente med, så ble det borte sånn og si med en gang. Iløpet av de årene jeg har ruset meg, så har det alltid gått alt mellom 1000kr til 3000kr til rus hver måned. Du skjønner nok tegninga, du prata jo om det selv.

Det du skriver med at du mistet personen du en gang var har plaget meg enormt mye. Jeg tror jeg har akseptert at den personen jeg en gang var ikke eksisterer lenger, men det er fremdeles tungt å ha dette i bakhuet. Jeg tenker ofte tilbake til den tiden hvor dette ikke var et problem og hvor mye jeg savner det, men jeg tror ikke det hjelper meg å tenke slik. Den personen er borte og nå er det på tide å bli en ny meg.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Tilgi deg selv, du kan for at du begynte, ja. Du er likevel ''utsatt'' for avhengigheten din, ikke at det betyr at du skal drite i bedringen men tilgi deg selv i første omgang. Det var et eller annet i ditt liv som førte til de her valgene, det trenger man ikke nødvendigvis å ha svaret på men der og da var det noe du anså som riktig.

Tilgi deg selv, for å skulle sitte å skylde på deg selv vil bare bidra til den evige spiralen. Virkelig! - Du er et menneske. Andre folk overspiser, noen har sperrer for selvinnsikten sin som fører til en evig offer-mentalitet. Du er et menneske, og dine feil er ikke verre enn noen andres. Husk det!
Vis hele sitatet...
Det du sier med å tilgi seg selv tror jeg er veldig viktig. Ja, det er en grunn til at jeg havnet her. Ja, jeg kunne stoppet dette før det kom til dette punktet. Men samtidig så innså jeg ikke at det var et problem før jeg var midt oppi det. Naiv, ung og følte meg udødelig. Jeg hadde "kontroll", jeg havner ikke i den fella der. Nå som jeg først har falt i fella, så ser jeg godt hvordan det skjedde til å begynne med. Jeg visste rett og slett ikke bedre.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Tror du det kan snakke til det faktumet at du ønsker å kontrollere følelseslivet ditt? Kanskje du føler deg levende dø uten? Du beskriver det som at de følelsene er forbundet med stoffene, noe de er for deg. Så du har et behov for å kjenne på noe, så du har nok rett i at du rømmer fra et eller annet. Du trenger ikke nødvendigvis å ha fasiten på hva akkurat nå mens det står på. Med tiden så vil du kjenne klarhet, og du vil se ting i et annet lys. Det er som når en blir deprimert, en ser det som regel ikke før en er kommet ut av depresjonen hvor hemmende og intenst det var før man begynner å leve igjen. - Selv om det er vanskelig å tro, så vil det med din innsats bli din realitet også. Mennesker er tilpasningsdyktige, når du har en feilbelastning i føttene dine for eksempel; så begynner du å gå (underbevisst) for å kompensere for den belastningen du utsetter muskler og skjelett for ved endre gangen din. Dette gjelder nesten alt en kan oppleve, vi tilpasser oss i stor grad i underbevisstheten.

Tenk om du skulle spekulert på om et eple er trygt å spise hver gang du ser et eple, alle mulige situasjoner og trusler ved dette eplet vurderes kraftig for hver gang; det er ikke tilfellet. Du gjør deg en erfaring av hvordan eplene du har spist har sett ut tidligere, så du tenker deg ikke om når du får et eple i hånda med alle mulige utfall. Det er fordi du underbevisst bruker opplevelsene og erfaringene dine til å komme til en konklusjon i løpet av et par sekunder.
Vis hele sitatet...
Om jeg prøver å kontrollere følelselivet stemmer nok. Om jeg kjeder meg, føler meg rastløs, har angst, bekymringer eller hva nå enn det skulle være, så kommer lysten til å ruse meg. Det er så enkelt iforhold til andre måter å håndtere følelsene mine på. Jeg var flinkere til å håndtere følelsene mine før, men etter så mye rus så føler jeg at alt det har blitt borte. Rus er så enkelt.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Du har svaret i denne delen av spekuleringen din. Du ser en verdi i bruken av amfetamin mtp. at du blir produktiv og klarer å sette klare mål. Denne mentaliteten er en unnskyldning for videre bruk, enhver misbruker har sine grunner til at de ''må ha'' den gitte substansen. Jeg vil ikke være frekk, men dette er en feit løgn du serverer deg selv. Dette er noe du forteller deg selv med grunnlag i at du ikke vet hvordan du skulle ha kommet i gang uten. - Den enkle løsningen er å strekke seg etter stoffet, den konstruktive løsningen er å fortsette å prøve til man finner ut svaret. - Ikke fortell deg selv at du må ha, okei du blir produktiv av det men er det konstruktivt? Er du lykkelig i den rene leiligheten din når du sliter med avhengighet og følelse av isolering? Nei!

Denne delen av innlegget ditt vil jeg gi samme svaret som avsnittet over. Ikke gi deg, ikke gi etter til kroppen din som er blitt avhengig av denne substansen. Hjernen din lyver for deg, og nederlaget er at man (ikke bare du!) kjøper den løgnen. Tenk mestringen du vil føle når du ble slått ned 20 ganger men reiste deg 21 og fikk svaret du har lett etter.

Tror du at du rømmer fra de følelsene du har ifht. at du er arbeidsledig? Det er ikke lett å kjenne på det, kan det være det du rømmer ifra?

Du er en sterk person som har reflektert over det og som nå søker veiledning. Du rømmer ikke lengre, du ser problemet og vil klamre deg fast til en løsning. Du føler deg svak, men det er du ikke. Du vil fremdeles ha dager der du føler deg svak, vi alle har det, men det er også en løgn du ikke må kjøpe. En prøver og en feiler med mye, tenk på hvor mange ganger f.eks berømte artister har prøvd og prøvd før de faktisk når målet. De ga seg ikke etter et nei, samme med de som starter diverse bedrifter og lykkes med det!

Dette er erfaringer, som du vil ta med deg videre og som du og muligens mange andre kan og vil dra nytte av!

Du operer i en en kjemisk ubalanse i søken om balanse. Igjen, den vanskelige veien er å bite i det sure eplet og legge fra seg ''at du må'' og ''fordi''. At du måtte begynne med benzo for å ikke få angst når du ruser deg på hasj er en utrolig dårlig måte og ta handling til den problemstillingen. - Det vet du, det fornuftige er å ikke røyke. Ikke alle har godt av hasj, det vet du nok også. Her lukter jeg også en unnskyldning, det har blitt en realitet fordi du har dytta deg selv i mørket fordi du i utgangspunktet trodde du gikk inn i lyset.

Nå tar jeg sint-mamma-rolle her og sier: Slutt! Ingen unnskyldninger, ellers ringer jeg pappa. - Når du tenker på det; så kan det se ut som ordene dine sier en ting, men handlingene dine snakker til noe annet. Det er ikke ille ment, jeg bare forteller hva jeg oppfatter av den utrolig ærlige og fornuftige dialogen du fører her.
Vis hele sitatet...
Det er så vanskelig å skille mellom løgn og et faktisk behov. Amfetaminen ble problematisk for meg når jeg fikk en resept på det. Etter å ha stått på det i 1 år, så for å misbruke det et år til, så har jeg mista troen på meg selv helt. Så var det den ADHD'n da. Siden jeg har den diagnosen, så føler jeg at jeg har litt "rett" i at jeg trenger det. Jeg skulle ønske jeg kunne si meg enig med at det hele er en stor løgn men innerst inne så er det vanskelig å tro på. For alt jeg vet, så er det bare avhengigheten som prater der. Men ja, det er vanskelig å skille mellom de to.

Jeg rømmer nok også pga arbeidsledighet. Som jeg skrev tidligere, så føler jeg meg rett og slett som søppel. En snylter av systemet som ikke bidrar. Men det er nok ikke det eneste jeg rømmer fra. Ensomhet, følelsen av at jeg ikke får til noe, at det er vanskelig å dedikere tid til ting, lage rutiner, ta smarte valg osv.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Takk for det, jeg takker deg for å opprette en tråd med tema som fanger leseren litt. Her er du veldig ærlig, du formidler det mange kanskje ikke vil si, og du gjør det veldig godt også. Veldig godt, kanskje skriving er en hobby du kunne snust på for å lette litt på trykket her og der.
Vis hele sitatet...
Utrolig hyggelig å høre det du skriver her, tusen takk. Jeg har lenge tenkt at det kunne vært fint å skrive en liten dagbok for å få litt mer oversikt over alle disse tankene og følelsene.

Til syvende og sist, så tror jeg terapi er veien å gå for meg. Når man ikke vet hvordan man skal håndtere følelseslivet sitt og hvor man skal begynne, så er det lett å føle seg håpløs. Tror det er mye å grave opp som ligget skjult i huet mitt for tiden som fører til alt det her.

Håper ikke innlegget mitt er altfor rotete her, klarte å sprekke med benzo'n idag. Nå har jeg tatt 10mg Valium i 5 dager men ja... idag har jeg tatt 60mg. Kjente ganske kraftig på abstinenser idag og ja, det ene førte til det andre... Jeg vet ikke hvor mye dette setter meg tilbake, men jeg tenker at jeg må fortsette med 10mg Valium til tross for dette. Jeg regner med at en sprekk ikke er nok til å sette meg altfor langt tilbake, men vi får nå se.
▼ ... over en måned senere ... ▼
Gå i ketaminbehandling, den fungerer mot avhenighet. Du kan snakke med en lege og psykolog på emmasofiaklinikk. Der er bedre å betale til dem for hjelp enn å bruke penger for å gjøre seg ennå mer avhenig. Du er i trøbbel når rusmidler tar kontrol over livet ditt, men du kan ta kontrollen tilbake hvis du finner hva som står bak avhenighet, der er altid noen traumer, ketamin hjelper å behandle dem. Men det kreves veldig spesielt dosering under legetilsyn og snakke parralelt med en psykolog for å bli kvitt de.