Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  10 2516
Kjære medforumbrukere,

Jeg deler mine erfaringer her ikke for å klage eller søke sympati, men i håp om at det kan tjene som en advarsel til andre som kanskje er på vei inn i eller allerede er fanget i lignende situasjoner. For meg har denne meldingen en dobbel betydning: den fungerer både som en advarsel til andre og som en form for egen terapi.

Jeg befinner meg i en svært vanskelig situasjon, preget av et altoppslukende kokainmisbruk som har tært på meg og mine nærmeste. Jeg er nå i begynnelsen av 40-årene, og min reise med kokain begynte da jeg var i begynnelsen av 30-årene. Det startet tilsynelatende uskyldig, på fester med gamle venner fra barndommen. Disse var mine nærmeste, de jeg vokste opp med, men dessverre har veiene våre skilt seg siden den gang.

Min storebror var en av de som prøvde å redde meg fra denne veien. Han hadde flere alvorlige samtaler med meg hvor han uttrykte sin dype bekymring og skuffelse over at jeg hadde gått ned denne farlige stien og ødelagt både meg selv og vår familie. Mine foreldre var knuste over hva jeg hadde blitt, og jeg kunne se smerten i øynene deres hver gang de så på meg. Etter disse samtalene, og den knuste tilstanden min bror og mine foreldre var i, sverget jeg at jeg aldri skulle legge hånd på kokain igjen. Jeg byttet nummer, kuttet all kontakt med de negative innflytelsene i livet mitt og lovte å gjøre opp for meg selv. Min bror ga meg penger slik at jeg kunne nedbetale gjelden jeg skyldte banken, og han kjøpte meg til og med en bil. Jeg klarte å nedbetale gjelden, men i stedet for å bruke bilen til å starte på nytt, solgte jeg den for å kjøpe mer kokain. Dette er en handling jeg er skikkelig skamfull over, og jeg blir flau hver gang jeg ser han i øynene til den dag idag.

Dette er samme broren som til og med prøvde å tvangsinnlegge meg på sykehuset for behandling, noe jeg motvillig nektet. I dag angrer jeg på den avgjørelsen, da jeg ser tilbake og innser at jeg trengte hjelpen, selv om jeg ikke ønsket den på det tidspunktet.

Jeg har ikke hatt like god kontakt med min bror siden den gang som før. Tidligere var vi ett i ett, men nå føler jeg meg skyldig og skamfull over hvordan jeg har skuffet han. Jeg håper en dag å kunne gjøre det godt igjen og vise ham hvor mye jeg setter pris på alt han har gjort for meg.

Jeg ønsker å understreke at i bunn og grunn er jeg en god mann med sterke verdier. Jeg er elsket av mange gode venner og min familie, og jeg har en utdanning med et fagbrev som jeg har gjort det bra med på skolen. Dessverre har jeg tatt noen feil valg som har ført meg inn på denne destruktive veien.

Jeg deler denne historien ikke for å søke medfølelse, men for å minne dere alle på hvor viktig det er å verdsette og ta vare på de som betyr mest for oss. Og til de som er fanget i en lignende situasjon som meg: Det er aldri for sent å søke hjelp, å ta imot den støtten som tilbys, og å kjempe for å komme seg ut av mørket.

Til tross for alle forsøkene på å endre min skjebne, er sannheten den at jeg fortsatt tar kokain den dag i dag. Jeg er fanget i den samme onde sirkelen av avhengighet og desperasjon. Jeg vet ikke når dette vil ta slutt, eller om det vil ta slutt på en positiv eller negativ måte. Jeg håper inderlig at jeg en dag kan bli kvitt stoffet og leve et normalt liv. Å kunne leve uten den konstante tyngden av avhengighet og bekymringen for å skuffe mine nærmeste er en drøm jeg bærer med meg hver dag. Jeg håper at med viljestyrke, støtte og tro på meg selv kan jeg en dag oppnå denne målsetningen.

Til slutt, Stor respekt til de som tar kokain og likevel har klart å unngå at det går utover deres familie eller økonomi. Å kunne beholde kontrollen over sitt forbruk og beskytte ens nærmeste fra smerte og bekymring er en stor prestasjon. Dere viser styrke og disiplin, og jeg håper dere fortsetter å ta vare på dere selv og deres kjære.

Og jeg heier på de som også kjemper imot stoffet og er i samme løp som meg. Å kjempe mot en avhengighet er en av de tøffeste kampene man kan møte, og jeg har dyp respekt for alle som står opp mot sin egen demon og søker veien til bedring. Dere er sterke, og dere er ikke alene i denne kampen.
Jeg bruker iv kokain og heroin hver dag nå. Og syntes ikke det tok lang tid før kokainen er mer ubehagelig enn deilig. (Første gangen er det jo helt sykt digg.) har erfaring med alle rusmidler og bortsett fra benzo, meth og amf er kokain definitivt en av værstingene no doubt. pointless drug imo
Tøff historie. Håper du finner en løsning som er god for deg som du føler deg okay med. Mye spesielt i kola miljø. Ran og sånt
Takk for denne TS, satt nettopp og tenkte på å lage en tråd om samme tema, sparte meg den jobben

Lykke til, ikke gi opp
Det viktigste er å bli bedre dag for dag (i mine øyne), skjer ikke ting over natta
Sist endret av WouwseP; 6. mai 2024 kl. 06:27. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
▼ ... noen uker senere ... ▼
Hei, logget meg inn på Freak for første gang på flere år, eg har en bror i lignende situasjon som eg prøver å forstå, ikkje hjelpe.

Vi har falt ut, og det er heilt greit no.. vi er på veldig forskjellige plasser i livet.. eg veit ikkje alt om bruken hans mer en det andre folk sier til meg, men velger å tru det er bare i helgene. Han har blitt veldig urasjonell med årene, og det virker som han tar absoloutt alt til seg personlig om noe blir sagt. og han vet best.

La oss sei han bare bruker bare i helgene i flere år, hva er sjangsen for at han bruker i ukedager også? og kan det endre mental helsen ved bare helgebruk?

eg har bare "slitt" med hash.. men det har eg lagt bak etter mange år med missbruk hverdag. aldri prøvd pulver sjø så eg veit ikkje heilt kordan han har det. Eg føler ikkje han er den samme broreren eg vokste opp med, men eg elske han endo trossalt vi ikkje har kontakt.

Beklager mye spørsmå, håper det går greit.
Sitat av Dennyhombre Vis innlegg
Hei, logget meg inn på Freak for første gang på flere år, eg har en bror i lignende situasjon som eg prøver å forstå, ikkje hjelpe.

Vi har falt ut, og det er heilt greit no.. vi er på veldig forskjellige plasser i livet.. eg veit ikkje alt om bruken hans mer en det andre folk sier til meg, men velger å tru det er bare i helgene. Han har blitt veldig urasjonell med årene, og det virker som han tar absoloutt alt til seg personlig om noe blir sagt. og han vet best.

La oss sei han bare bruker bare i helgene i flere år, hva er sjangsen for at han bruker i ukedager også? og kan det endre mental helsen ved bare helgebruk?

eg har bare "slitt" med hash.. men det har eg lagt bak etter mange år med missbruk hverdag. aldri prøvd pulver sjø så eg veit ikkje heilt kordan han har det. Eg føler ikkje han er den samme broreren eg vokste opp med, men eg elske han endo trossalt vi ikkje har kontakt.

Beklager mye spørsmå, håper det går greit.
Vis hele sitatet...
Noen klarer å holde seg til helgen, og faktisk ikke har lyst å bruke i edru/usosial setting.

Andre bruker mest alene, og isolerer seg hjemme, å kan sniffe seg gjennom dag og natt i opptil flere dager. Disse er gjerne stikk motsatt å sitter stille i angst å sniffer, kanskje er de sosial på nett.

også har du sikkert de som gjør begge også- tror vel det kommer veldig an på, du kan kanskje tenke deg til hva som høres mest ut som broren din.

For meg høres det ut som at han bruker mest i helgene, kokain er dyrt, og dersom folk vet om det så er det vel fordi han er av den mer sosiale typen kanskje? Er det en ting som er sikkert med slik avhengighet, så er det at bruker må ha lyst til å slutte, eller gå helt tom for penger for å slutte.
Sitat av pund85 Vis innlegg
Jeg befinner meg i en svært vanskelig situasjon, preget av et altoppslukende kokainmisbruk som har tært på meg og mine nærmeste. Jeg er nå i begynnelsen av 40-årene, og min reise med kokain begynte da jeg var i begynnelsen av 30-årene. Det startet tilsynelatende uskyldig, på fester med gamle venner fra barndommen. Disse var mine nærmeste, de jeg vokste opp med, men dessverre har veiene våre skilt seg siden den gang.

Jeg ønsker å understreke at i bunn og grunn er jeg en god mann med sterke verdier. Jeg er elsket av mange gode venner og min familie, og jeg har en utdanning med et fagbrev som jeg har gjort det bra med på skolen. Dessverre har jeg tatt noen feil valg som har ført meg inn på denne destruktive veien.
Vis hele sitatet...
Hvordan foregikk eskaleringen, og hva tenker du motiverte den?
Sist endret av exocytose; 3 uker siden kl. 00:56.
Tror ikke jeg har blitt så avhengig som det høres ut du er, men jeg er nå på vei. har ruset meg med jevne mellomrom i hvertfall 12 år, siste 5 har det blitt en livstil, "åh nå ble jeg keen på xans" feks. Prøvde dessverre IV amf etter tung depresjon/sinne pga endt forhold osvosv, tok ut all kryptoen min og var "borte" i 4 måneder før jeg måtte på rehab. Da fikk jeg også hvite ufoer til 8kr stk. så benzo var jeg avhengig av. Spiser og tenker sjeldent på det, men om jeg ender med å kjøpe 50 feks, blir de borte og når jeg våkner 2-4 dager senere vet jeg ikke om jeg har spist eller gjemt de til skattejakt senere, sitter bare igjen med sinnsyke abstinenser. Så drikker jeg nesten daglig, og også på piller for det er da de smeller.

Mener ikke noe frekt med dette: Men jeg lurer på om du drikker mens du tar dette? For har jeg ikke vært på fest, altså edru, så gir coke meg bare ubehag, kvier og strammer alle muskler samtidig som at ingenting er gøy, vil ikke se film, tv, spille. Jeg synes det er vanskelig å bare bli avhengig av brus(prøver du alle mulige rusmidler finner du noe du elsker), samtidig som jeg festet så mye at jeg ble deppa/dro fra fester pga ikke noe brus. Da kuttet jeg det ut og nå tenker jeg aldri på det med mindre jeg er på vors med kompiser og alle vil ha, men sjeldent.

Samtidig som jeg ikke skjønner brusavhengihet har jeg røyket sikkert hver dag fra morgen til kveld i 7 år, kan ikke lenger ha xans liggende, 12-13 merker på begge armer pga amf IV siste 2-4 månedene, samtidig som jeg bor hjemme og det er 20+ og sol hver dag.
Nå får jeg ikke funk lenger engang, skøyt 0.75 og "følte ikke det jeg ville" så skøyt 0.6 til. Fortsatt ingenting, ikke euforisk, bare våken og null matlyst. tok også et skudd en annen gang, funket ikke, ble pissed og boofa 2.5g på rappen. følelsen er bare ikke der. Droppa 1g ista, og det funket fjell, sikkert fordi jeg aldri dropper. Men fikk spasmer så jeg ikke kunne bruke henda på over en time.

Sprøyter ødela amf for meg og det blir aldri det samme, for jeg veit at IV er noe helt annet. Hadde pause fra speed i 1-2 år, og da jeg snorta det igjen var det som en redbull. Så da ble det IV plutselig, aldri skyt, du kan aldri gå tilbake etter det.

Jeg er vel det man kaller blandingsnarkoman, er ganske alkis, alkis gjør at jeg vil ha andre drugs, og det er egt samma hva, ligger det foran meg så tar jeg det. Men jeg craver heller ikke amf, men å spille eller gjøre noe som helst er bare gøyere på speed. og tenker svært sjelden på benzo, men å kjøpe en sixpack kl 9 og drikke den før 12 kan jeg finne på å gjøre ofte, spørs bare på penger.

Så avhengig er jeg 100%, jeg bare ser det ikke like godt som alle rundt meg, vil på avrusning samtidig som jeg ikke vil. Jeg har sikkert spora helt av men sånn er det, snorta 4-5 svære linere ista, føles ikke ut som det funker men her har jeg skrevet en tentamen om meg og rus.

Uansett, du er ikke alene, og jeg har hørt mye om cola-avhengighet, og det høres forferdelig ut. Så masse lykke til, det sitter i hodet, du er sjefen, det bare føles ikke sånn ut.
New generation
colakork's Avatar
Du står på helt feil bakke akkurat nå, men du sikter synet ditt mot det som er godt.

Den følelsen du satt med, går med.. Den følelsen som fikk deg til å skrive dette. Ikke sett deg ned med den sørgelige følelsen for å bli bedre kjent. Den er motbydelig og trist, det vet du godt.

Noe i deg, noe av samme farge som det i deg som trekkes mot coke, vil bruke all sin makt på å få deg til å sette deg ned med det mørket for å bare henge litt og bli bedre kjent.

Ikke godta den invitasjonen, ta valget om å heller gå videre, mot den bedre stien, ikke stopp opp midt i det jævligste bare for å bedre forstå det jævlige, det er jævlig drit nå men det kan fikses med tid.
Kjedelig at det har gått som det har gått med deg og broren din. Og det er gjerne lett å se tilbake og tenke at man angrer på at man gjorde eller ikke gjorde det ene eller det andre. Men, det er ikke mulig for andre å redde deg, true deg til rusfrihet, eller noe i den stilen der. Det er selvfølgelig fullt mulig å kidnappe deg og holde deg fanget og nekte å gi deg dopet ditt, men det er det eneste som er mulig av å tvinge noen rusfri. Problemet er bare at det er fort gjort at vedkommende vil begynne å ruse seg igjen så fort friheten er tilbake.
Og det er egentlig grunnen til at jeg valgte å skrive. Det er en nobel tanke det der med å slutte på grunn av mamma, pappa, broren min, søstra mi, kjæresten min, barna mine, bikkja mi, katta mi eller hva det måtte være. Allikevel så er det en ganske så dødfødt greie som sjelden fungerer. Det eneste som nytter er å slutte fordi man selv ønsker å slutte. Og, jeg vet at det er en kamp (jeg har tatt den kampen selv). I tillegg så er det litt som det skrives over her, at man ønsker å slutte samtidig som man ikke ønsker å slutte. Endringen fra aktiv rus til rusfrihet er av natur preget av ambivalens. Det er ikke en enkel oppgave å forlate alt som er kjent (rusen, nettverket, hverdagen, alt av vaner og hele opplegget) og bytte det ut med noe ukjent. Det er bedre med et kjent helvete, enn et ukjent paradis er et ordtak som ikke er tatt ut av det blå. Og veien til rusfrihet er ikke noe som er enkelt å gjøre uten fagpersoner som støttespillere.
Også er min erfaring at det ikke er en overkommelig oppgave hvis man ikke får jobbet med årsakene til at man begynte å ruse seg i utgangspunktet.
Også er det ikke noen bragd for de som evner å "ha et kontrollert forbruk" er min mening. For mange av disse er den kontrollerte bruken tidsbegrenset. For andre er det rett og slett "så enkelt" at rusen ikke fyller det samme tomrommet som for oss avhengige. Det er ihvertfall noe jeg vet at stemmer for en majoritet av avhengige "når jeg traff heroin, amfetamin, kokain, hasj, alkohol (whatever your devil is) så falt alle brikkene på plass og jeg følte en tilfredshet jeg aldri hadde følt før". Og det kan være viktig å huske på.

Håper du finner veien ut av den selvdestruktive banen og at du gir plass til deg selv og dine behov. Det er en hard kamp å snu skuta, men jeg kan skrive under på at det er verdt det.
Trådstarter
3 12
..

Sitat av Dennyhombre Vis innlegg
Hei, logget meg inn på Freak for første gang på flere år, eg har en bror i lignende situasjon som eg prøver å forstå, ikkje hjelpe.

Vi har falt ut, og det er heilt greit no.. vi er på veldig forskjellige plasser i livet.. eg veit ikkje alt om bruken hans mer en det andre folk sier til meg, men velger å tru det er bare i helgene. Han har blitt veldig urasjonell med årene, og det virker som han tar absoloutt alt til seg personlig om noe blir sagt. og han vet best.

La oss sei han bare bruker bare i helgene i flere år, hva er sjangsen for at han bruker i ukedager også? og kan det endre mental helsen ved bare helgebruk?

eg har bare "slitt" med hash.. men det har eg lagt bak etter mange år med missbruk hverdag. aldri prøvd pulver sjø så eg veit ikkje heilt kordan han har det. Eg føler ikkje han er den samme broreren eg vokste opp med, men eg elske han endo trossalt vi ikkje har kontakt.

Beklager mye spørsmå, håper det går greit.
Vis hele sitatet...
Takk for at du deler din historie. Skjønner at det ikke er lett å ha en bror i en sånn situasjon.

Når det gjelder kokainbruk i helgene, så er det dessverre sånn at det ofte kan skli over til hverdagsbruk. Kokain er et sterkt stoff, og selv om man bare bruker det i helgene, kan det ha en stor påvirkning på både mental og fysisk helse. Det kan gjøre folk mer irritable, paranoide og deprimerte over tid. Så ja, helgebruk kan absolutt endre mental helse.

Jeg skjønner veldig godt hvordan du føler deg. Det er skikkelig tøft når noen du bryr deg om forandrer seg så mye. Det er fint å høre at du fortsatt elsker broren din, selv om dere ikke har kontakt. Kjærligheten og støtten din betyr mye, selv om du kanskje ikke kan hjelpe ham direkte akkurat nå.

Ingen grunn til å beklage spørsmålene. Det er bra at du prøver å forstå. Håper du klarer å finne en måte å være der for broren din på, selv om det bare er å vise at du bryr deg.

Ønsker dere begge alt godt.

Sitat av exocytose Vis innlegg
Hvordan foregikk eskaleringen, og hva tenker du motiverte den?
Vis hele sitatet...
Takk for spm. Eskaleringen skjedde gradvis for meg. Det startet uskyldig nok på fester, bare en gang i blant. Men etter hvert ble det mer regelmessig, og jeg begynte å bruke kokain som en måte å håndtere stress og vanskelige følelser på.

Motivasjonen bak eskaleringen var nok en kombinasjon av flere ting. På den ene siden ga kokain meg en følelse av eufori og selvtillit som jeg slet med å oppnå på egen hånd. På den andre siden var det også mye press fra miljøet rundt meg. De jeg festet med, brukte det jevnlig, og det ble en del av vår sosiale dynamikk.

I tillegg tror jeg at jeg brukte kokain for å unngå å ta tak i noen underliggende problemer i livet mitt. Det var en måte å flykte fra realiteten på, selv om det bare var midlertidig. Men etter hvert som bruken økte, begynte konsekvensene å bli mer alvorlige, både for meg og for de rundt meg.

Håper dette gir litt innsikt. Det er en skikkelig vond sirkel å komme inn i, og enda verre å komme seg ut av.

Sitat av colakork Vis innlegg
Du står på helt feil bakke akkurat nå, men du sikter synet ditt mot det som er godt.

Den følelsen du satt med, går med.. Den følelsen som fikk deg til å skrive dette. Ikke sett deg ned med den sørgelige følelsen for å bli bedre kjent. Den er motbydelig og trist, det vet du godt.

Noe i deg, noe av samme farge som det i deg som trekkes mot coke, vil bruke all sin makt på å få deg til å sette deg ned med det mørket for å bare henge litt og bli bedre kjent.

Ikke godta den invitasjonen, ta valget om å heller gå videre, mot den bedre stien, ikke stopp opp midt i det jævligste bare for å bedre forstå det jævlige, det er jævlig drit nå men det kan fikses med tid.
Vis hele sitatet...
Tusen takk for de oppmuntrende ordene. Du har helt rett. den følelsen som fikk meg til å skrive dette, er et sterkt ønske om å komme meg ut av denne onde sirkelen. Det er lett å bli sittende fast i den triste og motbydelige følelsen, men jeg må huske på hvorfor jeg vil forandre meg.

Det er fristende å gi etter for mørket og bli bedre kjent med det, som du sier, men det fører ingen vei. Jeg må fokusere på å gå videre, selv om det er tøft. Jeg må ta små skritt hver dag for å komme meg mot en bedre sti. Det er en lang vei, men det er mulig.

Takk igjen for støtten og påminnelsen om å holde fokus på det positive. Det betyr mye.
Sist endret av pund85; 2 uker siden kl. 21:10. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.