Så vidt jeg vet så korresponderer ikke den vitenskaplige konsesus med påstandene fra "nofap-kulturen" om at masturbering og porno er dårlig, punktum. Det skal sies at ikke alle mener det samme- Dette felleskapet ble en trend som mange trekker seg til i håp om å få bukt med visse utfordringer og det kan føre til kognitiv bias og selvoppfyllende profeti. Samtidig så undervurderer jeg ikke hva folk i slike felleskap kan finne ut av. For jeg påstår ikke at alt nødvendigvis er feil, bare at det helhetslig sannsynnligvis er bygget på delvis feilaktige grunnlag og at slike situasjoner har potensiale for å ende opp med noe som virker til tross for at forklaringen og vitenskapen ikke er helt rett.

Mange opplever positive effekter fra å avstå fra masturbering og porno. Men spørsmålet er hvorfor. Ut i fra det jeg har lært om dette så har det mye med psykologi og gjøre. Forventninger samt hvordan man programmerer oss selv til å bli opphisset. Det kan også ha mye med selvbilde og forventninger å gjøre. Placebo og selvoppfyllende profeti er nok også relevante nøkkelord. Og det er nok lett å assosiere andre nye følelser med selvoppfyllende profeti som kan forsterke følelsen av at dette er roten av problemet med "nofap" som løsning.

Om du tror at masturbering og porno er det som gjør at du ikke klarer å få ereksjon, ikke har motivasjon og fortsatt er singel så blir det å avstå fra dette en selvsagt løsningen. Om du tror at du er i stand til noe som før ikke var mulig så er sjansen mye mindre for at du lage unskyldninger eller holder bånd på deg selv i hverdagen. Du vil, på grunn av hvordan menneskets biologi og psykologi fungerer, føle deg annerledes om du ikke masturberer og ser på porno, fordi disse tingene vekker ulike følelser og sensasjoner i kropp og sinn. Da er det ikke utenkelig at kognitiv bias kan trekkes inn og overbevise oss om at det virker. Fordi "nå har jeg jo mer energi, motivasjon, snakker mer med jenter, sliter ikke med nedsatt ereksjonsevne" etc.

Jeg er altså heller overbevist om at masturbering og porno kan være et problem og i visse aspekt være en del av kilden til problemet avhengig av faktorer. Men at det ofte bare er et grenen til et problem, ikke roten. Og vi har en tendens til å manifestere følelser i visse adferder, kanskje fordi det er vanskelig å gå dypere og finne den faktiske løsningen. Det er jo en grunn til at vi må jobbe hardt og lenge generasjon etter generasjon for å lære og forstå hvordan menneskets psykologi og biologi og samfunnspåvirkninger henger sammen.

Jeg mener ikke at det enten er sunt eller usunt, men at man spør feil spørsmål og at svaret på disse spørsmålene bestemmer om det er sunt eller usunt (basert på verdier og prinsipper som det er "allminnelig enighet" om). Det jeg mistenker er at de gjerne klarer å drepe roten til tross for at konklusjonen er feil og faktisk ikke rettet mot roten, men grenen som vokser fra roten. At mangel på grenene resulterer i at roten blir svekket eller drept i den grad at det ikke lenger har en meningsfull påvirkning på individet. Og som resultat kan dette føre til en kognitiv bias om at hypotesen er bekreftet til tross for at eksperter har uttalt at de er uenige i og ikke finner studier som bekrefter dette.

Eksempel for å tydeliggjøre perspektivet for å få fram hva jeg mener: Det blir litt som å si at rusmidler er dårlig og er fører livet ditt i grøfta (og deretter går ut å drikker et av de mest skadelige rusmidlene vi har som også har deprimerende effekt). Når realiteten er at det ikke er rusmidlene som setter dem i denne situasjonen, men at det er situasjonen som får dem til å bli avhengige. Så du kan redde en alkoholiker med å holde dem borte fra alkohol og det vil ha en positiv effekt på helsen, men du har ikke løst problemet som gjorde at de tok opp flasken og fortsatte med det. Dette er bekreftet gjennom mange studier gjort på psykologi men også direkte på rusmiddelavhengighet. Har man grunnleggende behov som ikke blir oppfylt så er den naturlige responsen å fylle dette tomrommet med noe og dempe smerten eller lidelsen. Et behov som ikke blir oppfyllt kan føre til en trang til å kompensere for tomrommet det skaper eller døyve eventuelle ubekvemheter det skaper. Dette er et helt annet tema og poenget mitt er ikke at du er avhengig om du masturberer eller ser på porno og at det vil ødelegge livet ditt. Jeg vil få fram hvordan vi ikke nødvendigvis ser hele bildet og ender opp med feilaktige konklusjoner og at det er viktig å analysere hva som faktisk er kilden bak ting og at isberget ofte går dypere enn man først tror.

Så om masturbering og porno er bra eller dårlig kommer an på, spør du meg. Jeg ville heller stilt spørsmål om man har et behov som ikke blir fyllt, i hvor stor grad man er bevisst på dette, hvordan det påvirker adferd og valg. Og til en viss grad så er det ikke nødvendigvis feil å skulle kompensere for ting. Er man stresset kan man sette på en film, spise noe godt, være sosial. Og masturbere? Mennesker benytter "trøsteadferd" hele tiden og i rett grad så er det ikke nødvendigvis feil. Det er også flere måter å håndtere og bedre ting på. Så budskapet er liksom ikke å bli en buddhistisk munk fri fra alle tilknytninger osv. (jeg vet det er mer til buddhismen, var mer ment som et uttrykk). Så det blir delvis et definisjonsspørsmål og kanskje enda viktigere: holder det deg igjen på sett og vis?

Et annet aspekt er også det at kroppen responderer også på seksuell stimuli og krever den stimuli som er forventet for å bli opphisset. Dvs., du programmerer deg selv til å trenge en viss type stimuli for å komme i rett mental tilstand. Og visse bekymringer og tankemønster kan også forhindre deg i å bli opphisset.

Så min konklusjon er "det kommer an på" og "svaret på andre spørsmål forteller mer".

Jeg er ikke ekspert på noen som helst måte, kildene til min (korrekte eller ukorrekte) kunnskap er fra eksperter, leger, psykologer, vitenskap og resonnering ut i fra dette. Det er den sannheten jeg evner å lage fra det jeg har lært og det kan godt hende at jeg har sagt noe som ikke stemmer. Det er sunt å være skeptisk.