Yo.

Jeg hadde to litt spesielle vinflasker hjemme som aldri var ment for å drikkes. Den første er borte, og den andre er på vei nå.

Har nettopp kommet tilbake fra en gåtur jeg tenkte ville gjøre meg godt, men når jeg går der ute tar det ikke lang tid før tankene farer og jeg blir skjør og skjelven i kroppen og begynner å kjenne på angst...

På torsdag sto jeg nemlig på kjøkkenet og danset og gliste og hadde det kjempehyggelig! Jeg hadde proppet i meg 6-8 øl, ca. 200mg MDMA, en lisse ketamin, og noe knips som jeg i ettertid er sikker på bare var amf/ meth/ noe i den duren (ikke veldig kjent med harde stimulanter). Drukket og spist Rivotril de fem dagene før. Ikke mye rivo. En kvart nå og da ila. dagen, så en halv fordi jeg fortjente det osv. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle holde på sånn...

(Om noen er interessert kan jeg skrive rapport)

Inntil for ca. en time siden hadde jeg vært tilnærmet edru i 3 dager, unntatt bittelitt hasj på kvelden. Jeg begynner å innse at alt ubehaget jeg kjenner av og til faktisk kommer i de korte periodene jeg ikke ruser meg, nettopp fordi jeg ikke ruser meg. Jeg kan legge sammen to pluss to. Har jeg faen meg abstinenser? Jeg var så stressa for en time siden, men halvannen flaske vin tok "edgen" av det hele.

Noen husker kanskje tråden jeg lagde rundt nyttår? Der jeg lovet "Jeg skal aldri mer drikke til frokost", "Jeg skal aldri mer drikke 12 øl til middag", "Jeg skal aldri mer Helle i meg en 2- liter med gin i en sitting hjemme alene"? Det gikk ut av vinduet ganske fort. Nå kan vi legge til hardere ting på den "jeg skal aldri"- listen.

Jeg har siste eksamen om få dager. Den tror jeg seriøst ikke jeg klarer. Jeg har dratt meg gjennom med fingerneglene de siste par årene. Gått fra strake A'er til nesten stryk. Endelig har uvanene mine tatt meg igjen. Jeg føler nå at jeg står i døråpningen. Jeg må velge. Skal jeg fortsette å ruse meg, selv om det egentlig ikke er gøy lenger? Skal jeg fortsette sånn fordi det er en "nødvendighet"? Eller skal jeg ta meg sammen, så lett som det høres ut, mens jeg fortsatt kan, og fullføre en utdanning og gjøre noe av livet mitt? Gjøre noe jeg kan være stolt av, noe mine foreldre kan være stolte av? Det begynner å bli et vanskeligere og vanskeligere valg å ta...

Ikke misforstå nå. Jeg vil nødig "misbruke tittelen", for jeg vet at det er så mange der ute som har så mye større problemer enn meg, og som har det så mye vondere, men...

Jeg har et rusproblem. Jeg er avhengig. Jeg er rusmisbruker. Jeg er alkoholiker. I en alder av 25.

Har jeg rett? Går det dit jeg tror det gjør?

Jeg har en slags liste over såkalte "røde flagg" i hodet, og jeg sjekker av stadig flere bokser... "Jeg kan slutte når jeg vil", "jeg velger å gjøre dette", "jeg fortjener en liten en nå...", "det gikk bra sist gang, så det går bra denne gangen også", "bare denne ene gangen". De klassiske flosklene.

Jeg har endevendt skallen min og har kommet frem til at jeg ikke er hekta på ett eller ett annet stoff, men jeg er hekta på virkelighetsflukt. Jeg er hekta på å ikke være meg. Om så for bare noen timer. Jeg har det vondt.

takk for at du leste all bullshiten min. Det var bare godt å fortelle det til NOEN, selv om jeg ikke vet hvem du er.

Jeg har sittet flere ganger og grått, stille i mørket, alene og skammet meg over valgene jeg har tatt

Velkommen til klubben. Er masse unge 25åringer med problematisk bruk av rus og alkohol. Og mange som sliter med depresjon og angst. Hvilket som kom først er ikke alltid så lett å vite, og som oftest er det ikke enten eller, men en synergisk kombinasjon hos folk som allerede er litt utsatt. Samt det at de fleste psykiske lidelser begynner å manifistere seg i 20årene med eller uten en dash av rusmissbruk på toppen.

Hvis du klarer å komme deg gjennom fasen nå med å drikke men ikke uten så er det beste i min egen veldig anekdotiske og ikke-professionel erfaring å vente til du har en uke med less stress. Om du selv etter en uke edru fra middels alkoholmissbruk så er det kanskje værdt å vurdere at man har depresjon eller angst som er en del av problemet. Da er det i min egen veldig anektotiske og ikke-profesjonelle erfaring bare to måter å komme seg gjennom det på; trening og SSRI. Den ene eller den andre eller begge.

Etter å ha prøvd å legge fra meg et noe negativt drikkemønster men bare ble møtt med blåmandag i uker så begynte jeg på SSRI og fikk i gang et godt treningsregime, mens jeg fortsatt drakk masse hver kveld. Etter en måned når jeg da sluttet så var ikke overgangen til edruhet så ille.

Btw rivotril vil ødelegge deg og stjele sjelen din fortere enn du kan skål. Jeg har aldri opplevd et rusmiddel/legemiddel med en så ødelegende effekt på mental helse som benzo, hvorav rivotril er en av de værste. Det å gå fra og ha et alkoholproblem til å ha et rivotril problem (sammen med litt alkohol gjerne) er kvantesprang inn i jævligheten og veien tilbake er mye lenger og mye seigere. Hvis ikke du kutter ut benzobruket (en halv rivotril er ikke lite og det har en latterlig halveringstid) så er odsen for at det går til helvete for deg av typen jeg hadde puttet sparepengene mine på om det gikk an å gamble i fremtiden din.

Tldr: hvis ikke du setter en grenser ved benzobruk så vil alkoholproblemet du en gang hadde være et hyggelig minne sammenlignet med skallet av personen du en gang var.

Føler med deg og vi er i samme båt. Det er vi alle. Vi søker kanskje vekk fra virkeligheten til forskjellig grad, alle som bor her på jorden.

Gjør noe med det om du klarer. For meg er det skummelt å tenke på hva som kan skje om en ikke tar tak i det underliggende i et menneske som konstant søker vekk fra sitt eget liv.

Jeg får lyst til å gjøre som deg og si det rett ut, at jeg har et problem og at jeg flykter fra virkeligheten. Jeg håper jeg klarer å si det til en venn også en dag.

Jeg får lyst til å drikke på grunn av det du skriver og det sier ganske mye om meg, egentlig. Selv tror jeg depresjon er opphavet til alt vondt jeg kjenner på, kanskje no greier fra barndommen, noe sånt liksom.