Det er en sak som har plaget meg ganske lenge. 2 år eller så.

Det hele begynte da jeg gikk av toget i Asker midt i rushet på ettermiddagen. Det går en litt eldre mann et stykke foran meg i steintrappa ned til gatenivået.
Plutselig faller mannen forover og lander på magen med hodet vendt nedover trappa. Jeg ser at de rundt 20-30 folkene som går mellom mannen og meg bare gå rett forbi uten å bry seg det minste. Andre bare kaster et raskt blikk på ham mens han ligger der og kaver og prøver å komme seg opp. Jeg nådde endelig fram og tok ham i armen og spurte om alt gikk bra. Jeg spurte om det gikk bra med ham samtidig som jeg hjalp ham opp. Og heldigvis var det bare noen skrammer på hendene hans.

Men så over til poenget. Hva pokker har skjedd med respekten for medmennesker? Mannen kunne ha slått seg fra sans og samling og jeg bare lurer på hvor lenge han ville ligget der før noen hadde hjulpet ham opp hvis jeg ikke hadde gjort det. Jeg har av en eller annen grunn en teori om at folk var mer behjelpelige ovenfor ukjente før i tiden..

Tar jeg helt feil her eller er det i denne retningen at samfunnet er på vei?

Utrolig hvor mange kalde folk og kalde blikk man møter ute på gata :S

Vel, det er veldig enkelt å uttale seg slikt med bakgrunn fra en hendelse. Jeg vet selv at dette kan skje, men har sett det motsatte flere ganger. Det kommer veldig an på personene. Hendelser som dette har vi alltid hatt, om i like stor grad kan diskuteres, jeg tror ikke ungdommen var så særlig mye bedre før i tiden en det den var nå. Det var lagt mye mer vekt på strenge regler og respektabel oppførsel, men bunn og grunn tror jeg det ikke var så veldig mye forskjell.

Se på skolesystemet i USA feks. Jeg var i det Amerikanske High School systemet i ett helt år og jeg syntes det var hardt, for der var all jobb lagt opp til deg. Du hadde karakterer på lekser, notater fra timen helt ifra barneskolen. Du fikk ikke lov å slaske rundt på en pc hver time, ha mobilen fremme eller høre på musikk. Det var heller ikke lov til å sitte på gangen/biblioteket. Friminutt var det heller ikke, bare 30 min lunch, og du kjenner det etter 70 minutters timer. Lekser fikk du i alle fag og skulle være ligge på pulten før klokken ringte inn, for da stod læreren i døren og lukket den og du måtte få en forsentkommings lapp fra kontoret. Og se hvordan elevene der gjør det på internasjonale tester. En burde tro at de gjorde det bedre en "late" norske skoleelever.

En annen ting er at mennesker fra Norge, "Europa" generelt er veldig arrogante. Amerikanere er alltid blide og hilser og står i. Du føler deg veldig mye mer velkommen når du går inn i en butikk. Det er mye vennligere toner og slår gjerne av en prat. Det har Europeere ikke tid til i deres nokså travle liv. Da er du heldig hvis du får et smil når du sitter på toget.

Poenget er at hver generasjon, ung eller gammel kan ikke endres med regler, respekt, annet oppdragelse. Det vil alltid ligge igjen noe i hver generasjon som er likt, en hoveddel. Og at det er veldig forskjell på steder og enkelthendelser.

Det var mine fem cents.

@Gilde:

Ser du nevnte "Ungdommer før i tiden", men dette var snakk om mennesker i alle aldere som bare gikk rett forbi...

Du kan jo se her, er i serbia det. http://www.youtube.com/watch?v=_nr0Y6JEQJA Noen hjelper, noen driter i det

Det at jeg tok med ungdommen var at de blir sett på idag som utrolige gidda løse som gir faen i alt og alle, noe jeg mener har vært en veldig sentral del i ungdommen i alle generasjoner og ikke kan tas som et argument.

Ellers havner det nok med resten av folkene med tid og sted. Er det på en t-bane skal folk rekke toget. Noen skal hjem fra jobb osv folk har dårlig tid og har satt seg ett mål og det er å rekke toget. Hadde det vært ute i marka tror jeg det hadde vært fler som stoppet, da det er en mer avslappet stemning.

Men igjen et veldig interessant tema! Og som jeg uttrykte synes jeg Europeere er veldig arrogante iforhold til Amerikanere og hadde derfor vært morsomt å se på en slags statistikk/spørrskjema o.l.

Jeg har fått høre at jeg som ungdom er respektløs ovenfor "Eldre" og "Autoriteter" helt til jeg drar fram denne hendelsen her. Da blir motparten stille uten videre. Er det slik at de muligens ser inn i seg selv og finner ut at de kanskje ville gjort det samme og bare gått forbi?

OT: gilde: Jeg tok meg selv i å glemme hva selve tråden omhandlet når jeg leste det du skrev, to ganger, falt heeelt av.

Jeg kjenner meg litt i det du beskriver T.J, har selv grisetryna på isen midt i Oslo uten at noen idetheletatt spurte om det gikk bra. På en måte var jeg litt glad for det der og da, jeg var jo litt flau der jeg lå langflat midt i gata

Hadde faktisk en diskusjon om akkurat dette for noen dager siden med noen venner. Jeg tror ikke greia er at folk er respektløse eller kyniske, men folk i Norge er stort sett ganske redde for å gjøre noe ut av seg, å gjøre seg til syne på noensomhelst måte.
Når det kommer til tilfellet du beskriver, så var det mange folk der, og da er det også veldig lett å tenke "Ok, noen andre stikker helt sikkert bort å hjelper han". Pluss at dette var på togstasjonen, folk er stressa og finner lettere en unnskyldning for seg selv for å ikke hjelpe.

Tror det handler mye om at hvis du selv hadde falt, hadde du da trengt hjelp? Man tenker ikke alltid på at hvis noen andre faller så kan det kanskje skade personen mer enn hvis du selv hadde falt.

Og jeg tror folk reagerer forskjellig utifra hvilken alder det er på personen.

Har selv tatt imot folk som tryner ned trapper eller hjulpet folk som allerede har falt opp og spurt om de har det bra. Og blir like sjokkert hver gang over hvor mange som faktisk totalt ignorerer det og de som bare snur på huet og går videre.

Jeg som "ung og sprek" syntes bare det er greit hvis ingen er tilstede når jeg trynte eller bare latersom dem ikke så at jeg trynte, da det er så flaut, og trur selv jeg kanskje hadde gjort det samme. Men hadde det vært en eldre mann eller dame eller noe som trynte stygt hadde jeg nok vurdert hvor fort vedkommende hadde komt seg på beia igjen alt etter hvor langt unna jeg er da. Og hadde det vært mane andre mennesker der og jeg så vedkommende hadde fått hjelp, syntes jeg det er unødvendig for alle andre å flokke seg rundt han/hun.

Jeg har sett en film der en vietnamesisk purk blir overkjørt av en trailer og mister begge bena pluss blære, litt av magen etc. Det som sjokkerer meg med den filmen er ikke at han overlever og ligger i fortauskanten, det er at alle bare går og kjører forbi akkurat som om det var normalt, eller at han er usynlig. Det er like jævlig hvor hen du går

Har opplevd dette det så mange ganger selv, jobber deltid som vekter for tiden. Og har selv opplevd at en dame falt bakover og slo hodet hardt inn i betonggulvet. Men ikke en sjel reagerte rundt henne, sto nesten 10 personer rundt henne.

Men ingen gjordet noe som helst. Tror faktisk det var to som begynte å le fordi hun var litt chunky.

Jeg løp bort til henne, og hun var såvidt med bevissthet og babla. Hun hadde lett hjernerystelse og trengte ambulanse. Men neida, folka bare sto rundt også gikk de.

Hva faen er det for noe?

Er folk redd for å strekke ut en hjelpende hånd til en ukjent person?
Eller tørr ikke folk å ta ansvar for en annen person?

Mennesker er som sauer, flokk mentalitet til tusen. Alle samler seg i en mengde, men ingen gjør noe før en person tar initiativ. Da skal plutselig ALLE hjelpe til!

Jeg ser også at folk prøver å gjemme seg i flokken av nysgjerrighet for om andre vil hjelpe. Når den som har slått seg blir hjulpet opp og takker personen som hjalp så virker det som om alle vil ha litt av den æren og går bort og hjelper selv.

Jeg tror rett og slett at folk ikke er villige til å hjelp for noe så "lite" som et takk lenger. Folk tenker "What`s in it for me?" og lar være og hjelpe. Jeg derimot ser på det som dagens gode gjerning og at den helt sikkert blir belønnet i en eller annen form.

Vi fikk akkurat en gave for å ha arrangert en liten festival : )

Sånn det har blitt, regner automatisk folk med at andre hjelper en annen person, for selv så har vi egentlig ikke "tid".. Vi har blitt egoister, sånn er det bare.

På seg sjøl kjenner en andre.
Jeg kjenner meg ikke igjen i det kalde umenneskelige bildet dere tegner.

Du kjenner deg kanskje ikke igjen, men jeg jobber mye rundt mennesker og mitt syn blir bare mer forsterket for hver dag som går..

Og da er vi tilbake til hva vi egentlig diskuterer her. Folk eier jo ikke selvinnsikt nok til å se at de selv er en del av problemet..

Helt enig. For meg virker det som noen mennesker prøver å føle seg mer medmenneskelige ved å påstå at alle andre er noen drittsekker..

Tror ikke Respekten går verken den ene eller andre veien. Det vil alltid finnes drittsekker, og det vil alltid finnes folk som kun er gretne akkurat da, men ikke ellers. Tror ikke noe på at menneskeheten er på vei ned på noen som helst måte..

Hvilket problem? Det er du beskriver er jo bare enkelthendelser fra ditt liv...

Det jeg nevnte var en enkelthendelse selvsagt, men jeg ser slikt nesten hver dag.

Gang på gang ser jeg at folk ikke bruker de få sekundene det tar å hjelpe andre.. Jeg vet det er lett å klage på andre og jeg vet at det er langt flere jeg burde ha hjulpet, men jeg prøver så godt jeg kan. Men det finnes så utallig mange mennesker som ikke engang prøver!

Du ser virkelig folk som skader seg og andre folk som ikke hjelper dem hver eneste dag? Dette har jeg vanskeligheter for å tro..

Snakker da om mennesker man åpenbart ser at trenger hjelp. Åpne døren for noen med hendene fulle osv... Jeg ser dette nesten hver dag ja..

Vi trenger ikke svartmale befolkningen på grunn av denne kulturen vi har. Vi er individualister, tenker ikke så mye på å hjelpe folk med "de små tingene". Å åpne dører og bære poser for andre er noe som mest sansynlig ikke folk tenker på. Vi vurderer ikke det engang. Det fikk jeg erfare mye da jeg bodde i Houston. Nesten hver dag holdt de foran meg døren til jeg var gått gjennom. Om det så betydde at de stod der mens jeg gikk opp en hel trapp. Der borte var det "vanlig". I Norge skjer for eksempel ikke det. Men betyr det at vi ikke har respekt for hverandre? Nei.

En gang jeg satt på bussen kom det en eldre mann inn på bussen (rundt 60-70 år) så når han skal gå bakover i bussen for å finne seg plass å sitte så begyner bussen å kjøre så han mister balansen og tryner bakover i bussen. Han var 5 cm. Fra å slå hodet i trappen, jeg satt rett ved siden av den trappen, og han spurte såklart om jeg kunne hjelpe han opp, så jeg ga han hånden min for å hjelpe han opp men det funket dårlig da det virket som han ville at jeg skulle dra han opp uten at han hjalp til. Jeg turte ikke å dra han opp med all min makt, for da har han sikkert ødelagt hånden.
Men heldigvis kom det en på min alder (17 år) springende frem og hjalp han opp. Det så sikkert rart ut for de som satt på bussen, at jeg bare satt der og holdt han i hånden. Jeg pleier som regel å hjelpe folk, men der og da var jeg sjokket over det som skjedde å var til lite hjelp for den gamle mannen. Følte meg igrunn som en drittsekk etterpå da jeg ikke fikk hjulpet denne mannen.

Ja uffameg, du lever i en forferdelig verden!

Nei dette blir for meg søkt og overdrevet! Ser en og annen frekk variant her og der, men stort sett er folk hyggelige og behjelpsomme, det er min erfaring.

Møter du blikket mitt får du ett smil
Jeg gir absolutt alt og alle ett lite smil om det oppstår øyekontakt.
Er en greie jeg har fått for meg som ett steg i riktig retning av å bringe mere positivitet inn i denne verden.
Det koster så utrolig lite og kan gi så mye.

Akkurat sånt jeg mener det burde vært så mye mer av!

Vel, jeg er ikke alltid i humør til å smile, så jeg har ikke tenkt til å gå rundt å late som. Det betyr ikke at jeg ikke kan være høflig.

Ikke så ofte, men jeg vet at jeg kanskje gjør dagen til personen en god del lysere..

Da jeg var i USA så jeg på folk slik jeg vanligvis gjør i Norge. Man går på gaten, blikk møtes. Enten var jeg bare i mine egne tanker, eller så var jeg smilende til den jeg gikk forbi. Poenget er at der borte var det en helt annen respons. Der borte var det helt vanlig. Jeg kunne ikke gå forbi en på gaten uten at de sa hei.

Det værste av alt var at de gangene du bare stirret på folk, så ga de deg respons og nikket/smilte/blunket. Det ble kjempepinlig når jeg så tydelig merket at jeg hadde stirret.

Nå når jeg kom tilbake til Norge hadde jeg den nye mentaliteten i meg, og jeg hilser sånn ubevisst på folk på gaten. Men etter en uke med lite respons og litt sånn pinlig stemning så har jeg begynt å droppe det. Her i Norge er det rett og slett mer vanlig å holde seg for seg selv.

Vi må bare inrømme at det er slik det er. Folk er ikke sure eller noe, og det handler i hvertfall ikke om respekt; Vi har rett og slett ikke det i oss å hilse på fremmede.

Kanskje det har noe å gjøre med at vi ikke synes det har noen verdi når vi ikke skal omgås disse fremmede vi møter langs gaten? Jeg må inrømme at jeg tenker litt sånn.

Helt enig i alt du skriver. Jeg har også en jobb hvor jeg møter nye folk hver dag. Har opplevd og vært vitne til utallige slike eksempler som du kommer med. Kunne skrevet en hel liste lang, men trekker frem en av de verste historiene:
Like ved huset mitt var det en gammel dame som hadde tryna og brukket hofta. Jeg tror hun lå i grøftekanten i 3 timer før en forbipasserende ringte drosje for å få henne til legevakten. Er det virkelig mulig? Det her var midt på dagen, med mange syklende, folk som gikk tur med hunden osv.

Det gjelder ikke bare å hjelpe folk når de har slått seg... Her om dagen hadde jeg gått med bort. Jeg gikk bort til minst 15 stykker (altså, utrolig mange) og spurte "unnskyld, vet du hvilken retning t-banen er?" Ingen av dem gadd å svare, de hadde bare et tomt blikk i trynet og gikk videre uten å svare. Altså, er det så vanskelig å si "beklager, jeg vet ikke", eller "den veien der" og peke?
Da noen endelig svarte, var det noen turister som ikke hadde peiling på hvor de var heller, men de hadde kart og klarte å vise meg ca. retning. Det verste var at det var i den retningen mange av de jeg hadde spurt skulle. Jeg blir ikke lenger sjokkert over hvor mange motbydelige mennesker som finnes. Man er alene i verden, og skal anses å være svært heldig om man møter på noen som faktisk hjelper deg om du trenger det.

Litt ironi at det var turister som svarte deg. Stemmer med det de andre har av eksempler fra andre land de har vært i. Er det et særnorsk fenomen å være slik?

Hvorfor i alle dager hjalp du ikke til da? Hvis du satt å så på i 3 timer mener jeg. Eller hvordan vet du at det var masse folk som så dette?
Hvis 15 forskjellige mennesker ignorerer deg så må det være deg det er noe galt med. Det er klart, har du gått deg bort på fylla og står under ei bru langs Akerselva og prøver å få kontakt så vil du få en del kalde skuldre, men det er jo fordi du enten er narkoman eller pusher.

Det er nok bare kulturen i de skandinaviske landene som er sånn. Jeg synes likevel det ikke handler om respekt å hjelpe andre mennesker. Jeg mener det går under generell folkeskikk. Kanskje bare jeg som har en litt merkelig definisjon på respekt. Men synes man kan ha folkeskikk og være høflig, selv om man ikke nødvendigvis respekterer andre.

Det stod i avisa dagen etter. Hvis jeg hadde sett det, hadde jeg hjulpet til.

Jeg var hverken full, eller så ut som en junkie. Jeg var på vei hjem fra jobb, hadde på meg "penklær" og så helt normal ut, vil jeg tro. Vanskelig å tro?

Ok. Jeg jobber på location, altså forskjellige steder hver gang jeg jobber. Men, men, kanskje du tror det hvis du opplever det samme selv engang. Får håpe du er like heldig som du er nå, og aldri mister troen på mennesker

Jeg kommer nok ikke til å oppleve det samme gitt, jeg lar da ikke folk ignorere meg hvis jeg forsøker å ta kontakt.

Mener ikke å kverulere her, men hva mener du med "lar ikke folk" ignorere deg? Tror du man har et valg? Så hvis du går bort til noen og spør dem om de vet hvor t-banen ligger, de gir deg et tomt blikk og går videre - hva gjør du da?
Løper etter dem, og sier "øyy, du! jeg spurte om noe" og slenger dem opp mot en vegg og førhører dem til de svarer? Fin scenario. Og du som snakket om å skremme bort folk i stad...

Folk har vansker for å ta ansvar eller initiativ i større folkemengder. En vanlig tanke er at «det vil noen andre gjøre».

Skjer dette virkelig med folk? Hvilket Norge er det dere bor i?

Jeg tror deg ikke når du forteller dette.

Helt enig. Om man lar noen "se dumt på deg og gå videre" så har man selv et problem også.

Nå har jeg ikke lest alle innleggene i denne posten.
Men må si meg ganske enige med TS at folk er blitt mer arrogante. (greit er det selv til tider, Men smiler vertfall til folk, og hjelper vis jeg ser det trengs). Men det som er det morsomste med den arrogante holdningen, er at når de passerer "tregrensa(er på fjellet)" så smiler de og hilser og begynner og snakke med enn. Men med en gang de kommer ned til byene igjen så går de i sin egen lille verden igjen.

Siden når da? Siden du gikk i barnehagen, siden 1945 eller siden bronsealderen?