Jeg feirer jul fordi det er den eneste tiden på året der jeg er sikker på at alle mine venner og min familie har fri, og jeg kan treffe dem akkurat så mye jeg vil. Kompisen min feirer jul fordi han liker maten, gavene og filmene på som går på tv. Familien rundt svingen feirer ikke jul, for de er Jehovas Vitner. Familien Ali nede på hjørnet feirer heller ikke jul, de har nettopp feiret Ramadan. Oppe i bakken bor familien Hellerud, de er like mye norsk som alle andre, tror like mye på gud som en alminnelig nordmann, og skulle hjerne feiret jul sånn som de andre. Men for å kunne få til dette må de be trygdekontoret om hjelp, og Pappa Hellerud er for stolt til det. Hellerud oppe i bakken feirer altså ikke julen dette året heller. Men det går bra, de er vant til det nå.
Men det er ikke lett; senteret henger opp julepynt og kjører på med storkampanjer rett før jul, har helgeåpent og store reklameskilt hvor enn du går. Senteret feirer ikke jul fordi Jesus ble født for 2007 år siden. Senteret feirer jul for å tjene penger. For det er ikke til å legge under en stol at forbruker til oss ”vanlige” nordmenn skyter fart mot juletider. Ja, jeg kaller oss vanlige nordmenn, for det er faktisk slik at flertallet av norske nordmenn feirer jul.
Noen feirer mer enn andre, både på den ene og andre måten. Noen velger å drikke seg under bordet hver kveld til langt utpå nyåret, mens andre drar på hytten og nyter hverandres selskap. Men det er et trekk som er felles for alle som har en jobb. Jula er fri. Masse fri. Hvorfor har vi fri?
Kongeriket Norge har mange offisielle fridager knyttet til julen, hvor hele landet er låst, og alle må tilpasse seg. Enten du er muslim eller buddhist; helligdag er helligdag, og da er det ikke mye mat å få kjøpt. Årsaken er en av de store postene på nasjonalbudsjettet: Statskirken. Jeg er medlem av statskirken. Jeg er også medlem av Norges Håndballforbund, Natur og Ungdom og Norges Idrettsforbund. Det er kun en grunn til at statskirken fortsatt er på listen min, jeg har ikke avsluttet ”medlemskapet” mitt der enda.
Men klare ord, jeg er motstander av statskirken. Grunnloven gir oss religionsfrihet, men staten som skal sørge for at dette blir fulgt, gir årlig flere millioner til denne statlige kirken. Skolene forfaller, folk flykter fra distriktene, og statskirken får millioner. Jeg betaler skatt fordi mine med-skattebetalere skal kunne gå i kirken. Mine med-skattebetalere betaler skatt for å kunne gå ”gratis” i kirken. I hvilken sammenlignbar situasjon ser jeg noe til skattepengene mine?
Til nå har jeg skrevet mye om penger, men i dag er det nettopp det julen er. Julen kan sammenlignes med en månedslang markedsdag, med lave priser, og overtrukne kredittkort. Når julaften kommer og de nyeste spillkonsollene og dataspillene ligger under treet, har det enda ikke gått opp for oss hvor mye julen egentlig koster.
Tallene er usikre, men det er snakk om millioner. Mange millioner. Om hver ”vanlige” nordmann bruker 1000 kroner i julen blir det store summer. Jeg mener vi uten noe større problem kunne kuttet summen ned til 900 og gitt 100 kroner til noen som trenger det mer. Jeg snakker ikke om noe PR-stunt som å gi flere milliarder til u-landshjelp. Jeg snakker om familien Hellerud, og et utall andre familier som kunne kommet godt på vei med et par hundrelapper ekstra i julestria. Kompisen min får kanskje ikke det nyeste dataspillet, men egenverdien av å gi en hundrelapp til noen som trenger det burde være mye større en gleden av å klare ut enda et spill.
Det er noe som er vesentlig galt med julen som den er i dag. Vi løper rundt på butikkene i 23, kanskje 24 dager, og når den store dagen kommer sitter vi og håper på at vedkommende vi har satset mest penger på blir fornøyd. Er det slik vi vil at julen skal være? En konkurranse om å bruke mest penger på kortest mulig tid på flest mulig personer?
Jeg har nettopp laget et nytt ord. Fra nå av gleder jeg meg ikke til jul, jeg gleder meg ikke til kjøpepresset, til julegavene, eller til maten. Jeg gleder meg til å være sammen med familien min. Det nye ordet er familiehøytid. Alle trenger en familiehøytid.
I dagens samfunn jobber vi 50 timer i uken, ungene skal på trening, noen jobber helgeskift, overtid, for å tjene penger. Hva med familien? Lever vi for å tjene penger? Penger som vi i neste omgang legger igjen i butikkene den siste måneden i året.
I den tiden som kommer møter alle som går utenfor døren minst en bøssebærer, fra en veldedig organisasjon. De spør ofte om man har noe til overs, som man kan gi til en god sak. Ja, vi har noe til overs. Trekk 50 prosent fra hver julegave den neste måneden, og gi det til personen med bøssen. Du vil nok se noen skuffete fjes den 24, men tenk på alle de fjesene som lyser opp når de går til Frelsesarmeen for å hente årets julekurv, og ser at det er lagt med en ekstra appelsin. Valget er lett, mange ekstra glade fjes og ett skuffet. De som kommer til Frelsesarmeen i juletiden blir tvilsomt skuffet uansett hvor mange appelsiner som ligger i årets julekurv, men det lille ekstra er nok for å lyse opp tilværelsen mange nivåer.
Julen er her,
ta vare på familie og venner, og alle de du ikke kjenner.
Men det er ikke lett; senteret henger opp julepynt og kjører på med storkampanjer rett før jul, har helgeåpent og store reklameskilt hvor enn du går. Senteret feirer ikke jul fordi Jesus ble født for 2007 år siden. Senteret feirer jul for å tjene penger. For det er ikke til å legge under en stol at forbruker til oss ”vanlige” nordmenn skyter fart mot juletider. Ja, jeg kaller oss vanlige nordmenn, for det er faktisk slik at flertallet av norske nordmenn feirer jul.
Noen feirer mer enn andre, både på den ene og andre måten. Noen velger å drikke seg under bordet hver kveld til langt utpå nyåret, mens andre drar på hytten og nyter hverandres selskap. Men det er et trekk som er felles for alle som har en jobb. Jula er fri. Masse fri. Hvorfor har vi fri?
Kongeriket Norge har mange offisielle fridager knyttet til julen, hvor hele landet er låst, og alle må tilpasse seg. Enten du er muslim eller buddhist; helligdag er helligdag, og da er det ikke mye mat å få kjøpt. Årsaken er en av de store postene på nasjonalbudsjettet: Statskirken. Jeg er medlem av statskirken. Jeg er også medlem av Norges Håndballforbund, Natur og Ungdom og Norges Idrettsforbund. Det er kun en grunn til at statskirken fortsatt er på listen min, jeg har ikke avsluttet ”medlemskapet” mitt der enda.
Men klare ord, jeg er motstander av statskirken. Grunnloven gir oss religionsfrihet, men staten som skal sørge for at dette blir fulgt, gir årlig flere millioner til denne statlige kirken. Skolene forfaller, folk flykter fra distriktene, og statskirken får millioner. Jeg betaler skatt fordi mine med-skattebetalere skal kunne gå i kirken. Mine med-skattebetalere betaler skatt for å kunne gå ”gratis” i kirken. I hvilken sammenlignbar situasjon ser jeg noe til skattepengene mine?
Til nå har jeg skrevet mye om penger, men i dag er det nettopp det julen er. Julen kan sammenlignes med en månedslang markedsdag, med lave priser, og overtrukne kredittkort. Når julaften kommer og de nyeste spillkonsollene og dataspillene ligger under treet, har det enda ikke gått opp for oss hvor mye julen egentlig koster.
Tallene er usikre, men det er snakk om millioner. Mange millioner. Om hver ”vanlige” nordmann bruker 1000 kroner i julen blir det store summer. Jeg mener vi uten noe større problem kunne kuttet summen ned til 900 og gitt 100 kroner til noen som trenger det mer. Jeg snakker ikke om noe PR-stunt som å gi flere milliarder til u-landshjelp. Jeg snakker om familien Hellerud, og et utall andre familier som kunne kommet godt på vei med et par hundrelapper ekstra i julestria. Kompisen min får kanskje ikke det nyeste dataspillet, men egenverdien av å gi en hundrelapp til noen som trenger det burde være mye større en gleden av å klare ut enda et spill.
Det er noe som er vesentlig galt med julen som den er i dag. Vi løper rundt på butikkene i 23, kanskje 24 dager, og når den store dagen kommer sitter vi og håper på at vedkommende vi har satset mest penger på blir fornøyd. Er det slik vi vil at julen skal være? En konkurranse om å bruke mest penger på kortest mulig tid på flest mulig personer?
Jeg har nettopp laget et nytt ord. Fra nå av gleder jeg meg ikke til jul, jeg gleder meg ikke til kjøpepresset, til julegavene, eller til maten. Jeg gleder meg til å være sammen med familien min. Det nye ordet er familiehøytid. Alle trenger en familiehøytid.
I dagens samfunn jobber vi 50 timer i uken, ungene skal på trening, noen jobber helgeskift, overtid, for å tjene penger. Hva med familien? Lever vi for å tjene penger? Penger som vi i neste omgang legger igjen i butikkene den siste måneden i året.
I den tiden som kommer møter alle som går utenfor døren minst en bøssebærer, fra en veldedig organisasjon. De spør ofte om man har noe til overs, som man kan gi til en god sak. Ja, vi har noe til overs. Trekk 50 prosent fra hver julegave den neste måneden, og gi det til personen med bøssen. Du vil nok se noen skuffete fjes den 24, men tenk på alle de fjesene som lyser opp når de går til Frelsesarmeen for å hente årets julekurv, og ser at det er lagt med en ekstra appelsin. Valget er lett, mange ekstra glade fjes og ett skuffet. De som kommer til Frelsesarmeen i juletiden blir tvilsomt skuffet uansett hvor mange appelsiner som ligger i årets julekurv, men det lille ekstra er nok for å lyse opp tilværelsen mange nivåer.
Julen er her,
ta vare på familie og venner, og alle de du ikke kjenner.