Hei, jeg er relativt ny her på forumet og hadde noe på hjertet jeg ville dele og forhåpentligvis få litt feedback på, andres meninger/erfaringer.

<-- Etter at jeg begynte å skrive så fosset det bare ut ord, jeg føler bare at jeg må gi litt background for at det skal bli litt klarere -->

Etter å ha slitt med depresjon i 6-7 år(skilsmissebarn og mye mobbing i skolen) føler jeg meg relativt psykisk sliten. Jeg er en veldig oppegående gutt på 21 år, men i det siste har ting begynt å gå en vei, nemlig vestover.
Jeg gikk på folkehøyskole for 3 år siden og som jeg pleier å gjøre så isolerte jeg meg veldig men fikk god kontakt med et par av elevene der, vel og merke romkameratene. Etter mange samtaler og diskusjoner fant vi såklart ut veldig mye om hverandre og jeg ble oppfordret til å søke hjelp hos helsevesenet(En av mine beste venner døde midt i skoleåret(selvmord) og det forårsaket en utrolig påkjenning). Det er her min tur begynner:

Jeg får "permisjon" fra skolen til å dra til fastlegen min, etter samtale med han så skriver han ut Cipralex til meg uten å si noe spesielt om bivirkninger, og at mitt tilfelle var noe av det mest alvorlige han hadde vært borti, jeg fortalte om selvmordstanker som jeg ofte hadde o.l.
Den 3. uken på Cipralex var mildt sagt helt jævlig, ufattelig vanskelig å kontrollere egne handlinger, rasjonell tankegang forsvant og depresjon var verre enn noensinne. Dro ofte fra skolen sent på kvelden for å få ut litt aggresjon og frustrasjon ved hjelp av råkjøring(Trang vei, høy fart og såklart uten sikkerhetsbelte i håp om at det kanskje ville gå galt). Når det året var omme kom det uendelige maset om videre skolegang så jeg søkte spontant og impulsivt tilbake til hvor jeg egentlig stammer fra, Finnmark. Jeg var lei av Sør-Norge og mine utallige samtaler med psykologer og kriseteam som ikke hadde noen fornuftige forklaringer eller ord som kunne være til hjelp.

I Finnmark fikk jeg ny fastlege, som var utrolig smart/oppegående og velutdannet. Han byttet ut Cipralexen med Effexor + at jeg fikk Stesolid av han til å dempe de verste angstanfallene mine. Dette viste seg til å hjelpe på, men jeg var fremdeles deprimert. Det virket som om Effexoren og Cipralexen hovedsaklig dempet tankerushet mitt, og jeg ble mer likegyldig enn noensinne. Etter noen måneder på skolen oppsøkte jeg en venn som jeg har tilknytning til fra jeg var liten(hvorfor er irrelevant) som jeg vet røyket hasj og dealet. Jeg bestemte meg for å prøve det, da jeg var så likegyldig og nysgjerrig. Jeg hadde allerede lest utrolig mye om stoffet, og snakket med folk som røyket det ofte. Hørt deres meninger osv.
Første jointen føltes utrolig merkelig men samtidig ubeskrivelig avslappende, så jeg kjøpte et par gram og skaffet meg en vannbong. Personlig vil jeg si at dette er det mest utrolige stoffet jeg noensinne har vært borti og det hjalp utrolig på depresjonen min. Jeg var endelig glad igjen og sto med glede opp av sengen om morningen for jeg hadde liksom noe å se "fram til" hver dag.

Mot juletider så slutta jeg på skolen fordi det var som sagt noe jeg søkte på helt impulsivt og er troligvis det mest kjedelige av undervisning/fag jeg har hatt. Jeg hadde aldri planer om å utdanne meg i den retningen jeg hadde søkt på, men takket være et enormt press fra foreldre var jeg jo nødt til å "gjøre noe". Når de fant ut at jeg slutta på skolen så begynte jeg å få pengemangel mystisk nok, jeg tok ikke i mot stipendet heller og jeg var veldig blakk i rundt 3-4 mnd'er. Som igjen var veldig psykisk slitsomt. Effexoren holdt tilbake mesteparten av tankene mine og hasjen var et helt fantastisk hjelpemiddel i denne perioden hvor jeg kunne kvitte meg med alt stresset. Jeg fortalte fastlegen min om hasjbruken og han sa til meg at det var bedre at jeg røyket en joint enn at jeg drakk alkohol i helgene men at det derimot var ulovlig, men det virket det ikke som han brydde seg om. Han sa det var fint at det hjalp på, men at jeg burde begrense bruken såklart.

Til slutt flyttet jeg inn hos besteforeldrene mine for å bo der i en mnd, og da ble det veldig minimalt med røyking. Humøret var så som så men jeg følte meg bedre for jeg hadde veldig få bekymringer og følte familetrygghet. Men så kom presset igjen; "Du SKAL gå på skole", så søkte mamma meg inn på Ingeniørstudium i Haugesund, så med andre ord måtte jeg flytte "hjemover" til modern. Jeg følte meg relativt ok, og jeg besto sommerkurs i matte og fysikk med glans(89%MX2,90%MX3 og 90%FY2). Effexoren holdt framdeles tankerushet mitt i sjakk, men så fikk jeg beskjed om å slutte å ta de fordi "familien min visstnok ikke ønsker at jeg skal bruke slike medikamenter". Og siden jeg følte meg såpass ok og egentlig ikke/aldri har ønsket å skuffe min familie så sluttet jeg. Det fungerte greit i 1 mnd, så begynte jeg å få mitt sinnsyke tankerush tilbake og min depresjon slo inn igjen.

Resultatet ble at jeg trakk meg mer og mer til meg selv igjen, og isolerte/isolerer meg fra omverdenen. Og jeg gikk fra strålende karakterer til stryk før jeg visste ordet av det, mye av det tror jeg personlig kommer av at jeg har problemer med å takle alt presset som mine foreldre legger på meg;"Endelig skal vi få en ingeniør i familien, bestefar som alltid ønsket å bli en men bla bla og nå blir hans siste ønske oppfylt, forhåpentligvis før han dør". Dersom jeg ikke får 5 eller bedre så har jeg skuffet alle virker det som, når jeg ringer pappa og forteller at jeg fikk en 5'er så er det liksom bare "ok" tilbake, hvorfor fikk du ikke 6? Nå er andre semester av skoleåret begynt og jeg ligger allerede etter igjen. Depresjonen tar overhånd og tankene mine blir ofte veldig irrasjonelle, og jeg blir ofte helt ukontrollert svært aggressiv som om det sier "klikk" i hodet mitt og jeg mister kontrollen. En svært ubehagelig følelse. Jeg har aldri vært noe spesielt glad i alkohol så jeg får vel ikke gått ut hver helg og festet meg glad og fornøyd slik mange andre gjør(jeg prøvde å dra ut med stebroren min på nyttårsaften men uansett hvor mye jeg drakk så ble jeg ikke beruset). For tiden har jeg 1-2 venner, og vi gjør lite sammen. Vi er bare venner som en sjelden gang kan se en film sammen o.l. Mitt hovedproblem er at jeg ønsker å få hasj tilbake i livet mitt da det(for meg) var en utrolig effektiv og behagelig måte å takle "livet" på. Men jeg vil ikke springe rundt og spørre Gud og hvermann om de vet om noe tjall, for da blir man med en gang STEMPLET som NARKOMAN og KRIMINELL. Jeg kjenner ingen som røyker i Haugesundsområdet og om jeg tilfeldigvis skulle finne en gatedealer så vet jeg jo aldri om det er buff han selger. Jeg bestilte noe Spice Gold fra legalhighs, men...det er ikke sammenlignbart med the real deal.
Jeg vet egentlig ikke hva poenget mitt er, jeg har ikke fått sove i natt som vanlig så jeg følte virkelig for å få ut en del av lasten jeg bærer på. Og her på nFF blir man ihvertfall ikke sett ned på om man skulle være BRUKER av rusmiddel.

Jeg har hørt at man rent teknisk sett kan "søke om medisinsk cannabis", men det lar seg jo ikke gjøre da det ikke er noen leverandører klar så vidt jeg har forstått.

Når det finnes et middel som hjelper meg mot angst, stress, depresjon og nei jeg spøker ikke; konsentrasjonen min, uten tilsynelatende gjøre noen alvorlig skade på meg. Hvorfor skal det da være ulovlig? Benzo'er er vel ikke direkte Guds gave det heller, men Roche og storgutta sørger for at det er tilgjengelig. Det gjør jo jobben sin, men alikevell så er det veldig skuffende iforhold til nettopp; cannabis. Jeg er sikker på at det finnes flere som har behov for medisinsk cannabis her i vårt kjære Norge. Og mange ønsker å benytte seg av denne fantastiske planten, men svært få ønsker å bli STEMPLET av samfunnet. Takket være helt uakseptabel informasjon om rusmiddel i skolen og indokrinering fra foreldre så kan man trygt si at flertallet ikke har peiling på hva de snakker om. "Han er kriminell narkis som røyker sokka sine, kom folkens så stikker vi å drikker oss dritings. Forresten de benzo'ene jeg fikk av legen min fungerer sykt bra sammen med litt alkohol. Ikke no narkis jeg, det er jo helt lovlig."

Samfunnet generelt ser ned på en, og det er også svært påkjennende på individet.

Jeg er veldig fristet til å sende noe à la dette til "regjeringen", for jeg føler at Norge generelt og mange andre i min posisjon har et stort ønske og behov for dekriminalisering slik at man slipper merkelappen på ryggen. Når man ikke kjenner noen som kan garantere for varene og din anonymitet, så føler man seg hjelpesløs.

Er det flere her som har noen av de samme tankene, eller er jeg helt i min egen verden og surrer? Er det andre her som har funnet Cannabis som et hjelpemiddel i hverdagen, eller røyker de fleste det bare for å bli stein?

Om du ønsker kan du godt sende meg en PM om du har opplevd noe lignende og vil dele din erfaring med meg.

Vet ikke om dette hører hjemme hos klaraklok eller andre humbuge plasser, men håper min lille intro til rusmiddelseksjonen på Freakforum ikke er alt for merkelig.

Med vennlig hilsen,
Tbird

Tror du burde ta deg en prat med dine foresatte som holder deg under press.

Jeg kjenner med litt igjen med "du må gå på skole" delen, men jeg satte ned foten før det tok av

Vil bare påpeke det at i mine øyne befinner du deg i en vanskelig livssituasjon. Alle rusmidler har en tendens til å få en angstdempende effekt og kortsiktig anti-depressiv funksjon til en viss punkt. På denne måten kan vi pent si at du egentllig selvmedisinerer deg selv med rusmidler, i dette tilfellet cannabis. Avhengig av livssituasjonen du befinner deg i kan cannabis være svært vanedannende og du kan bli psykisk avhengig.

Blir du psykisk avhengig av cannabis vil evt. terapi virke nytteløst i forhold til rusen, og dermed er du tilbake til startpunktet. Har du tenkt over hva om cannabisens anti-depressive og angstdempende effekt plutselig slutter, hvordan skal du takle hverdagen da? Du sier at ingen av medisinene gav særlig effekt på deg, men er det fordi de ikke virket eller fordi du ikke opplevde noe rus ved det.

Jeg går selv på medisiner mot psykiske plager og det jeg opplever som mest irritabel med denne medisinen etter at jeg er blitt tilvent bivirkningene, er at de ikke er rusgivende. De fyller meg ikke opp med den hverdagsgleden som får meg til å takle hverdagen en dag ad gangen, så jeg er nødt til å fylle opp med no rusmidler samtidig. Det jeg er svært klar over er at rusmidlenes gode effekt vil ikke vare bestandig, bare en får tilvent seg rusfunksjonen optimalt. Da vil fortsatt plagene være tilstede hvis jeg ikke tar medisinen samtidig.

Medisinen er en slags sikkerhetsnett for mine psykiske plager og kan hjelpe meg med det. Cannabis og andre rusmidler gir en kortvarig og stimulerende effekt som kan forverre symptomene. Kanskje, uten at du vet det selv, har den allerede forverret symptomene i ditt tilfelle. Du ønsker deg hasj-rusen tilbake fordi du føler hverdagen er hard å takle, de depressive tankene og angsten inkludert. Men har du tenkt over at cannabisen kan indirekte være grunnen til at dagene er blitt så mye verre å takle, og at det eneste du har å fylle hverdagen med er rusen.

Jeg vil ikke komme med noen moralske preken for jeg føler meg ikke som rett person til det, men jeg vil anbefale deg å bruke medisinen din mens du tar cannabis (med mindre det er helsefarlig kombinasjon, noe det ikke virket som på fastlegen din) for jeg tror ikke at cannabis ene og alene kan benyttes som et anti-depressiva og angstdempende middel.

Hvordan skal cannabis lære deg å takle livet egentlig? Det virker ikke som å være avslappet hjelper deg å leve et voksent liv alene. Det virker utrolig uansvarlig av legen din å skrive ut medikamenter uten å følge opp med psykolog. Å være avhengig av noe slags stoff for å gå ut døren burde ikke være noe mål for noen, og jeg skjønner ikke at du higer etter det uten å ha forsøkt andre ting. Medikamenter er ment å fungere i samspill med annen behandling, ikke å være en behandlingsform i seg selv. Cannabis alene kommer ikke akkurat til å sette foreldrene dine på plass. Er målet ditt å holde ut en kjip hverdag eller å forandre den til noe du trives med?

Hei igjen, bare for å oppklare litt. Jeg var nede på rock-bottom mens jeg testet cipralex, hadde aldri rørt Hasj før det. Jeg hadde en 2 års periode før Cipralex med massive suicidale tanker dagen lang som gnagde inni meg. Det var etter Effexor og benzo at jeg testet ut hasj. Det er mulig at man takler hverdagen litt lettere mens man er stein da man tar det meste med et smil. Jeg var _VERRE_ før jeg prøvde hasj, og jeg ble på ingen måte avhengig da jeg uten noen form for problem ikke har røyket på 7 mnd'er nå. Ca 1 mnd etter at jeg sluttet med Effexoren begynte jeg å føle meg dårlig igjen, mistet litt av "gnisten" igjen. Jeg har få selvmordstanker den dag i dag, og gud forby om de skulle komme tilbake.
Og jo, jeg har vært hos mange psykologer, og de er ikke akkurat noe å skryte av.
Jeg er klar over at hasj kan forverre psykiske tilstander, men trolig har det fungert motsatt i mitt tilfelle. Kan det være ren flaks? Jeg føler ihvertfall at det beriket livet mitt med erfaring og enormt med tid til reflektering. Jeg har et tankerush som er ubeskrivelig og hasjen stimulerte det. Og som nevnt tidligere så stimulerte vel ikke Cipralex/Effexor tankerushet så mye, de undertrykket istedenfor tankene.

Dette er min personlige mening og tro. Jeg vet at hasjen hjalp meg tidligere, så kanskje den vil gjøre det samme igjen?

-Tbird

Jeg må si meg enig med det fabianca sier her. Å gjøre seg selv avhengig på medisiner og cannabis er ikke løsningen, men heller bare en måte å utsette problemet på.

Jeg kan være så ærlig at jeg kan si at jeg selv har vært nede på «rock-bottom», men løsningen var å ta tak i problemene. Jeg rømte fra konfliktene og problemene i mange år, helt til jeg traff bunnen. Etter det tok jeg tak i problemene, og nå har jeg det mye, mye bedre.

La meg spørre deg om en ting: du ønsker å bruke medisiner og hasj for å rømme fra hverdagen, men mener du da at dette skal bli en permanent del av livet ditt? Ønsker du å gå på medisiner og røyke hasj resten av livet, eller ønsker du heller at problemene skal gå bort, slik at du eventuelt kan leve et vanlig, normalt liv?

har tenkt på det samme du har tenkt på, har de samme problemene. men i en helt andre omgivelser og alvorlighetsgrad i en helt annen situasjon. bare det at problemene mine begynte å komme etter at jeg begynte med daglig bruk av cannabis. etter en god tid fant jeg ut at det er ikke cannabisen alene som er problemet. jeg har hatt problemer hele tiden. er på en måte at jeg har funnet ut at jeg har noen problemer fra barndommen. nå vet ikke jeg om cannabisbruket har gjort meg oppmerksom på problemet eller den har skjult problemet. men jeg har en magefølese på at det fikk meg oppmerksom på problemet.
men nå har jeg røyka alt for mye og har egentlig lyst å bare slutte, men vet ikke om jeg orker.

men til poenget mitt, jeg klarer å se situasjonen din. ganske kjiipt at man ikke har noe positivt å se fram til. jeg synes at du burde bruke noe positivt til å lære å se andre positive ting

har du lyst har du lov. det verste som kan skje er at du blir busta og må betale en bot. men jeg tør påstå at de aller aller fleste som blir tatt for å røyke, mest sannsynlig har kjøpt/røyka mange ganger før politiet klarte å ta dem. statistisk er det umulig å bekjempe all kriminalitiet uansett! så noe må dessverre gli. og rusbruk/misbruk er den "kriminaliteten" som glir mest.

men hvis du har tenkt å bruke cannabis til medisinsk bruk, så må du bruke det medisinsk. det er ikke noe som magisk kur mot problemene dine. det er hva du gjør det til. du kan velge å bruke det som en "nærkis" å røyke istedenfor å gjøre noe som helst. eller du kan bruke det med omhu og lære deg å se det positive i hverdagen som er den egentlige medisinen mot deppresjon. dessuten er det å ordne tjall en sosial sammenkomst se det positive i medinsk cannabis bruk, drit i det negative.

mvh

Det er mulig jeg bare gjør meg selv en bjørnetjeneste, for jeg håper at diverse problemer vil ordne seg selv med tiden. Det er både lett og vanskelig å tenke rasjonelt når man er deprimert. I mitt tilfelle vet jeg hva jeg burde gjøre, men gjør motsatt. Personlig vil jeg tro tankegangen min er destruktiv, og det har jeg tatt opp med psykologene uten å få så mye fornuftig i retur. Jeg ønsker vel bare litt "fri" fra stress og livet, hence hvorfor rus er med i bildet. Kanskje jeg rett og slett ikke er klar for å bli voksen? "Gi opp" er noe de fleste tankene involverer. Alt er vel tilrettelagt men "drivreima" klarer ikke presset. Livet er nå som en endeløs og håpløs virvel. Negativ tankegang fører vel ikke med seg noe godt det heller.

-Tbird

Løsningen ligger vel hos deg selv. Tar du tak i problemene og bestemmer deg for å endre holdningen, så kommer du langt. Å gjemme seg bak medisiner på ingen måte en løsning.

Noe å tenke på: du gjemmer deg bak medisiner og cannabis i årevis. Du velger å ignorere problemene, men en dag eksploderer alt. Kanskje du har gått tom for «løsningen». Problemene har bare ligget i bakgrunnen og ulmet. Hvordan tror du dette vil ende?

det er hva du gjør det til, det gjelder vel egentlig det meste her i livet.

Hva med å finne noe "å brenne" for som gleder deg? Du nevnte legalisering. Fiks deg et medlemskap i N.O.R.M.A.L, eller involverer deg politisk for å få fram dine meninger? Og ta og skriv det "brevet" til regjeringen, men husk å ikke sende det med en eneste gang. Les igjenom det noen par ganger, slik at det blir perfekt. Hvem veit, Heroin-Hansen er tydeligvis på gli, så kanskje ennda et rusmiddel til å foreslå "legalisert" ville fått hans departament på gli?

SSThunder:

Uten å være psykolog vil jeg påstå at isolasjonen er det store problemet i din nåværende livssituasjon. Denne isolasjonen medfører en mental forstyrrelse som påvirker dine evner til å tenke rasjonellt og fornuftig. Dermed får du mye tid til å dvele over de negative tankene i livet ditt og lar din mentale helse forverres inn i en blindvei. Isolasjonen må du først og fremst bryte for å klare å gå de neste skrittene videre.

Den depressive fasen din virker på meg som et manisk tilfelle. Ligger du i senga og stirrer tomt frem for deg mens du bader i et evig tankekaos med tilsvarende humørsvingninger? Har du ikke krefter til å utføre hverdagslige plikter som rengjøring, vanlig hushold, etc?

Hvis du velger isolasjonen vil slike symptomer før eller siden dukke opp. En kan ende opp med å bli sittende å stirre tomt fremfor seg, oppslukt i sin egen drømmeverden og beveger deg stadig lengre bort fra virkeligheten. Kanskje derfor du føler cannabisen hjelper så godt, fordi den trigger din drømmeverden, stimulerer din fantasi og i tillegg gir deg eufori.

Det som nå skjer er at de negative tankene du har blir du ikke kvitt. Du kan lære deg å leve med de, ja, med den rette kjemien i en terapi vil du lære deg å takle motgangen. Humørsvingningene vil flate ut med medisinen du mottar, selv om det ikke virker sånn og du vil gradvis tilvenne deg en normal væremåte. Med normal væremåte mener jeg dagligdags kommunikasjon, sosialt samvær, avslappet tankemønster og emosjonellt stabilt. Det som kanskje vil plage deg er enkelte bivirkninger som følge av medisinen du benytter. Men det tilvennes du gradvis..

Overbeskyttende foreldre som ser på ungen sin med formyndersk blikk er ofte et problem i den depressive fasen. Ikke nok med at en har sine fortids- og nåværende problemer å gnage ved, men i tillegg blir man pushet over grensen av sine egne foreldre. Sannheten er at dine foreldre vet ikke hva som gnager deg. Det er viktig for deg å sette grenser. Du må kreve å få styre livet ditt i ditt eget tempo, finne dine interesser og markere ditt behov. Viktigst av alt er at du er flinkere til å be dine nærmeste om hjelp. Depresjon er vanskelig å komme ut alene, men med støtte virker prosessen enklere.

For å oppnå en utvei av depresjonen er det viktig å lære seg selv å glemme. Du føler det som du står med det ene beinet i fortiden og det andre beinet i fremtiden, mens du pisser på nåtiden. Hvis minnene fra fortiden gnager deg så det oppstår et problem er det viktig å se fremover. For å klare det må du sette deg noen realistiske mål, men ikke for høye krav til deg selv og akseptere at du kan feile på veien. Dette er samme måten som når du røyker cannabis, du har forventninger til rusen. Hva med å skape egne forventninger?

Spør psykologen din om muligheter for hjelp til å finne bolig, muligheter for en utdannelse du selv velger av interesse og om han/hun kan hjelpe deg med å forklare overfor foreldrene at du er syk og trenger deres støtte, ikke formynderi eller overbeskyttelse. Det kan i enkelte tilfeller gjøre dine foreldre inneforstått med alvoret av situasjonen og at det fins løsning selvom veien er lang. De kan gjøre veien kortere ved å være imøtebærende og forståelsesfull, samt sette seg inn i dine problemer. Kanskje melde dere på en flerfamiliegruppe også.

Tilslutt vil jeg avslutte med at dine suicidale tanker er et ønske om å oppleve forandringer i hverdagen, helst til det bedre. Jeg har nevnt noen forslag til hvordan du kan forandre hverdagen din med å fylle det opp med hva jeg tror er ansvarsfull og interessante oppgaver for deg. Du virker oppegående og det er heller ikke umulig at du med en annen livssituasjon kan lære deg å bruke cannabis vettug, det vil si ved sjeldne anledninger og i oppturs-perioder.

Men slik du beskriver situasjonen din vil jeg fraråde deg å bruke cannabis som selvmedisinering fordi du opplever en stress-situasjon og når begeret er fullt kan du få psykose. Noen tegn på varselsignaler er blant annet de du har nevnt opp; suicidal tankemønster, tankekaos som må dempes med medisin, angst og manisk depresjon samt håpløshet og isolasjon.

Det er alle ingrediensene som kan få ditt mentale beger til å flyte over, og sann mine ord: Når det skjer så vil du oppdage en side ved cannabis du ikke kjenner til og ikke klarer å forestille deg. Dette kalles hasj-psykose. Forandre på livssituasjonen din hvis du vil fortsette å nyte cannabis en gang iblant. Det bør være motivasjon nok for deg...

Det der var et utrolig innlegg, og jaggu....traff du spikern... Jeg har alle de symptomene du nevnte. Hovedsaklig er det vel euforiaen og den avslappende effekten ved cannabis jeg liker. Om jeg blir å møte en mørkere side av Cannabis er uvisst, til nå har jeg aldri hatt noen vond opplevelse. Men som du sa, det er jo en _mulighet_ for det.
Isolasjonen er vanskelig å kvitte seg med da det er (for meg) en trygghetsbarriere. Jeg føler meg uvel i selskap med folk jeg ikke kjenner.
Jeg fungerer mer enn godt i "forretningsverdenen", jeg kan virkelig prate for meg og forhandle uten noen som helst form for problem. Ingen ville trodd jeg var en a-sosial fyr som "låste døren hver gang han kom inn for å lage enda en barriere". Det er nå en gang slik at jeg går tom for ord når det man skal være helt normalt sosial med mindre det er en person jeg kjenner veldig godt. Hodet mitt tømmer seg for ord og jeg får masse tanker om at folk ser ned på meg. Det er vanskelig å beskrive, og jeg ønsker såklart en forandring. Men jeg liker å utsette problemene til det nesten er for sent, av og til går det bra mens andre ganger funker det mindre bra. Som jeg sa tidligere så er det noe med "mindsettet" mitt, og det kan virke som tull for mange. Men hodet mitt vil nesten alltid gjøre motsatt av det logikken min sier og jeg vet jeg må gjøre.



Tusen takk til alle dere som tok dere tid til å skrive lese/skrive svar, det betyr mye.


-Tbird

Litt gammel post det her nå, men jeg prøver uansett.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver her, Tbird.
Jeg har heller aldri vært noen stor alkohol-dranker, aldri likt svære fester med masse ukjente folk osv. I tilegg kjenner jeg meg igjen i tankegangen din, når du sier du egentlig _vet_ hva som er "riktig" og gjøre, gjør du det motsatte, eller utsetter det så lenge som mulig. Jeg har nå røyket cannabis en god stund, og jeg kjenner meg også igjen i noe av det du skriver ang. det.

Cannabis er noe som får meg til å få et helt annet syn på ting. Jeg har oppdaget utrolig mye interressant etter jeg begynte og røyke, og jeg føler at jeg får mer glede og generelt _mer_ ut av hverdagen når jeg er fjern.

Jeg føler heller ikke at det hjelper å snakke med noen(psykologer osv) om "problemene" jeg har, det jeg derimot gjør er at mens jeg er fjern og negative tanker kommer i hodet mitt dytter jeg de ikke bort, eller blir nedfor pga. de. Det som skjer er at jeg selv kommer fram til noe JEG mener er en rasjonell/logisk forklaring på det, og aksepterer det, de kommer riktignok tilbake(har ikke noe å si om jeg er fjern eller ikke), men det hadde de nok uansett gjort om jeg faktisk hadde snakket med psykologer e.l uansett.
Personlig har jeg gjort meg opp en mening for lenge siden - nemlig at jeg skal nyte cannabis så lenge jeg har lyst(om dere skjønner hva jeg mener?).

Media vil vel kanskje muligens bruke historien din?

Lykke til og jeg føler veldig med deg. Etter min mening gjør foreldrene dine en stor feil ved å ikke innse at presset ødelegger deg. Kjenner jeg blir irritert...

Med tanke på at Cannabis hjelper til å dempe symptomer, som også er andre legemiddlers hensikt- så ja, kanskje cannabis burde vært legalisert som legemiddel. Men nå er det en gang slik at det aldri kommer til å skje i Norge, og selv om jeg har røyka over en generasjon selv, så vil ikke det si, at jeg ønsker at sønnen min skal gjøre det- og i allfall ikke at han skal kunne gå til legen å få det foreskrevet på resept. Grunnen er enkel, det er ikke snak om "hvis" man blir avhengig, det er snakk om "når". Og avhengighet av cannabis er ikke det samme som "må ha det, bare må ha det"- det er avhengighet av livsstilen, av flukten, av enkle løsninger, av ansvarsfraskrivelse, av ikke å foreta seg det man vet man burde gjøre. I frankrike er det mer normalt og røyke en joint på lørdagskvelden, enn å drikke alkohol- noen trekk, der og da. Kanskje hadde det fungert i et ellers optimalt liv. Men i ditt tilfelle er det vel ikke slik?

Vil dra diskusjonen ut av spørsmålet om legalisering av hasj som legemiddel, og inn i en ganske annen diskusjon, som flere her inne har svart- finne årsaken til symptomene, bearbeide og begynne å leve igjen? Ikke bare eksistere, utsette- men leve?

Oppskriften kan du mikse selv. Man kan finne hjelp i andres oppskrifter, følge råd og forkaste råd som en selv vil.

Min oppskrift er:
- 225 mg effexor

-kinesiologi (finne årsak, bearbeide årsak, gi slipp på fortid, leve i nåtid, endre tankemønster(som forøvrig er likt ditt))

-psykolog, sortere tanker- har bedt henne komme med motspill, diskutere med meg, fordi jeg vet jeg har evne til å ha irrasjonell tankegang, og da er det greit med en utenforstående som kan speile meg litt, som kan belyse flere fasetter av min oppfatninger (gått til utallige psykologer siden 17 årsalderen, og "pratet"- prat hjelper ikke en døyt alene..)

-prøve å ikke isolere meg for mye

-ei skikkelig fyllekule i mnd. helst hjemme med en kompis, guitar hero o.l. (kunne vært bytta ut med en joint i mnd. hadde det ikke vært for at jeg har barn og ikke risikerer noen barnevernssak)

-turer i naturen, (jaada, jeg går tur trening

- sunn mat (med store glipper i ny og ned)

- selvinnsikt, jobbe med tankemønster, forstå tankemønster, registrere hva som gir energi og hva som tar

Ja, lista vokser for hver mnd..OG jeg vil tilføye, at livet MED cannabis ikke kommer i nærheten av livet UTEN- du må bare erstatte det med noe annet- litt terapi hos noe annet enn en psykolog kanskje?

Lykke til!!

NB! Bivirkninger av endring av tankemønster, eventuelt medisin, og det å jobbe med seg selv mot en bedre hverdag, KAN i visse tilfeller før til stolte foreldre. Jeg bare advarer!

Hvis du føler det hjelper deg så er jo røyking fett nok, men det er jo desto verre å komme tilbake til normal sinnstemning etter lange perioder med bruk. Det kan ta godt over en måned og gjør det veldig lett å falle tilbake til gamle vaner. Hvis kjemifabrikken i kroppen din er ute på sykkeltur så hjelper det ikke å pøse på med andre ting for å kompensere til hverdags. Det kommer bare til å slå tilbake på deg. Og selvom det ikke er så veldig farlig å røyke så merker du det på noen som har røyka fast i 40 år. Det er noe som mangler.

Så jeg er veldig glad for å høre at du er på bedringens vei!
Gratulerer så masse!

Hasj har vært en stor del av livet mitt siden tidlig 15 års alder og nå er jeg straks 20. Slitt mæd psykisk hele livet mitt, mest som barn, men det å slite psykisk som barn har formet personligheten min og tankemønster etc. Tro meg, det kommer til et punkt hvor det å røyke hasj bare føles ut som om du sløser bort hele livet og hasjen gjør bare vonde tanker værre.

Jeg syns virkelig du skal sende dette til regjeringen eller noe lignende, for dette var utrolig bra skrevet. Det er jo ikke riktig at man skal bli stemplet som kriminell om cannabis er det eneste som hjelper! Håper det går bedre med deg etterhvert, trist at du skal ha det sånn.

Selv mener jeg at man kan bruke hasj til å få tiden til å gå, i nettopp dårlige tider. Men jeg slenger meg på den at man ikke bør bruke det for å unngå psykiske problemer, da kan man likesågodt bruke alkohol eller andre rusmidler.. Det fjerner bare smerten der å da. Som tidligere nevnt er trening netopp det nærmeste man kommer en mirakelkur mot slike smerter. Trener man jevnlig kan det bare gå en vei med psyken din.

Hei igjen, er kjekt å få svar, selvom det er 1 år siden posten ble laget =)
Går fremdeles på skole, har bestått et par fag men ikke så mange som jeg skulle ønske. Læringskurven på skolen er alt for lang, har behov for en bratt læringskurve ellers kjeder jeg meg for mye og mister interessen av faget. Er visst flere som har det slik :P

Begynte å trene også som jeg skrev, gikk ned 30kg og alt virket bra, men når høsten kom så mistet jeg gnisten og vinterdepresjon kom. La på meg 10kg i jula så ble ganske deprimert av det. Det er bare en stor ond sirkel, man blir lei seg så man trøstespiser(ja selv gutter), og så blir man enda mer lei seg etterpå men man ignorer det og trøstespiser igjen.
Har begynt å gå ned i vekt igjen nå, 3kg siden jeg starta for 1 uke siden, men det er så lite at man kan vel ikke si helt sikkert hvor mye jeg har gått ned(men liker å tro at det ikke bare er dagsformen).
Bruker ingen benzo'er eller lykkepiller per dags dato, har ikke rørt benzo'er på ihvertfall 6 mnd'er.
Føler meg ganske apatisk om morningene, har ingen lyst til å dra på skolen, kan godt stå opp og kjøre til skolen men jeg orker ikke å gå på skolen, da vil jeg heller dra på et kjøpesenter eller bare kjøre rundt for å få tiden til å gå og så dra hjem. Så virker det ihvertfall som om jeg har vært på skolen :P
Trenger ikke fortelle meg hvor vanvittig teit det høres ut, for jeg er klar over det. Forstår mye av det som skjer rundt meg men har ikke vilje til å gjøre noe med det.
Jeg hopper med glede ut av sengen for å gjøre alt annet enn skole, men bare tanken på å dra dit gjør at jeg snur meg og sover videre(forutenom overnevnt).

Føler meg svært likegyldig til det meste, mye av det jeg feier vekk og ser på som en selvfølge er ting jeg egentlig bryr meg svært mye om. Men det virker ikke som om jeg bryr meg før det er for sent i mange tilfeller. Er usikker på hvordan jeg skal forklare det...la oss si at jeg bryr meg ikke om jeg kræsjer bilen min eller ødelegger den, men jeg gjør egentlig det for jeg vil angre som en hund etterpå, men jeg lever i nuet og det er alltid nuet som teller av en eller annen grunn(for meg).

Når jeg sover så har jeg utrolig vivid/livlige drømmer, det er vel et resultat av tankegangen min. Enda et fenomen som som få kan forstå seg på.

De fleste her(med mindre de har opplevd mye av det samme) tror vel at jeg er superfreak, men om vi hadde møttes så ville du sett meg som en svært oppegående og normal gutt.

Alle har vel sine mørke hemmeligheter som de drasser rundt på, hjelper jo å dele, men de fleste vil jo unngå at det blir offentlig. Er ikke alle man vil betro seg til i frykt av at de kan si det videre. Det fine med internett er at man kan dele anonymt(til en viss grad), og få svært gode svar fra folk som også gjerne ønsker å være anonym, for det er idêer og tanker fra saker de selv har opplevd og lært av som kanskje ikke er noe som "allmenheten"/folk rundt deg i hverdagen skal vite om. Vet at jeg har skrevet det før men det er så skummelt lett å bli stemplet av samfunnet, og det er jo ingen som ønsker.

Uansett så ville jeg bare si at jeg fremdeles er i livet og leser :P Takker for svar! =)

Mvh
Tbird

Hva angår valg av psykolog ville jeg anbefalt en som baserer seg på psykologiske metoder som har en påvist empirisk effekt, f.eks kognitiv adferdsterapi.

Jeg er for at cannabis legaliseres til medisinsk bruk, men å gi det til deprimerte pasienter vil bare gjøre vondt verre.

3 kg på ei uke? Seriøst? Åssen får du til det? For all del, stå på videre, ikke la en liten nedtur knekke deg, det er fantastisk at du klarte gå ned 30 kg. De fleste legger jo alt pluss mer på seg igjen når de sprekker, vær glad for at du er sterk nok til å hente deg inn igjen

SSThunder:
Virker som du er skolelei. Er helt vanlig for smarte folk å tro at de MÅ bli ingeniører.
Men om du har mer lyst til å bare loke rundt enn å gå på skole, men fortsetter på skolen fordi du ikke vil kaste vekk talentet ditt samt på grunn av press fra familien så bør du kansje vurdere alternativene.

Har selv vært i omtrent akuratt samme situasjon, bare at jeg dempet depresjon ved å bruke forskjellige rusmiddler helt fra tidlig videregående. Startet ingeniørutdanning, men uten egentlig å ville det.
Var rusavhengig i flere år, der jeg byttet mellom sentralstimulerende, opiater og cannabioder. Mye RC stoffer og 'under radaren'-drugs har gått gjennom denna kroppen, men prøvde alltid å ta det safe, og ikke gå for de virkelig hardeste stoffene. Ikke fordi det ville vært mer skadelig, men fordi jeg visste med meg selv at jeg alltid ville ende opp med å missbruke stoffene etterhvert og det er mange stoffer der ute som er for bra.

Min erfaring med cannabis er at det kan funke veldig fint mot lett depresjon om man tar det skjeldent nok.
Er man derimot veldig deprimert, eller bruker det daglig så vil det ofte bare fucke med huet ditt og gjøre at man føler seg værre.

Opiater er det eneste som ALLTID funker, men man blir utrolig avhengig, samt sjuk når man slutter. Angst, RLS, insomnia, feber-symptomer, bunnløs depresjon, null energi osv. Og om man velger å fortsette så får du bare mer og mer toleranse helt til det blir for dyrt. Etterhvert forsvinner også rusen, og selv om det fortsatt fungerer så blir det bare mer og mer negativt.

Sentralstimulerende er det jævligste kjøret på hjernen i lengden.

Skjønner nå i ettertid at det egentlig bare var en del av det å bli voksen, og ville strekke litt på beina og prøve å gjøre ting på 'min måte'.
Droppa ut av skolen / tok pause for å jobbe.
Starta i en hjernedød, fysisk krevende jobb med masse stress.
Og jeg trives med det

Bruker fremdeles en del drugs, men for det meste i helgene.
Kommer hjem utslitt fra jobb men har fortsatt energi på kveldene og trenger ikke 'ta noe' for å sovne lenger.
Har fått et bedre forhold med familien, som er mer ærlig. Samt mer selvtillit. Det å klare å stå på egne bein er et viktig steg om du har tenkt å gå livet DITT, og ikke leve noen andres drømmer.


Dop er digg, om det er cannabis eller tramadol, men det løser ingenting. Og med det mener jeg ikke at du må slutte å røyke cannabis om du vil løse problemene dine, er ikke sånn det funker heller

Ikke la foreldra presse deg rundt! Er garantert der mye kommer fra.

Akkuratt der og da hjelper Cannabis mot en eventuell depresjon eller angst.
Men etter mine erfaringer (sier ikke at dette gjelder alle) forverret depresjonene seg etter et par gangers bruk.
Jeg begynte å tenke over hvordan jeg egentlig hadde det, hvor lang nede jeg faktisk var.
Jeg så rett og slett ikke meningen med livet lenger..

Jeg vet ikke om det var Cannabisen som forverret tilstanden, men i det lange løp er nok ikke Cannabis den rette medisinen mot depresjoner.

Har ei gruppe på facebook om akkurat dette,er bare å joine men er for medisinsk bruk da
http://www.facebook.com/media/set/?s...818412853&ap=1