Selvmord er feig måte på livet...

Det mest egoistiske av alt er folk som sier at det er egoistisk å ta sitt eget liv. I dette utsagnet ligger det en mening om at andre, hvis liv er totalt meningsløse for dem selv, skal fortsette å leve dag ut og dag inn, år etter år, slik at DU kan føle deg bedre med deg selv. Det er toppen av egoisme, spør du meg, ihvertfall langt mer egoistisk enn å ta sitt eget liv.

Tenk deg at du våkner opp hver bidige dag i flere år med skuffelse over at du i det hele tatt er våken til en ny dag. Du har hverken krefter, evner eller motivasjon til å gjøre det som det moderne samfunnet krever av deg, gå på skole, gå på jobb, betale regninger. Sakte men sikkert blir du en taper, for du klarer ikke å holde tritt med samfunnet rundt deg. Alle andre utvikler seg, mens du stagnerer. Livet går kun en vei, nedover, og du begynner å kjenne deg selv igjen i diverse skrekkhistorier du har hørt….plutselig er det kanskje ikke så usannsynlig at du kommer til å ende opp som den bygdetullingen som du aldri forstod tidligere i livet.

Samtidig dømmer samfunnet deg utifra hvor vellykket du er, og tar ikke hensyns til dine “skavanker”. Vel, klart at hvis du har mistet en arm i en ulykke så er det ingen som foventer at du skal fullføre f.eks. medisin-utdannelsen din. Men hvis du er syk i sjelen, så er det ingen som kan se det og dermed ta hensyn til det. Ikke kan du opplyse noen om det heller, for da virker det som om du prøver å unnskylde din egen situasjon, som du tross alt er ansvarlig for selv, uansett hva som måtte feile deg.

Jeg har ihvertfall smakt på livet både som vinner og taper, og de to livene man fører da kan ikke engang sammenlignes. Når du er en vinner, så medfører også det at folk ser gjennom fingrene med dine feil og mangler. Hvis du er flink å spille piano, og er i en livssitusjon hvor dette er relevant, så vil folk flest drite i om du er en smule sprø og forvirret. Ikke minst så tilgir du også dine egne feil.

Men hvis du derimot befinner deg i en situasjon hvor du er den dårligste, enten det er som student eller arbeidstaker, så blir det med engang så utrolig mye press på din personlighet, du må begynne å kompensere for dine manglende evner med å være et bedre og mer komplett menneske. Da kan du f.eks. ikke være glemsk eller forvirret, for det vil i denne situasjonen være svært negativt…du er både udyktig og glemsk. Det er milevis fra det å være dyktig, MEN glemsk.

En annen ting som vellykede og glade mennesker ikke kan fatte og begripe, er den enorme skyldsfølelsen som stadig henger over deg når du er deprimert. Du følger deg skyldig p.g.a. alle tingene du ikke får gjort, du føler deg skyldig for at du er deprimert når tross alt milioner av mennesker har det langt værre enn deg. Du vil noen ganger lure på om du i det hele tatt er deprimert, eller om det bare er noe du forteller deg selv for å dekke over at du er lat. Du vil kanskje legge deg selv for hat, over slike ting.

Det er et kinesisk ordtak som sier noe slik som: “Vær streng mot deg selv, men mild mot andre”. Dette er noe som kan strekkes uhyre langt når man er deprimert, ikke minst fordi det finnes så utrolig mye å å være streng mot seg selv over…du får jo ingenting gjort.

Og sånn baller det på seg til livet blir en fullstendig overveldende oppgave. I tillegg så ligger det også med at deprimerte mennesker ser verden klarere enn f.eks. optimister. Det betyr at ting som du begynner å tenke som deprimert, er ting som du aldri kan bli kvitt, fordi det er helt riktig det du tenker. Du får øynene opp for en del fakta som du egentlig ikke skal tenke på. F.eks. ting som at den grunnleggende kraften i alt liv er ‘egoisme’. Slike og andre kyniske fakta om virkeligheten kan du aldri bli kvitt i det øyeblikket du har latt deg overbevise om det.

Så da er det for svarte også ingen veg tilbake, hvilket bringer meg tilbake til det som jeg ville si opprinnelig, nemlig at folk som forventer at du skal leve ditt meningsløse og ikke-stimulerende liv slik at de skal kunne være lykkelige og slippe å ha triste ting rundt seg, DE er egoister.

For min del gjør det mere vondt å miste hunden min enn en slektning... du lever jo tross alt hver dag med hunden, bestemor møter du noen ganger i året.

Jeg mener at hvis mange av de som har begått selvmord bare fikk være vitne til sin egen begravelse, så hadde de kanskje tenkt seg om et par ganger. Med det så mener jeg det er fryktelig lite empati i samfunnet vårt. Vanskelig å vite om folk virkelig er glade i deg, og setter pris på deg. Det er liksom noe man bare må anta veldig ofte. Jeg begynner å forstå hvorfor vi hadde så mange MOT-timer da jeg gikk på ungdomsskolen.

Hva med dere, forteller dere de rundt dere at dere setter pris på dem?

Vel, det sier litt om ditt verdisyn/menneskesyn.

Men det blir jo en individuell sak da noen føler seg mer knyttet til de folkene det måtte gjelde--

Den eneste virkelige frihet vi mennesker har, er retten til å velge selv om vi skal leve eller dø.

Selv kan jeg se mennesker bli torturert uten å blunke, men klarer ikke se dyr bli mishandlet

Vel, det som står imellom selvmord er vel den rusen du får når du oppnår noe? Den de fleste lever for...

Jeg forstår ikke folk som skal dømme andre folk uten å ha vært i deres sko. Når man er deprimert er ikke den rasjonelle tanken like synelig som blant "normale"

Vel, det sier litt om ditt verdisyn/menneskesyn.

Men det blir jo en individuell sak da noen føler seg mer knyttet til de folkene det måtte gjelde--

Selvmord er frekt og feigt.

Selvmord er frekt og feigt.

Neppe feigt, de fleste måtene å få gjort det på gjør jævla vondt.
Tanken min er at envær som har sett anhørige på intensiven med et laken over seg og muligens en blomst på brystet etter at de har hoppet noen etasjer,og lukket kiste etterpå er nok mere fokusert på at gjøre det så pent som mulig.

Det utelukker mye som er over på et blunk og man ikke rekker å føle så mye,men neppe feigt

Hvordan er det frekt? Overfor hvem?

Ovenfor de som sørger og gråter pga noen har valgt en så kort vei i livet. Det er alltid noen som bryr seg.

Ovenfor de som sørger og gråter pga noen har valgt en så kort vei i livet. Det er alltid noen som bryr seg.

Om man er i fasen der det er bestemt, men samtidig ikke er manisk og må gjøre det så fort som mulig, finnes det mange "gode" alternativ.
De som popper litt piller og tror de bare skal segne om har ikke gjort research.

For selv om du tenker at du ikke vil leve lengre, betyr ikke det at kroppen din er med på det. Selv den mest slitne kropp vil ha forsvarsmekanismer når den kjenner at det muligens går galt. Så "vanlige" piller kommer for meg aldri til å være et alternativ.

Jeg vil også sterkt anbefale å legge seg inn, hvertfall om man ikke har vært i kontakt med helsevesenet før. Det verste som kan skje er at du kommer ut og allikavel gjennomfører det, dette gjelder SPESIELT de som i en lengre periode har vært isolert.
Det å snakke med andre pasienter, noen med en liknende diagnose, noen med langt mer å stri med er for meg mer terapi enn når jeg er inne på samtaler med utdannet personell.

GOD HELG

Jeg mener at hvis mange av de som har begått selvmord bare fikk være vitne til sin egen begravelse, så hadde de kanskje tenkt seg om et par ganger. Med det så mener jeg det er fryktelig lite empati i samfunnet vårt. Vanskelig å vite om folk virkelig er glade i deg, og setter pris på deg. Det er liksom noe man bare må anta veldig ofte. Jeg begynner å forstå hvorfor vi hadde så mange MOT-timer da jeg gikk på ungdomsskolen.

Hva med dere, forteller dere de rundt dere at dere setter pris på dem?