Så 15. april nærmer seg; en stressende dato for alle hodeløse kyllinger som fortsatt vandrer rundt i identitetskrise (søkefrist for Samordna Opptak).

Jeg har siden tidlig tenår vært interessert i psykologi, men har aldri tatt steget og søkt. Først og fremst fordi forpliktelsen til et studieløp er mer fryktinngytende for oss millenials enn et jævla giftemål, men også på grunn av alle myter og observasjoner jeg har gjort meg rundt folk som tar studiet.

1) Jeg husker at moren til en barndomsvenninne, som var fullstendig loka og svevende, visstnok hadde vært helt normal frem til hun starta på psykologistudier. Hun hadde angivelig fått en knekk av all kunnskapen som hadde overrumplet henne, som hun aldri helt kom seg fra. Dette var helt sikkert overdrevne og forenklede teorier, men jeg har hørt om flere tilfeller av folk som har måttet droppe ut fordi det ble for mye å deale med. Det å sitte med så god kunnskap og analytisk evne rundt alt som omhandler menneskepsyken har helt sikkert evnen til å ambushe deg på en eller annen kjip måte. Det kan også gi deg evnen til å deale med psyken din bedre selvfølgelig.

2) Det virker for meg som om det er en tendens blant psykologistudenter og psykiatere etc. å være veldig...kalde eller distanserte i sin relasjon til andre mennesker. Som om de ser på deg kun som et potensielt forskningsobjekt, eller et maskineri/produkt av nevrokjemi og oppvekst. Altså virker det som om mellommenneskelig kontakt på et emosjonelt/spirituelt plan trer til side til fordel for et altoppslukende analytisk forhold til mennesker.

Så jeg er altså redd for at disse tingene her skal skje, men er litt usikker på om den redselen er irrasjonell eller om det er en reell risiko rundt det å studere psykologi. Jeg ville forøvrig studert med hensikt å forske, ikke å bli psykolog.

Hva er deres tanker? Har dere erfaring med studiet selv, eller kjenner noen som har gått løpet? Hvordan påvirker/påvirker det deg ikke på et privat plan?

Jeg tipper at "det kommer an på hva slags person du er" kommer til å dukke opp en del ganger - fortell heller hvilke mennesketyper du tror ville fått hva ut av studiet.

Jeg vet ikke, men her er noen relevante linker.

Takk for meg, psykologisk fakultet.
Gikk fra stryk til B
... og viktigst av alt:
http://www.aftenposten.no/webtv/#!/v...nnom-naaloeyet
Sistnevnte varer riktignok 38 minutter, men før du satser flere år av livet ditt, så bør du ta deg tid til å se den.

Alt nevnt er UiB, men jeg har hørt tilsvarende om psykologistudiene andre steder.
Jeg ser at det ikke er akkurat dette du spør om, men jeg regner med du vil ha så mange innspill som mulig når du tar et såpass stort valg.

Ah, sant det. Husker de sakene der.

Hehe, nei jeg tror nok du beholder vettet selvom du velger å studere psykologi. Du sier du har vært interessert i psykologi fra tidlig tenår så ser ingen grunn for at du ikke skal slå til, eller begynner du å tvile på om du er egnet innen psykologi-feltet?

Kjenner ingen som har studert psykologi, men mange som er lege studenter, og det er en kjent sak at veldig mange av dem mister empati, akkurat som du nevner i punkt 2. Men såvidt jeg vet er dette bare en midlertidig fase.

For min egen del står det faktisk mellom noe innen psykologi, eller noe innen økonomi. Jeg tror jeg hadde blitt en utmerket psykolog nettopp fordi jeg ikke lar så mye gå inn på meg, det nytter ikke å utdanne seg i denne rettningen om man tar med seg jobben hjem, om du skjønner hva jeg mener. Tror du kan ta det helt med ro, du vil nok ikke få noen drastisk personlighets-endring. Så ja... kjør på, er du motivert tror jeg det er et yrke som kan være veldig spennende og givende

Nr 1 vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre med. Om folk er annerledes så er det ikke utenkelig at de blir stigmatisert og at livet bak gardinene i nabolaget lager sine egne historier. Tror ikke jeg ville tenkt noe særlig på akkurat det. Uansett så vil det alltid være enkelt tilfeller som står ut.


Hvor tar du dette fra? Kjenner du mange slike? Psykologer er folk som med og deg, med sine skavanker og lyter slik vi alle har. Psykiatere er iaf veldig dedikerte som først studerer medisin for så å ta spesialiseringen å bli psykiater. Jeg ser ikke at man på generelt grunnlag kan si noe så bastant om en hel gruppe mennesker.

Det er sikkert noen introverte psykologer, studenter og psykiatere. Slik det er i alle andre yrker og studier. Genuine fagpersoner som er veldig opptatt av sitt fagfelt kan for utenforstående og folk med annen bakgrunn kanskje virke sære - men det kan jo godt være at disse bare har så mange tanker og ideer i hodet sitt til enhver tid om sitt fagfelt at det gjør at de ter seg noe annerledes.

Nei jeg tror ikke du blir gæren av å studere psykologi. Jeg tror heller ikke du vil knekke sammen, dessuten om du ikke liker å være psykolog som i behandler kan du være rådgiver, konsulent eller jobbe i store internasjonale konsern.

Jeg jobber selv innenfor psykiatri.Det som er viktig her er å ha evnen til å se/lese/føle andre mennesker. Sette seg inn i deres sko. Møte de med forståelse.Dette er noe jeg tror at er medfødt. Jeg tror at det er vanskelig å kunne lære seg å lese mennesker,hvis dette ikke er medfødt.Når det er sagt så har evnen til å kunne legge fra seg jobben når du kommer hjem alt å si. Klarer du ikke det så er du ikke egnet å jobbe innenfor psykiatri. Husk at vi ser ufattelig mengder triste skjebner hver eneste dag og om vi skulle ligget søvnløse om nettene på grunn av det så blir det veldig vanskelig. Poenget mitt er at du burde være sterk psykisk, ha evnen til å lese/se folk for den de er..lytte og generellt være der for dem.Selvom de har gjort de sykeste ting, så må du fortsatt være objektiv.Når det er sagt,som jeg nevnte litt tidligere, du må også kunne legge ifra deg jobben når du kommer hjem.Det er lettere sagt enn gjort i visse tilfeller.Jeg ønsker deg lykke til

Det kan nok være at en del personer med psykiske problemer søker til slike studium i håp om å komme til bunns i sine egne problemer eller fordi de har fått god hjelp av psykolog selv og ønsker å bli det for å hjelpe andre.

Jeg ville rådet deg til å lese læreplaner og pensumlister for å se mer hva studiet går i om du ikke har gjort det før. Om du har tid og anledning titte litt i noen lærebøker og se om det er noe som appelerer til deg eller om det virker som et ork å skulle gå igjennom. Det krever litt innsats men jeg skulle i hvert fall ønske at noen hadde rådet meg til det da jeg var ferdig på videregående og skulle søke videre utdannelse.

En annen ting som er viktig å tenke på er hvordan du liker å jobbe, om det er utendørs, på kontor etc.


Skjønner ikke helt hva som er så veldig forpliktende ved å søke på et studium jeg da... Du behøver jo ikke ta plassen om du ombestemmer deg i mellomtiden.

Du kan jo ta grunnfaget og se hva du synes? Jeg har fått bruk for det i flere utdanninger og jobber etterpå, uten at jeg ble psykolog. Er det sånn fortsatt at grunnfaget er opptaket til embedsstudiet?

Gal blir du nok ikke☺ Men jeg ser for meg at mennesker som er i overkant grublende og sliter litt fra før dras mot det faget, så det er vel litt høna og egget -problematikk. Jeg kjenner flere psykologer, og de er hverken gale eller kalde. Jeg har derimot møtt folk som har jobbet lenge med tung psykiatri (da som sykepleiere i psykiatriske institusjoner, ikke psykologer) som sier de blir litt følelsesmessig avstumpet i lengden - rett og slett en forsvarsmekanisme fordi en ikke kan ta inn over seg alle sjebnene. Har jobbet litt i den sektoren selv, og det var virkelig ganske ekstreme ting å forholde seg til syntes jeg. Jeg tror rett og slett jeg var litt for empatisk til å takle det. Enten måtte jeg blitt litt kald, som du sier, ellers hadde jeg nok brutt sammen til slutt.

Tviler på at du får psykiske lidelser, tror heller kunnskapen om forskjellige mekanismer innen psykiatri kan få deg til å se igjennom en del bullshit ved din egen tankegang og hjelpe deg. Har ingen kilder, bare en tanke.

Gal blir du neppe.
Husk på at det er stor forskjell på psykiatri og psykologi. Psykologi handler hovedsaklig om normal atferd og normale tanker. Du vil lære mer om hundene til Pavlov og hvorfor vi har større sannsynlighet for å forelske oss i noen vi deler hybel med, enn om hvorfor noen dreper familien sin, for å si det sånn. Om noe så kan det være befriende å finne ut at veldig mange har samme type tanker og følelser som deg, selv om de kan virke sære.
Jeg har studert abnormal psykologi også (ikke obligatorisk emne såvidt jeg vet), og der blir "interns' syndrom", som Gobity linker til, tatt opp i pensum og man får råd om hvordan man kan motvirke det.

Det er selvfølgelig en viss risiko for at du vil synes studiet er så spennende at du vil begynne å ta opp fag og skulle analysere i overkant mye på fritiden, men det gjelder ganske mange studier, og det gjør deg vel mer irriterende enn gal.

Jeg tenker at dersom du prøver 1 år - vil du få et større grunnlag for å vurdere dette. Du får kjennskap til miljøet og faget og kan gjøre deg en subjektivt vurdering som passer akkurat deg. Passer det ikke for deg, kan det være at andre nærliggende fag er mer interessante og du kan bruke året i en grad og/eller som et ganske lett anvendelig fag på CVen som gjør deg attraktiv i ganske mange fremtidige jobber.

Jeg kjenner 2 psykologer hvorav den ene nær familie. De er generelt fucked up, men hvem er ikke det? Lykke til!

Da jeg gikk på videregående, fortalte min psykologilærer oss om hvem av studenter som har høyest rate selvmordstanker, psykologistudenter... Derimot ikke høyest selvmords rate. Prøvde å google det, fant ingenting om dette. Det skal likevel sies at hun selv var en psykologistudent, så om dette er svada, kanskje basert på egne erfaringer, eller noe hun har hørt gjennom fakultetet vet jeg ikke.

Hvor har du søkt??

Jeg kan aldri tenke meg at man blir gal av å studere psykologi, det ser jeg dog er nevnt over her.

Nr. 2. Jeg snakker her kun av erfaring som pasient over nå snart 2 år for PTSD, så dette er jo sett ifra andre siden av bordet. Erfaringen jeg har gjort meg i møte med det norske helsevesen og deres arbeidere, er at de aller aller fleste er veldig empatiske mennesker som prøver så godt de kan å hjelpe deg. Min behandler har ved flere anledninger grått sammen med meg under tøffe deler av traumebehandlingen (har flere venner med PTSD som har opplevd det samme), så jeg har intet inntrykk av at noen av dem er kalde. Det min behandler dog fortalte meg, er at ettersom man jo i arbeidet som psykolog/psykiater/sosionom/whatever ofte ser mange triste skjebner (og naturlig nok fordi man er et menneske selv) blir påvirket til en viss grad av dette selv, kan det forekomme noe de kaller for "Compassion fatigue". Ettersom andre mennesker enn meg har forklart dette bedre enn jeg kan: https://en.wikipedia.org/wiki/Compassion_fatigue (litt flaut å bli slått av wikipedia, hehe).

Ellers fant jeg også en artikkel som kan være relevant: http://www.psykologtidsskriftet.no/i...s_id=62090&a=2

Selv om det er nevnt over her, synes jeg det er verdt å nevne igjen: det er uhyre viktig å være psykisk "frisk" selv, og være ferdig med eventuelle ting i livet som har plaget en, vært traumatiske etc. Ettersom jobben som psykolog veldig lett kan "trigge" slike plager en eventuelt skulle ha selv.

Ønsker deg ellers masse lykke til med å finne ut av det!
(Sosiologi er forøvrig veldig interessant, og kan minne noe om psykologi, om det kanskje kunne være noe om ikke det blir psykologi?)

Å bli gærn av å studere psykologi gir like mye mening som å bli sunn og sprek av å studere ernæringsfysiologi, eller at elektrikere blir høyspent av å gå sterkstrøm

Ut i fra refleksjonene du gjør i OP, så virker det jo som du skulle håndtere det helt fint. Jeg tenker det først og fremst er mennesker som aldri har reflektert over disse tingene du nevner, som blir negativt påvirket av det og går på en smell. Tror ikke det er et kjempeutbredt problem akkurat, men det hender nok i ny og né.

Problemet er når individer, som kanskje har et underliggende psykisk problem, begynner å lære om sykdommene.
For i begynnelsen innen denne læringen, så har dem ikke helt oversikt. Altså dem ser bare en liten del av hele bildet, og ikke det hele.
Så på de forskjellige diagnosene, så er det oftest ikke bare ett symptom dem går etter. Men dem vurderer mange symptomer, og hvilken grad en har dem.
Noen av disse studentene kan begynne å kjenne igjen flere av disse symptomene på seg selv. Og dem begynner et salig tankekjør, og kanskje kan overbevise seg selv at dem har allverdens psykiske sykdommer. Når et slikt ofte angstfylt tankekjør starter, så kan det bli en trend som er vanskelig å snu alene.

Ellers så har du også "problemet", at enkelte som sliter med noen av disse plagene, tiltrekkes av et slikt studium. Kanskje for å få bedre innsikt om seg selv. Disse hadde kanskje blitt omtrent like så syke uten studiene, men at det slår ut under studiene. Og at noen kan gi studiene skylden.

Jeg mener det blir litt feil å være totalt benektende på den ene eller den andre. For hvis vi kaller det ene problemet hvitt, og det andre svart. Så er det slik som ellers ofte er i verden, at den har nesten uendelig mange gråtoner også. Og får du dette tankekjøret med en god del angst til. Så er det heller ikke umulig, at (enkelte) skjelett kommer ut av skapet.

Jeg mener, at det er da mye bedre å behandle sine plager, før en studerer noe slikt! For har du det ikke godt med deg selv og dine følelser, så tror jeg det blir helt jævlig, og sitte å høre på livshistorier om overgrep og alt annet tenkelig faenskap. Hvis du skal bli en behandlende psykolog eller psykiater, vel og merke da.

Hvis du TS har det godt med deg selv, og har et ok selvbilde. Så mener jeg, at det er bare å klemme på og studere!

Er nok mange legestudenter også som begynner å lure på om de har alle sykdommene de leser om. Kjenner man etter er det jo mange symptom man kan kjenne igjen. Det er nok et forbigående fenomen. Psykologi handler dessuten med om hvordan psyken fungerer, ikke bare alt som kan være galt. I alle fall grunnfaget. Tvert imot kan man lære mye om seg selv, hvorfor man tenker som man gjør og triks for å endre tankemønstre og motivere seg selv (eller andre).

Gal blir du nok helt sikkert ikke av å lære deg om psykologi, men hva #amdb73 og #mollymus kommer innpå er nok heller mer relevant. Etterhvert som studentene lærer seg mer og mer om flere og flere psykiske lidelser kan de fort kjenne seg igjen i mye av det de leser, og det er her problemene kan oppstå. De fleste av oss vet hvor sterk vår hjerne er og hvor mye kraft den har over oss, ikke minst at den liker å spille oss puss. Ettersom man leser at f.eks. derealisering får deg til å oppleve verden som kunstig og at man ikke er helt fysiskt tilstede, kan man begynne å tro at man lider av dette da man kan oppleve det i en svak variant rett etter man våkner. Om man grubler nok på det vil man etterhvert begynne å tro at man lider av denne diagnosen, og det er her hjernen kan begynne å spille deg et puss; Du opplever disse symptomene oftere enn før, gjerne varer de litt utover morgenkvisten etter du har kviknet til litt. Dette var bare et eksempel for å få frem poenget mitt, jeg har aldri hørt om at dette faktisk har skjedd, dog det er langt fra utenkelig.
Dette fører til at studenten leser seg enda mer opp på lidelsen, og klarer å trekke frem flere og flere likhetstrekk med diagnosen som fører til at de blir mer og mer overbevist (De lurer seg selv mer og mer til å tro) om at de lider av DR. Når man tenker på noe for mye over lengre tid, vil dette bli en del av personens oppfatning av omverdenen og seg selv. Et ordtak som lyder "A man becomes what he think about" passer veldig godt inn her, da man gjerne kan overtenke enkelte ting nok til at hjernen din får deg til å tro utvilende på dette. Som sagt tidligere, hjernen din spiller deg et puss.

Min personlige konklusjon er at psykologi ikke gjør deg gal, det gjør du selv.