(Forumet "reise" virket til å passe best, siden det handler om å finne en ny plass, håper tråden har kommet på rett plass.)

Jeg har kommet til et punkt i livet mitt der jeg må gjøre en drastisk endring.
Må reise bort, starte på nytt.
Det er eneste mulighet jeg kan se nå.

Jeg er ikke flink til å dele hvordan jeg har det, men jeg skal prøve etter beste evne, slik at dere kan forstå og hjelpe på best mulig måte.

Utfordringene i livet mitt startet i en alder av 4 år da min far begynte å drikke, han ble alkoholiker på fulltid. Min eldre bror begynte å ruse seg flere år senere og ble også narkoman på fulltid.

Min barndom har derfor vært preget av konstant utrygghet, skumle, til tider livsfarlige situasjoner og jeg måtte bli voksen før jeg rakk å være barn.

Jeg har slitt med angst siden jeg var i barnehage alder, selv om jeg ikke skjønte hva det var før jeg var mye eldre.

Kort forklart så har oppveksten min med disse to personene ført til at jeg som 20 åring lever et meget isolert liv, jeg har gått til psykiatrisk behandling i et år nå, det er stort sett det eneste jeg gjør.

Etter et år med behandling har jeg fått litt mer klarhet i hva jeg sliter med:

-Panikkanfall
-Generell angstlidelse
-Helseangst
-Bakterieangst
-Agorafobi
-Depresjon
-PTSD
-Personlighetsforstyrrelse

Nå lever jeg med min mor, og to søsken, de er også preget etter alle disse årene med helvette, men de fungerer mye bedre i samfunnet enn meg.
De går på skole og jobber, er sosiale og lever relativt normalt.

Det er litt vanskelig å forklare, men jeg føler jeg lever i et parralelt univers som de, og folk rundt meg. Det kjennes ut som jeg lever i helvette.
Ting som folk setter pris på og som er helt dagligdags, som venner, fester, jobb, sosiale sammenkomster, ta bussen, gå på butikken osv, det kjennes helt unaturlig ut for meg, jeg får så mye angst at kjennes ut som jeg skal dø.

Jeg lever fortsatt i huset der jeg har opplevd veldig mye vondt, og med det følger daglige PTSD flashbacks og triggere. En bil som kjører forbi eller stopper utenfor, noen som kommer inn inngangsdøra, noe som detter i bakken, noen som roper, løping innendørs, folk som stresser. Alt dette og mer utløser det.

Dette kan ikke fortsette, jeg har levd hele mitt liv uten å føle meg trygg, på plass, lykkelig, elsket, tatt vare på. Jeg må bort, jeg må starte på nytt.

Jeg vet ikke hvor, eller hvordan, men jeg må bort. Enten til en ny by eller til et nytt land. Jeg får i dag Arbeidsavklaringspenger fra NAV, dette er vell på 7000 i måneden eller noe sånt, ikke nok til å leve av i Norge kanskje?
Har jeg rett på noe uføretrygd eller noe lignende når jeg ikke kan jobbe?

Jeg tror mye av mine plager er stedbunnet, de holdes ved like ved å bo her, i dette huset, i dette nabolaget, rundt gamle "venner" som jeg ikke har lyst å møte på gata.
Derfor vil jeg prøve å starte på nytt en annen plass, kanskje reise dit på ferie først, bare for å se hvordan det er, så leie noe.
Etterhvert prøve å integrere meg i samfunnet som en ny person.

Jeg skjønner det kan være vanskelig å skjønne sammenhengen i det jeg skriver og at kanskje en del ting mangler, men jeg får så mye angst av å sitte skrive dette at jeg har vanskelig for å konsentrere meg.
Gjerne spør om ting, lettere å svare på spørsmål, enn å finne ut alt selv.

Kom deg ut i fast arbeid, Ja det går. da kan du gjøre som du vil. Win Win. Win

Høres ikke ut som det er så lett å komme seg ut i fast arbeids med de psykiske lidelsene han har.

TS, blir du noen gang frisk? Blir du friskere av å flytte, eller rømmer du bare fra de problemene du har akkurat der du er nå? Vil det ta 1 år, så har du samme problemene på en ny plass?

Tror noen skulle tatt på seg oppdraget og startet en sticky, en samletråd eller en howto man flytter hit og dit og hvordan man starter et nytt liv. Er veldig mange av disse trådene.

Det er fælt å høre at vi lever i en verden som er så brutal mot noen. Føler med deg og håper du får det bedre etterhvert.

Når det gjelder støtte fra NAV må du ha nedsatt inntjeningsevne for å få uføretrygd. Så lenge du står som skikket til å jobbe vil du kun motta arbeidsavklaringspenger (jobbsøkende). Anbefaler å ta kontakt direkte med NAV angående dette.

Man trenger nødvendigvis ikke å reise så langt, bare neste by kan være bedre. Men husk at det kan være vanskelig å dra alene, man kan fort bli sittende alene hvis man har vanskelig for å ta eget initiativ for å sosialisere seg. Men, slik du forklarer deg så kan det jo virke som det ikke kan bli så mye verre på den fronten. Så da har man kanskje bare alt og vinne og ingenting å tape.


Lykke til!

Det har vist seg i massevis av tilfeller at jobb er løsningen, da får man kolleger og men blir mer aktiv. slikt ender en depresjon.

men de fleste som sliter med slikt liker ikke og utsette seg i slike situasjoner, og bare fortsetter på nav.

Ja og kommentarer som den du kom med og nå fortsetter med er med på å stigmatisere mennesker som psykisk syke. Om du ser på hovedinnlegget så er det ikke et tilfelle av depresjon alene. Dette er det TS sliter med. Og din vidunderkur er å "skaffe seg jobb". Kanskje du bør forsøke å sette deg inn i hvordan en person som sliter med disse lidelsene har det før du kommer med bastante uttalelser?

-Panikkanfall
-Generell angstlidelse
-Helseangst
-Bakterieangst
-Agorafobi
-Depresjon
-PTSD
-Personlighetsforstyrrelse

Angst alene er en lidelse som har gjort mange mennesker uføre, det samme og både PTSD, depresjon og personlighetforstyrrelse. Når et menneske da er diagnosiert med alt dette så er det ikke bare å "skaffe seg en jobb" eller å "komme seg ut blant folk".

Kombinasjonen av disse lidelsene vil slik jeg ser det ta så mye energi og ressurser at det nok knappest finnes overskudd til selv de enkleste ting. Ting som du og jeg tar som en selvfølge kan bli uoverkommelig for en med alle disse plagene.

Vi vet heller ikke hvordan situasjonen til TS er. Kanskje han ikke kommer seg ut blant folk i det hele tatt. Han nevner jo at det siste året er det stort sett kun til behandling han har gått. Kanskje angsten, traumene og depresjonen er så altoppslukende at det hindrer ts i å utføre selv dagligdagse ting som å gå i butikken, til posten etc.

Uansett poenget mitt var ikke og er ikke å "ta deg" for det du skrev - poenget mitt er at folk må virkelig lære seg å tenke seg om før en lirer av seg en universell metode som vil passe alle typer spykiske lidelser. For det er ingen enkel universal metode som virker på alle. Og da blir utsagn som det du kom en form for stigmatisering, der dere ikke erkjenner alvorlighetsgraden i TS situasjon og dere marginaliserer problemer som i stor grad påvirker hele hans livssituasjon. Kort sagt, dere legger stein til byrden.

Stigmatisering av folk med psykiske lidelser er et stort problem fortsatt, det er en lidelse som i mange tilfeller ikke vises utenpå. Og det er nok av mennesker som hyler snyltere, navere og andre ukvemsord etter mennesker som sliter psykisk.

Mitt råd er at du straks bør begynne med å søke ufør hos Nav slik at du får opp inntekten. Du har ikke råd til noe som helst slik det er nå.

Alternativet er å gå på sosialen.

Du kan selvsagt skaffe deg bolig/leie rom ett sted du vil bo for deretter å henvende deg på det lokale Nav-kontoret og be om støtte til bolig og livsopphold.

Kanskje psykologen kan hjelpe?

Du kan ikke flytte utenlands fordi du ikke har penger og fordi du går på AAP. Kr. 7000 pr mnd holder uansett ikke i de fleste land for en nordmann, så du må kun tenke innenlands.

Vil du bo i by eller langt fra folk? Dette er det bare du som vet svaret på.

Er et kjent ordtak som sier "wherever you go, there you are". Kan derfor være en idé å "reise innover" før man velger å flytte på seg.

Psykiske problemer handler ofte om tanker og følelser man prøver å fortrenge. En måte å komme seg ut av gamle spor er å prøve såkalt "metta"-meditasjon. I følge huffington post kan det hjelpe mot ptsd. "A study by Kearney et al (2013) found that a 12-week loving-kindness meditation course significantly reduced depression and PTSD symptoms among veterans diagnosed with PTSD."Huffington Post

Kan anbefale dette varmt. Kan gjøres hjemme fra stua

Jeg skal ta kontakt med Nav på mandag om å søke meg ufør, har tenkt det siden jeg opprettet tråden, men har hatt en dårlig periode og det har egentlig ikke vært aktuelt.

Vet ikke hva sosialen er...
Hvis det inkluderer kommunale boliger med naboer som ruser seg/er ustabile så er det helt uaktuelt.
Mye av mine traumer kommer fra nettopp slike mennesker og jeg gjør alt jeg kan for å unngå å møte de.

Jeg blir mer og mer usikker på det og flytte utenlands, kanskje jeg heller skal prøve å ta meg en lang ferie, bare for å kjenne på det å starte med blanke ark og fargestifter. Hvordan det er å være der, kjenne på det å være helt alene, uten noen jeg kjenner, uten plasser og mennesker som utløser gamle minner og ubehag.

Har flere ganger tenkt å tatt det opp med psykologen, men er så borte i hodet når jeg er i de behandlingene.
Skal skrive det opp på telefonkalenderen, så får jeg alarm når jeg er der om hva jeg skulle huske.

Jeg vil bo relativt sentralt, litt i utkanten av en by.
Da er det ikke fult kaos, men jeg har fortsatt kort vei til sykehus, psykiatrisk, apotek osv.
Melhus, utenfor Trondheim virker som en sånn trivelig/rolig liten plass rett utenfor byen.

Jeg kunne egentlig tenkt meg en plass med mye sol, det trønderske gråværet hjelper ikke akkurat på psyken.


Med tanke på utenlandstur/flytting, så har jeg sett på:
Spania: Gran Canaria, Solkysten av fastlandet.
Thailand: Phuket, Chiang Mai.

Det er de destinasjonene som virker tryggest, og mest behagelig for et nervevrak på tur.
Jeg vet ikke som mye om bra destinasjoner rundt om i verden for reise eller utflytting, gjerne kom med tips.
Husk: trygghet, sol og varme, fungerende helsevesen er ting jeg setter pris på.
Billig er absolutt en bonus, enten det er innenlands eller utenlands.


Jeg har prøvd å meditere mange ganger, har hatt perioder der jeg har meditert 3 ganger om dagen over lengre tid.
Har fulgt program, enten via video eller bok, har prøvd Loving-Kindness (som du refferer til), mindfullness, mantra og gående meditasjon. Noen få ganger har jeg klart å komme inn i tilstand der jeg har klart å slappe ganske bra av uten alt for mye tankevirksomhet, noe som jeg ikke har gjort stort siden jeg var i barnehagealder.

Det var veldig befriende, der og da kunne det kjennes ut som jeg svevde. Jeg har hørt noen heroinister si at ved første skudd så gikk det opp for dem: " så det er slik det er å føle seg normal". Akkurat der og da, hadde jeg det litt likedan, jeg ble helt satt ut etterpå hvor jævlig mye som foregår i hodet mitt 24/7.

Desverre, så klarer jeg ikke å følge en streng rutine, dag til dag, 3 ganger om dagen.
Jeg har prøvd, tro meg jeg ha prøvd, men det er alt for mye som foregår i hodet mitt til at jeg klarer å følge et program fra start til slutt.
Det henger vell mye sammen med, som jeg har nevnt tidligere, at jeg fortsatt bor i huset der jeg har mange traumer fra.

Når man sitter på puta og prøver å tenke på pusten, prøver å slippe anspentheten og roe seg helt ned, så blir det litt kinkig når en bil kjører forbi på utsida, eller enda verre stopper, og hjernen skriker: "Her er det faen meg fare på ferde, noen kommer for å ta deg, har du låst ytterdøra? Husker du hvor balltreet ligger? Nermeste skarpe våpen er knivene på kjøkkenbenken" osv. Hjertet dundrer, blikket og hørselen skjerpes og jeg er hypersensitiv for alt og alle.

Detter er bare ett av mange eksepler på hva som skjer hele tiden oppi topplokket, og jeg har funnet ut at meditasjon her hvor jeg bor nå, med de plagene jeg har er et vanskelig prosjekt.
Spesielt når det er dager jeg er såppas deprimert at jeg er dømt til å være fucked opp for resten av livet uansett hva jeg gjør, da blir det bare sofaen og serier på repeat hele dagen for å overleve til morgendagen og forhåpentligvis nye muligheter.

Jeg har funnet ut gjennom å levd med disse plagene over så mange år, at det den aktiviteten som jeg mestrer best over tid er fysisk trening, alene (ikke på treningssenter).

Da kan jeg løpe til jeg ikke har mer krefter igjen, eller løfte vekter til musklene nekter en repitisjon til (som oftest).
Det har vært noen joggeturer som har endt med gåturer, ikke pågrunn av kondis, men en liten stemme som sier at hjertet skal eksplodere, det har ikke vært så intenst i det siste, jeg har klart å gjennomført så og si alle treningsøkter med kun hjerteinnfarkt

Det er den følelsen av at jeg er ute på oppdrag for å brenne stresshormoner som virkelig motiverer meg, det er en evig kamp før under og etter hver treningsøkt, og jeg vinner som oftest

Kort oppsummert: Jeg har stor tro på meditasjon, men ikke sånn som situasjonen min er nå.
Kunne jeg fått tilbudet på et senter/instutisjon/retreat eller lignende så hadde det nok vært mer aktuelt, med noen som bestemte hver dag at nå skal det mediteres,sånn er det bare. Kanskje det hadde blitt helt krise, men jeg har mer tro på det, enn at jeg skal begynne med egenbahandling nok en gang, det er det nok litt for mye kaos til.


Takk for støtten, god helg til dere

Huff trist lesing, blir lei meg og forbanner de som utsetter andre for en sånn oppvekst.

Ettersom du går rundt på det stedet der masse jævelskap hendte så er det ikke noe å tape på å forsøke å flytte. Har du snakket med mor og søsken om hvordan du har det med å bo der? Kan deg være en idé at dere flytter alle sammen så du slipper å være alene? Er ikke sunt å alltid være alene, kan lett bli sånn hvis du flytter for deg selv. Hva med å bare flytte litt ut på landet der du bor nå? Da har de jobb og skole, det vil bli mindre støy rundt deg og de gangene du klarer gå ut er det roligere.

Og du må også ta med at det vil ta lang tid før du blir bra, men blir det litt bedre måned for måned, om så bare litt, så er det uansett bedre enn det har vært. Det handler om de små stegene, de som dessverre gir deg ubehag og gjør deg redd, men klarer du det har du lov til å være stolt av deg selv.

Du sier du klarer å presse deg på trening, tømmer kroppen helt selv om det er skummelt fordi du nekter å ikke klare målet, det er ett skritt, det kan du bygge på. Ikke gi deg med treningen.

Lykke til og stå på, se fremover og tenkt at hver forbedring i din mentale helse gjør deg friskere, og jo friskere du blir jo bedre blir hverdagen.

Jeg ville tatt opp hele denne tråden med terapeuten før jeg gjorde noe, spesielt søke seg ufør på NAV. Å bli ufør hos NAV burde være en siste utvei, og statistisk sett er det svært få som kommer i arbeid etter det (noe som burde være et mål. Selv om du ikke kommer i arbeid, så er det bedre å måtte gjøre noe, enn å ikke ha mål eller ansvar i ung alder).

Det kan godt hende at du ikke er skikket til arbeid, men det er kanskje verdt å prøve å komme seg bort fra mye av det som faktisk gjør deg sykere før du tyr til uføretrygd. Ett år er absolutt ikke lenge om du sliter med diagnoser knyttet til noen av de psykiske lidelsene du nevnte. Det krever ofte langvarig behandling, og du er svært heldig som har truffet en terapeut som du kommer overens med. Kanskje du kunne spurt vedkommende om noen kortere behandlingsopphold? Hvor rutiner øves inn og "mestres". De finnes over hele landet - pluss du kommer deg litt bort og oppdager hvordan det er.

Ang. trening så er det kjempebra at du klarer å gjennomføre det. Det frigjør også endorfiner, slik at du opplever en lykkefølesle. Dog er det viktig å ikke bruke trening som kompensasjon for å snakke om eller møte problemene dine. Et eksperiment kunne være å sammen med terapeuten din og personlig trener sette opp et treningsopplegg, som en innøving av rutiner og realistiske målsetninger.

Sosialen = Nav (penger til bolig og nødvendig livsopphold).

Man trenger trygge rammer rundt seg, dette er viktig. Derfor er det særdeles viktig at du bor på en måte du er fortrolig med og vet at du er sikret økonomisk. Om dette ikke skjer så vil dette/disse problemene også fylle tankene dine. Kanskje er ett tiltak hos Nav en god ide, slik at man faktisk tenker på noe som ikke skaper bekymring? Eller finne en hobby som opptar store deler av fritiden!

Når det gjelder det å bosette seg utenlands er det mange skjer i sjøen. Du kan miste retten til å stå i norsk folketrygd og det å få rett til medisinsk behandling i Norge. Du kan miste retten til AAP om du reiser uten å få lov av Nav først. Selv en uke i Sverige har du ikke lov til uten at det er fare for at du mister retten til AAP. Du har uansett ikke så mye å tape da du lett vil få omtrent samme beløp i sosial stønad istedet for AAP - men jeg ville gjort dette eller tatt denne sjansen.

Behandling og piller vet du nok mer om enn meg - men jeg tror kombinasjonen psykolog, piller og evt. arbeidsrettede tiltak eller hobby er veien og gå!

Lykke til!

Jeg har nevnt det for min mor at der en påkjenning å bo hjemme, men har vanskelig for å forklare hvor jævlig det faktisk er. Det er ingen idè at vi alle flytter, jeg trenger å starte fresh, for meg selv. Jeg har funnet ut gjennom denne tråden, og samtaler med noen hyggelige medlemmer på pm at det er egentlig uaktuelt å flytte utenlands, det er bare noe jeg har overbevisst meg som at er en god idè siden jeg er så desperat på å komme bort nå.

Å reise langt bort derimot er fortsatt noe som jeg ser på som en mulighet, men ja, jeg reiser jo ikke uttafor nabolaget mitt så lenge jeg ikke er nødt, så vi får se...

Det lureste og det som jeg tror vil hjelpe meg mest vil være å flytte til utkanten av byen og fortsatt ha nære kontakt med min mor og mine småsøsken, og fortsette hos samme terapaut som jeg har fått god kontakt med.

Takk for hjelpen, den setter jeg stor pris på.

Tro meg, jeg gleder meg ikke over tanken på å være uføretrygdet som 20 åring.
Når det er sagt, så er det vanskelig å se en framtid der jeg faktisk er kapabel til å arbeide, med tanke på den formen jeg er i, idag.

Jeg er veldig desperat etter å komme meg bort, enten bli lagt inn til behandling, flytte til en ny plass eller en kombinasjon.
Og jeg tror det vill hjulpet meg en hel del.
Neste gang jeg er hos terapauten min skal jeg høre hvilke muligheter som finnes.
Selv om jeg må si jeg gruer meg litt til det, blir et jævlig stort skritt å ta.

Treningen brukes absolutt som kompensasjon for å takle hverdagen, når jeg trener så er det for å brenne stresshormoner og drive ut dritt av kroppen. Dette er noe jeg er klinkende klar over, og det er kanskje ikke den sunneste måten og forholde seg til trening på. Jeg er også veldig klar over at jeg bruker det som et verktøy for å slippe å snakke/ta tak i ubehagelige ting. Det er noe jeg må jobbe med over tid, men nå er det et verktøy for å overleve.

Det verste som kan skje meg er egentlig å bli syk (fysisk: forskjøla osv.)
Da får jeg ikke trent, og jeg blir liggende med meg selv og mitt hode.Uten noen måte å bruke energi på og da blir det ikke spesielt gøy å være meg selv. Derfor er jeg livredd for å bli syk, siden jeg har så mye stress i kroppen er jeg ofte syk lenge og det blir full fuckings snøballeffekt.

Begynner å komme meg etter en 3 ukers sykdomsperiode nå, og jeg har vært helt nede i kjelleren for å si det mildt.

Jeg kan ikke si jeg er så gira på noen personlig trener for å være helt ærlig, jeg trener som sagt for å overleve.
Styrketrening begynte jeg med når jeg var veldig ung, siden jeg var overbevisst om at en dag måtte jeg kjempe for mitt eget liv, og jeg måtte være sterk når den dagen kom.
Treningen er veldig lik i dag, og jeg ser ikke hvordan en personlig trener skal kunne hjelpe meg, jeg trener til jeg ikke har guffe å gå på, enkelt og greit.

Uansett, takk for dine inspill, jeg trenger alle råd jeg kan få nå.


Jeg har fått mange gode råd om hvordan jeg skal gå fram for å finansiere leilighet og livsopphold, både her i tråden og på pm. Så det virker som det lar seg gjøre på en trygg og god måte, med hjelp fra DPS (distriktspsykiatrisk).
Det hadde vært helt uaktuelt å flytte ut uten at alt var helt sikkert og trygt.

Det med hobbyer tenker jeg ofte på og har prøvd meg på en god del, men er vanskelig å holde opp interessen når jeg har perioder med ganske mye depresjon og alt det andre som står på, da blir liksom ingenting givende.Jeg spilte mye pc-spill før og trivdes egentlig godt med det, men nå har jeg ingen glede av det og skrur gjerne av etter 10 minutter med et nytt spill.

Trening er de eneste "hobbyen" jeg klarer å holde på, og det er vel fordi jeg er avhengig av det, som nevnt over.

Som jeg har nevnt tidligere, så blir vel utenlandsflytting helt uaktuelt, jeg skrev det i ren desperasjon for å finne muligheter, men nå ser jeg hva som er best for meg, tror jeg.

Jeg tror også det er beste veien framover, som du nevner men jeg er meget skeptisk til piller etter min oppvekst.
Har nektet antidepressiva etter jeg leser om alle bivirkninger og har sett bivirkninger på folk rundt meg.
Fikk utskrevet Valium mot panikkangst, så jeg skulle klare å dra til tannlegen etter å ha skulket i 2-3år.
Vet veldig godt hva Benzo gjør, og hvor uheldig det er å bli benzo-knasker på fulltid.

Jeg fikk de utskrevet for mange måneder siden og har tatt 3 stykker, jeg tar det ikke før det er noe jeg absolutt må gjennomføre. Jeg syns ikke engang de fungerer så bra, blir bare litt søvnig, merker at angsten ikke er like intens, men en nedgang fra full panikk, til panikk er liksom ikke noe å juble over. Kanskje jeg er på for lav dose? (5 mg)

Har gjort en del research på nett og funnet fram til betablokkere (hjertemedesin).
De skal stoppe tilførselen av noradrenalin til hjertet og de fysiske symptomene på angst vil bli så godt som borte!
Jeg fikk tips om noe som het pranolol, noe som visstnok noen foredragsholdere og musikere brukte før opptreden for å ikke få så mye angstplager.

Hvis noen vet noe om denne typen medesin, eller har erfaringer, del gjerne.
Det er jo ingen ruseffekt, ingen avhengighet og det kan brukes i kombinasjon med bilkjøring til og med.
Perfekt å ha liggende på luringa til spesielle tilfeller, så kan jeg skylle valiumen ned i dass

Takk til deg også for at du tar deg tid til å hjelpe meg.
Det setter jeg veldig stor pris på!

Hvorfor tar du ikke å prøver noe nytt i ett helt annet land? Ta kontakt.. jeg har muligens noe du kan prøve

Vil legge til her at hvis du ønsker å prøve å komme tilbake i arbeidsliv så kan NAV ordne praksis med korte arbeidsdager. Det er lurt å eksponere seg selv for angsten, den blir ikke mindre hvis du isolerer deg. Ønsker deg god bedring og lykke til med situasjonen.

AnonymTurist, jeg er 22 år gammel, vokst opp med en far som er alkoholiker, min mor og mine 2 halvsøsken bor på andre siden av landet, og min mor hadde en gal og jævlig mann. Merker mer og mer med årene at jeg ikke kjenner Mamma lenger. Stemoren min døde da jeg var 13 år gammel etter å ha vært kreftsyk siden jeg var 10. Kan fortsatt huske sprøytene som hjemmesykepleien kom med, og alt dritten jeg fikk slengt i trynet i hennes morfinrus, mens fattern satt i kjelleren og oversatte spansk til engelsk (jobben hans) bak konjakken.

Jeg husker godt hvordan det var å vokse opp, være på besøk hos venner og se at ting var helt annerledes og mye mer fredelig og skikkelig i andre familier. Det var rart å oppleve som barn. Vil ikke utdype, men det har vært skikkelig gale i min familie og i midt liv. Mine søsken taklet/takler alt dette bedre enn meg, og er "vanlige" mennesker.

Har gått i flere år og bare sullet "i skyggene", 0 jobb, 0 skole, ruminert over fortiden, fantasert over alle ting jeg burde sagt, gjort etc, og til nå er desidert det beste jeg har funnet.. vel.. meditasjon.

Jeg er ikke religiøs, tverdt imot, tror på vitenskapen til det fulle og hele. meditasjon har fysisk endret hjernen min (look it up skeptics) og gitt meg en verden av motivasjon til å fikse alle problemer jeg har i livet. Jeg skal ut å reise, jeg skal studere hjernen, jeg skal ha et godt og behagelig liv, takket være den innsikt og endring dette har gitt meg. Jeg ler og smiler, jeg nyter det jeg har, og forbedrer alle områder i livet mitt.

Og når depresjon, sorg og sinne kommer er jeg så uffatelig MILEVIS bedre rustet mot det enn det jeg var før. jeg vet faktisk hvordan jeg skal håndtere meg selv når jeg blir følelsesmessig ustabil.

Etter jeg begynte å meditere har jeg ALDRI mer angst ovenfor sosiale situasjoner. Det går lett som en lek. Det er ikke noe påtvunget med det, det faller meg naturlig. For 2 år siden ville jeg helst stenge alle mennesker ute.

Jeg føler meg ikke lenger som et eller annet skrømt som ikke passer inn noe sted i verden. jeg føler meg mye mer menneskelig. Nå skal det sies at jeg virkelig har gått inn for å praktisere meditasjon det siste året (det er kanskje det eneste jeg noen gang har gått inn for i det hele tatt, og det er ikke en overdrivelse engang) men i ALLE områder i livet mitt merker jeg en fremgang som INGENTING har gitt meg før.

Det har blitt mitt livs største våpen mot en ellers jævlig jævlig vanskelig situasjon
Jeg hadde aldri i verden troen på at jeg skulle klare å endre noe som helst ved livet mitt, og nå endrer jeg ALT.

Jeg kan faktisk relatere til hvordan du har det når du snakker om et parallelt univers. Har hatt økende kroniske smerter i litt over åtte år, så jeg vet hvordan det er. Det beste og eneste rådet jeg kan gi til deg, er at du må gjøre noe. Du må ut. Tren, jobb, vær sosial - selv om du VIRKELIG ikke har lyst, tving deg til å gjøre det. Jeg kan bare snakke av erfaring, men jeg hadde en periode på litt over 16 mnd hvor jeg var tilnærmet fullstendig isolert, bortsett fra moren min. Etter denne perioden var det mye vanskeligere å gjøre ting, bare fordi jeg hadde skapt meg en komfortsone og jeg var så vandt til den at det å bryte fra den på noen som helst måte ble veldig ubehagelig. Men, med en gang jeg faktisk prøvde meg litt på verden igjen etter at jeg begynte å bli litt bedre, dvs for et par mnd siden, så har jeg fått så mye mer overskudd at det er vanvittig.

Jeg ville også spurt legen din hva han tror om medisinen Lyrica. Det blir brukt mot epilepsi og nervesmerter, men for meg gir det en enormt selvtillit, og en ønske om - og motet til - å være sosial. Jeg beklager hvis dette er ting du har hørt av mange andre, og som ikke er til nytte for deg. Igjen - jeg vet hvordan det er.

Jeg tror at det du trenger er substans i livet ditt. Kanskje du kunne bodd et år i statene for eksempel? Studert litt, eller jobbet. Forandring er jo ikke nødvendigvis negativt, men jeg tror ikke det løser så mange problemer som du kanskje håper på...