Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  27 3266
Kan vi ikke ha en tråd for skumle historier? Trenger ikke å være spøkelseshistorier eller andre overnaturlige opplevelser, men også nestenulykker, creepy opplevelser i naturen, farlige mennesker du har møtt og lignende.
Veldig vanskelig å finne den skumleste, men det var jo en gang jeg måtte gå over i hodet mitt hvordan jeg skulle forklare mamma at jeg hadde drept søskenbarnet mitt.

Vi var henholdsvis 13 og 11 der jeg var eldstemann. Som mange andre barn tok vi alle advarsler som oppfordringer og resultatet ble en lang kveld hvor vi vekslet på å sitte i senga og deretter reise seg brått og ta et dypt åndedrag mens den andre sto bak og blokkerte halspulsårene med armkroken. Det vi pleide å gjøre var å klappe på albuen når vi ikke lengre så noe og så falle bakover i senga bevisstløs i 2-3 sekunder.

Den siste gangen holdt søskenbarnet mitt ut lenge, han klappet aldri og jeg tok det som et signal på at jeg ikke gjorde det riktig og stramte til enda hardere enn jeg hadde gjort tidligere. Plutselig blir han både tung og lener seg mot meg og jeg slipper. Han faller rett sidelengs og klasker i gulvet mens jeg får noe sjokk. Men han kommer ikke tilbake etter et par sekunder som planlagt, han bare ligger der. Så begynner han å spasme og lage kvelningslyder, alt med totalt blodsprengte øyne som sendte ut et hjernedødt blikk. Etter en 10-20 sekunder med dette blir det stille, og jeg skjønner jeg må prate med mamma. Står å funderer i noen sekunder hvordan jeg skal si det før han brått reiser seg: «hahahahah jeg drømte en scene fra *en eller annen film*». Var glad han kom tilbake og den leken ble det brått slutt med. Hans opplevelse var heldigvis bare gøy foruten vondt i hodet resten av kvelden etter det bråe møtet med tregulvet, mens jeg derimot syntes det hele var ganske fryktelig...
Kanskje ikke så skummelt, men det satt meg skikkelig ut husker jeg.

Var vel i starten av tenårene da jeg og faren min var ute å kjørte bil. Vi kjørte i sentrum og vi begge to registrerte en bekjent av oss. Husker vi snakket litt om vedkommende, før vi naturlig byttet samtaleemne. Noen få sekunder etter at vi kjørte forbi ble personen drept, men vi fikk det ikke med oss. Var for meg på den tiden ganske sjokkerende og jeg husker det satt skikkelig i meg. Hadde vi kjørt noen sekunder senere, hadde vi nok fått med oss alt.
Crimea River
Alec's Avatar
Jeg og noen kompiser lekte i en gammel russebuss som hadde stått forlatt i flere år. vi var i 12-13 års alderen.

En dag ringer mamma meg og sier at de som eier den ønsker å snakke med oss, så hun og stefaren min kommer og henter meg og kjører meg til den nedlagte bensinstasjonen hvor bussen sto. De slapp meg bare av og kjørte hjem.

Når jeg kommer inn på stasjonen, så står det 3 menn der og har banket opp vennen min. 1 tok meg i mot og 2 av dem sto å tvingte kompisen min til å vaske bort blodet i ansiktet. Han hadde brukket kjeve, nese, hovent øye og hele han var blodig.

Jeg tror jeg aldri har vært så redd som jeg var på det tidspunktet. De gjorde aldri noe med meg.

Senere på kvelden fikk dem juling av vennegjengen til storebroren min. Saken ble anmeldt av min kompis sine foreldre og de endte opp med fengselsdom alle 3.
Var ute å gikk på isen en tidlig morgen i Januar. Det var typ -15 så jeg hadde
på meg mye klær og ganske tunge sko. Det var tjukk stålis, men jeg gikk rett
mot ett sånt boble anlegg der vannet aldri fryser (og som jeg egentlig godt viste at var der).

Var vell i vannet ca. halv annet minutt. Hver gang jeg prøvde å dra meg opp knakk isen på ny.
Rakk aldri å få ordentlig panikk, men begynte å tenke att dette kunne gå veldig dårlig.

Joggeturen hjem, 2-3 kilometer var ikke hyggelig den heller.
Jeg våknet opp under en biltur, og så at min bror sov og ikke hadde på seg bilbelte. Jeg tok på beltet hans uten å vekke ham. Jeg sovnet igjen.
Et par timer senere våknet jeg opp av et kraftig smell mot hodet mitt som laget hull pannen min, det første jeg så var at hodet til mora mi, som satt foran, var knust mellom taket og setet. Min bror satt fortsatt og sov søtt.

PTSD og 1,5 millioner i personskadeerstatning. Jeg fikk mest av alle.
Jeg husker det som om det var igår. Det er nå ca. 10 år siden.

Min mor overlevde heldigvis til tross for små sjanser for det. Jeg var fullstendig overbevist om at hun var død.

Faen heller, dette skulle jeg gjerne helst ha glemt.
Sist endret av Matheves; 6. april 2021 kl. 12:42.
Ble tatt av en understrøm i Spania en gang da jeg var rundt 11-12 år. Aldri opplevd det før og visste ikke hva man skal gjøre så jeg svømte for harde livet i mot strømmen, og gikk tom for krefter samtidig som jeg drev lenger og lenger ut. Det er en merkelig følelse den følelsen man får når man virkelig tror at livet er i fare. Et slaget tunnelsyn hvor man jobber for harde livet, men man er også redd på en annen måte. Jeg begynte å gå under og prøvde å skrike men hadde ikke pust igjen. Plutselig kjente jeg en arm som dro meg opp og en spansk stemme. En fyr som kjørte jetski hadde heldigvis sett meg. Fikk sitte på inn da og traff pappa halvveis på vei ut i samme strøm, han var på vei for å redde meg men kunne fort fått problemer selv. Fikk med oss han og.

Fikk en is, og vi snakket ikke om det før typ tjue år senere.

Det man skal gjøre hvis man havner i en understrøm er å svømme til siden eller mot der bølgene bryter. Alternativ er å bare la den dra deg ut, de er ofte ikke mer enn 100-200 meter. Ikke kjemp i mot, de er sterkere enn selv den beste svømmer.
Jeg tenkte når jeg skrev det første innlegget her at det var jo langt ifra den mest skumle opplevelsen jeg har hatt, men det var en jeg visste hvordan jeg skulle fortelle på en underholdende måte. Tenker jeg tilbake på de aller skumleste opplevelsene jeg har hatt så klarer jeg ikke å beskrive dem da det er ting som egodød på fleinsopp, nær døden opplevelser med stimulanter eller spesielt skremmende opplevelser av hypnalgisk karakter.

Mange av opplevelsene som objektivt sett virker mest skremmende er ikke de som har skremt meg mest. Jeg kan nevne at jeg ble i en kort stund kidnappet og kjørt bort til en minibank for å ta ut penger i Paris, eller bli ranet x antall ganger, truet med kniv eller hagle men sannheten er at jeg aldri var så veldig redd i disse situasjonene. Tror det har med at jeg under press går i full problemløsningsmodus og rekker ikke å tenke at ''nå dør jeg'', men tenker heller på alle de forskjellige måtene å komme seg levende ut og veiene for å nå disse målene. Samtidig er jeg veldig bevisst på folks motiver for å true andre på livet, og den slående lave sannsynligheten for at de faktisk dreper deg.

Selv om jeg finner det veldig vanskelig å nevne noe fordi mange av opplevelsene mine er av så forskjellig type frykt så tenker jeg å komme med to opplevelser om omhandler frykten for å drukne som virkelig har skremt meg mens det sto på.

Svømmeturen

Det var sommer og vi var ute og badet ved det lokale ferskvannet som vi pleide å møtes ved når det var fint vær og trolig grei temperatur i vannet. Jeg så over det ganske så lange vannet og tenkte tilbake på når jeg var barn og så tre unge menn svømme hele veien over til andre siden og tilbake igjen. Dette virket jo mulig, så jeg foreslo det for de to kompisene mine. Vi la på svøm, det var en liten flytebrygge et lite stykke ut i vannet som jeg hadde i tankene å ta pause ved, men de to andre svømte bare forbi så da gjorde jeg det samme. Etter å ha svømt et godt stykke og kjente at jeg var utrolig sliten så så jeg bak meg. Stranda hvor vi kom fra var mange hundre meter bak oss, og den andre siden av innsjøen virket ikke noe nærmere. Jeg hørte også at de to andre jeg svømte med som lå litt foran kjempet med pusten og småpratet og jeg skjønte på de teite samtaleemnene at de pratet fordi de var nervøse.

Når man blir utrolig sliten så går pusten veldig raskt og dypt, men her var det bølger og motvind. Jeg husker jeg ble kvalt av bølgene og at jeg så stjerner og var oppriktig bekymret for å besvime. Jeg lå bak de to andre og hørte at de også slet så de ville nok ikke oppdaget det hvis jeg plutselig sluknet der bak. Etter en iherdig innsats kom vi omsider over til den andre siden. Vi satt og pustet og peset og pratet på hvor jævlig det egentlig var å svømme helt over. Før pusten var ordentlig tilbake la ene mann ut på svøm til en holme omtrent 200 meter unna for å ta pause ved før vi svømte den siste og lengste biten inn til stranda igjen. Andremann fulgte tett på og jeg nektet å svømme den avstanden alene så jeg la på svøm selv bak de to kompisene mine. Stemningen ble enda mer trykt og alle slet åpenbart da den hyggelige svømmeturen begynte å inneholde setninger som ''Går det bra?'' ''Du greier det!'' til hverandre. Jeg husker at jeg la meg på siden, padlet under meg med en arm og bena og trakk pusten imellom bølgene. Det ble som en slags meditasjon, og etter en stund og litt til var vi fremme ved holmen. Der var vi en stund og hentet krefter før svømmeturen tilbake, som gikk fint etter å ha fått hentet krefter og lært seg noen meditative svømmeteknikker. Jeg har alltid vært en veldig god svømmer så jeg har egentlig aldri vært redd for å drukne, men følelsen av å ikke ha noe mer å gi, være på randen av å besvime og vite at du har omrent like langt igjen er ganske skummel.


Leke på tynn is

Jeg og vennen min var små, omtrent 10 og 11 år og vi pleide å bruke vår og høst på å utforske tynne iser. Det kunne være bekker, små loker, eller som i dette tilfellet, et større vann. Vi var ute og så og hørte at isen knakk under bena på oss. Vi kunne stå på et sted og med helen sparke igjennom isen. Dette gikk bra i lang tid, muligens flere timer men til slutt gikk det som det måtte gå, jeg brast igjennom. Jeg husker at jeg gikk helt under og så fløyt opp av de luftfylte klærne mine. Det var ganske høy kramsnø akkurat der jeg gikk igjennom så jeg så på mange måter opp en tunell mot den gråe himmelen. Jeg kjente at jeg begynte å synke igjen da klærne fyltes med kaldt vann og jeg tok tak i den kramme snøen på kantene av hullet, da jeg var redd for å knekke av et isflak på bunnen og få all den tunge snøen over meg. På mirakuløst vis kom kompisen min og dro meg opp. Jeg ville hjem men han skulle bare ut å sjekke et siste sted mens jeg satt å hutra under ei pistrete bjørk. Vipps forsvant han under isen, og min egen frykt og tap av energi gjorde at jeg bare så på mens han ropte etter hjelp og prøvde å kave seg opp. Heldigvis klarte han det innen 30 sekunder eller liknende så jeg slapp å måtte løpe ut på isen og risikere begges død. Vi tuslet begge to hjem helt kliss blaute og vi gikk aldri på tynn is etter det.

Til tross for disse to opplevelsene så har jeg merkelignok ikke utviklet noe frykt for vann, og jeg drar ut på svømmetur, ofte alene hver sommer.
Skummelt og skummelt. Det var det skumleste før vi så resultatet.

Jeg og en kamerat vi er på vei til en fest. Og vi la merke til to motorsykler, husker ikke helt merke men dette var spreke touring sykler.

Som sagt et følge på 2 stk. Første i rekke kjørte litt foran men den bakerste sykkelen må ha hektet noe i et autovern eller noe i en ganske bratt nedover bakke. Vi så ikke selve hendelsen men vi alle vet hvor stygge sånne ulykker kan være. Først så vi sykkelen på bakken som enda ikke hadde stoppet helt. Men vi så ingen fører. Så siden vi også hadde med henger og dette var to filer ned og en opp. Så vi sperret veien øverst. Og vi begynte å gå nedover for å se om vi fant føreren. I det øyeblikket så kjente jeg pulsen steg og selvom vi var 18-19 år og han kameraten min har kjørt lettsykkel visste vi på en måte at vi måtte forberede oss på et stygt syn. Han fant vi 50-60 meter nedi gata med et brukket håndledd og ganske forfjamset sjåfør med brekt håndledd.

Heldigvis gikk det over all forventning bra med han og kameraten hans snudde da han bare ble borte i speilet: men dette kunne fort ha vært en ulykke som kunne fått ett litt annet utfall.
Da jeg var litt over tjue og stod parkert vindu mot vindu på en lokal bensinstasjon en gang, kom det en kar å banka på ruta og ba meg komme ut av bilen. Gjennom kroppsspråk skjønte jeg at han ikke akkurat ønsket en klem. Jeg kjente til fyren; han var en del eldre og var i mye av det samme miljøet som meg. Selv om jeg anså meg selv som en tulling på den tiden der, visste jeg at han var virkelig en av de du ikke ønsket bråk med.

Han bad meg bli med litt lengre bort i veien, åpenbart vekk fra kameraene. Må ærlig innrømme at pulsen var rimelig høy akkurat da. Det hele endte med et alvorsord og en liten bitch-slap. Det viste seg i ettertid å være en misforståelse og han beklaget seg, men må innrømme at det der og da var en skremmende opplevelse. Trodde jeg skulle få alvorlig grisejuling.

En annen gang ble det en del spenning mellom meg og en annen kar, vi begge var i et belastet miljø. Han sendte et bilde av en pistol og skrev at han skulle fylle hodet mitt med kuler.

Der og da lo jeg bare av det, tenkte at han hadde det bare i kjeften uansett. Underbevisstheten min derimot, den reagerte annerledes. De neste 4-5 nettene bråvåknet jeg helt svett, med mareritt og søvnparalyse av at han hadde tatt seg inn i huset mitt og stod over meg når jeg våknet.

Søvnparalysen gjorde at han snakket til meg før han slo meg flere ganger med balltre, og han hadde pistolen med seg. Jeg greide da ikke å bevege meg og våknet av at jeg brølte.

Jeg opplevde det ikke som skummelt i våken tilstand, men de marerittene var svært ubehagelige. Var alvorlig glad da det gav seg, jeg var et øyeblikk usikker på hva jeg måtte gjøre for å få bukt med dette dersom det fortsatte.
Hadde fått nyss om at politiet hadde planer om og ta noen razziaer i miljøet vi var i. Så vi skyndt oss hjem til meg for og kjøre vekk alt av glovarme greier jeg hadde liggende og dopet osv. Jeg heiv pistolen jeg hadde liggende i fanget på han som kjørte og sa han skulle passe på den litt.
Jeg går for og hente det siste av tyvegodset da jeg hører et jævla til smell. Ser han karen har panikk i bilen og løper ut tilslutt.
Han hadde sittet og fikla med den pistolen og klart og fyre den av rett over låret og gjennom bildøren. Midt i byggefeltet, midt på dagen i ferietider. Var vel ikke så skummelt for meg som det sikkert var for han. Var vel heller mer morsomt når jeg tenker på det og at han kjørte rundt med et kilehull i førerdøra i lang tid etterpå.
New generation
colakork's Avatar
Hadde spist kebab kveldsmat med en venn, det var fin stemning mens vi gikk igjennom min lille by, vi storkoste oss med hverandres selskap og følte ingen fare. Vi var frie ungdommer uten hat eller frykt.

Så går vi igjennom "hengeområdet" i byen og prater om spill og virkelig bare chiller som ungdommer skal. En fyr som visste om meg roper navnet mitt og sier "kom hit da!" - sup liksom, alt var chill.

Jeg kommer bort og er som sagt i godt humør, mett og klar for å stikke hjem sånn meg og sagt kompis kan spille duo på LoL. Vaktmodus er ikke-eksisterende.

I dét jeg skal svare denne bekjente, så tar han å smekker meg til med full kraft, sånn at synet kobler ut et lite sekund. Såpass jeg ikke vet om han slappet 1 eller 2 ganger.

Jeg blir sur seff. Og adrenalin slår seg på. Jeg spør hvafaen? Han har ikke svar. Jeg så dum jeg er sier vi skal gå bort der det ikke er kamera sånn vi kan prate ferdig der.

Vi kommer rundt hjørnet, han gir meg distanse så jeg tror han har en viss grad av respekt så jeg snur meg 180grader for å gi jakke og ring til kompis.

Kompisen min skriker navnet mitt med høyeste makt i det jeg gir han jakken også BOMM jeg er bevisstløs, fyren denga meg til i bakhodet, og hadde visst rundt 10kompiser i byen som hadde fått med seg vi gikk til u-overvåket sted.

Våkner opp og spretter opp på beina igjen uten å fatte mye, adrenalin er i fullmodus. De neste sekundene tar jeg imot slag og spark fra flere forskjellige personer, heldigvis føler du null når du har adrenalin så jeg tyr til å blokkere slag med pannen min fordi det rett og slett kommer såpass mange slag fra så mange forskjellige vinkler.

Det ender med at en sinnsyk fyr som kjente dama mi på den tiden kommer å skremmer vekk folka.

Så på vei hjem etter alt dette finner slap fyren meg igjen og sier ifra om at hvis jeg anmelder, så skal han voldta meg med en kongle. (ja) mens en kompis som holder på en kniv brøler "DU FUCKE IKJE MED BROREN MIN"

Jeg anmeldte han neste dag
-Saken ble seff henlagt og jeg har sett på politi som mafia og innvandrere flest som søppel siden. Dessverre.
Innbrud i huset mitt mens jeg sov etter to karer som var ute etter dopet mitt

Forbikjøring i 200 kmt når jeg var 18 og så kom det en bil i mot

Brudd i ryggen mens jeg var på syre

Truet med tortur(tatt med ut i skogen og skutt med luftpistol etc) dersom jeg ikke betalte 100 000 kroner jeg skyldte en narkohai

Krampeanfall ved brå seponering av benzo




Don't do drugs.
en man forsvant sporløst i skogen de fant han aldri igjen, de hørte han bare skrike om hjelp, de antok at han hadde gått på en hengemyr og falt gjennom
Var ute på båttur som 13-åring. Gummibåt med 5 hestekrefter.

Dro for å kjøpe meg softis på havna, og så kjøre tilbake på hytta. Midt i sommerferien.

På vei tilbake ble været plutselig dårlig, og bølgene ble svært høye. På et tidspunkt kom det motvind samtidig som jeg kjørte over en bølge, så gummibåten tippet bakover, og jeg falt i vannet, og fikk fronten av gummibåten i hodet etterpå.

Med en gang jeg var i vannet, så var det første jeg gjorde å forsikre meg om at dødmannsnora festet til vesten min var dratt ut av motoren. Jepp.

Så gjenstod det bare å sitte oppå gummibåten opp-ned i ca 30 minutter og vinke med hendene i håp om at noen til slutt oppdaget meg og reddet meg.
Rakk du å spise opp softis?
Sitat av Jerna Vis innlegg
Rakk du å spise opp softis?
Vis hele sitatet...
Den spiste jeg før jeg kjørte ut igjen
Hjertesvikt i 2016 med respirator i 18dager. Alder da 34. Årsak litt for stor dropper med pepper og underernæring. Det er hvertfall det verste jeg har vært med på så langt.. Følelsen av og ikke kunne gå eller drite aleine var lei :/
5-6 år gammel. Spiste Vesterålens fiskeboller til middag. Var storkar og putta en hel fiskebolle i kjeften. Satt seg fast i halsen.. Prøvde å presse den ned ved å klemme utenpå halsen. Den rikket seg ikke... Prøve å presse opp, kom fortsatt ikke.. Fikk hetta etter et halvt minutt og skulle presse den ned i magen, da den skvatt sleipt ut av kjeften og ned på tallerkenen like hel. Hadde ikke lyst på mer fiskeboller den dagen
ʇlǝısǝds ǝou ǝʞʞı
Jokkerella's Avatar
Vet ikke med det skumleste, kommer vel på mer etterhvert. Men den siste hendelsen som virkelig satt en støkk i meg var en gang jeg var på vei hjem fra en kompis, klokken var vel 3-4 på natta en Januar-kveld. Jeg hadde vel en 5km å gå, men for å kutte ned på tiden gikk jeg en snarvei forbi en kirkegård som ligger midt i et skogområde.

Når jeg var omtrent midt i skogen så syntes jeg at jeg hørte noe til tross for at jeg hadde musikk på ørene, så jeg tok ut en ørepropp og hørte umiddelbart det som hørtes ut som løpende føtter like bak meg. De skrittene kom jævlig fort, og som sagt var de like bak meg. Naturligvis hylte jeg som en liten bitch, før jeg begynner å løpe uten å snu meg - til min forferdelse ble bare skrittene raskere og raskere samtidig som de hørtes ut som de tok meg igjen ganske fort.

Det var da jeg snudde meg, og enda verre var det når jeg innså at jeg ikke så en dritt. Så til slutt stoppet jeg og bestemte meg for å konfrontere den her personen, da ble det helt stille. Jeg sto helt i ro i det som føltes ut som ett minutt, før jeg innså at det var skvulpinga fra en termos med vann jeg hadde i sekken.
Det skumleste jeg egentlig aldri har tenkt over noe særlig, er vel da jeg var 4 eller 5 år og var hos dagmammaen min, ettersom jeg ikke gikk i barnehage. Hos dagmamma hadde jeg ei jevnaldret jente å leke sammen med, og vi brukte å være mye ute, alene. En dag var vi ute på sommerstid, og lekte langs åkeren. Like ved åkeren lå det ei toglinje. Vi satt og plukket stein, blomster og sikkert 2 meter unna toglinjen, og plutselig kommer det et tog i full fart, men som bråbremsa.
Toget tuta aldri (sikkert fordi vi var så små), men konduktøren kom ut av toget og snakket med oss. Husker ikke hva han sa, men han kjefta ikke på oss. Tror egentlig bare at han var glad det gikk bra.
Stakkars dagmammaen min var helt forskrekket og gråtkvalt over hele episoden. Usikker på om det var vi barna, eller konduktøren som snakka med henne.

Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Vet ikke med det skumleste, kommer vel på mer etterhvert. Men den siste hendelsen som virkelig satt en støkk i meg var en gang jeg var på vei hjem fra en kompis, klokken var vel 3-4 på natta en Januar-kveld. Jeg hadde vel en 5km å gå, men for å kutte ned på tiden gikk jeg en snarvei forbi en kirkegård som ligger midt i et skogområde.

Når jeg var omtrent midt i skogen så syntes jeg at jeg hørte noe til tross for at jeg hadde musikk på ørene, så jeg tok ut en ørepropp og hørte umiddelbart det som hørtes ut som løpende føtter like bak meg. De skrittene kom jævlig fort, og som sagt var de like bak meg. Naturligvis hylte jeg som en liten bitch, før jeg begynner å løpe uten å snu meg - til min forferdelse ble bare skrittene raskere og raskere samtidig som de hørtes ut som de tok meg igjen ganske fort.

Det var da jeg snudde meg, og enda verre var det når jeg innså at jeg ikke så en dritt. Så til slutt stoppet jeg og bestemte meg for å konfrontere den her personen, da ble det helt stille. Jeg sto helt i ro i det som føltes ut som ett minutt, før jeg innså at det var skvulpinga fra en termos med vann jeg hadde i sekken.
Vis hele sitatet...
Sånn som jeg kunne ha finnet på å reagere, etter to-tre døgn på makka
Sist endret av instinktinnsikt; 10. april 2021 kl. 21:43. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sitat av Jokkerella Vis innlegg
Vet ikke med det skumleste, kommer vel på mer etterhvert. Men den siste hendelsen som virkelig satt en støkk i meg var en gang jeg var på vei hjem fra en kompis, klokken var vel 3-4 på natta en Januar-kveld. Jeg hadde vel en 5km å gå, men for å kutte ned på tiden gikk jeg en snarvei forbi en kirkegård som ligger midt i et skogområde.

Når jeg var omtrent midt i skogen så syntes jeg at jeg hørte noe til tross for at jeg hadde musikk på ørene, så jeg tok ut en ørepropp og hørte umiddelbart det som hørtes ut som løpende føtter like bak meg. De skrittene kom jævlig fort, og som sagt var de like bak meg. Naturligvis hylte jeg som en liten bitch, før jeg begynner å løpe uten å snu meg - til min forferdelse ble bare skrittene raskere og raskere samtidig som de hørtes ut som de tok meg igjen ganske fort.

Det var da jeg snudde meg, og enda verre var det når jeg innså at jeg ikke så en dritt. Så til slutt stoppet jeg og bestemte meg for å konfrontere den her personen, da ble det helt stille. Jeg sto helt i ro i det som føltes ut som ett minutt, før jeg innså at det var skvulpinga fra en termos med vann jeg hadde i sekken.
Vis hele sitatet...
Fyfaen den var bra! Jeg pleier å ha med meg en termos med vann i sekken hele tiden, så har gått på samme smellen da termosen var halvtom og la seg vannrett i sekken ei vakker natt.

Jeg hadde en fast røykespot i en liten skog som tilfeldigvis også ligger ved en kirkegård. Pleide å gå dit midt på natta - delvis for trygghet (ingen ferdes i skoger midt på natta, utenom meg) og delvis for å bekjempe mørkeredsel gjennom eksponering (weed-noia hjalp på eksponeringen for å si det mildt).

Ei natt hørte jeg tydelig bevegelse i krattet 10 meter bort for meg. Naturligvis likte jeg det dårlig og satt helt stille i high alert modus. Lyden bevegde seg oppover, vekk fra meg, og til slutt så jeg en silhuett av en gedigen skapning med enormt lange ører i måneskinn. Den kikket på meg, og da tenkte jeg: "Er det en hare? Pleier de å være så svære?!". I tilfelle det var en demon fra helvete bestemte jeg meg for å stikke for å berge sjela Fant senere ut at harer kan faktisk bli rimelig store. Den karen var nærmest i kenguru-størrelse.

Ei annen natt var jeg i samme skogen og har vært våken i litt over 2 døgn pga. en reise og bruk av amfetamin for å klare reisen (unnskyldninger, unnskyldninger). Jeg fant ut at det var lurt å ta seg en joint før jeg går og legger meg.

Halvveis i jointen hørte jeg 3 skritt i snøen, noe gikk mot meg, etterfulgt av en tydelig lyd av innpust og utpust. Dette var ingen demonhare, så jeg reiste meg opp og sa "fuck that shit, I'm out" høyt for å roe meg litt. Så stakk jeg av så fort jeg kunne. Snudde meg ett par ganger og tydelig så en mørk figur følge etter meg. Økte tempoet, men sprang ikke (må jo bevare litt selvrespekt vettu). Kom ut til sivilisasjonen og sto og ventet på at vedkommende skulle komme etter, men det kom ingen. Hørte symfonimusikk i hodet, så jeg skjønte jo at dette er antydninger til psykose, så jeg gikk og la meg snarest. Våknet frisk og rask dagen etter.
Dama og jeg flyttet ut og inn i et eget hus for første gang, et sted som er relativt stille, men på nettene lå vi der i senga og hørte forskjellige lyder. Noen ganger lød det som om noen gikk i etasjen over eller kom ned trappene, eller trasket rett utenfor i hagen vår. Andre rare lyder. Det var skummelt til tider, vi sto ofte opp og sjekket hele huset. Med tida har jeg blitt vant til det og tar det litt mer med ro, men noen ganger er det litt sånn "oh shit, HVA var det?!" Viser seg å aldri være noe... så langt.
Sist endret av Salazar; 10. april 2021 kl. 23:04.
sto å dreide en del i dreiebenken på jobben, hadde gjordt litt feil på oppspenning og litt for grovt kutt, så delen løsnet seg fra kjoksen og ca par cm unna hodet mitt og lagde ganske greit merke i veggen, ikke noe man helt tenker på der å da men litt seinere på dagen så skjønte jeg hvor nærme jeg var på å mest sannsylnelig dø. halvkilo stål rett i hodet i høy hastighet går aldri bra
meg og noen venner når vi var små dreiv å vandra ved havna, plutselig er det et par som gir oss 200kr å sier vi kan bestille pizza til oss selv eller godteri for pengene, etterpå begynte de å følge etter oss så det endte jo med at vi tryna å mista pizzaen, hadde aldri sett de før.
Da jeg var 9 år gammel så ble jeg kidnappet i utlandet. Jeg var med faren min et sted i Europa pg lekte på lekeplassen. De knabbete bare med og rett inn i en taxi. De de hadde finlandshetter på, og set lå en sånn svær machete kniv ved brekket. Fikk beskjed om å holde kjeft hele bilturen. De ga meg mat og is, til jeg bli kjørt til en leilighet. Der bodde en gammel dame som skulle passe på meg. Jeg snakket flytende spansk, selvom jeg var norsk, men det visste ikke de. Bodde der i kanskje 2-3 uker før jeg ble sluppet løs. Var overalt på nyheter, helikoptre, hunpatruljer LG ettersøkning på tv. De krevde penger av pappa som han selvfølgelig betalte. Så kjørte vi bil kanskje en times tid tid før jeg ble sluppet ut av bilen med beskjedne « call the police and say you are the chilsd they are looking for». Tok tak i den første personen jeg så og fortalte hvem jeg var. Ble gjenforent med pappa på politistasjonen etter et kort avhør om hvordan gjerningsmennene så ut, tegninging av hun dama som passet på meg osv. alt gikk bra med meg. De var veldig snille mot meg til tross for situasjonen jeg befant meg i. Jeg bodde kun med faren min fra jeg ble født, og året etter dette skjedde, døde pappa av kreft. Og siden han var norsk, fikk pappa palativ behandling på Ullevaal sykehus før han døde. Men det er sånn jeg kom til Norge. Sprøtt hvordan livet fungerer.. og for de som lurer, så ble tre menn arrestert for kidnappingen. Pengene fant dem aldri igjen. Men jeg lever godt nå, og kan skrive på freak! Det er da noe!✌️
Jeg ble vitne til et utrolig brutalt knivdrap i Haugesund i fjor sommer. Denne saken her https://www.tv2.no/a/11490540/

Sto bare noen meter fra gjerningsmannen når han stakk offeret i overkroppen\halsen med en stor kjøkkenkniv. Aldri sett så mye blod før, øret til offeret lå igjen på bakken etterpå. Det hele var utrolig brutalt. Å plutselig havne i en sånn situasjon var helt surrealistisk.

Det var flere folk rundt gjerningsmannen som prøvde å avvæpne han, slo etter han med planker og hammer. Ser på de folkene som helter. jeg endte opp med å ringe politiet men stod i sikkert 30 sekunder med telefonen i hånden uten å klare å huske nødnummeret, var nok i sjokk og adrenalinet var skyhøyt. Etter at gjerningsmannen trakk seg inn i en bygning sprang jeg inn i forretninger i nærheten for å finne førstehjelps utstyr men det var det ingen som hadde.

Det var folk som prøvde å hjelpe offeret med å legge press på sårene hans frem til ambulansen kom. Husker offeret var så dekket av blod at jeg kunne ikke se ansiktet hans.

Gikk nok i sjokk når jeg ser tilbake på det, endte med at jeg takket ja til krisepsykolog for å bearbeide inntrykkene fra den dagen. Tenkte på det som skjedde på hver dag i månedsvis, før det roet seg. Sleit også lenge med skyldfølelse over at jeg ikke prøvde å gripe inn i situasjonen selv om jeg skjønner at det ikke har noe for seg. Det somhar skjedd har skjedd.

I dag går det bedre, men det er en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme resten av livet mitt
Sist endret av booboo; 11. april 2021 kl. 21:12.
De to værste tingene jeg har opplevd må være:

1. Når seilbåten jeg er i sammen med flere familiemedlemmer holder på å kantre/velte grunnet sterk vind.

2. Når jeg våkner opp etter det første epilepsianfallet mitt. Det var ikke gøy, men for å være helt ærlig så var nok moren og faren min enda reddere ettersom de sto og så på anfallet uten å vite hva det var som skjedde. De ringte selvfølgelig 113.
Sist endret av øyvind95; 11. april 2021 kl. 22:41.