Hei,

Kan noen dele erfaringer vedr å innrømme rusbruk til nye mennesker? Kan være alt fra kollega, date, tilfeldig kar på gata etc.

Har du merket at noen reagerer på en spesiell måte? Blir folk redde deg, mer interesserr i deg eller ringer de politi?


Her snakker vi kun om å innrømme at du er bruker. En generell pekepinn er at personen du har innrømmet til hadde klart å søkt etter deg på facebook.

Har vært flinkere til det de siste årene, blant annet når jeg satt samla med en jentegjeng fra klassen for noen måneder tilbake og de spurte hva som skjer. (Yall know what it is), de er gode mennesker som møtte meg med forståelse og overraskelse. Istedenfor å kaste meg til sides og heve seg over meg ble det en positiv opplevelse til tross for at jeg selvfølgelig angra når jeg var utenfor døren iløpet av 0.3 sek.

Hvor i landet ca? Opplevd det samme i liten bygd.

Var på et behandlingssted der og ingen visste om det før jeg kom på det stedet med mange lokale ansatte.

Når jeg kom hjem hadde taushetsplikten ikke blitt overholdt og hele bygda visste og fikk mase pes.

Hadde vært nykter selv om jeg var der. Bare venter plass på utredning.

Helt sinnsykt. Måtte flytte pga familien min sitt ve og vell. Og jeg holdt på å bli gal av det.

Har også avslørt meg noen ganger, den metaforiske parykken min ble rivd av for å si det sånn:

- Har to ganger mistet åpenbart klippede sugerør på gulvet foran folk, begge gangene tok det meg minst 20 minutter å merke det. Den siste gangen var det når jeg ankom ett selskap og tok av meg jakka så BOM rett på gulvet. Merka ikke den før jeg skulle dra igjen.
- Har vært på skolen engang med en rød genser som var dekt av noe som måtte ha lignet hagl som aldri smeltet i midten av mai, merka heller ikke det før jeg dro hjem og tok den av.
- Ved en annen skole skulle jeg ta en snus imens jeg satt å hørte på ei i klassen som aldri holdt kjeft, posen datt rett ut på pulten som kastet ut av en katapult og landa midt på. Så øyene hennes gå ned på posen, opp på meg, ned og opp men det værste av alt er at igjennom hele hendelsen så fortsatte hun å prate. Nevnte det aldri til noen og heller ikke til meg.

De fleste som har sett meg for den jeg er har jeg fortsatt i livet mitt, heldigvis.

A mess!

Heisann, spørs helt på enkelte faktorer:
Aldersgruppe på jobb
Bor/jobber du på et lite tettsted, eller en større by
Hvilken type arbeid

etc...

For å ta meg selv som eksempel: jeg er i 20-årene og vasker på et sykehus. Mine kollegaer er utelukkende kvinner, nært utelukkende i 50-60 årene (nært pensjonister), og vi bor på en plass med mindre enn 20 000 beboere.

Jeg har sagt at jeg har vært med feil folk, og at jeg ikke har førerkortet (pluss at jeg har masse tatoveringer), til noen av mine kollegaer som selv er i 20-årene. De klarer å legge sammen 2+2 (de kjenner de jeg har hengt med). De rynker ikke på nesen engang. De bryr seg ikke om hva jeg har gjort tidligere, så lenge jeg er en bra kollega, og at jeg ikke er en ordentlig "wierdo". Har et svært godt arbeidsforhold til de.

Kunne aldri ha tenkt å fortelle noen av de eldre damene på jobb hva jeg har drevet med tidligere, for de snakker om narkotika på en helt annen måte enn hva unge folk gjør... De tror det er mulig å skyte hasj, tror amfetamin og heroin gir samme virkning, og videre... Helt hinsides å høre alt de tror om "narkotika".

Har et godt arbeidsforhold til de eldre på jobb også, men det er så lenge jeg holder kjeft. Fordi jeg vet at snavla går, om jeg åpner meg. Bor som sagt på en liten plass, og har nærmest kun eldre kvinnelige kollegaer.

Desverre så må jeg si at det enda er såpass tabu at basert på min 40 år levde liv sin erfaring så er det lurest å holde sitt bruk mellom minst mulig personer. Kun deg dealeren og nærmeste venner.

Jeg f.eks har vært ærlig om mine eksperimenter til arbeidskolegaer tidligere å det sprer seg som ild i tørt gress hva jeg holdt på med. Heldigvis jobber jeg ikke der lengre.

Selv om jeg personlig ikke har fått negative konsekvenser ved å innrømme tidligere missbruk så vet jeg at det har vært personer som har forsøkt å bruke det mot meg bak kulissene. Så jeg ville vurdert behovet for å si dette nøye.
Er det noe den andre parten BØR vite så kjør på, har det ingenting å si så ikke si noe.

Det er ingenting å innrømme. Jeg hadde aldri fortalt det med mindre jeg var veldig god venn med personen, og visste om synspunktene hens på rusbruk. Det er ingen grunn til å fortelle det uten videre, man vinner ofte ingenting på det.

Man vinner kanskje ikke noe når man ikke trenger det, men i enkelte tilfeller vil behovet for å blottlegge seg å bli hørt, bare bli hørt, være det lille kicket man trenger for å sette havet i bevegelse.

er enig med pipestilk og mekkem, like så greit å ikke si noe med mindre det er absolutt nødvendig f.eks. ved nødstilfelle.

Jeg klarer ikke la være å nevne det for folk. Hater det. Prøver å lære meg å holde kjeft.
Ikke si noe.

Det spørs helst på konteksten. Før hadde jeg bare venner og bekjente som drev med rus og da var det ikke noe problem å snakke om, men det kunne aldri falt meg inn å confesse til en kollega eller noe. Har stussa når andre venner tilfeldigvis møter kollegaer på byen og spør om de skal bli med å ta en joint og det er en gamble med uviss risikofaktor. Ene tilfellet tysta faktisk til sjefen og det ble masse drama om anklager Vs falske anklager og dårlig arbeidsmiljø, andre ganger har de røyka sammen men man kjenner det vel litt på typen person andre er.

Sånn generelt er det ikke noe jeg syns er andre sin biz, med mindre man er misbruker i den grad at man må rope om hjelp.

Har data damer før og sagt det etter en stund og det har slått begge veier så stort sett gått i likesinnede damer fra samme miljø som meg jeg har endt opp med. Med åra har jeg skjerpa meg og er bevisst på at jeg vil ha en rusfri dame så da har jeg valgt å slutte med rus selv også. Det går drit bra på damefronten etter jeg ble rusfri og jeg forteller heller ikke om at jeg har vært bruker/misbruker. Syns egentlig folk som flagger med det i stolhet er litt teite..

Nevner det i en bisetning nesten. Tenker ikke over det. Schwoop så var det gjort...

Heibog takl for feedback allesammen.

I mitt tilfelle dater jeg noen som jeg egentlig liker, men som er totalt avholds.

Jeg skjønner jo at dette ikke er et holdbart forhold, men jeg vil jo heller ikke såre personen og avslutte forholdet med store åpne spørsmål.

Personen kjenner ingen andre i min vennekrets, menncet mitt fulle navn og jeg er litt redd hva en person som har levd i en boble alt for lenge kan finne på å gjøre.

Tenker og grubler videre.

Ikke vits å innrømme noe sånn uten videre. Og når det kommer til jobbfolk, så er det bare å avvise, eller å stille seg dum til eventuell spørsmål og hint. Jeg er nå ellers ganske åpen om rusbruk, på mange måter, men ikke noe jeg driver og sier uoppfordret. Nå tar de fleste jeg henger med noe rusmidler i all fall, gjerne cannabis, så ikke så ofte jeg føler det er et problem med å være åpen om slikt.

Snakker kun om det hvis Jeg mistenker at vedkommende har egenerfaring. Har aldri opplevd at noen på arbeidsplassen eller skolen har reagert negativt eller dømmende. Skulle det over all formodning slå tilbake, er det bare nekte å bekjenne seg til ryktene og gaslighte personen som har sladret. Lever med mantraet at hvis det ikke eksisterer noe fotografisk bevis av en hendelse eller påstand, så har det heller ikke skjedd.

Med mindre du er innstilt på å vokse opp og bli rusfri er det beste å avslutte datinga før dere er enda mer knyttet til hverandre. Hun ringer nok ikke onkel men det er oppskriften på et giftig forhold der hun blir såra, knust og sint hver gang hun tar deg i å ruse deg, og hvor du må bli en manipulativ løgner som lever et dobbeltliv og ikke får være deg selv. Det blir bare kaos og krangling og såring av hverandre i en evig spiral som uansett ryker til slutt . Så dropp det før det går for langt