Jeg fortsetter å skrive, jeg, enklere å få alt ut når jeg har tid og lyst til å skrive.
Mitt første møte med hasj var i juli i fjor. Jeg og broren min J var på besøk hos faren hans, kaller ham P for pappa. En liten avsporing er at på vei sørover til P så røyka broren min en joint på ei ferge, og vi var begge veldig pratsomme, men ingen av oss reagerte på det. Faktum var jo såklart fart. Ikke første gang jeg prøvde det heller, jeg hadde jo kjøpt selv så, men fart er ikke noe å skrive rapport om føler jeg.
Men, fra avsporinga, så fikk brorsan tak i litt røyk. Jeg var usikker på hva det var, hadde ingen anelse på hva jeg skulle forvente. Vi stakk ut og mekka en joint, og røyka den. Jeg skulle bare ta et par trekk, men da jeg ikke merka noen effekt av de, så fortsatte jeg å paffe i vei. Sjakktrekk... Neida, det gikk egentlig helt fint. Her er det som skjedde etter mine første trekk:
Vi begynte å gå hjemover, dette var midt på natta, kanskje 1 eller 2. Jeg syntes det var rart at jeg ikke merket noenting, men etter 150 meter var tilbakelagt, så ble bakken gummi. Det var som å gå på en tjukkassmadrass. De siste 100 meterne hjem var i fascinasjon over at bakken var så rar. Stille stille gikk vi inn i gangen, kledde av oss skoene, så skulle brodern slå av lyset i gangen, mens jeg sto i TV-stua og venta på ham. Første lættis på røyk var et faktum for meg, når han ikke klarte å finne lysbrytern som var rett ved døra. Fem minutter med lættis og leting senere, og vi klarte å slukke lyset, gå gjennom TV-stua og ned trappa til kjellern og soverommet vårt.
Vi lå og loka litt på telefon, spilla litt musikk og prata og lo litt. Dette er god sovemedisin fant jeg ut av den kvelden, for vi slokna etter en times tid.
Dagen etter skaffa han mere røyk, denne skulle være en del sterkere fikk bruttern beskjed om, men han tenkte det var samme greia, kanskje litt sterkere. Så, uten vekt mekka han opp en ny joint. Vi gikk ut og røyka, jeg var litt hardere på den idag, da jeg hadde litt mer peiling på hva som ville skje. Vi gikk hjemover og inn, denne gang gikk det smertefritt, bortsett fra at jeg fikk lættis pga gårdagens lysbryterfadese.
Denne gang bar det rett i seng, opp med munchies i form av sjokolade, Capri-Sun og riskaker, og småprating og musikk. Til slutt tok jeg på meg headsettet og hørte på Sing me to Sleep av Alan Walker, og damn, dette var sterkere, uten tvil. CEV kom til syne på øyelokkene mine som et kaleidoskop i takt til musikken, sangen varte i 10 minutter kjentes det ut som, og jeg ville ikke at det skulle slutte.
Etter tre faktiske minutter var sangen over, og jeg lå bare og var fjern som faen. Prøvde å lese på Freak, men det gikk seigt, så jeg ga opp og prata litt med brodern igjen. Litt senere skulle vi slukke lyset, og dette må utdypes. Det er et gammelt hus, der takhøyden i kjelleren vi var i er kanskje 2.10m. I taket var det som det seg hør og bør et taklys. Lysbryteren var ulogisk nok plassert i taken langs ledninga, så alt som krevdes var at jeg eller brodern reiste oss, gikk et halvt skritt, og strakk oss opp. Fjernheten slo oss godt. Brodern satt i senga, strakk seg opp, men nådde liksom ikke.
I stedet for å reise seg og slå av lyset som et vanlig menneske, så tenkte han at her er det 2.50-3m takhøyde som vanlige hus, så han stilte seg oppå senga si. BANG! small det i det hodet hans traff bordene i taket, lættis nummer to var et faktum. Forvirringen i ansiktet hans var priceless, når han innså hva han hadde gjort. Jeg lå og rista i 10 minutter etter dette, før jeg roa meg nok ned til å lese litt på Freak, før senga tok meg til drømmeland.
Vi røyka flere ganger mens vi var på besøk, men slik det er med alt, så slår ingenting de første gangene. Det ble litt latter, litt gaming, litt musikk, og en god del munching, men ingenting slår de to første for meg.
Mitt første møte med hasj var i juli i fjor. Jeg og broren min J var på besøk hos faren hans, kaller ham P for pappa. En liten avsporing er at på vei sørover til P så røyka broren min en joint på ei ferge, og vi var begge veldig pratsomme, men ingen av oss reagerte på det. Faktum var jo såklart fart. Ikke første gang jeg prøvde det heller, jeg hadde jo kjøpt selv så, men fart er ikke noe å skrive rapport om føler jeg.
Men, fra avsporinga, så fikk brorsan tak i litt røyk. Jeg var usikker på hva det var, hadde ingen anelse på hva jeg skulle forvente. Vi stakk ut og mekka en joint, og røyka den. Jeg skulle bare ta et par trekk, men da jeg ikke merka noen effekt av de, så fortsatte jeg å paffe i vei. Sjakktrekk... Neida, det gikk egentlig helt fint. Her er det som skjedde etter mine første trekk:
Vi begynte å gå hjemover, dette var midt på natta, kanskje 1 eller 2. Jeg syntes det var rart at jeg ikke merket noenting, men etter 150 meter var tilbakelagt, så ble bakken gummi. Det var som å gå på en tjukkassmadrass. De siste 100 meterne hjem var i fascinasjon over at bakken var så rar. Stille stille gikk vi inn i gangen, kledde av oss skoene, så skulle brodern slå av lyset i gangen, mens jeg sto i TV-stua og venta på ham. Første lættis på røyk var et faktum for meg, når han ikke klarte å finne lysbrytern som var rett ved døra. Fem minutter med lættis og leting senere, og vi klarte å slukke lyset, gå gjennom TV-stua og ned trappa til kjellern og soverommet vårt.
Vi lå og loka litt på telefon, spilla litt musikk og prata og lo litt. Dette er god sovemedisin fant jeg ut av den kvelden, for vi slokna etter en times tid.
Dagen etter skaffa han mere røyk, denne skulle være en del sterkere fikk bruttern beskjed om, men han tenkte det var samme greia, kanskje litt sterkere. Så, uten vekt mekka han opp en ny joint. Vi gikk ut og røyka, jeg var litt hardere på den idag, da jeg hadde litt mer peiling på hva som ville skje. Vi gikk hjemover og inn, denne gang gikk det smertefritt, bortsett fra at jeg fikk lættis pga gårdagens lysbryterfadese.
Denne gang bar det rett i seng, opp med munchies i form av sjokolade, Capri-Sun og riskaker, og småprating og musikk. Til slutt tok jeg på meg headsettet og hørte på Sing me to Sleep av Alan Walker, og damn, dette var sterkere, uten tvil. CEV kom til syne på øyelokkene mine som et kaleidoskop i takt til musikken, sangen varte i 10 minutter kjentes det ut som, og jeg ville ikke at det skulle slutte.
Etter tre faktiske minutter var sangen over, og jeg lå bare og var fjern som faen. Prøvde å lese på Freak, men det gikk seigt, så jeg ga opp og prata litt med brodern igjen. Litt senere skulle vi slukke lyset, og dette må utdypes. Det er et gammelt hus, der takhøyden i kjelleren vi var i er kanskje 2.10m. I taket var det som det seg hør og bør et taklys. Lysbryteren var ulogisk nok plassert i taken langs ledninga, så alt som krevdes var at jeg eller brodern reiste oss, gikk et halvt skritt, og strakk oss opp. Fjernheten slo oss godt. Brodern satt i senga, strakk seg opp, men nådde liksom ikke.
I stedet for å reise seg og slå av lyset som et vanlig menneske, så tenkte han at her er det 2.50-3m takhøyde som vanlige hus, så han stilte seg oppå senga si. BANG! small det i det hodet hans traff bordene i taket, lættis nummer to var et faktum. Forvirringen i ansiktet hans var priceless, når han innså hva han hadde gjort. Jeg lå og rista i 10 minutter etter dette, før jeg roa meg nok ned til å lese litt på Freak, før senga tok meg til drømmeland.
Vi røyka flere ganger mens vi var på besøk, men slik det er med alt, så slår ingenting de første gangene. Det ble litt latter, litt gaming, litt musikk, og en god del munching, men ingenting slår de to første for meg.