Jeg prøvde å søke etter en lignende tråd, men det kom dessverre ingen treff. Håper jeg ikke blir slaket for denne posten!

Grunnen til at jeg oppretter denne tråden var at jeg kom over dette innlegget i Aftenposten.no: "Livet i sorteringssamfunnet"
http://www.aftenposten.no/meninger/k...t-6737919.html

Dette fikk hjernen min i spinn, og uttallige tanker kom fram. Grunnen til at jeg deler dette med dere er at jeg vet det er folk her inne som kan være med på å mene, og diskutere meninger rundt dette. Det er jo sånn vi kan bli klokere og se ting på forskjellige sider, sant?

Bare heng med meg nå.

Jeg skjønner ikke hvordan et samfunn kan fungere i et perspektiv hvor alle mennesker skal være perfekte, og ikke minst "vellykkede" -A4 livet hvor du er en forbruker og en arbeider. Det er nesten sånn at vi skal være designet til å utføre de oppgavene i livene våres.

Du skal ha riktig look, riktige klær, og du skal mene det flertallet mener og følge flokken videre.

Men jeg skjønner at det er sånn samfunnet må fungere om hjulene skal gå rundt, men jeg skjønner da ikke hvorfor man skal luke ut de som er anderledes? Hvorfor kan ikke de yte på samme måte som alle andre? Er de mindre kvalifisert fordi de har et handicap?

La meg nå fortelle dere om broren min. For ca 30 år siden, ble brødrene mine som er tvillinger, født inn til verden. 1 storebror ble født først, og han kom ut helt frisk som en fisk, uten noe komplikasjoner. 2 storebror ble født senere, men ble født med en muskelsykdom som sikkert er kjent for de fleste: ceberal parece. For de som ikke er kjent med denne sykdommen så har jeg funnet et sammendrag fra nettsiden www.NHI.no:

"Hva er cerebral parese (CP)?
Det aller meste av hjernens utvikling skjer i perioden fra tidlig fosterliv til 2 års alder. En skade eller unormalitet i denne delen av hjernens utvikling kan gi tilstanden cerebral parese. Har en først fått en slik skade i hjernen vil selve skaden bestå resten av livet. Likevel vil symptomene eller virkningene av hjerneskaden kunne arte seg på nye måter ettersom hjernen modnes og vokser.

Skaden i hjernen påvirker signalene hjernen sender ut til musklene, men også de signalene som "sensorer" rundt i kroppen sender den andre veien, til hjernen. Forstyrrelser i "sentralen" (hjernen) gjør at musklene ikke vil adlyde helt, og bevegelsene en gjør blir ikke riktig slik en har tenkt dem. Dette skyldes også at hjernen ikke får de rette signalene tilbake om akkurat hvor de ulike kroppsdelene befinner seg.

I Norge vil 2 av 1000 barn som fødes ha eller få CP. Dette innebærer at vi får ca 100 nye tilfeller hvert år."
Kilde: http://nhi.no/foreldre-og-barn/barn/...rese-2819.html

Det at min storebror hadde denne sykdommen ble allerede kjent under ultralydsundersøkelsene, men denne beskjeden kom relativt sent, og brødrene mine var "vel-modne" fostre. Dette ble jo selvfølgelig møtt tungt av mine foreldre, som nettopp hadde invadret til Norge fra et annet land. Foreldrene mine startet sin jobbkarriere med å vaske gulv, selv om min far hadde en ingeniørutdannelse fra sitt hjemland.

De trosset utfordringene, og tok i mot sine 2 tvillingsønner. Første tvillingparet i hele slekta, og dette ble tatt vel i mot av alle i familien!

Broren min, er en anderledes fyr som man aldri kan erstattes. Jeg har bare jævlig gode minner med han og storebror, og er de beste kompisene man kan ha. Jeg ser på dem som helter, uten at dette skal bli alt for en klisjè.

Utfordringene min storebror møtte som det å være "anderledes" er store. Han gikk igjennom uttallige operasjoner for at benet hans skulle bli nogenlunde normalt. Når han ble født så han på en måte ut som hvordan Bambi ser ut på isen. Se for deg Bambi helt stiv med disse skjeve benene. Sånn var broren min. Det tok årevis med operasjoner, heling, og trening, og mer heling. Han ga aldri opp. Det jeg digger med han er at han ikke vil være dårlige enn noen andre, og han liker ikke at noen forteller hva han ikke kan gjøre. Fylla man her er bare utrolig opplevelse hver gang. Hvordan han klarer å gå hjem etter 2 flasker med sprit og fortsatt ha et humør og kalle meg for pingle fordi jeg gir meg etter en halv flaske, bør være et forskningsmateriale.

For å korte ned litt så vil jeg oppsummere med at i dag så har bror gjort det alle andre gjør i dagens samfunn: fullført videregående, tar seg univeristetsgrad for å hjelpe troubled kids og kjører en nyere normal ungdomssbil med automatgir. Alt dette med et handicap, hvem skulle tro det?

Det jeg vil komme fram til er at jeg forstår nogenlunde poenget og meningen bak dette "sorteringssamfunnet." Men det gir oss ingen rettighet å gripe inn i naturen på denne måten. Vi må la det gå sin gang, og faen meg for en gangs skyld tro på at menneskeheten kan gjøre noe fornuftig en gangs skyld: å tro på mennesket selv og dets VILJE til å overleve. Å se handikappede i arbeid bør, og må forbli et normalt syn i vårt samfunn syntes jeg. Jeg har bare fått positive erfaringer handikappede kundebehandlere i butikker, for dem alltid har så mye humør og selvtillit. De skiller seg ut. Er ikke rart, for alle andre har enten sleik, en "jegerbedreenndeg"-holdning og en fin Polo skjorte.

I vårt samfunn så syntes jeg vi skal ta nytte av våre goder og helsemuligheter til å leve et godt liv. La de som er mindre stilte få en mulighet til å hvert fall prøve å utrette noe. Dette trenger vi ikke en gang gå nærmere inn på enn å bare nevne Maslow sin behovspyramide som de fleste oppegående mennesker kjenner til.

Dette er noe jeg blir minnet på hver gang jeg er med broren min. Det er en grunn til at jeg og brødrene mine valgte å hoppe inn i Helsevesenet.

Å luke ut de "mindre stilte" til å ta en del av det minsker mangfoldheten og i det hele tatt å tro på mennesket og dets natur.

Ikke sant, og det er dette som skremmer meg.

Noen som har synspunkter rundt dette? Og hva ville dere gjort i en eventuell situasjon som dette?

Saklige svar mottas med takk, men hetsing, uthenging eller noen form for mobbing hører IKKE til i denne tråden.

Absolutt et godt poeng. Og til deg der oppe som skrev at det kan være flere andre faktorer har jeg full forståelse for.

Men når man likevel planlegger et barn, så gjør jo man alt i sin makt for at det individet skal ha de samme mulighetene som alle andre barn. Dette er, og bør, være naturlige instinkter fra foreldrene sin side. Eller er det bare mine foreldre, og et viss antall flere som har denne holdningen? Et barn gir deg så mye mer enn selve livet. Man har muligheten til å se verden i flere perspektiver, og man kan utvikle seg som et menneske. Uansett hvor mye ressurser ting måtte ta, så må da det vel være en grunn til at det er flere der ute som tar i mot handikappede barn og er glade menneske for det om?

Kanskje jeg bare tenker for mye og bør være mer egoistisk, eller er det for hardt å ta i?

Eller, hva hvis alle sier at barnet ikke passer i den livssituasjonen de er i nå og bruker det som en fasade for å ikke ønske et anderledes barn? Og den dagen det går opp for noen at de tok et feil valg og skulle gitt barnet en sjangse? Man skal ikke undervurdere menneskets psyke, og hvert fall ikke et kvinnes psyke i forhold til sitt barn som har ligget i hennes mage. Dette er normale bånd som knyttes automatisk for fleste friske og sunne kvinner. Ting kan lett skjære seg der, og hvem er det som skal hjelpe dem da etter hvert om dem havner på en smell på grunn av kraftig depresjon?

Det er alt for lett å se overflaten, dette er ting som kan bygge seg over tid.

Emptychange, hva hvis du havner ut for en ulykke og blir funksjonshemmed som følge av det? Og moralen i samfunnet er at vi luker ut de som ikke har de samme egneskapene som de friske, så får dem ikke et fullverdig liv, og andre ser anderledes på deg fordi du har et handikapp.

Kunne du tenkt deg å leve i det samfunnet?

Men flott at du nevner det med indivduelle valg. Men jeg klarer ikke å riste av meg tanken at dette blir en ny, totaliserende trend-greie som kommer til å prege samfunnet videre framover. Se på oss nå. Gutter bruker sminke, og det er forsåvidt ingenting i veien for det, men du ser hvordan dette utvikler seg. Det handler om å være perfekt, uansett hva.

Ett navn, var alt du trengte for å få KP!

Av en eller annen grunn trodde jeg at denne tråden handlet om kildesortering av søppel. Så feil kan man ta.

Men back to topic, ja, synes selv dette er et ekstremt følsomt emne.

Jeg synes at, som TS sier, bør alle få like muligheter uansett fysiske/psykiske tilstand. Det folk sier angående utrydning av funksjonshemmede synes jeg er absolutt forkastelig. Et menneske er et menneske uansett hvordan det ser ut eller oppfører seg. Husk på at det er slike avvik i befolkningen som skaper mangfoldet vi har, og som gjør folk unike. Klart det er en ekstremt stor belastning for både foreldre og samfunn at et barn med stor utviklingshemning blir født, men å utrydde dem er på grensen til Nazisme. Det ene fører til det andre, og vi får et seleksjonssamfunn der alle blir seendes noen lunde lik ut, der alle er like gode til alt.

Klart at slike funksjonshemninger bør bli forsøkt å bli forbedret og unngått, men det betyr på ingen måte at et barn født annerledes enn andre bør få andre muligheter til å vokse opp. Spør en hvilken som helst forelder til et funksjonshemmet barn om de elsker barnet sitt for det han/hun er.

Sikkert sagt mye som allerede er sagt, men det er iallefall slik jeg ser det.