"Forestilte" felleskap

Leste litt i pensum til eksamen her om dagen. Overskriften var "forestilte felleskap", og det handlet om hvordan blandt annet medier som NRK ofte hadde programmer som fremhevet den norske folkesjelen, og skulle få oss til å føle litt på dette "medlemskapet" vi alle er med i, denne norske kulturen. (tenkte på programmer som norge rundt, der ingen skulle tru at nokon kunne bu osv.) Vi er jo alle nordmenn som deler en kultur, et land og et språk. Dette gjør at vi allerede fra vi er små føler vi hører hjemme i dette felleskapet. Møter vi en nordmann på gata i oslo sier vi ingenting, men hvis vi møter en nordmann i en by i Afrika så vil de aller fleste av oss hilse og snakke med denne nordmannen.

Når jeg leste dette begynte tankene å vandre rundt det å dø for landet sitt. I f.eks USA virker dette felleskapet sterkere enn her i Norge. Der blir det jo nesten glorifisert, dette med å dø for landet sitt.

Så, ville du dødd for Norge? Hvorfor? Hvorfor ikke? Og hva mener du er mest verdt og kjempe for?

Når du er død er du også hjernedød, føler deg ikke mye bedre etterpå uansett. Det kommer også ann på situasjonen. Hadde Korea prøvd å tatt over norge kunne jeg sikkert tatt en kule, men om usa skulle ta over norge hadde jeg ikke brydd meg.. Hadde det blitt store komplikasjoner hadde jeg hoppa over grensa til Svergie.

Men er du villig til å dø for å forhindre at Norge blir et muslimsk land?

Nei, folk bestemmer sin religion og sitt livssyn selv.. Jeg hadde hoppa til Svergie, så hadde USA kommet og befridd oss. Om Vi ikke hadde fått hjelp, og jeg måtte ta en kule for å redde landet hadde jeg nok sikkert gjort det, ja.

Er i stor grad enig med deg. Hadde orket å gamble med livet om vi som land hadde så mye som en dråpe sjangs i havet, men da den er borte legger jeg fort beina på nakken og springer til söta bror. Det sagt så er det egentlig rikdommen for min del som gjør Norge til ett bra land, hadde svenskene vært like rike hadde jeg vært svensk statsborger igår.

Kunne aldri ha gitt mitt liv for en nasjon. Derimot er det visse prinsipper jeg nekter å gi opp. Det er lett å sitte her å si at jeg eventuelt kunne gitt mitt liv for det, men vi har her en klassisk situasjon der det ikke hjelper å fundere på forhånd.

Jeg er veldig glad for at slik glorifisering ikke er nødvendig i Norge. Vi har verken gigantisk arbeidsledighet, eller masse land vi må holde nede rundt omkring i verden.

Føler selv at det er slik i Norge. PÅ mange måter veldig bra, men må si jeg savner noe av den nasjonalistiske følelsen. Nordmenn er ikke "tøffe" nok. Den eneste måten mange får ut frustrasjon på er å skrive sine sterke meninger i form av debattinnlegg på medienes sider. Hvorfor ikke ta med seg en krakk, stelle seg opp å si akkurat hva man mener? Vi er så heldige at vi har en veldig tøyelig ytringsfrihet.

Folk nevner ofte vikinger når de tenker på nordmenn, kan ikke forestille meg det egentlig. Er selvfølgelig lenge siden men hvorfor har vi lagt hanskene på hylla? Hvorfor er ikke stemmen vår sterk nok? Selvfølgelig mener jeg ikke at vi skal være et selvstendig land slik som Kina og Russland -ish. Vi er avhengig av å henge litt på slep etter de store.

Bortsett fra det, er Norge et fantastisk land. Jeg vet ikke om jeg ville forberedt meg på å dø for Norge, men gjerne for de jeg er glad i som bor i dette landet.

Liker dog at vi er et lite vakkert eventyr land. Troll, melkesjokolade, kongsdatteren og halve kongeriket.

Men vi har ikke noen sterk "tilhørighet" som er et kjennetegn på nordmenn eller har vi?

heartslava.

Kunne sikkert gjort det før i tiden, men ville aldri ofret livet for dagens Norge, uten at jeg føler behov for å utdype.

kan anbefale boka "Forestillede fællesskaber" av Benedict Anderson (http://www.ruforlag.dk/Visning-af-ti...=9788778671325).

Handler om nasjonalfølelsen, hva som kan få den til å bli så sterk, hva som gjør den så merkelig og abstrakt. Hva får oss til å tro at vi nordmenn har så mye til felles? Og hvorfor gjør vil vi tro det?

Mitt svar, aldri i livet!

Grunn ganske enkel, første tanken som slår meg når eg tenker landet Norge er mange av tullingene som sitter i vår folkevalgte regjering, synd det er så mange "sauer" i Norge som bare følger flokken uten noe særlig mål eller mening livet.
Syntes egentlig at vi burde ha folkeavstemmning på alle vedtak egentlig, bare for å aktivere oss mer i å styre vårt eget land.
Dessverre er eg meget uenig i de aller fleste vedtak som blir gjort i vår regjering og ser ikkje hvordan mye av vedtakene hjelper middelklasses normenn til bedre livskvalitet.
Men er dog enig i det meste av lovverk, utenom lover som er heilt hull i hode.

Ville jeg dødd) Jeg er veldig sikker på at hvis det skulle komme en krig mot Norge så ville jeg gått i krigen og dødd om jeg måtte, selv om jeg ikke har vært i militæret.

Hvorfor) 1) På grunn av respekt for de som var her før oss. 2) Respekt for at vi er rangert som ett av de beste landene i verden å bo i. 3) All denne lykken vi lever i er verdt å dø for når man ser hvor mye elendighet det er i verden.

Hvorfor ikke) Hvis det skulle vært en grunn, så måtte det være fordi jeg tror veldig mye på diplomati. Men jeg vet også at det ikke alltid fører fram, fordi det har vært og finnes ledere som har en kjerneverdi som er basert på at krig er den eneste løsningen.

Og hva mener du er mest verdt og kjempe for?) At vi er en fredsnasjon og vi må forsvare oss hvis det skulle bli sånn. Tror heller på forsvar enn angrep.

Joda, ser den. Helt enig, men syntes Nordmenn generelt bør stå litt stødigere. Føler vi godtar mye dritt, uten at jeg klarer å finne eksempler på det. Så er jeg burde nok ikke prøve å argumentere min sak der.

Max Manus blant andre stråler jo stolthet og ære. Kanskje det er litt "klisjé" med ære og stolthets historier fra USA? Som gjenspeiler seg i filmer blant annet.

Så, ville du dødd for Norge?
Jeg kan ikke tenke meg å gå til krig for landet som det gjøres i Afghanistan feks, men å forsvare på hjemmebane er jeg absolutt klar for om vi ble invadert av en makt som ikke deler mitt tankesett(som på generell basis deles av de aller fleste i Norge og derfor blir "norge").
Jeg kan også strekke meg til at jeg antagelig ville blitt med på en invasjon på samme måte som ble gjort mot nazi-tyskland.
Hvorfor? Hvorfor ikke?
Vel, om vårt levesett ble truet fra en makt utenfra så er det ikke noe annet enn egoistisk å la være. Okei, kanskje man dør men for min del ville det vært en pris jeg er villig til å betale om alternativet var et liv lenker(snakker både fysiske og mer meta) både for meg selv og de jeg er glad i. Jeg ville gjort mitt fremste for å unngå det.
Og igjen; det blir litt for teit å dø i en krig som ikke er min og jeg ikke ser noen egentlig gevinst med. Derfor kunne jeg ikke gått inn i Irak for eksempel. Okai, vi fjerner kanskje noe taliban og rydder opp litt i landet men helt ærlig er det ikke helt ok å invadere shitten ut av lokalbefolkningen.
Jeg vurderte dog en stund å prøve meg som minerydder til Afghanistan eller lignende. Det er en sak jeg kan støtte, men fant egentlig ut at jeg ikke har lyst til å bli skutt i ryggen av en sniper mens jeg prøver å gjøre skoleveien trygg. Det var ganske close til at jeg søkte meg inn, men fant til slutt ut at det ikke var en risiko jeg var villig til å ta. Har i tillegg et par kompiser som har vært der og et par av de sleit en stund mentalt etterpå.

Og hva mener du er mest verdt og kjempe for?
Det er veldig standard å si frihet; men jeg gjør det allikevel. Jeg kan prate med hvem jeg vil, jeg kan bevege meg fritt, jeg kan gjøre stort sett det jeg ønsker, jeg kan stemme ved valg og alt annet som hører med. Det å beskytte denne friheten både for meg selv og andre i landet er verdt å kjempe for. I tillegg så tar jeg heller en kule i hodet enn årevis i arbeidsleir mens gassdusjen står klar, bare for å dra nazi-tyskland inn igjen.

"The purpose of life is a life with a purpose, so I'd rather die for a cause than live a life that is worthless" - Immortal Technique.

Om du ikke vil dø for ditt land og alle de du har kjær hva er det da som er verdt å dø for?
Vil du leve til du er 90 uten venner, familie, eiendeler eller noe som helst eller dø når du er 20/30/40/50/60 så alle du er glad i har en sjanse til å fortsatt leve fritt?

Resten av Norge overlever vel ikke om jeg hadde tatt en kule, så nei..

Resten av Norge overlever om du dreper 10 av fienden før du dør sjøl

Men så har ikke jeg en stor trang for å ta 10 liv heller. Ikke at jeg hadde tatt en kule for noen uansett.

Synes egentlig spørsmålet blir umulig å svare på, med mindre man spesifiserer det. Jeg kunne aldri død for et land, på grunn av at det er "mitt" land. Jeg synes egentlig spørsmålet bør reformuleres til:

Er du villig til å dø for en sak du tror på?

For mange vil nok dette kunne relateres til å dø for landet sitt, men jeg mener dette har røtter i en sak. Sånn som å beskytte venner og familie, kjempe for en bedre fremtid o.l.

Om jeg kunne gjort det? Muligens, jeg tror vel det om saken hadde vært viktig nok. Men det er lett og si når jeg sitter her trygt bak computeren.

jeg ville nok kjempet for friheten til å leve som jeg vil!
jeg ville ikke kjempet for å ta hevn.

Joseph Heller, Catch 22:

Hadde vi blitt invadert ville jeg kjempet for Norge, først og fremst for respekt for de andre som deltar i krigen og for de som har bygget opp landet. Jeg ville ikke vært f.eks en kamikazepilot for Norge, så du kan si at jeg ville satt livet mitt på spill for landet, men ikke direkte dødd for det. Hadde jeg vært nødt til å gi mitt liv for å redde ett eller flere mennesker ville jeg mest sannsynligvis gjort det.

Hadde jeg bodd i f.eks Nord-Korea hadde jeg helt sikkert forlatt landet om de ble invadert. Så det at vi blir behandlet ganske så bra av staten i Norge spiller en stor rolle. Hadde jeg bodd i et slags perfekt eventyrland (som jeg tviler på at finnes) ser jeg for meg at jeg hadde vært i stand til å gi mitt liv for det, selv menneskeliv ikke hadde stått på spill.

Jeg hadde aldri ofra meg for noe som helst. Hadde Norge blitt invadert hadde jeg satt meg foran tv-en med popcorn. Godt å se vi har så mange levende målskiver her som gir oss smarte anledning til å stikke av.

Sorry for trippelpost, det er noe galt med freak-servern.

Jeg tror ikke jeg ville dødd for Norge. Om det kom til en situasjon der livet ble farlig i Norge ville jeg lagt planer for å emigrere til et annet land. Kanskje Australia.

Ser ikke noen grunn til å kaste bort livet hvis det finnes alternativer. Hvis det ikke fantes akseptable alternativer hadde jeg kanskje meldt meg til tjeneste, og da skulle jeg faen meg satset på å drepe så mange fiender som mulig før jeg forlot denne jammerdalen.

Jeg mener det er verd å kjempe for den siviliserte samfunnsformen vi har i Norge i dag. Med det mener jeg ekte demokrati (kan imidlertid diskuteres om vi har et ekte demokrati i Norge i dag), en sekulær stat, tro på vitenskap og fornuftige løsninger, problemer løses med dialog ikke vold.

Hvis kampen sto mellom et høyteknologisk rasjonelt samfunn og en ny religiøs middelalder og vanære for menneskeheten skulle jeg vurdert å kaste meg inn i kampen, men hadde som sagt valgt å flykte før jeg satset livet.

Når jeg var i garden var jeg hellig overbevist om at jeg ville død for kongen.

En del vann har rent under brua siden den gang og jeg er heldigvis ikke så tett lenger. Det finnes muligens noen prinsipper det kan være verdt å dø for, feks. religionsfrihet og ytringsfrihet, men denne mixen vi kaller Norge som er et minste felles multiplum av litt sidrumpet og stort sett sneversynt kultur og noen streker på et kart? Nei.

Som Buddhist hadde jeg uansett kommet i en alvorlig skvis, kunne muligens bidratt til sykepleie, matlogistikk etc. men ikke aktiv kamp.

jeg tror jeg hadde vært villig til å dø under kamphandlinger også i norge, men ikke for norge per se.

Hvorfor: helt ærlig tror jeg mye av motivasjonen vil ligge i at de fleste av venna mine hadde meldt seg frivillig til tjeneste. Jeg skulle gjerne sett at jeg ble en av de mest effektive krigs-seilerne eller dro en Max Manus, men jeg tror ikke krig fungerer helt på den måten. Folk sier at i krig ender en ikke opp med å kjempe for landet eller en ideologi, men for kameraten i skyttergraven ved siden av.

Jeg tenker med meg selv at jeg sikkert hadde følt meg vett-skremt og hatt vill angst for å melde meg til tjeneste. Ser ikke på meg selv som en spesielt modig person - faktisk ungår jeg konfrontasjoner så godt jeg kan, og i så måte kanskje litt feig. Men i en situasjon hvor norge ble invadert og "alle" vennene mine dro for å slåss, ville jeg nok heller dødd enn å bli avslørt for å være feig for alle de.

Siden jeg sier jeg ikke kunne død for norge per se, mener jeg at hypotetisk kunne død for de verdiene jeg ser i norge - uansett hvor det måtte være i verden. hypotetisk sett. Slik jeg ser det er yttringsfrihet, likeverd, frihet til organisering og privatliv noe av de fremste idealene en kan kjempe for. Hvis "alle" venna mine bestemte seg for å dra og delta i en væpnet revolusjon i la oss si New York med bakgrunn i overnevnte verdier, kan det godt henne jeg ville latt meg verve fordi alle de jeg verdsetter og har respekt for ville gjort dette - og at mye av min egen motivasjon kan da være begrunnet i frykten for å være feig, heller enn store mengder mot.