Jeg har alltid mislikt edderkopper. Helt siden jeg var liten. Jeg husker en historie mamma fortalte meg engang når jeg var liten om en vennine hun hadde som hadde fått edderkoppegg i øret, og når de klekket gikk de innover i hodet hennes og begynte å spise av hjernen hennes (parenting 2.0, ikke sant?). Om det er dette som gjør at jeg er redd for edderkopper i en alder av 24, det vet jeg ikke.
Klarer fint å se på edderkopper på avstand, men tør aldri gå for nærme. Og de hoppeedderkoppene... fy faen. De har NOIA for. Må stå minst 2-3 meter unna de. Er redd for at de skal hoppe på meg. Ellers har jeg også noia for edderkopper i senga mi. En gang skimtet jeg en edderkopp på dyna mi i halvmørke. Den var ikke stor men jeg skvatt som faen. Jeg hoppa ut av senga og skrudde på lyset, men da var den borte. Sov på sofaen i stua i 3 netter.
Er jo ikke hyggelig å klø i øret i 5 dager, dra til legen og så få dette bildet slengt i trynet heller da:
http://www.dagbladet.no/2012/08/10/n...pper/22898773/