Problemet ligger mer i måten du ser på det, no offense.
Kanskje det ikke finnes noe sånt som ei drømmedame eller en drømmemann? Hvem sier at "soul-mates" faktisk er en greie og ikke noe vi har fra hollywood.

Du bringer frem et poeng, men etter de store talls sannsynlighet burde det eksistere en partner der ute som passer bedre enn h*n i nabolaget. Denne personen trenger ikke være nødvendigvis være en "soul mate". Jeg tror heller poenget til OP var at det statistisk sett bør kunne finnes en bedre partner der ute.

Det finnes millioner av drømmepartnere der ute. De fleste er enten geografisk, kulturelt eller språklig utilgjengelige, og i den lille boblen av en verden man lever i, så blir fort den søte nabojenta det åpenbare alternativet. Hun fremstår som en drømmepartner sammenlignet med de andre nabojentene, som besitter en rekke langt mindre sjarmerende kvaliteter. I dagens samfunn er barrierene mindre og boblen større, men fortsatt i aller høyeste grad begrenset. Man har langt flere alternativer, men de du møter er fortsatt bare et mikroskopisk utvalg av alle de potensielle partnerne og vennene som du kunne ha fått her i verden.

I tillegg er kriteriene man har for hva som definerer en drømmepartner begrenset av erfaringer og perspektiver. Nye opplevelser vil kunne endre på kriteriene, og til og med omgjøre dem til noe fullstendig annet.

Ideen om at man har truffet "den rette" er med andre ord en romantisk feilslutning, objektivt sett. Det er jo fint å tenke det og det kan jo føles veldig sant, men det betyr ikke at det ikke finnes tusenvis eller millioner av andre mennesker der ute som du kunne hatt akkurat like sterke følelser for.

Vi har en forkjært forstårelse av hva kjærlighet og forelskelse er. Les Tolstojs særdeles overkommelige "Kreutzer Sonaten", den handler om det her.

Dessverre så er vi født i Norge.

Min erfaring er at jo mer reflektert, utdannet og opplyst jeg blir, jo høyere blir kravene mine til damer. Selv synes jeg faktisk det er ganske kjipt; jeg savner da jeg kunne jatte i vei om hvordan det er "mer mellom himmel og jord" eller tilsvarende - bare det var noe fitte i andre enden av den dialogen. Selv har jeg alltid ment at partnervalg var en seksuell greie; stimulerende dialog eller god humor kan jeg jo oppsøke hos andre sosiale relasjoner.

Nå derimot så fikser jeg rett og slett ikke dumme damer, føler jeg har en midtlivskrise, faktisk. Jeg opplever oppriktig talt at jeg blir impotent av frustrasjon, enda jeg så langt som mulig prøver å distansere bevisstheten min fra dialogen. Da blir plutselig potensielle drømmedamer ganske kraftig redusert.

Videre så er det forsket mye på dette; og i forhold så er det faktisk slik at like barn har en tendens til å leke best.

....og dessuten vil jeg legge til at antallet drømmedamer er omvendt proporsjonalt med ens alternativer på kjøttmarkedet. Jo færre en faktisk har sjans på, jo flere vil kunne fungere som drømmedame.

Om det går 5 år mellom hver gang en dame fatter interesse så vil sannsynligvis hver og en av dem være kjæreste og gjerne tilogmed konemateriale. Mange er lykkelig gift med den første som kom med lav nok standard; jo mer unik vil den positive responsen være.