Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  29 1758
Anonym bruker
"Skeptisk Enfoting"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg ville gjerne skrive anonymt.

Rett på sak: Hadde du vært åpen for å date noen med bipolar lidelse? Jeg har bipolar 2 og bruker lamictal. Jeg har hørt rykter om at mange, spesielt kvinner ikke er interessert i å date en mann som har en psykisk lidelse. Flere kvinner utrykker at de får så mange henvendelser at de bare går til neste hvis det er noe feil med mannen.

Det er jo egentlig forståelig, så klandrer de på ingen måte. Men det er jo kjedelig selvfølgelig.

Spørsmålet mitt er egentlig: Når burde man fortelle noen at man er bipolar? Den egoistiske delen av meg vil holde det hemmelig helt til man er i et forhold, fordi da skal det mer til for å vrake personen, men det er kanskje ikke helt etisk riktig. Det er kanskje noe de burde ha krav på å vite før man satser på et forhold.

Hva tenkere dere, freaks? Når forteller man det?
Anonym bruker
"Stø Kynokefal"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Er i samme posisjon selv, snakket med en dame over lengre tid, vi skulle møtes osv. Jeg fortalte hun att jeg var innlagt pga opptrapping på Lamictal. Jeg hørte ikke mer fra hun. Neste gang skal jeg nevne det på forhånd slik at personen er klar over det.
Får stadig høre " han er jo bipolar". Nei, jeg er ett menneske med bipolar. Det er sjukt stigmatisert og vrengt av filmer.

Vær ærlig med deg selv, jeg har før datet noen med borderline, for å være ærlig, det var veldig tøft for begge parter mtp att begge hadde en liselse.
Anonym bruker
"Ivrig Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Var en periode sammen med ei som var bipolar. Det hadde ingenting med hennes diagnose å gjøre at vi avsluttet forholdet. Vi hadde nok bare utfordringer som sto i kø på hver vår kant og måtte nok bare prioritere alt annet i livet akkurat da.

Hun fortalte ikke om diagnosen de første gangene vi var på date. Det kom opp etter at vi var blitt sammen. Og det var helt greit. Det kom liksom opp i en samtale, og da delte hun det. Skjønner veldig godt at hun ikke fortalte alt på første date. Jeg likte henne godt før jeg viste om diagnosen og jeg likte henne akkurat like godt om ikke mer etter at hun fortalte det. Det ble jo en slags ekstra nærhet og fortrolighet når vi kunne være så åpne alt mens ting var helt ferskt. Jeg har jo mine utfordringer og da ble det naturlig å fortelle henne om det.

Alle har vel sitt å stri med? Alle har kanskje ikke fått bokstaver eller en diagnose men livet er tøft og ingen har bare medvind.

Tror ikke du trenger å lage en hel plan om diagnosen. Og du trenger definitivt ikke åpne helt opp på første date. Det er jo heller ikke slik folk flest er. Vi trenger litt tid til å bli fortrolige, til å få den tillit som kreves for å dele slikt. Fortell det når du føler for det. Om personen ikke takler det så er det kanskje uansett ikke den personen du ønsker å ha et forhold til?
Jeg kunne fint ha gjort det, folk med den lidelsen er like forskjellig som alle andre og folk har den i forskjellig grad. Kjenner også til følelsen av å bli møtt med fordommer sjæl i dateverdenen hos enkelte så vil alltid prøve å se personen bak, forutsett at kjemien stemmer til å begynne med så klart. Når man skal fortelle det er et godt spørsmål som jeg ikke vet om jeg har et bunnsolid svar på. Jeg hadde hatt full forståelse hvis jenta hadde villet vente med å si det og det samme om hun hadde sagt det med en gang, jeg skjønner veldig godt at det er vanskelig for folk å både fortelle og for motparten å forstå i enkelte tilfeller. Og det kan jo helt klart være en utfordring.

Point being, bipolar er ikke I seg selv en dealbreaker for meg i alle fall, men jeg ville jo satt pris på om det kom fram til slutt. Er en menneskekjennertype så hvis ikke så ville jeg kanskje ha mistenkt et eller annet uansett.
En godt håndtert bipolar lidelse hadde ikke vært dealbreaker for meg. Men ville ikke sagt det på første date, da gjør du kanskje en større greie ut av det enn det er. Diagnosen er ikke poenget, poenget er vel hvor godt du fungerer og hvordan det er å være sammen med deg, og det varierer jo veldig (også for folk uten noen diagnose). Det sagt så er det nok enkelte diagnoser jeg rett og slett hadde styrt unna, dessverre.
Jeg tror jeg ville latt være å fortelle om innleggelser og diagnoser før man har møttes.
Dessverre er det sånn at det er mye stigma knyttet til psykise diagnoser, og de aller fleste har ikke særlig god forståelse av hva disse begrepene egentlig viser til.
Jeg mener ikke at du burde holde det hemmelig, og det finnes ikke noe "godt" tidspunkt, men det er helt ok å vente til man har fått en sjanse til å vise hvem man er før man legger ut om så personlige ting.

Som andre sier her så kommer det jo mest an på hva diagnoser er for deg, og hvilken rolle den spiller i ditt liv.
Anonym bruker
"Underernært Tunge"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Problemstillingen din kan løses veldig enkelt - ikke nevn ett ord om din psykiske lidelse før dere har knyttet et bånd. Har dere først blitt ilag, så er det mer naturlig å fortelle det på en casual måte. Kommer du på første date og bare: "Jeg har bipolar lidelse, håper det er greit for deg, ville bare få det unna veien", så er det klart at enkelte kan bli skeptiske. Det er din private sak at du lider av det, ikke sett det i sentrum av din personlighet og tillegg det en stor rolle.
Jeg tror jeg ville latt være å fortelle om innleggelser og diagnoser før man har møttes.
Dessverre er det sånn at det er mye stigma knyttet til psykise diagnoser, og de aller fleste har ikke særlig god forståelse av hva disse begrepene egentlig viser til.
Jeg mener ikke at du burde holde det hemmelig, og det finnes ikke noe "godt" tidspunkt, men det er helt ok å vente til man har fått en sjanse til å vise hvem man er før man legger ut om så personlige ting.

Som andre sier her så kommer det jo mest an på hva diagnoser er for deg, og hvilken rolle den spiller i ditt liv.
Anonym bruker
"Tom Pigghå"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Har selv diagnosen bipolar og kommer aldri til å fortelle en eventuelt kjæreste om det igjen.
Jeg datet en jente jeg likte veldig veldig godt og alt gikk på skinner i nedoverbakke helt til jeg kastet opp under en svømmetur fordi jeg var på opptrapping av medisiner jeg tålte dårlig. Selvfølgelig kunne jeg ha snakket det bort, men naiv som jeg var tenkte jeg at vi var blitt så close at hun fortjente å vite. Så jeg sa det som det var og hun virka mest sympatisk der og da. Etter den helgen passet det aldri med besøk lengre, og hun gjorde det etterhvert klart at dette var noe hun ikke ville ha i livet sitt. Hun fant en ny type noen mnd etterpå.

Det er klart, jeg kunne nok ha sagt det på en bedre måte enn "jeg er bipolar og det er et helvete å leve sammen med meg"
Men i perspektiv så hadde jeg vært arbeidsledig og deprimert i et halvt år før jeg møtte hun. Når jeg møtte hun ble jeg meg selv igjen og var plutselig "oppegående" nok til at hun ikke merket at jeg var "syk".

Jeg har ikke datet i etterkant av frykt for å bli såret igjen. Dette er snart tre år siden.

Ser heller ikke hvordan jeg skal kunne fremstå som atraktiv uten jobb og struktur i hverdagen, så har vel egentlig bare gitt opp hele drømmen om kjærligheten...

Ble veldig dystert det her, men følte det var litt relevant.
Anonym bruker
"Varsom Skrubbe"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Hadde ett forhold til ei som er bipolar. Faen meg den beste tiden jeg har hatt og hadde gjort det igjen tvert.
Anonym bruker
"Ulykkelig Kentaur"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Det kommer helt an på oppførselen til personen. Diagnosen i seg selv er ingen hindring, men klart om man blir utro, utilregnelig, rabiat i maniske perioder og sinna og selvskadende i depressive perioder så er det ikke noe jeg ville forholdt meg til.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Jeg ville gjerne skrive anonymt.

Rett på sak: Hadde du vært åpen for å date noen med bipolar lidelse? Jeg har bipolar 2 og bruker lamictal. Jeg har hørt rykter om at mange, spesielt kvinner ikke er interessert i å date en mann som har en psykisk lidelse. Flere kvinner utrykker at de får så mange henvendelser at de bare går til neste hvis det er noe feil med mannen.

Det er jo egentlig forståelig, så klandrer de på ingen måte. Men det er jo kjedelig selvfølgelig.

Spørsmålet mitt er egentlig: Når burde man fortelle noen at man er bipolar? Den egoistiske delen av meg vil holde det hemmelig helt til man er i et forhold, fordi da skal det mer til for å vrake personen, men det er kanskje ikke helt etisk riktig. Det er kanskje noe de burde ha krav på å vite før man satser på et forhold.

Hva tenkere dere, freaks? Når forteller man det?
Vis hele sitatet...
Om tinder er din markedsplass så stemmer nok det. Nå er kanskje jeg litt gammeldags men de gangene jeg har vært innom sjekkeapper opp gjennom årene så går de fleste damene igjen, år etter år.
Det er de samme som henger der hver gang med enkelte unntak.
Majoriteten er der egentlig kun for bekreftelse (om det er ubevisst skal jeg ikke argumentere mot)

Selv om mange klarer å finne seg en partner via slike apper så vil jeg allikevel påstå at det er blant de dårligste stedene å lete etter fast følge, spesielt om du har en skavank eller to. Om du skal drive med nettdating så gå hvertfall på steder hvor du må betale for å være medlem.
For min del ønsker jeg ikke å være kjæreste med en som er bipolar. Det er ene og alene på grunn av et forhold jeg var i med en som var bipolar og det var ikke noe greit for meg! Fysisk og psykisk mishandling og en hel del annet dritt, tok meg en stund å reise meg igjen etter forholdet med hun.

Never again
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har selv diagnosen bipolar og kommer aldri til å fortelle en eventuelt kjæreste om det igjen.
Jeg datet en jente jeg likte veldig veldig godt og alt gikk på skinner i nedoverbakke helt til jeg kastet opp under en svømmetur fordi jeg var på opptrapping av medisiner jeg tålte dårlig. Selvfølgelig kunne jeg ha snakket det bort, men naiv som jeg var tenkte jeg at vi var blitt så close at hun fortjente å vite. Så jeg sa det som det var og hun virka mest sympatisk der og da. Etter den helgen passet det aldri med besøk lengre, og hun gjorde det etterhvert klart at dette var noe hun ikke ville ha i livet sitt. Hun fant en ny type noen mnd etterpå.

Det er klart, jeg kunne nok ha sagt det på en bedre måte enn "jeg er bipolar og det er et helvete å leve sammen med meg"
Men i perspektiv så hadde jeg vært arbeidsledig og deprimert i et halvt år før jeg møtte hun. Når jeg møtte hun ble jeg meg selv igjen og var plutselig "oppegående" nok til at hun ikke merket at jeg var "syk".

Jeg har ikke datet i etterkant av frykt for å bli såret igjen. Dette er snart tre år siden.

Ser heller ikke hvordan jeg skal kunne fremstå som atraktiv uten jobb og struktur i hverdagen, så har vel egentlig bare gitt opp hele drømmen om kjærligheten...

Ble veldig dystert det her, men følte det var litt relevant.
Vis hele sitatet...
Trist å lese at du lar en dårlig opplevelse hvor du ble veldig såret sette standarden for hvordan du vil leve fremover. Ja du beskytter deg selv mot smerten over å bli avvist om du aldri mer dater, men da blir du også gående ensom og alene fremover.

Jeg tror også at du overtenker på egen situasjon. Ja du mangler jobb og struktur. Men hva er et forhold? Betyr det at man blir glad i et annet menneske at man skal leve det livet samfunnet forventer?

Siden jeg selv sliter psykisk og har hatt flere innleggelser så er det jo naturlig at jeg er blitt kjent med andre som står litt i samme situasjon. Jeg har sett flere som trass i at de stundom sliter tungt og trenger medisiner, oppfølging av helsevesenet og kommune likevel klarer å ha et optimistisk og pragmatisk syn på livet. Feks et forhold. Kan man ha et forhold med en person som er psykisk syk? Ja selvsagt. Trang økonomi? Ja så klart. Det er jo personen bak man har et forhold til, det er personen man blir betatt av og forelsket i. Ikke situasjonen, epikrisene, journalen eller saldo på bankkonto. Man trenger jo ikke engang bo under samme tak. Et forhold er hva to parter gjør et forhold til. Og det kan være alt fra tradisjonelt forhold hvor det blir ekteskap, barn, volvo, villa og valper. Mange opplever slikt som trangt, hvor partene blir logistikkarbeidere heller enn to kjærester. Det er hjemme med syke barn, henting, bringing, dugnad i svømmeklubben, fotballturneringer og innsamling av pant og salg av doruller og aldri tid til å bare være to - og på toppen så skal hver av partene forsøke å holde kontakt med sine familier, gamle venner, kolleger og ha en karriere.

Eller det kan bli et forhold hvor man er kjærester hver gang man møtes, gjør ting kjærester gjør også har man hvert sitt rede der en tilbringer kvalitetstid alene og lader opp batteriene.

Du må ikke la din situasjon eller din økonomi stoppe deg i leve et bra liv. Ja starter du med dating så blir du helt sikkert skuffet en eller flere ganger. Men du vil også oppleve intense øyeblikk, dager som gjør dårlige date til fjerne minner og før eller siden treffer du en dame eller mann som ønsker å ha et forhold til deg - så får dere i fellesskap bestemme hvordan det forholdet skal være. Og det trenger ikke være et A4 forhold. Forholdet kan være akkurat slik det passer best for dere to. At du har trang økonomi eller om du bor i kommunal bolig eller bemannet bolig trenger ikke definere hvordan dere skal ha det sammen. Din kjæreste kan selv velge sin bolig og du har din. Og når dere treffes så er det helt uten hverdagens jag og stress. Da har dere satt av tid til hverandre og dere kan være tilstede i øyeblikket.

Sitat av Morgul Vis innlegg
For min del ønsker jeg ikke å være kjæreste med en som er bipolar. Det er ene og alene på grunn av et forhold jeg var i med en som var bipolar og det var ikke noe greit for meg! Fysisk og psykisk mishandling og en hel del annet dritt, tok meg en stund å reise meg igjen etter forholdet med hun.

Never again
Vis hele sitatet...

Det var din opplevelse, og for alt vi vet så lå det kanskje noen bokster til i journalen? Fysisk og psykisk mishandling er vel ikke det som tradisjonelt hører med til bipolar?

Det er litt trangt å definere fremtiden basert på en enkeltstående erfaring. For selv om du har den erfaringen, så tror jeg egentlig ikke at det kom av diagnosen bipolar. Eller om det gjorde det så er det kanskje noe som er veldig sjeldent?

Sagt på en annen måte, om du finner en parten som ikke er bipolar, så er ikke det i seg selv en garanti for at du ikke vil oppleve dårlige sider hos kjæresten.

Personlig så tror jeg ikke man skal skape så mange definisjoner av hvordan livet skal bli eller burde bli. Man får nesten ta ting som de er og som de blir. Også får man heller reagere om man opplever sider ved partner man ikke kan akseptere. Som mishandling, eller andre ting som er deal breaker.
Sist endret av _abc_; 18. september 2020 kl. 19:34. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Anonym bruker
"Ulykkelig Kentaur"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Har selv diagnosen bipolar og kommer aldri til å fortelle en eventuelt kjæreste om det igjen.
Jeg datet en jente jeg likte veldig veldig godt og alt gikk på skinner i nedoverbakke helt til jeg kastet opp under en svømmetur fordi jeg var på opptrapping av medisiner jeg tålte dårlig. Selvfølgelig kunne jeg ha snakket det bort, men naiv som jeg var tenkte jeg at vi var blitt så close at hun fortjente å vite. Så jeg sa det som det var og hun virka mest sympatisk der og da. Etter den helgen passet det aldri med besøk lengre, og hun gjorde det etterhvert klart at dette var noe hun ikke ville ha i livet sitt. Hun fant en ny type noen mnd etterpå.

Det er klart, jeg kunne nok ha sagt det på en bedre måte enn "jeg er bipolar og det er et helvete å leve sammen med meg"
Men i perspektiv så hadde jeg vært arbeidsledig og deprimert i et halvt år før jeg møtte hun. Når jeg møtte hun ble jeg meg selv igjen og var plutselig "oppegående" nok til at hun ikke merket at jeg var "syk".

Jeg har ikke datet i etterkant av frykt for å bli såret igjen. Dette er snart tre år siden.

Ser heller ikke hvordan jeg skal kunne fremstå som atraktiv uten jobb og struktur i hverdagen, så har vel egentlig bare gitt opp hele drømmen om kjærligheten...

Ble veldig dystert det her, men følte det var litt relevant.
Vis hele sitatet...
Synd du har den erfaringen men det er alle sin rett å bestemme over eget liv og hva de vil utsette seg for. Det er veldig dårlig gjort å ikke fortelle potensielle kjærester om så alvorlige psykiske problemer som kan gå direkte utover dem på en skadelig og ødeleggende måte. Å holde sånt skjult er psykisk mishandel mot den andre som fort kan tro at dine urasjonelle humørsvingninger og destruktive oppførsel er dems skyld.
Anonym bruker
"Snill Spurv"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Jeg datet en jente som var bipolar. Gøy når hun var "oppe" - helt jævlig når hun var "nede". Aldri mer!
Anonym bruker
"Skeptisk Enfoting"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Ts her. Takk for mange gode bidrag. Det virker som konklusjonen er at det er best å holde kjeft

Jeg har bipolar 2, noe som betyr at jeg ikke får så voldsomme maniske episoder. Får mildere hypomani. Vanskelig for andre å merke det på meg. Det verste av de depressive periodene tar medisinen, så jeg tror ikke en partner hadde merket så mye til det i hverdagen.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ts her. Takk for mange gode bidrag. Det virker som konklusjonen er at det er best å holde kjeft

Jeg har bipolar 2, noe som betyr at jeg ikke får så voldsomme maniske episoder. Får mildere hypomani. Vanskelig for andre å merke det på meg. Det verste av de depressive periodene tar medisinen, så jeg tror ikke en partner hadde merket så mye til det i hverdagen.
Vis hele sitatet...
Du må jo si det en eller annen gang, men ser ingen grunn til å presentere det i starten. Det forventes ikke at man ramser opp at man har leddgikt, lavt stoffskifte og astma på første date heller, hvorfor skulle du ha opplysningsplikt om alle psykiske plager.
Anonym bruker
"Skeptisk Enfoting"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Trådstarter
Sitat av *pi Vis innlegg
Du må jo si det en eller annen gang, men ser ingen grunn til å presentere det i starten. Det forventes ikke at man ramser opp at man har leddgikt, lavt stoffskifte og astma på første date heller, hvorfor skulle du ha opplysningsplikt om alle psykiske plager.
Vis hele sitatet...
Ja, klart det. Må jo si det før eller siden uansett. Det er vanskelig å skjule at man tar medisiner daglig.

Du sier noe der. Aldri vært borti noen som ramser opp alle plagene sine på første date
Anonym bruker
"Stø Kynokefal"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Ser det er flere som går på Lamictal her. Hva er dosen deres? Er selv på 300mg. Har også startet opp Abilify. Noen som står på det?

Så lurer jeg, noen av dere som har stoppet medisin pga tanker om at "jeg er jo frisk, medisinen ødelegger meg,jeg er ikke bipolar osv". Men så blir man syk likevel
Anonym bruker
"Tom Pigghå"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av _abc_ Vis innlegg
Jeg tror også at du overtenker på egen situasjon. Ja du mangler jobb og struktur. Men hva er et forhold? Betyr det at man blir glad i et annet menneske at man skal leve det livet samfunnet forventer?
Vis hele sitatet...
Takk for svar, du fikk meg til å tenkte litt. Kanskje finnes det håp alikevel.

Og til annonym så mener jeg ikke at jeg aldri kommer til å fortelle nye kjærester om situasjonen min, men jeg kommer til å vente mye mye lengre enn enn noen mnd.

Jeg også har Bipolar type 2. Er mest deprimert egentlig. Folk ser på meg som en snill smarting med masse muligheter(noe jeg ikke ser selv)
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Du sier noe der. Aldri vært borti noen som ramser opp alle plagene sine på første date
Vis hele sitatet...
Nei det ville nok vært litt turn off uansett diagnose
Sitat av *pi Vis innlegg
Nei det ville nok vært litt turn off uansett diagnose
Vis hele sitatet...
Kanskje bortsett fra sein/forsinket sædavgang?
Anonym bruker
"Ivrig Føniks"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Damer sier forsinket avgang kan være minst like kjedelig som for tidlig avgang. For sen så risikerer du å pule damene lei og tørr. For tidlig så gir du damene en utfordring og dere kan øve opp utholdenhet sammen.
Sitat av aluminiumfluorid Vis innlegg
Kanskje bortsett fra sein/forsinket sædavgang?
Vis hele sitatet...
Jo, hvis det var det første du kom opp med når jeg bad deg fortelle litt om deg selv, så hadde jeg nok stusset litt tror jeg...

Det er liksom ikke så mye det at man har helseproblemer som at kan velger å presentere seg med dem
Ikke si det. Xen min vet det enda ikke. Folk prater, er dummeste, har ikke begreper. Ikke si det. På lenge.
Det kommer an på. Det er jo ingen som ønsker å være i et utrygt og ustabilt forhold fordi vedkommende er syk og ikke har kontroll på sykdommen, og har avvikende oppførsel som følge av sykdommen. Jeg definerer meg selv som stabil, men jeg vet at i et forhold skal det ikke mye til for at jeg blir ustabil, og det vil i mange menns tilfelle være en stor dealbreaker. Og det forstår jeg jo. Jeg var feildiagnosert bipolar lidelse 2 i noen år, har unnvikende personlighetsforstyrrelse diagnose nå i voksen alder. Jeg gikk på lamictal i et par år og så orfiril i ett års tid.

Du må se an personen du er med, angående dette med når skal du si at du har en diagnose. Jeg syns ikke det er innafor å holde det hemmelig eller la være å si det i frykt for å bli forlatt/dumpa på grunn av det. Vedkommende vil nok merke at det er noe etter hvert som dere kommer hverandre nærmere (alt ettersom). Om du bare skal ligge med noen eller ikke er sikker på hvordan relasjonen vil utarte seg (ergo dere bare er tidlig i datingfasen) så er det jo best å bare ikke si noe, men om dere faller hardt for hverandre så er rammene ganske trygge og du kan si det til personen, uten at hen plutselig dumper deg for det. Når noen er forelska i deg/betatt av deg så vil de nok akseptere de aller fleste "flaws", enten det er strekkmerker og kviser på kroppen eller en psykisk diagnose....

For MEG hadde ikke denne diagnosen vært en dealbreaker. Hvordan mannen håndterer diagnosen, om han går i terapi/tar medisiner osv har mer å si enn selve diagnosen.
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Var en periode sammen med ei som var bipolar. Det hadde ingenting med hennes diagnose å gjøre at vi avsluttet forholdet. Vi hadde nok bare utfordringer som sto i kø på hver vår kant og måtte nok bare prioritere alt annet i livet akkurat da.

Hun fortalte ikke om diagnosen de første gangene vi var på date. Det kom opp etter at vi var blitt sammen. Og det var helt greit. Det kom liksom opp i en samtale, og da delte hun det. Skjønner veldig godt at hun ikke fortalte alt på første date. Jeg likte henne godt før jeg viste om diagnosen og jeg likte henne akkurat like godt om ikke mer etter at hun fortalte det. Det ble jo en slags ekstra nærhet og fortrolighet når vi kunne være så åpne alt mens ting var helt ferskt. Jeg har jo mine utfordringer og da ble det naturlig å fortelle henne om det.

Alle har vel sitt å stri med? Alle har kanskje ikke fått bokstaver eller en diagnose men livet er tøft og ingen har bare medvind.

Tror ikke du trenger å lage en hel plan om diagnosen. Og du trenger definitivt ikke åpne helt opp på første date. Det er jo heller ikke slik folk flest er. Vi trenger litt tid til å bli fortrolige, til å få den tillit som kreves for å dele slikt. Fortell det når du føler for det. Om personen ikke takler det så er det kanskje uansett ikke den personen du ønsker å ha et forhold til?
Vis hele sitatet...
Fin kommentar!
Anonym bruker
"Ulykkelig Kentaur"
Generert avatar for denne anonyme brukeren
Sitat av Anonym bruker Vis innlegg
Ts her. Takk for mange gode bidrag. Det virker som konklusjonen er at det er best å holde kjeft

Jeg har bipolar 2, noe som betyr at jeg ikke får så voldsomme maniske episoder. Får mildere hypomani. Vanskelig for andre å merke det på meg. Det verste av de depressive periodene tar medisinen, så jeg tror ikke en partner hadde merket så mye til det i hverdagen.
Vis hele sitatet...
Nei du er nødt til å si det og bedre å si det i dating fasen enn senere. Om noen ikke vil ha med det å gjøre så vil de ikke ha mer med det å gjøre om du hadde sagt det seinere heller og enda kjipere å bli dumpa når du har fått følelser. Psykisk sykdom har mindre stigma nå enn før så en dame som hadde tolerert det i et forhold gir deg også en sjanse i datinga selvom du sier det.
Vokste opp med en far som var bipolar så min naturlige inklinasjon er å tenke at jeg ikke ville unnet det på noen andre barn eller kvinner. Men samtidig så er det stor forskjell på folk som er klar over og så oppegående rundt det kontra typen som benekter at det i det hele tatt er galt og lyver og manipulerer by default.