Du må være registrert og logget inn for å kunne legge ut innlegg på freak.no
X
LOGG INN
... eller du kan registrere deg nå
Dette nettstedet er avhengig av annonseinntekter for å holde driften og videre utvikling igang. Vi liker ikke reklame heller, men alternativene er ikke mange. Vær snill å vurder å slå av annonseblokkering, eller å abonnere på en reklamefri utgave av nettstedet.
  45 10731
Nå er det sånn at jeg sliter med angst og jeg har depersonalisering. Har hatt det etter en bad trip som skjedde i 2012, så 6 år med DP og angst.

Jeg er LIVREDD for døden, tanken på at jeg skal død, hode mitt skal slå seg helt av, kroppen min skal begraves under masse jord, der blir den spist opp av larver og alskens insekter.

Tanken på at jeg aldri, ALDRI kommer til å oppleve livet igjen. Jeg kommer til å være død FOR ALLTID, altså i evigheten. Ingen vet hva som skjer når man dør, men jeg tenker meg at det er som før du er født. Men det hjelper meg ikke.

Får helt panikk av å tenke på dette med døden, og at jeg kommer til å være død i evig tid, etter jeg dør så vil jeg aldri leve igjen. Død i evig tid.

Tar valium til vanlig (er avhengig) og det hjelper jo mot den daglige angsten, men tanken på døden skremmer meg helt sykt. Når jeg tenker på det så får jeg panikkangst, men har lært meg og holde panikkangsten inne.


Hva vil jeg oppnå med denne tråden?

Jeg vil gjerne få noen tips på hvordan jeg kan slutte å tenke på det, evt gjøre så jeg kan klare og komme meg "til freds" med at, "ok jeg skal død, alt vil bli "helt svart", ligge under jorda for alltid, helt til planeten vår blir slukt av solen, og universet dør / imploderer / hva enn som skjer når universet tar slutt.

Ikke si: Bare ikke tenk på det.

Greia er at tanken presser seg inn i hode mitt uten at jeg vil tenke på det...
Vil anbefale deg å oppsøke en dyktig kognitiv terapeut. I mellomtiden kan du sjekke ut denne podcast-episoden av en av pionerene innen kognitiv terapi, David Burns:

https://feelinggood.com/tag/death-anxiety/

Den er veldig kort, men går raskt over enkelte metoder for å deale med dødsangst. Hele podcastserien anbefales om du sliter med angst og ikke vet noe om kognitiv terapi.
Sitat av AnaMorph0s|s Vis innlegg
Vil anbefale deg å oppsøke en dyktig kognitiv terapeut. I mellomtiden kan du sjekke ut denne podcast-episoden av en av pionerene innen kognitiv terapi, David Burns:

https://feelinggood.com/tag/death-anxiety/

Den er veldig kort, men går raskt over enkelte metoder for å deale med dødsangst. Hele podcastserien anbefales om du sliter med angst og ikke vet noe om kognitiv terapi.
Vis hele sitatet...
Hørte nettopp på den podcasten! synes den var veldig bra! anbefales!
døden er en lettelse. livet er bare en kjedelig fasade der det handler om å jobbe til du blir gammel.
du synes døden kan bli ille? hva med når du blir gammel og ikke klarer å ta vare på deg selv og må lide deg gjennom mange år med sykdom og smerte? kanskje det er det beste alternativet for deg da.
Sitat av beefnpotato Vis innlegg
døden er en lettelse. livet er bare en kjedelig fasade der det handler om å jobbe til du blir gammel.
du synes døden kan bli ille? hva med når du blir gammel og ikke klarer å ta vare på deg selv og må lide deg gjennom mange år med sykdom og smerte? kanskje det er det beste alternativet for deg da.
Vis hele sitatet...

Gav KP ved en feil.

Om det er sånn du ser på livet bør du kanskje ta noen andre valg
Sitat av 0bs Vis innlegg
Gav KP ved en feil.

Om det er sånn du ser på livet bør du kanskje ta noen andre valg
Vis hele sitatet...
hva jeg beskrev er en veldig realistisk situasjon. har ikke noe med livsvalg å gjøre, de fleste som velger å bli gamle dør av sykdom.
Sitat av 0bs Vis innlegg
Gav KP ved en feil.

Om det er sånn du ser på livet bør du kanskje ta noen andre valg
Vis hele sitatet...
Feil, det er er sunt syn på livet.
Trådstarter
22 5
Sitat av AnaMorph0s|s Vis innlegg
Vil anbefale deg å oppsøke en dyktig kognitiv terapeut. I mellomtiden kan du sjekke ut denne podcast-episoden av en av pionerene innen kognitiv terapi, David Burns:

https://feelinggood.com/tag/death-anxiety/

Den er veldig kort, men går raskt over enkelte metoder for å deale med dødsangst. Hele podcastserien anbefales om du sliter med angst og ikke vet noe om kognitiv terapi.
Vis hele sitatet...
Takk skal sjekke ut podcasten, og lese meg opp på kognitiv terapi

Ty for tips

Sitat av beefnpotato Vis innlegg
døden er en lettelse. livet er bare en kjedelig fasade der det handler om å jobbe til du blir gammel.
du synes døden kan bli ille? hva med når du blir gammel og ikke klarer å ta vare på deg selv og må lide deg gjennom mange år med sykdom og smerte? kanskje det er det beste alternativet for deg da.
Vis hele sitatet...
Faktisk synes jeg ikke livet er så ille, selv om jeg sliter med angst og depersonalisering. Livet blir liksom hva du gjør til det, om du velger den A4 ferdige tråkket stien så blir det sikkert ille, men jeg har gått "off the grid" og tatt en heeeeeelt annen vei.

Men det er sagt at jeg IKKE skal bli 90 år gammel å ligge på gamlehjem med Alzheimer og alt det andre gamle mennesker sliter med. Før den tid tenker jeg og sette me på en fjelltopp, og se utover havet en herlig sommerdag, ta 20mg xanor, 20mg rivotril så skyte en stor dose heroin, overdosere og daue uten noen som helst angst (aldri testa heroin før).

Nå er jeg ikke suicidal i det hele tatt altså, tenker å gjøre det når det er like før man blir "gamlehjem alder"
Blomzterkasse
Livet er vakkert, gjør alt i livet vakrere. Når du skal dø, syng din dødshymne og dø som en helt på vei hjem, ikke vær blant de som trygler og ber om litt mer tid til å forandre ditt eller datt. Det er noen forskere i USA som er i ferd med å finne ut av hva som skjer etter døden, så er bare holde ut en stund til så får vi kanskje oppleve å vite det før det faktisk skjer
Trådstarter
22 5
Sitat av Insaine Vis innlegg
Livet er vakkert, gjør alt i livet vakrere. Når du skal dø, syng din dødshymne og dø som en helt på vei hjem, ikke vær blant de som trygler og ber om litt mer tid til å forandre ditt eller datt. Det er noen forskere i USA som er i ferd med å finne ut av hva som skjer etter døden, så er bare holde ut en stund til så får vi kanskje oppleve å vite det før det faktisk skjer
Vis hele sitatet...
Er ikke at jeg vil ha mer tid til å forandre på noe. Er bare PISSREDD for at jeg faktisk skal dø, tenkt, DØD. ALDRI mer leve. I evig tid, EVIG TID.

Skremmer livskiten ut av meg å tenke på det, og det er en tanke som presser seg inn i hode mitt uten at jeg kan slutte tenke på det. Nesten så jeg skulle ønske jeg ikke var født, for da hadde jeg ikke trengt å dø..

Faen, får jo panikkangst av å skrive om dette så må ta et par valium
Blomzterkasse
Du må seriøst slutte tenke på det. Aksepter at det er sånn. Det er noe alle må og ingen forandre. Så det er bare å prøve gjøre det beste av dette livet og oppleve mest mulig.
Sitat av Insaine Vis innlegg
Livet er vakkert, gjør alt i livet vakrere. Når du skal dø, syng din dødshymne og dø som en helt på vei hjem, ikke vær blant de som trygler og ber om litt mer tid til å forandre ditt eller datt. Det er noen forskere i USA som er i ferd med å finne ut av hva som skjer etter døden, så er bare holde ut en stund til så får vi kanskje oppleve å vite det før det faktisk skjer
Vis hele sitatet...
forskere i USA som er i ferd me å finne utav hva som skjer etter døden? har du link til dette? vil gjerne hørt/lese mer om dette
Trådstarter
22 5
Sitat av Insaine Vis innlegg
Du må seriøst slutte tenke på det. Aksepter at det er sånn. Det er noe alle må og ingen forandre. Så det er bare å prøve gjøre det beste av dette livet og oppleve mest mulig.
Vis hele sitatet...
Klarer ikke slutte å tenke på det uansett hva. Jeg kan sitte og se en film og tanken dukker pluttselig opp og da blir den der i alt fra 5 min til 1 time.

Kan være på trening å pluttselig få tanken inn i hode og da får jeg syyyyyykt angst. Er vel "tvangstanker" eller hva det heter.

Staret når jeg fikk depersonalisering, så at jeg har den tilstanden spiller vel noen brikker i spillet...

Er vel angst for det ukjente det egentlig går på. Har også angst for verdensrommet (tro det eller ei), om jeg tenker på hvor stort det er så får jeg angst, om jeg tenker på hva som er uten for verdensrommet får jeg angst.

Tanken på at vi er på en stor rund ball i et stooooooort svart rom, snurrer rundt i ring rundt en stor glødende ball. Nei fyfan, får så angst av det alså.

Vet jeg kanskje høres klin kokos ut, men jeg fungerer helt fint sosialt og til vanlig. Er bare det at jeg får så angst av disse "ukjente greiene i livet og om livet"....

Før jeg fikk depersonalisering hadde jeg null dødsangst, ikke angst for verdensrommet (ELSKET å se på dokumentarer og mindfucke med selv, lese om verdensrommet og mer).
Vet ikke bedre
Trollanon's Avatar
Life can be beautiful or it can be ugly, but that is on you!

Du må komme deg ut i verden å oppleve litt, få deg et større perspektiv på livet.

Forresten, hvordan vet du at det blir svart når kroppen din slutter å virke?
For det virker nesten litt som du sitter på informasjon ingen av oss andre har angående døden???
Trådstarter
22 5
Sitat av Trollanon Vis innlegg
Life can be beautiful or it can be ugly, but that is on you!

Du må komme deg ut i verden å oppleve litt, få deg et større perspektiv på livet.

Forresten, hvordan vet du at det blir svart når kroppen din slutter å virke?
For det virker nesten litt som du sitter på informasjon ingen av oss andre har angående døden???
Vis hele sitatet...
Har vært myeeeeee ute i verden. Opplevd masse, opplever noe nytt hver dag. Som jeg har sagt så er jeg glad i livet, men er døden som skremmer meg.

Vil ikke si for mye om hvor i verden jeg har vært, eller kanskje til og med er nå, for å bli gjenskent av bekjente.

Men du kan vel si at jeg er under 30 år gammel og tilbringt 5 år i utlandet på reisefot. Skutt med RPG i Cambodia, røyket opium i Laos, vært på safari i Sør Afrika, gått gjennom en "favela" i Brasil... Og mer.

Prøver ikke skryte men du sier jeg må ut i verden, jeg har vært, og er ute i verden

Er 35+ grader i skyggen året rundt her jeg er nå.

Jeg vet ikke mer enn noen andre om døden.

Men jeg vil da tro at det er som "før du ble født". Altså, det blir ikke svart, men det blir bare ingenting.

Jeg kan vel legge til at engang når jeg tok ketamin og havna i k-hullet så var jeg så dypt nede i hullet at jeg trodde jeg hadde overdosert og dødd, og jeg godttok at jeg var død. Etter den opplevelsen hadde jeg ikke dødsangst på ca 1 mnd.

Men kan ikke drive å havne i khullet hele tiden for å slippe dødsangst.

Som jeg har sagt 2 ganger allerede i tråden: Jeg lever et bra liv, det er bare det med døden som skremmer livskiten ut av meg.

Kan vel også nevne at jeg ikke tar "drugs" hver dag, forutenom valium for angst. Går som regel 3-4 uker mellom hver gang jeg tar noe annet, og ja jeg vet at "drugs" ikke akkurat gjør angsten bedre Klem og kos
Sitat av Insaine Vis innlegg
Det er noen forskere i USA som er i ferd med å finne ut av hva som skjer etter døden, så er bare holde ut en stund til så får vi kanskje oppleve å vite det før det faktisk skjer
Vis hele sitatet...
Beklager, men det der er svada. Alt tilsier at det ikke er en egen plass for individuelle "sjeler" eller "ego" etter døden. Hva med alt annet som dør hele tiden? Ville blitt svært folksomt? Organismen slutter å opphøre, men atomene i kroppene våres vil fortsette å være en del av alt annet akkurat som de var før det ble et menneske. Sånn sett så dør bare den spesifikke strukturen som var meg eller deg. "Energien vil vedvare som alt annet i universet."(fritt oversatt og tolket).

Kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/First_...thermodynamics
Sist endret av sinkpad; 20. mai 2018 kl. 21:26.
Det er vanskelig å styre hvilke tanker som ramler inn i hodet, og de gjør gjerne det på de mest upassende tidspunkter. Jeg har noen traumer som har det med å dukke opp nå og da sammen med ulike triggere. Jeg har akseptert at jeg ikke kan styre det, det slår ned som et lyn uten at jeg kan stoppe det. Men det jeg kan styre er hvordan jeg håndterer situasjonen. Så jeg har noen "teknikker". Litt pinlig å fortelle om det her, for det høres jo latterlig banalt og enkelt ut, men det fungerer nå ihvertfall for meg.

Jeg gir meg selv lov til å kave rundt med vanskelige tanker innimellom. Jeg tror det er viktig å akseptere at de er der og ta det frem og kjenne på dem hvis man skal ha håp om å noen gang gjøre dem ufarlige. Hvis man bare forsøker å fortrenge hele tiden og aldri bearbeider vokser de. Derfor setter jeg innimellom av tid til en date med mine egne angster. Hvor ofte det er avhenger av hvor dårlig periode jeg er i. Jeg prøver å sette ord på det som har hendt for meg selv, visualiserer, går inn i situasjonen som satte angsten i gang den dagen og husker hva noen sa, hva det luktet, hvilken musikk osv. Ofte skriver jeg, og det har hendt at jeg har snakket med noen utvalgte andre. Etter min erfaring hjelper dette meg til å tåle litt mer en annen gang.

Når da triggerne dukker opp på ikke planlagt tidspunkt og gjerne midt i dagligvarehandelen eller på jobben, handler det om å håndtere det stille og raskt og ikke minst diskret. Jeg pleier å se for meg at jeg legger traumene vekk, som en pakke jeg skal åpne seinere. Jeg rett og slett forbyr meg selv å tenke mer på det, men lover samtidig et så konkret tidspunkt som mulig hvor jeg skal ta meg tid. Så går jeg videre. Noen ganger gjør jeg det maange ganger i løpet av en dag.

Det kan være fristende å ikke holde den kjipe avtalen noen ganger, for innen det valgte tidspunktet kommer er gjerne alt rolig og jeg har ikke egentlig behov eller ønske om å grave i det. Men jeg innbiller meg nå at det er ganske essensielt å holde avtalen for at teknikken skal virke. Så kan man jo oppdage at man kanskje ikke trenger å bruke så mye tid på det hver gang, eller at man kan sette av tid sjeldnere, og det er jo greit nok.
Sist endret av Susa; 20. mai 2018 kl. 21:29.
Trådstarter
22 5
Sitat av Susa Vis innlegg
Det er vanskelig å styre hvilke tanker som ramler inn i hodet, og de gjør gjerne det på de mest upassende tidspunkter. Jeg har noen traumer som har det med å dukke opp nå og da sammen med ulike triggere. Jeg har akseptert at jeg ikke kan styre det, det slår ned som et lyn uten at jeg kan stoppe det. Men det jeg kan styre er hvordan jeg håndterer situasjonen. Så jeg har noen "teknikker". Litt pinlig å fortelle om det her, for det høres jo latterlig banalt og enkelt ut, men det fungerer nå ihvertfall for meg.

Jeg gir meg selv lov til å kave rundt med vanskelige tanker innimellom. Jeg tror det er viktig å akseptere at de er der og ta det frem og kjenne på dem hvis man skal ha håp om å noen gang gjøre dem ufarlige. Hvis man bare forsøker å fortrenge hele tiden og aldri bearbeider vokser de. Derfor setter jeg innimellom av tid til en date med mine egne angster. Hvor ofte det er avhenger av hvor dårlig periode jeg er i. Jeg prøver å sette ord på det som har hendt for meg selv, visualiserer, går inn i situasjonen som satte angsten i gang den dagen og husker hva noen sa, hva det luktet, hvilken musikk osv. Ofte skriver jeg, og det har hendt at jeg har snakket med noen utvalgte andre. Etter min erfaring hjelper dette meg til å tåle litt mer en annen gang.

Når da triggerne dukker opp på ikke planlagt tidspunkt og gjerne midt i dagligvarehandelen eller på jobben, handler det om å håndtere det stille og raskt og ikke minst diskret. Jeg pleier å se for meg at jeg legger traumene vekk, som en pakke jeg skal åpne seinere. Jeg rett og slett forbyr meg selv å tenke mer på det, men lover samtidig et så konkret tidspunkt som mulig hvor jeg skal ta meg tid. Så går jeg videre. Noen ganger gjør jeg det maange ganger i løpet av en dag.

Det kan være fristende å ikke holde den kjipe avtalen noen ganger, for innen det valgte tidspunktet kommer er gjerne alt rolig og jeg har ikke egentlig behov eller ønske om å grave i det. Men jeg innbiller meg nå at det er ganske essensielt å holde avtalen for at teknikken skal virke. Så kan man jo oppdage at man kanskje ikke trenger å bruke så mye tid på det hver gang, eller at man kan sette av tid sjeldnere, og det er jo greit nok.
Vis hele sitatet...
Takk for svar Jepp, det er ganske vanskelig å styre det når det tanken(e) bare presser seg inn og ikke vil ut uansett hva. Kan prøve å utføre teknikkene dine nestegang det kommer som værst når jeg evt er ute blandt folk, på et kjøpesenter eller en plass der man helst ikke vil få panikkanfall

Er jeg hjemme er det ikke SÅÅÅÅ ille, men det er ille, men hjemme kan jeg værtfall ha panikken min alene
Vel, kan hende du kan ende opp med å leve lengere enn du tror, kanskje for alltid. Det finnes transhumanister og forskere som forsker på aldring og livstidsforlengelse som mener at det er folk som lever nå som vil bli den første generasjonen som vil leve til 1000 år og kanskje lengere. Sjekk ut Aubrey de Grey, han har masse materiale om hvordan vi kan potensielt beseire døden.
Sist endret av Opteryx; 20. mai 2018 kl. 23:37.
Vad får deg att tro att du vet vad som hender når du dor?

Det finnes ikke noen som vet.

Sitat av Insaine Vis innlegg
Livet er vakkert, gjør alt i livet vakrere. Når du skal dø, syng din dødshymne og dø som en helt på vei hjem, ikke vær blant de som trygler og ber om litt mer tid til å forandre ditt eller datt. Det er noen forskere i USA som er i ferd med å finne ut av hva som skjer etter døden, så er bare holde ut en stund til så får vi kanskje oppleve å vite det før det faktisk skjer
Vis hele sitatet...
Att livet er vakkert var vel en grov overdrift.
Sist endret av travaxa; 21. mai 2018 kl. 00:28. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Trådstarter
22 5
Sitat av Opteryx Vis innlegg
Vel, kan hende du kan ende opp med å leve lengere enn du tror, kanskje for alltid. Det finnes transhumanister og forskere som forsker på aldring og livstidsforlengelse som mener at det er folk som lever nå som vil bli den første generasjonen som vil leve til 1000 år og kanskje lengere. Sjekk ut Aubrey de Grey, han har masse materiale om hvordan vi kan potensielt beseire døden.
Vis hele sitatet...
Skal ta og sjekke det it. Takk for tipset

Sitat av travaxa Vis innlegg
Vad får deg att tro att du vet vad som hender når du dor?

Det finnes ikke noen som vet.



Att livet er vakkert var vel en grov overdrift.
Vis hele sitatet...
Altså. Du er 2 eller 3 personer som sier at jeg "vet" hva som skjer når jeg dør. Ingen plass i mitt innlegg har jeg skrevet at jeg vet hva som skjer.

Men jeg tror at alt blir som før man var født. Altså nada nix og ingenting. MERK: TROR!

Ingen som vet hva som skjer, kun de som er døde som vet det, men de kan vi ikke spørre desverre... oh well, det er noe som må skje med ALLE
Blomzterkasse
Dødsangsten er den kjipeste angsten for det er angst for noe som 100% er sikkert vil skje. All annen angst pleier jeg å si er at folk bekymrer seg for noe som 99% sikkert ikke kommer til å skje.
Sitat av jepppzy Vis innlegg
Er ikke at jeg vil ha mer tid til å forandre på noe. Er bare PISSREDD for at jeg faktisk skal dø, tenkt, DØD. ALDRI mer leve. I evig tid, EVIG TID.

Skremmer livskiten ut av meg å tenke på det, og det er en tanke som presser seg inn i hode mitt uten at jeg kan slutte tenke på det. Nesten så jeg skulle ønske jeg ikke var født, for da hadde jeg ikke trengt å dø..

Faen, får jo panikkangst av å skrive om dette så må ta et par valium
Vis hele sitatet...
Det har jeg tenkt litt på selv - at man når livet opphører så sier man at vedkommende nå er død.
Som om det skulle vært en tilstand den avdøde nå skal befinne seg i.
I all evighet, som du sier.

Er det dette som er problemet?
At du i bunn og grunn har fått for deg at døden er en permanent tilstand - istedenfor å se på det som om at livet simpelthen bare opphører?

Og gi deg nå med selvmedisinering med valium!
Det blir som å pisse i buksa for å holde varmen - og det tror jeg du er fullstendig klar over selv også.

Anbefaler deg å se dette programmet også: To menn i dødssonen

Episodebeskrivelse

Jon Schau og Per Fugelli møtes på gravlunden. Per kom nær døden da han fikk kreft, og Jon har opplevd å dø to ganger. Er de redde for å dø? Hva tror de vil skje etterpå? Hvorfor er begge så ivrige etter å snakke om døden?
Vis hele sitatet...
Kanskje du må tenke litt mer på døden og meditere helt frem til du vender deg til tanken.
Hva er det du er så redd for å miste når du dør? Egoet ditt? Og hvordan kan du anta at det aldri vil komme en ny bevissthet som du vil styre, når det finnes en evighet både før og etter deg? Er du ikke mer redd for at andre rundt deg skal dø, enn at du selv skal dø? Hva om bevisstheten kommer over i en annen fase rett etter døden? Er du ikke litt nyskjerrig også? mennesker og materie er 99,999% tomt rom..
Har du noen gang tenkt tanken på å leve evig i denne verden?
Personlig så tror jeg at du har hat uendelig antall liv for lengesiden, og nå har du det ikke bra fordi du tenker på ting som er feil og ikke finnes. Kanskje du har et vrengt bilde av virkeligheten.
Sitat av jepppzy Vis innlegg
Takk skal sjekke ut podcasten, og lese meg opp på kognitiv terapi
Vis hele sitatet...
Jeg vil heller anbefale deg å oppsøke en psykolog. Snakk med fastlege og fortell litt om hva problemene dine går ut på og at du ønsker henvisning til psykolog. Er veldig stor forskjell på å lese om terapi og å være klient hos en psykolog. Som eksempel kan det nevnes at psykologer som en del av utdannelsen også går i terapi.
Ikke noe galt i å sette seg litt inn i hva behandlingen går ut på, men den type informasjon er på ingen måte en erstatning for å faktisk få hjelp.
Lykke til!
Hadde samme problemet en periode, så begynte jeg og lese og forstå quotes om døden. Dette er favoritten med litt ekstra informasjon. Om døden er i tankene husker jeg bare denne så går alt helt strålende for meg.

Therefore, as Epicurus famously said, "death is nothing to us." When we exist, death is not; and when death exists, we are not.

All sensation and consciousness ends with death and therefore in death there is neither pleasure nor pain. The fear of death arises from the belief that in death, there is awareness."
Har tenkt en god del på det i det siste selv.
Spesielt hva som skjer fra hjernet stopper til siste hjernecelle dauer.
Fra mine øyne er "verden" alt, for verden er jeg ingenting.. Akkurat som om jeg ikke hadde blitt født, verden hadde ikke vært mye annerledes. Snodig at rullgardina en dag vil gå ned her, mens resten av verden legger meg nedi trepenalet og hiver meg i jorda.

Vet ikke om jeg skal kalle tankene mine for dødsangst ennå, aner ikke hvordan angst oppleves men det er forstyrrende å ha i bakhuet hver bidige dag.

På den positive siden så tvinger dette meg til å virkelig leve nå!
Ta godt vare på de rundt meg, strø om med kjærlighet til de jeg er glad i og det der..
Sette pris på at jeg får ta del i livet og i verden
Trådstarter
22 5
Sitat av Knask Vis innlegg
Det har jeg tenkt litt på selv - at man når livet opphører så sier man at vedkommende nå er død.
Som om det skulle vært en tilstand den avdøde nå skal befinne seg i.
I all evighet, som du sier.

Er det dette som er problemet?
At du i bunn og grunn har fått for deg at døden er en permanent tilstand - istedenfor å se på det som om at livet simpelthen bare opphører?

Og gi deg nå med selvmedisinering med valium!
Det blir som å pisse i buksa for å holde varmen - og det tror jeg du er fullstendig klar over selv også.

Anbefaler deg å se dette programmet også: To menn i dødssonen
Vis hele sitatet...
FUUUUULT klar over at den valium knaskinga er retarded
Skulle aldri bli "avhengig" og skulle holde det til en gang i uka når angsten var værst men men så sitter man her med kuken i handa Så fort kan det gå, men det er en historie for en annen gang.


Altsa, jeg TROR jo at når vi dør så vil alt bli, vel ikke svart for det blir det ikke, men alt blir bare ingenting, som før man var født. Jeg vil begraves eller kremeres, tror jeg skal gå for kremeringen for vil ikke at jeg skal bli spist opp av larver og all det der.

Men kroppen min er ikke det som er bekymrende, det psykiske / mentale / spirituelle. Det at jeg skal slutte og eksistere i evig tid framover. Det at jeg aldri skal kunne tenke en tanke i evig tid framover.

Er vanskelig å beskrive hvordan det føles. Men er redd for:

1) Det ukjente med døden (for ingen vet jo hva som skjer)

2) At jeg (siden jeg TROR at alt blir ingenting) aldri vil kunne tenke en tanke igjen, eller smile eller leve eller le eller gjøre noe som helst igjen i evig tid framover

Nr 2 har jeg problemer med å forklare hvordan jeg føler det som. Men det er det at jeg i evig tid skal være "død".

Dere som har hatt depersonalisering vet (kanskje) hvordan det er når man føler noe på en annen måte enn folk som ikke har hatt det.

Klarer på en måte ikke forklare hvordan / hva jeg er redd for. Men egentlig tror jeg det er det ukjente.

Fordi tanker om universet, som størrelsen, hva som er utfor universet, hva som er utfor der igjen, og der igjen og der igjen osv for en plass må det jo slutte og "være noe utfor der igjen". Er det bare en vegg? Men hva er utfor veggen?

Hva var før universet ble til, må jo ha vært noe, kan ikke forklare hvordan jeg tenker det men det må ha vært noe.

Er sånne tanker som tvinger seg inn i hode mitt.

Vet jeg høres heeeelt crazy ut men er ikke det Er bare sånne tanker jeg får inn i hode, men det med døden er den som virkelig skremmer meg for det er noe jeg MÅ oppleve....

Sitat av Marlboro666 Vis innlegg
Jeg vil heller anbefale deg å oppsøke en psykolog. Snakk med fastlege og fortell litt om hva problemene dine går ut på og at du ønsker henvisning til psykolog. Er veldig stor forskjell på å lese om terapi og å være klient hos en psykolog. Som eksempel kan det nevnes at psykologer som en del av utdannelsen også går i terapi.
Ikke noe galt i å sette seg litt inn i hva behandlingen går ut på, men den type informasjon er på ingen måte en erstatning for å faktisk få hjelp.
Lykke til!
Vis hele sitatet...
Vært hos psykolog før pga depersonalisering, men hjalp ikke noe spesielt desverre :/
Sist endret av jepppzy; 21. mai 2018 kl. 20:31. Grunn: Automatisk sammenslåing med etterfølgende innlegg.
Sorry, leste feil.
Mente ikke å være ufølsom mot ditt problem.

Har slitt med samme sak.

Men tenk att uten en tanke, ett medvetande, vil du ikke oppleve evighet.
Du minns inte tiden før du var født. Jeg finner trøst att døden kan være sånn. Ett intet man hverken oppfatter eller føler.

Drømløs søvn.
Jeg synes det er litt deilig at alt levende, meg selv inkludert, skal dø. Evigheten virker i grunn kjedelig, og tanken om at en aldri skal eller kan dø virker langt mer angstfylt for meg enn det motsatte. Det er også fort slik at hvis noe varer evig så får det mindre verdi, da det er uendelig mange sjanser for å oppleve det. Livet slutter å bety så mye, fordi det er ingenting å miste, ingenting å gå glipp av. Alt kan gjøres, omgjøres, fikses og oppleves en eller annen gang ut i evigheten, og alt som kan skje vil skje. En dyp realisasjon om at ingenting er permanent og at alt levende skal dø gjør livet mer påtrengende og verdifullt. Det gjør alt mer ekte, på en måte. Det gir samtidig en dypere medfølelse og kan oppfostre en betingelsesløs kjærlighet for andre mennesker - personen du passerer på gata skal i likhet med deg dø, uvisst når. Det er et ganske dypt og fundamentalt faktum alt levende har til felles.

Det hjelper deg kanskje ikke så mye å lese slikt, da det virker som plagene dine rundt dette er litt voldsomme og vanskelig å håndtere for deg. I en slik situasjon er det generelt anbefalt å oppsøke profesjonell hjelp, og jeg også anbefaler deg å gjøre nettop dét. En dyktig terapeut vil kunne hjelpe deg å håndtere dødsangsten din og eventuelt finne ut av hvilke underliggende årsaker som gjør den så voldsom for deg. Disse menneskenes jobb og ekspertise er jo tross alt å hjelpe andre med vanskelige følelser og tanker som går utover ens livskvalitet, og terskelen for å få hjelp er heller ikke noe høyere enn det.

Lykke til!
Sist endret av Sky; 21. mai 2018 kl. 22:26.
Trådstarter
22 5
Føler jeg har fått masse gode tips og råd så langt Takk for det. Kom med mer om dere har noen.

Jeg skal tenke på det med og se etter hjelp, nå er det sånn at jeg ikke er i Norge for øyeblikket, og vil nok ikke dra til Norge på en god stund igjen. Er ute på reisefot, prøver å oppleve mest mulig siden jeg TROR at vi bare har et liv og vil få mest mulig ut av det. Akkurat hvor jeg er i verden vil jeg som sagt ikke nevne for vil ikke bli gjenskjent av bekjente.

Selv om jeg er ute på reisefot og opplever masse nytt hver dag så kan denne dødsangsten komme seg snikende innpå meg selv da, som for eks når jeg var og så på pingviner i Sør-Afrika på stranda så fikk jeg pluttselig denne tanken inn i hode og fikk helt panikk.

Men jeg skal se ann på om jeg kan få hjelp for det. Fått mye bra tips og tankesett fra folk her og setter gjerne pris på mer
Hender jeg må ta xanor mot panikken jeg får av det, men jeg prøver å unngå xanor, holder meg valium avhengighet i lange baner, xanor avhengighet i tillegg, nei du det skal IKKE skje. Hjelper vel lite at man ikke trenger resept i de fleste lender jeg besøker for benzo osv men men..

Som jeg sa, takk for tipsene, tankene osv sålangt, og setter pris på mer
▼ ... noen uker senere ... ▼
Selv er jeg ikke det aller minste engstelig for døden, jeg tror ikke den er et opphør, bare en tilbakeføring før vi opptrer i nye liv igjen. Jeg anbefaler Tibetan book of the dead. Selv om du ikke bekjenner deg til buddhismen inneholder den perspektiver som kan utvide verdensbildet ditt til det bedre.
▼ ... noen måneder senere ... ▼
Hadde nøyaktig de samme tankene som deg før. Jeg har tenkt at at verden kun er en opplevelse konstruert av hjernen din. At når du dør er det ingen verden mer. Så lenge du er død eksisterer ikke tid mer. Fra ditt perspektiv vil ikke 1 sec død eller 400millioner år død føles forskjellig. Du kan tenke at når du dør dør alle andre, og universet, alt, opphever å eksistere. Alt som er og vil bli er den tiden du eksisterer. Bruk den eneste tiden som er med omhu.
Å dø er den ultimate form for kontrolltap,og jo mere kontrollavhengig du er,jo mere vil du frykte og hate døden.prøv å jobb med å slippe kontrollen over livet ditt,og la ting bare skje.Jeg skjønner at dette ikke er enkelt i en verden med planlegging og forventninger,men lær å Gi FAEN.Du mistet kontrollen over kropp og sinn da du bad trippet,og det er den kontrollen du er livredd for å miste igjen.Du trodde du skulle dø,men døden er ikke slik
Jeg har selv vært redd for døden, men har funnet ro i at det vil (Sannsynligvis) skje om utrolig lenge. Jeg er 24, og har en oldemor på 96, og tenker at absolutt alt jeg har opplevd i livet så langt, fremdeles bare er 1/4 av det hun har opplevd, og under halvparten av det min far på 52 har opplevd.
Det setter ting litt i perspektiv. Samtidig har min oldemor sagt at hun har levd et fullverdig liv, og at siden døden er uunngåelig, er det bare å omfavne det når det skjer. Jeg prøver etter dette å få hver dag til å gi så mye uttelling som mulig, for selv om jeg skal dø en gang, skal jeg ikke la det være bortkastet. I bunn og grunn, ta det én dag om gangen. Du vet aldri når du skal dø, og dette er i grunn en god ting, siden du ikke har en "nedtelling" som er fastsatt. Dette er i alle fall mine two cents.
Sist endret av Deadlock Radium; 31. august 2018 kl. 02:40.
Jeg har tenkt på døden helt siden jeg var et barn, og snakket mye med min mor om reinkarnasjon, og fortalte om mitt forrige liv.

Hva skjer etter døden? Det er et av spørsmålene i universet det er umulig å svare på.
Sitat av jepppzy Vis innlegg
Nå er det sånn at jeg sliter med angst og jeg har depersonalisering. Har hatt det etter en bad trip som skjedde i 2012, så 6 år med DP og angst.

Jeg er LIVREDD for døden, tanken på at jeg skal død, hode mitt skal slå seg helt av, kroppen min skal begraves under masse jord, der blir den spist opp av larver og alskens insekter.

Tanken på at jeg aldri, ALDRI kommer til å oppleve livet igjen. Jeg kommer til å være død FOR ALLTID, altså i evigheten. Ingen vet hva som skjer når man dør, men jeg tenker meg at det er som før du er født. Men det hjelper meg ikke.

Får helt panikk av å tenke på dette med døden, og at jeg kommer til å være død i evig tid, etter jeg dør så vil jeg aldri leve igjen. Død i evig tid.

Tar valium til vanlig (er avhengig) og det hjelper jo mot den daglige angsten, men tanken på døden skremmer meg helt sykt. Når jeg tenker på det så får jeg panikkangst, men har lært meg og holde panikkangsten inne.


Hva vil jeg oppnå med denne tråden?

Jeg vil gjerne få noen tips på hvordan jeg kan slutte å tenke på det, evt gjøre så jeg kan klare og komme meg "til freds" med at, "ok jeg skal død, alt vil bli "helt svart", ligge under jorda for alltid, helt til planeten vår blir slukt av solen, og universet dør / imploderer / hva enn som skjer når universet tar slutt.

Ikke si: Bare ikke tenk på det.

Greia er at tanken presser seg inn i hode mitt uten at jeg vil tenke på det...
Vis hele sitatet...
Alle skal dø en dag, enkelt å greit. Gjør det du syns er fett i livet frem til da😊
Sommerjobb i et begravelsesbyrå!
Når du allerede er på reisefot, så kan du jo bli kjent med de lokale og lære om dems syn på døden. Kan fort hende at du lærer at døden ikke er så ille. Personlig trur jeg vi går tilbake dit vi kommer fra og at livet er en erfaring våres sjel har valgt. En dag, etter døden, vil vi huske våres opprinnelige jeg og dele erfaringen videre.

Hippidippy? Mye mulig. Men det er en realitet for meg
Dette har jeg hørt om før. Kjenner til en annen person som har det samme problemet. For han startet det med hjertestopp, og at han var "død" i over 5 minutter. Siden den gang har det ført til innleggelse på psykiatrisk klinikk, tung medisinering og angst som har satt livet hans på hodet.

Regel #1 er å unngå psykodeliske stoffer som kan forsterke paranoia og tvangstanker. Virker til at du har trekk til klaustrofobi og andre latente psykiske lidelser, gitt at du legger vekt på "begravd under bakken og å bli spist opp...osv".

Uansett så er dette vondt å håndtere. Ønsker deg alt vel.
Jeg syntes du er kjempe heldig! Alle vi! Tenk av alle sæd seller så vant DU reset, og fikk gleden av livet...
Det er vi som kan så barføtt i gresset ;-)
Har slitt litt tidligere selv med dødsangst og gikk å tenkte på det konstant men er i dag kvitt plagen. En pusteøvelse som jeg brukte var å lukke øynene, pust inn det du klarer rolig gjennom nesen til du kjenner magen er full. Hold inne i 10 sekunder eller det du klarer, deretter lag trutmunn å pust rolig og kontrollert ut på utpust. Gjenta pusteøvelsen gjerne 20 ganger. I tillegg så har jeg lite triks eller forsvarsmekanisme om du vil, jeg fant på selv. Mens du gjør pusteøvelsen prøv å forestill deg selv at du er i fugleperspektiv å ser på deg selv i tredjeperson ovenfra. Husk å ha øynene lukket.

Følg med på deg selv puste rolig ovenfra til pusteøkt fem er over. Nå skal du forestille deg at du flyr som en fugl til himmelen mens du kikker ned på masse mennesker der nede som bare krymper mens du flyr. Når du er 4-5 hushøyder opp i lufta så ser du på alle menneskene som er drastisk krympet nedenfor deg.

Nå kan du prøve å tenk noe à la: "Så ubetydelig og små de ser ut" å se på de en stund.
Etter det så kan du tenke for deg at anslagsvis 95 % av klodens befolkning gjennom hele verdenshistorien er død.

Poenget her er for hver gang du gjør øvelsen, blir det øvelse for øvelse lettere å akseptere at det å være død er like naturlig som å være i livet og er en naturlig hendelse du har til felles med hele klodens skapninger.



"Fly" så ned til deg selv igjen på siste pusteøvelse og øvelsen er ferdig. (Kanskje alt dette virker noe rart, men denne øvelsen fungerte for meg som et verdifullt verktøy til å omprogrammere hjernen til å bli "kalibrert" til normalt igjen.)

Gjenta øvelsen hver gang du har anledning når redselen dukker opp. Jeg hadde dødsangst for ca. 4 år siden men ble kvitt det og har i dag minimal frykt for døden, er bl.a mer redd for å få kreft, bli blind eller sykdom med intense smerter. Jeg har akseptert at det kan skje meg idag, neste uke, neste 17. mai eller på gamlehjem om 36 år. Håper uansett at du og kanskje andre som leser vil få nytte av dette, og jeg tror at dødsangsten din er noe som vil avta etterhvert hvis øvelsen fungerer.
Jeg velger å se på det slik. Uansett om det er ett liv etter døden eller ei,( og jeg lider av det samme som deg, men i mildere grad.) Så er det over når det er over. Er det ett liv etter døden, så er frykten din ubegrunnet da du lever videre i ånden. Er det ikke noe liv etter døden? Vel, uansett så kommer ikke det til og kunne plage deg etter døden. Jeg søker trygghet i dette. Uansett hva son er eller ikke er, så kan du ikke skades etterpå. Det går bra. Kroppen din er lånt av jorda, og jorda vil kreve deg tilbake.
Jeg vurderte kremering foe å slippe dette med insekter, men så leste jeg meg opp på at gjør du det så frarøver du jorda mye av næringen den har lånt deg. Så jeg slo fra meg den tanken. Jeg ville heller vite at jeg gir tilbake alt jeg lånte. Dette gjelper kanskje ikke så mye på angsten å lese... Men se på det slik: Det skjer, og det kan du ikke ungå. Men LEV mens du lever. Hverken livet eller døden vil at din livskvalitet skal gå til grunne over livets syklus. Når dagen kommer er kroppen din utrustet til å betrygge deg forbi det som skjer. Din hensikt her på jord er å lære og å leve. Fokuser på det. Jeg tror ikke alltid på meg selv engang bår jeg sier dette. Men jeg vet med megselv at det gjør det ikke mindre sant, selv om jeg svikter i å tro. Fokuser på det di kan gjøre noe med, ikke det du ikke kan.

Jeg føler egentlig at dette ikke hjalp en plass å lese for noen med såpass kraftig angst... men det er dette som hjelper meg med å puste med magen.
▼ ... over en uke senere ... ▼
Fant denne på vg i dag. Det er pay to view, men kan kanskje være verdt det i din situasjon.

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/...n-doedsangsten
Det enkleste er jo å faktisk innse, helt og fullstendig, at når du er død, så er du død. Da er du død. Skjønner du?
Det er ikke vondt eller skummelt å være død :P
Døden er ikke noe å frykte. Du har vært død i 6 milliarder år før du ble født. Gikk helt fint, det. Du merker ingenting. Det er ikke engang noe "du". Det blir derfor feil å si at DU graves under bakken og blir spist opp.