Jeg synes det er vanskelig å forklare det, men jeg merker ingen forskjell på tiden, bare føler at plutselig er året over. Det som skjedde i 2016 (som var et høydepunktår for meg) kjennes nesten som i går. Men det er faktisk hele 4 år!!! Årene etter har vært små lysglimt, men stort sett et svart hull jeg ikke husker. Jeg føler at jeg i morgen er på eldrehjemmet. Jeg er 29 år, men føler meg faktisk gammel.
Det kjennes for rart hvor lite man forandrer seg innvendig, mens din fysiske og sosiale alder stiger som bare det. Jeg døde i 2017, levnet opp igjen mot høsten. Så har jeg gradvis dødd. Levnet igjen i 18, men gikk stort sett død etter mars. Siden har jeg vært død! Jeg ser fremdeles frem til noe, jeg vet bare ikke hva. Det som holder oppe er at jeg vet hvor fort tiden kan gå... at dette her er glemt igjen.

Jeg tror det er vanlig å reflektere ovre det samme, men du er kanskje litt ekstrem...

Men seriøst, det må være helt jævelig å være 80-90 år. De føler seg sikkert unge invendig fortsatt på et vis.

Ja. Altså, hørte aldri bestemor klage.... hun levde jo egentlig et meningsfylt liv. Som bestemor. Alle barna hennes fikk barn. Hun har fungert som samling for familien. Etter hennes død har det blitt splittelse, men vi er i en annen tid. Folk er så opptatt av å gjøre karriere, ha råd til ditt og datt. Ingen av mamma sine har fått barn enda. Selv har jeg nesten ikke fått begynt. Har ikke hatt sex, og føler meg aldri bra nok for de menn jeg liker....

Tiden går i samme tempo hele tiden, og tiden driter i oss alle.

Hva du fyller den med er det eneste du kan kontrollere, så om du er misfornøyd med tiden så ligger løsningen i deg selv.
Kanskje på tide og gjøre noen forandringer om det plager deg såpass.
Hva, ja det vet bare du

Ja det er vel det som er selve helvete med alderdommen. At inne hodet så er en og føler seg som en 19 åring i full brunst. Mens kroppen har forfalt, gjerne masse aldersrelaterte sykdommer og plager som begrenser livskvalitet og i korte øyeblikk når humøret stiger så kjennes det ut som en fortsatt er ung og har alle muligheter. Til en ser speilbildet, eller hendene starter å skjelve eller det knappest er fysisk mulig å reise seg opp fra godstolen.

Og de gamle har jo ikke veldig mye å fylle dagene med, ei heller tankene. Tenk på de som blir boende på hjem i årevis. Må være skrekkelig. Alzheimer'n blir vel som en velsignelse når det først treffer for mange gamle?

Alzheimer er en av mine største mareritt. Etter å ha badtrippet på LSD og opplevd "loopinga", forvrenget tidsperspektiv som føles ut som en evighet i helvette tipper jeg Alzheimers ikke er velsignelse. Man merker noe er galt men klarer ikke å "stoppe" loopen.

Enig, godt skrevet.

Nei.

Er det noe rus inne i bildet?
Da jeg røyket cannabis daglig mistet jeg helt perspektivet på tid, plutselig hadde det gått 1 uke, så en måned også ett år uten at jeg egentlig husket noe som helst av hva jeg gjorde det året.
Slik var det i flere år, frem til jeg bestemte meg for å ta en lang lang pause og da begynte tiden å føles normal igjen og jeg husket mer og mer.

Ingen rus

Jeg føler liksom at hovedlivet er over. Jeg slet med depresjon fra jeg var 16. Jeg var så trist. Jeg kan ikke skylde på andre, men det er litt «høna eller egget». Hvorfor ble jeg mobbet og ikke fikk venner, var jeg deprimert fordi jeg ikke kom på bølgelengde med andre eller var det depresjonen som gjorde meg til lett mobbeoffer? Jeg har ikke handicap eller andre ting som gjør meg annerledes, jeg var enkelt og greit stille, nærmest født med lav selvfølelse. Jeg følte alltid at jeg var blandt feil folk. Av alle steder i verden, var jeg her liksom. Jeg følte på meg at jeg i fremtiden skulle komme meg bort. Og det stemte. Depresjonen kunne følge med. Men folka jeg kom blandt var bedre. Jeg startet på folkehøgskole. Så hadde jeg noen utfordringer med skolen, men kjempet meg gjennom. Havnet i en jobb. Denne jobben holdt jeg på å gro fast i. Ikke særlig givende, den bare var... og etter hvert bare kom alt. Men det smelte liksom like fort tilbake. Nå har jeg gått rundt, sint og forvirret. Jeg er død innvendig. Man sover fordi kroppen trenger det, spiser. De grunnleggende behovene er på plass. Jeg forelsket meg plutselig i en god venn jeg hadde kjent lenge. Jeg hadde allerede avvist han 2 år tidligere, for jeg var da i en periode der jeg var lei av å være forelsket og følte meg bare fri. Men følelsene for han kol it av det blå, og kontakten mellom oss ble mer sorg enn glede. Jeg analyserte alt!! Jeg visste plutselig ikke hvordan jeg skulle oppføre meg sammen med han. Som type er han veldig distré. Tar aldri hint og er ikke fleksibel, ofte forsinket. Han er altså ikke den som finner på andre muligheter dersom ting ikke funker, hvis dere skjønner. Jeg valgte å tenke at han ikke bryr seg, og at han garantert hadde en annen. Vi møttes mer og mer etter hvert. Plutselig fikk han beskjed om at han ikke kom inn på studier i hjembyen sin (som jeg hadde flyttet til) og måtte flytte langt vekk. Jeg var i sorg. Den siste kvelden vi hadde sammen, sa han at han ville bli med meg hjem. Han fikk sove over men jeg hadde begynt å miste følelser for han. Han var for distré og var kanskje ikke så rikitg som jeg trodde. Han holdt rundt meg og vi hadde ikke sex. Jeg var egentlig bestemt på at det var han jeg skulle satse på, men følelsene var ikke der og jeg tente ikke på han. Han hadde ikke hatt kjæreste før, så vi hadde blitt hverandres første. Men han traff ei 2 år etter startet på studier, det var Ok for meg.
Jeg dro til utlandet flere ganger, pga jobben. Ved en anledning forelsket jeg meg. Det innebar en litt annen kultur, så enten ville det gått dårlig eller bra. Men jeg ble møtt med motstand fra mine nære. Der er alle sammen med noen fra samme område. Og så kommer jeg og vil bli sammen med en fra et annet land, med annen kultur. Vi hadde en del kontakt på nett siden jeg ikke hadde anledning til å være der hele tiden. Jeg følte jeg endelig hadde funnet noe som er mitt. De rundt meg har lenge «maset» på om jeg har fått meg kjæreste. Jeg har alltid vært singel. Ikke fordi de presser meg, men med humor i bildet. Og når jeg føret gjorde så var det typisk nok litt som å slippe en bombe. Jeg er en slik person. Altså, jeg har lov å sende nyttårsraketter, men jeg slipper heller en bombe når jeg først gjør noe (bare for å illustrere). ��
Jeg dro tilbake til dette landet flere ganger og var der 1-2 mnd om gangen. Jeg lengtet meg ikke til noe annet sted. Jeg var langt vekk fra de fra fortiden. Jeg var på en nydelig sted med godt vær, mens mine tidligere mobbere var igjen i det kjipe norske været.

Saken med denne mannen var... for det første drepte foreldrene mine og visse andre gleden da jeg fortalte om at jeg hadde en i kikkerten. Selvfølgelig hopper man ikke bare inn og gifter seg, men jeg følte en skam rundt følelsene mine. For det andre fikk jeg igjen følelsen som jeg før av forelskelse. Jeg er ikke god nok, jeg er for dum, jeg er sikkert bare et ligg, jeg er bare 2 år yngre enn han så han vil dumpe meg for ei yngre. Jeg hadde likevel noe kontakt med han på nett. Det var alltid han som tok kontakt. Føltes så veldig fint. Men jeg fikk bare ikke samtalen videre til slutt. Han kunne spørre om jeg var tilbake, men jeg sendte bare et fra der fordi jeg savner. Selv om han tok kontakt så klarte vi aldri å føre samtalen videre. Jeg kunne fortsette med «how are you» og han svarte, og spurte tilbake, men det ble med det.
Selv om jeg ikke nødvendigvis tror vi hadde blitt lykkelig gift, så nøt jeg ikke tiden jeg kunne fått med han. Jeg ville bli perfekt før vi evt ble sammen. Jeg kunne i det minste mistet jomfrudommen til han. Jeg har tenkt på han frem til nå. Selv om første møte var i 2016. Siste var i 2018, da møttes vi tilfeldig. Jeg drev egentlig å forberedte et liv jeg ikke gledet meg på nå, men korona stoppet det. Så jeg får gått hjemme og «Slappet av» litt lenger. Jeg tror likevel på en måte jeg må inse at det ikke blir oss. Jeg har vært redd for å sende story på Instagram fordi jeg var redd for at han ikke skulle se, men han har alltid dukket opp. Han var liksom den viktigste. Men nå er første gangen og han har sluttet. Han ser ikke lenger det jeg legger ut, og jeg vet jo ikke om han kanskje har funnet seg en lokal kvinne. Har han det så har han det. Men jeg bygget liksom en identitet som ikke var virkelig. Jeg fant han, ble overbevist om at han var mitt livs kjærlighet....rart. Så langt borte, så det føltes som det kom servert. Men jeg gikk nå en gang ikke for det. Jeg sa likevel at jeg hadde en i kikkerten, selv om vi aldri møttes jevnlig. Vi møttes jo faktisk ikke selv om jeg var i byen hans i 4.mnd etter jeg traff han i 16. Han ville møtes men jeg turte ikke.
Nå føler jeg ikke jeg har noen. Jeg har familien, men jeg har ikke noe eget. Jeg har ikke er eget nettverk. Jeg lever ikke slik jeg vil. Han derimot har også familien, han har mange venner i samme by. Han treffer også mange gjennom jobben sin. Det gjorde jeg og, men for min del ser jeg etter andre ting fordi jeg ikke lyktes, noe som er en nedtur i min alder. Men hele livet mitt har vært slik. Jeg har en usnynlig vegg som gjør at jeg ikke slipper helt gjennom. Jeg er en person i realiteten, i den virkeligheten som jeg var i, som jeg trodde var fremtiden og som virket lovende gled bare bort. Jeg har trekkes mer mot det i fortiden igjen. Mannen jeg traff i utlandet var kanskje for langt unna, kanskje vi har for forskjellige energier. Mens mine energier dessverre matcher mer, ja kanskje de jeg egentlig ikke vil være en del av lenger da :/ jeg aner ikke hvor jeg skal treffe en mann. Jeg aner ikke hvilken karrierer jeg skal satse en gang. Og med mine 28 år, føler jeg kanskje ikke jeg lenger er særlig attraktiv for menn. Føler liksom at jeg ikke har lov å være lykkelig..

Beklager om det var langt. Men jeg setter pris på erfaringer og perspektiver

ikke for å virke edgy eller suicidal, men jeg gleder meg faktisk til den dagen jeg dør. Et nytt kapittel (er ateist, så himmelen er utelukket). Men noe må det være, for selve voksenlivet virker ganske dødt. Man lærer noe, får seg en jobb, men er fortsatt aldri lykkelig. Vertfall ikke jeg, kan være noen er det. Gjør det samme. Jobb i ukedagene, kanskje det skjer noe med venner i helgene. Man har sine mål man vil oppnå (finansielle mål, hobbyer osv). Men ser fortsatt ikke mening i noe som helst. Bare rir bølgen fordi hvis man tar sitt liv og døden er ingenting så har man liksom avsluttet tidligere enn det man trenger å gjøre. Er bare og akseptere at man aldri blir lykkelig å gjøre det beste med den tiden man har.

Det er slik jeg føler det, men ikke fult så svart som deg. Jeg føler livet har litt å by på. Det er litt for spennende hva som skjer. Men det som er jævla demotiverende, er at det virker som ens verdi faller ettersom man blir eldre. Utseendet begynner sitt forfall, og du skal biologisk sett være mor....men så oppfører du deg enda som en usikker tenåring som ikke vet hva hun vil bli.

Men vær så snill, lag din egen tråd hvis du ikke har tenkt å komme med råd eller synspunkter på mine erfaringer