Tenkte å lage en tråd for å høre med dere som har kommet ut av avhengighet hvordan dere klarte det, hva som motiverte dere, hva som hjalp dere ut av avhengigheten. Og hva dere var avhengige av. Kanskje det kan være til inspirasjon for oss som ønsker å komme ut av avhengighet

Vi er alle avhengige av noe.
Det eneste man gjør er å bytte en avhengighet mot en annen, forhåpentlig sunnere avhengighet.
Jeg går mot slutten av rus på opiater, benzo, speed og hasj. Kun litt benzo gjenstår.

Foreløpig er avhengigheten byttet ut med overdreven bruk av internett og film/serietitting, men når våren kommer ønsker jeg å forsøke noen hopp fra 15k fot, for så å utvide til basehopp om det faller i smak.

Jeg fikk plutselig endel konsekvenser som å miste jobb å førerkort midt i trynet, så også for første gang hvordan det påvirka familien min.
Da gikk det opp for meg at for første gang klarte jeg å finne flere grunner til å slutte å ruse meg enn å fortsette. Jeg var nok heldig med timingen i denne perioden.

Benzo. Starter nedtrapping i mai.

Havna i psykose på grunn av overdrevet bruk av piller og hjemmebrent og våknet på glattcelle. Var da tiltalt for å ha svidd av et bolighus, kun grunnmur og pipe som sto igjen. Skjønte jo såpass at dette kom til å en del tid i buret så jeg la meg inn på langtidsbehandling før rettsaken startet sånn at jeg skulle slippe billigst unna. Endte opp med å faktisk ville nykter og er det fortsatt, nå på 7 året. Pepper var hovedsakelig min greie. Holder meg opptatt med jakt og fiske.

Fint å høre at du har lyst til å gjøre en endring! Jeg kan si kort m noe hva som fikk meg ut til slutt. (Ønsker du mer detaljert info, så deler jeg gjerne det også).

1) AKSEPTERE: Ikke bare akseptere at man har et rusproblem man må gjøre noe med, men også akseptere at for en tid fremover vil ikke ting du gjør i hverdagen nødvendigvis gi noen eufori eller glede. Jeg sprakk selv mange ganger på dette. Tenkte at så lenge jeg fikk trent litt, være med venner, få pult regelmessig og dratt på kino eller en ferie i ny og ne så ville det erstatte "rusgleden" jeg ikke lenger kunne benytte meg av. Jeg tror hjernen er såpass dopanminlav og generell lav på lykkestoffer at veldig få ting vil gi noe godfølelse de første månedene som nykter og edru.

2)Allikevel må du finne noe du tror vil gi deg mening og glede om en stund. Et tips her er å gå tilbake i tid å lete i hjerne-arkivet over hvilke ting du digga å gjøre før rusen overtok. Når du har funnet dette (en prosess som kan ta tid), så skal du tro på planen din. Med det så mener jeg at du skal gjennomføre aktiviteten/aktivitetene selv om det ikke gir deg så mye akkurat der og da. Min greie var trening og jeg tør å påstå at det har endret meg totalt i hvordan jeg tenker og forholder meg til andre situasjoner i hverdagen også. Det gir overskudd, følelsen av å være sliten på en "riktig måte", disiplinen til å gjennomføre noe jeg det og da synes er tungt. Det har dessuten redusert min mengde av bullshit-prat. Jeg var tidligere ekspert på å sitte og fortelle om hvor flink jeg har vært og hvor flink jeg skal bli fremover. Sjelden snakket jeg om hvor flink jeg skulle være akkurat nå. Dette nytter ikke på gymmen, enten har du vært på gymmen, eller så har du ikke vært på gymmen. Det er helt konkret og du slipper ikke ikke unna ditt eget selvbedrag. Og i motsetning til oss mennesker: vekter, manualer, kettlebels og tredemølle lyver ikke! Dette har for meg hatt stor overføringsverdi til andre arenaer i livet. feks: har jeg fulgt planen min og ringt kemneren/NAV/inkassobyrået/tatt kontakt med menneskelige relasjoner jeg har føkka opp pga rusproblemene mine denne uka?

3)Du må være aktiv i din rusbehandling, min erfaring er at det nytter ikke å sette seg foran tven med en pose smash og tro det går over. For meg har det bare satt helle faenskapet på pause. Du MÅ gjøre noe!

4) Selvforakt/ selvstreng. En del behandlere i rusomsorgen er opptatt av at man ikke være så streng med seg selv, det kan visst virke mot sin hensikt. Vel, greit nok det. Allikevel tror jeg kjipe hendelser og opplevelser tidligere i livet, tøff barndom, kroniske sykdommer/skader/lyter og overdreven uflaks kan gi oss rusmisbrukere den perfekte unnskyldning for å ikke gjøre innsats nok til å klare å skape varing endring av livsstil.

Derfor er jeg opptatt av det selvkonstruerte ordet selvstreng, et ord som for meg innebærer at man tar seg en titt i speilet og sier til seg selv at dette rett og slett ikke er bra nok. Og da mener jeg at innsatsen ikke er bra nok, ikke selve forutsetningene, ferdighetene og skillsa jeg fikk utdelt i dette livet. Kan jeg rett og slett øke innsatsen og dedikasjonen for å påvirke min livssituasjon positivt? Svaret jeg som regel kommer frem til er JA, det kan. Det har vært mange fæle innrømmelser overfor meg selv på at latskap, unvikelser og frykt for ubehagelige situasjoner er grunnen til rusproblemene jeg har pådratt meg.

Denne "metoden" eller innsikten som ser ut som funker for meg har jeg lært gjennom flere rehabs, uttallige samtaler både i grupper og med mange flinke psykologer, psykiatere, sosionomer, venner, familiemedlemmer og flere i i rusomsorgen. Det har vært litt av noen runder og behandlingsopplegg som måtte til��

Det jeg har vært/er avhengig av: alkohol, alt av opiater/opioider, alle typer benzodiazepiner, kokain , amfetamin.

Lykke til til dere som prøver, jeg håper så inderlig dere får det til!
Være så snill å ikke gi opp.

Jeg har ruset meg mye på heroin siden jeg var 17årgammel, det var ikke noe jeg ønsket for meg selv men heller som et resultat av et tap i min nære familie og diverse traumer, jeg hadde en så smerte på innsiden at jeg ønsket helst å dø og det var vel den eneste utveien jeg tenkte var løsningen, det var først når jeg var 23år at jeg først innså galskapen jeg drev på med, jeg fikk tydeligvis ikke til å ta livet av meg med den selvdestruktive måten jeg ruste meg på, og livet mitt var bare et stort kjør, så for engangsskyld ønsket jeg å gjøre et forsøk på å bli rusfri. Jeg søkte meg inn til LAR, noe som var et godt valg på den tiden, fikk meg leilighet og skoleplass, men vennene jeg ruste meg med holdt jeg fortsatt fast ved, det skulle ta to forsøk til før jeg klarte å komme meg ut av LAR, og den siste gangen bestemte jeg meg for å søke meg inn til langtidsbehandling, jeg ville gi alt for å klare å bli rusfri, jeg lyttet til andres erfaringer, jeg dro på NA møter (noe jeg fortsatt gjør hver uke) og bestemte meg for å bygge meg opp et liv som var bedre enn rusen, et jeg kunne forplikte meg til. Nå er jeg ferdig i behandling og det er det beste jeg noensinne har gjort, jeg har ikke rørt opiater eller andre rusmidler på nærmere et år.