Måtte legge denne tråden her for anonymitet. Det er jo også litt på skråplanet.
Lang historie kort; jeg har fucka opp det meste, og har de siste 6 årene gjort en årlig vurdering på om jeg har kommet noen vei, eller om det er på tide å gi seg.
Det er også flere betingelser som ikke ennå ikke har skjedd, som holder meg fra å ende det.
Det kan ta år før dissen inntreffer.

Det jeg dog har lyst til en dag, er å være 7 forskjellige steder samtidig, bevisstløs. Altså organdonor.

Norske sykehus er kjipe sånn sett, å vil ikke ta deler du vil gi fra deg før du er død, og ikke vil de hjelpe deg dø heller.

Hvor foregår de fleste organtransplantasjoner?

Jeg regner med en overdose er uaktuelt, da stoffene følger organene.
Det er da bare hjernen jeg kan ta, men jeg stoler ikke nok på min evne med pistol at jeg garantert treffer riktig.
Derfor en slags hjelm med hydraulikk/motorer som kan slå noe ned i skallen? Nei, jeg aner ikke.
Dette krever jo noe utstyr og ledninger, og jeg kan regne med organene er ubrukelige før bombegruppa kommer

Noen ideer om denne småforskrudde ideen?
Jeg VIL leve videre i så mange mennesker som mulig.
Jeg ønsker bare ikke bevisstheten

Regner forøvrig med at tråden slettes, men jeg er jo ikke suicidal. Jeg ønsker å leve, bare på en litt annen måte enn dere.

Reglene rundt organdonasjon er veldig streng.
Det første du må ha er et organdonasjonsbevis, det lager du på Helsenorge. I tillegg så må du underrette to pårørende om at du er organdonor sånn at de kan bekrefte ovenfor helsepersonell at du er organdonor.
Jeg er ikke ekspert på dette her men har vært involvert en del som pårørende ifht organdonasjon.
Det er flere kriterier som må oppfylles for at organene skal kunne brukes, i tillegg er det ikke sikkert at alle organene dine kan brukes alt etter hvordan helsen din er og hvordan du dør.
Tips og triks til å dø på en gunstig måte vil jeg ikke gi deg.

Jeg vil råde deg til å prate med noen.
Ta vare på deg selv.

Alt dette er ordnet for lengst
Jeg er vel egentlig likegyldig til om jeg er i live eller ikke, så om jeg kan redde så mange mennesker som mulig ville jeg ha fullført det jeg vil med dette livet.

Jeg vet du ikke spurte om dette, men du høres ut som meg for et noen år siden. Jeg var klar for å dø, jeg skulle bare bruke opp alle penga mine først og leve best mulig de siste mnd.

Jeg gikk også til DPS fordi sykepenger og nav og sånt. Og vet du hva? Etter en stund med regelmessige samtaler med psykolog så ville jeg ikke dø lenger. Hvertfall ikke like mye. Jeg skal ikke påstå det skjedde over natta, men seriøst mann. Det finnes et lys ut av mørket.

Snakk med noen, og hvis du har gjort det så snakk med en annen, gjerne profesjonell

Hvorfor ikke bare bli blodgiver? Da kan du fortløpende redde mange gjennom det meste av livet. For eksempel mennesker i kreftbehandling, de trenger ofte mange liter blod. Signer på at de kan sjekke blodplatetypen din også, så kan du kanskje bli aferesegiver og donere en gang i måneden, i tillegg til blod.

Eller vil du bare ta livet av deg og late som om du gjør noe nobelt?

Per nå har jeg ingen venner, knærne tåler ikke klimaet og det ender med at jeg røyker dagen lang. Er i behandling, men de skal jo såklart ha meg helt nykter før jeg kan starte noenting. Noe jeg ikke har vært de siste 18 årene(hasj).
Da kan man heller ikke bli blodgiver. Å holde meg nykter i forkant av en transplantasjon burde nok gå litt enklere.

Har du narkotika bruk i papirene dine. Så er du vell ikke aktuell som donor.

I Norge kan man bli donor på bakgrunn av hjernedød eller sirkulatorisk død, sistnevnte er noe mer kontrovers måte å bli donor på. Man vet som oftest tidlig i et forløp hvorvidt noen kan ende opp som potensiell donor, dette dokumenteres som oftest ikke i journal. Når en er sikker på at vedkommende kan blir donorkandidat så er prosessen videre at en tar kontakt med pårørende, en forklarer at vedkommende er hjernedød (evt. vil dø uansett av sirkulasjonssvikt) og videre behandling ikke lenger har hensikt. Når nærmeste pårørende er informert så lufter man spørsmålet organdonasjon, da tar man hensyn til både pårørendes holdninger til dette og hva de tror\vet pasientens holdninger var. Selv om pasienten var positiv til donasjon vil man ikke gå mot nærmeste pårørende sine ønsker om de sier nei. Det er på ingen måte nødvendig å ha donorkort eller på noen måte registrert seg. Når en har bestemt av vedkommende skal bli donor så skal hjernedød (evt. sirkulasjonsdød) bekreftes, det gjennomføres som oftest en helkropps CT (for å utelukke kreftsykdom eller annen alvorlig sykdom) samt en tar et større batteri med blodprøver. Blodprøver blir tatt for å utelukke infeksjonssykdomer, gjøre vevstyping mm. Dersom en ikke finner noen grunn til at vedkommende ikke skal bli donor, så vurderes det hvilke organer som er egnet for donasjon (f.eks. pleier man ikke å gi bort lunger til en storrøyker eller hjerter til noen som har infarkt el.). Deretter sjekker man vevstypingen til donor opp mot Scandiatransplant (et skandinavisk samarbeid om donororganer) for å finne en potensiell mottaker med best mulig match. Dersom man har match kommer det et team med transplantasjonskirurger til sykehuset hvor donoren befinner seg, deretter blir organene høstet og flydd til sykehuset hvor mottakeren befinner seg. Etter organene er høstet så blir kroppen til donoren fylt opp med materiale (gjerne papir el.) og sydd igjen, så blir man trillet på kjøla og er man klarert for å bli hentet av et begravelsesbyrå.